Reklame | Livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik
Jeg er helt stum her jeg sitter, dere er bare helt fantastiske.
Det tok fullstendig av her i går, aldri hadde jeg sett for meg den responsen.
Men igjen beviser dere for meg at jeg har verdens beste lesere, dere er virkelig noe for dere selv.
I går kveld la jeg meg med et varmt hjerte, og det er ene alene takket være dere.
Så mange gode ord og meldinger har jeg aldri fått før, ja når selv gubben blir målløs så sier det sitt. Telefonen og innboksen min gikk varm i går, jeg klarte knapt lese en melding før det kom en ny.
Assistenten som kom på jobb i dag fikk virkelig hendene fulle, for hun måtte hjelpe meg å lage en liste. Så i dag har vi virkelig jobb, og det spørs om vi ikke trenger mer tid på oss. Jeg prøver å svare alle fortløpende, men når øynene går i kryss må jeg ta en pause. Men svar vil dere få før eller siden, jeg skal bruke helgen godt.
Dette har gått over alle mine forventninger, jeg tror ikke det har gått opp for meg helt enda. Tenk at så mange vil lese min bok, jeg er rørt til tårer.
Tenk at jeg skulle få oppleve dette, jeg føler meg utrolig heldig. Livet gir meg stadig nye opplevelser, og dette er et av de bedre øyeblikkene.
Nå må jeg tilbake til dataskjermen og prøve å få en slags oversikt, jeg vet i det minste hva jeg skal bruke denne helgen til.
Tusen takk til alle dere som har bestilt boken min, det betyr så uendelig mye for meg.
Og dersom det er flere der ute som ønsker å bestille så er det bare å ta kontakt, enten via mail [email protected]eller på Messenger, jeg svarer så fort jeg kan. Det ser ut som om jeg må bestille flere bøker, for dette første oppslaget har virkelig gått unna.
Tusen takk til dere alle, dere er bare fantastiske…
I går kom gledestårene, synet av en stor eske var alt som skulle til.
Helt fra jeg fikk diagnosen så har jeg hatt en stor drøm, jeg ville gi mine kjære et håndfast minne som de kunne se tilbake på. Det aller viktigste for meg har vært å sette spor etter meg, tanken på at jeg en dag bare ville bli et tåkete minne skremte meg.
For slik er livet, tiden visker bort enkelte minner. Ting vi før husket klart og tydelig blir tåkete med tiden, og sånn må det også være. Jeg husker enda setningen til min datter rett etter jeg fikk diagnosen, hennes ord kommer jeg aldri til å glemme. “Jeg er så redd for å glemme deg mamma, at jeg en dag våkner opp og ikke husker hvordan du så ut”.
Jeg husker hvor rørt jeg ble, ordene hennes gjorde inntrykk. Men jeg visste akkurat hva jeg skulle svare for å lette hennes redsel, for jeg vet at den dagen hun ikke husker hvordan jeg så ut så er det et tegn på at hun har gått videre. Det er et tegn på at sorgen har sluppet taket, og når den dagen kommer kan hun ta frem min lille arv og minnes meg med glede.
For i går kom den endelig, boken som jeg har jobbet med så lenge.
Livet mitt mellom to permer, min arv til mine kjære. Arbeidet har tatt så lang tid at jeg har mang en gang vært inne på tanken om å kanselere hele prosjektet, men i går fikk jeg arbeidet mitt på fanget. Og når jeg så navnet mitt på boken kom tårene, det hele føltes så uvirkelig ut.
Men det som har tatt lengst tid er arbeidet med å få den trykket, for det trykkeriet jeg først fant var i dyreste laget. Jeg hadde nærmest gitt opp når jeg kom over en ny nettside, Bokfabrikken ble min redning. Jeg hadde ingen forventninger når jeg sendte mail for å forhøre meg, men der ble jeg gledelig overrasket. Kun få timer etter at jeg hadde sendt en forespørsel fikk jeg svar, og for en service jeg fikk.
Alt jeg trengte å gjøre var å sende over manuset mitt, resten tok de seg av.
Det var en befrielse å vite at nå var mitt arbeid over, og det var en trygghet å vite at fagfolk nå overtok resten av arbeidet. Spesielt etter det arbeidet jeg først hadde med å ty til et bokprogram i begynnelsen, for der måtte jeg gjøre alt arbeidet selv. Jeg følte jeg kom til himmelen når Bokfabrikken tok over, endelig kunne jeg slappe av.
Det som også var så greit på nettsiden deres var at du kunne selv regne ut kostnadene, de har nemlig en priskalkulator på siden deres. Men det beste var menneskene som jobbet der, den respekten de viste meg gjorde inntrykk. Jeg måtte nesten be gubben om å klype meg i armen i går kveld, for alt hadde gått så fort. Ja jeg måtte faktisk bla meg tilbake i tid på mailen min for å se, og igjen ble jeg overrasket. For jeg sendte manuset over 29 Mars, og i går den 04 Mai fikk jeg det ferdige produktet levert. Er ikke det fantastisk??
Jeg er såååå fornøyd med Bokfabrikken at jeg virkelig kan anbefale de videre, dersom du går rundt og drømmer om å gi ut en bok av et eller annet slag så må du søke de opp. Det var en spesiell følelse å sitte med sin egen bok i hånda, enda en drøm hadde gått i oppfyllelse. Men det som var mest rørende å se var reaksjonen til en liten gutt når han kom hjem, forskrekket og med stolthet i stemmen utbrøt han, “HÆÆÆÆ, har du skrevet denne mamma”??’?
En hel bok skrevet med øynene, ja jeg er litt stolt. Og når jeg så gubben legge seg tilrette på sofaen med min bok i hånda ble jeg rørt til tårer. For gubben har ikke lest bøker siden ungdomsskolen, men min bok klarte han ikke legge fra seg.
Det betyr så uendelig mye for meg, når jeg ser stoltheten i øynene på mine kjære vet jeg at alt arbeidet var verdt det.
Nå sitter jeg her med 100 eksemplarer av min første bok, og dersom dere vil sikre dere et eksemplar om livet mitt kan dere sende meg en mail eller en Messenger melding, mail adressen min er [email protected]. Jeg tok avgjørelsen om å selge boken selv tidlig i prosessen, pengene jeg tjener vil gå til å skape opplevelser med familien.
Jeg håper den vil falle i smak, men mest av alt håper jeg at den kan bidra til å spre budskapet mitt. Jeg har opplevd mange mørke stunder i løpet av mine 42 år, men er det en ting jeg har lært så er det at livet ikke er over før det er over…
PS: Jeg blir veldig takknemlig for delinger av dette innlegget 💖
I dag fikk jeg endelig gjort det, og det var virkelig på høy tid.
Jeg tror jeg må ha fått noen mannlige hormoner med på kjøpet den dagen jeg ble født, kanskje vår skaper var i tvil når han bestemte seg for å lage meg.
For den hårveksten min på leggene er helt ute av kontroll, hver gang assistenten tar av meg dyna om morgenen kvepper jeg.
Selv gubben blir redd når han ser beina mine, og det sier litt om hvor gale det er.
Heldigvis er det bare leggene mine som vokser fritt vilt, men det er når jeg ser på leggene til gubben at urettferdigheten slår innover meg.
Hvorfor er det slik at en MANN kan få glattbarberte bein mens en kvinne nærmest ser ut som en Orangutang??
Rettigheter: tegninger.no
Nå har jeg holdt på å få hjerteinfarkt hver morgen de siste ukene, så idag måtte jeg ty til drastiske grep. Derfor ba jeg assistenten finne frem hagesaksa, her måtte redskapet være i orden. Stakkars assistent, det ble litt av en jobb, og når hun utbrøt “Jaja, du er nå enklere å klippe enn en sau” skjønte jeg at det var ille.
Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at assistenten brukte en time på to hårete bein, men nå er jeg i det minste klar for sommeren. Det er ikke det minste rart at solen uteble med sitt fravær idag, selv fuglene flyktet i panikk når to hårete bein entret stuen. Men nå er orangutangen fjernet fra to bein, så nå håper jeg sola også tør å komme frem igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut før og etter bilder, men jeg vil nødig sette liv på spill så jeg lot det bli med tanken.
I dag måtte jeg også sende assistenten ut på et hageoppdrag, jeg kom nemlig plutselig på jorbærplantene mine. Jeg var så spent på om de hadde klart seg gjennom vinteren, for i motsetning til naboen så valgte vi å la de stå ute.
Men når assistenten sendte meg bilder av de fikk jeg nærmest sjokk, for de er jo blitt så store allerede!
Ja selv de to pallekarmene med avleggere har vokst seg store, og det lover bra for årets bærsesong. Så i år kan vi se frem til en dobbelt så stor avling, spørsmålet nå er bare om vi skal tripple den til neste år.
De er så gode og søte disse corona jordbærene, alle er helt ville etter dem. Gubben spesielt, og i år må jeg vokte over han som en hauk så han ikke spiser opp hele avlingen min…
Jeg kjenner det hver eneste dag, kroppen blir bare svakere og svakere.
Hver minste bevegelse er blitt et sant mareritt, jeg må bruke hele kroppen hver gang jeg skal flytte på foten. Det er som om hele kroppen nekter å gjøre ting uavhengig av hverandre, flytter jeg en fot så følger den andre med.
Det er både skremmende og fasinerende, alle kroppens ledd går nå i en retning.
Hver kveld ligger jeg i senga og føler på det, frustrasjonen som fyller hele meg.
Frustrasjonen over å ikke kunne bevege kroppen lenger, selv den minste ting byr på utfordringer. En liten krøll på dynetrekket og hendene er fanget, teppe som jeg har over meg kan ikke være for tungt for da klarer jeg ikke bøye beina.
Små ubetydelige detaljer som jeg før aldri tenkte over, men som nå gir meg mareritt om natten.
Men det er en ting jeg syns er veldig rart, en liten ting som stadig vender tilbake.
Gjesping! Ja du leste riktig, gjesping.
Det er rart hvordan kroppen er bygd opp, hvor kraftfull en liten gjesp kan være.
For hver gang jeg gjesper så får jeg uvante krefter, en liten gjesp kan bidra til at jeg klarer å flytte hånda mi der jeg vil. Forskerne strides om hvorfor vi gjesper, hvilken betydning gjesping har. Men en ting er ihvertfall sikkert, for meg er det til stor hjelp.
Det var først når jeg ble syk at jeg virkelig skjønte hvor fantastisk kroppen er, og hvor lite jeg egentlig hadde satt pris på den.
Samfunnet i dag er blitt så materialistisk, mye vil ha mer holdningen bare øker.
Vi har så lett for å glemme det som virkelig betyr noe, og nettopp det blir jeg påminnet om hver eneste dag. Kroppen vår er det viktigste redskapet vi har, og den burde vi alle prisgi uansett størrelse eller fasong.
Uten kroppen vår er vi alle hjelpeløse, det er jeg et levende bevis på.
Hver kveld ligger jeg i senga og føler på lengselen, en lengsel etter det enkle liv.
For syv år siden fantes det ingen hindringer, med en frisk sterk kropp hadde jeg alle muligheter. Men nå ligger jeg her urørlig i senga, og hver gang jeg gjesper tenker jeg på hvor heldig jeg en gang var…
Jeg følte meg tung og lei i morges når jeg våknet, like tung som det lave skydekket som hang over fjorden. Noen ganger blir jeg bare lei, så inderlig lei av min egen tilværelse. De samme hvite veggene, den samme stolen. Mens alle andre drar avgårde til en menngsfull hverdag sitter jeg igjen, og stirrer ut på livet som engang var mitt.
Egentlig hadde jeg innstilt meg på en sturedag innendørs, for det siste jeg ville var å utsette noen for mitt dårlige humør. Er det en ting jeg har lært meg så er det å holde kjeft når jeg står opp med feil fot, og siden jeg ikke har noe privatliv lenger så drukner jeg sorgene mine i en god serie.
Heldigvis er det lite som skal til for å få meg på andre tanker, og den egenskapen er jeg glad for at jeg har. Livet med ALS har fjernet mine skylapper, og når jeg føler mørket kommer snikende innpå meg prøver jeg så hardt jeg bare kan å få tankene over på andre ting.
Så når skydekket begynte å sprekke opp på utsiden av vinduet bestemte jeg meg, her var det bare å komme seg ut. Jeg fikk nemlig øye på de fra stolen, de små stemorsblomstene som jeg kjøpte før helgen.
De små blomstene ble redningen min idag, en liten tur ut i solen var akkurat det jeg trengte.
Vi fikk gjort mye på en liten time, og nå er alle blomsterkassene som skal henge på rekkverket fylt opp med stemorsblomster. Det tar vel ikke mange ukene før de har vokst seg store, disse blomstene har jeg alltid vært heldig med. De tåler det meste og vokser raskt, og dersom jeg tar vare på frøene når de visner får jeg de tilbake neste år også.
I dag ble jeg sittende ute og studere gubben sin blomsterkasse oppå muren vår, han var jo så snill som lagde den til meg for tre år siden. Jeg har egentlig brukt å ha mange forskjellige blomster oppi den hvert år, og siden den er så stor så har jeg fått plass til mange. Men i dag fikk jeg en ide, jeg skal gjøre som de i Tid for Hjem gjør, jeg skal plante busker og gress oppi der. Noe som jeg kan se på hele året, noe som jeg kan nyte uansett årstid.
Jeg skal gå inn på siden deres og se hvilke planter de bruker, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før. Det var tross alt der jeg hørte om popcorn salaten for første gang, og nå virker det som om alle har kastet seg på denne nye trenden. For lite visste jeg at man kunne plante maiskorn og få deilig smakfull salat, men det er altså mulig. Akkurat det skal vi prøve på i morgen, så får vi håpe det bidrar til at humøret blir bedre…
PS: Jeg har fått nye typer avleggere fra assistenten min, så nå får jeg mange forskjellige spragler i huset 😍
Jeg så det på han igår, redselen hadde kommet tilbake.
Den samme redselen som jeg satt og følte på hadde nå smittet over på han, som et virus spredte det seg fra meg til han. Øynene hans sa alt, et slør av sorg lå som en tåke i to små øyne. Sliten kom han hjem fra jobb, men det var først når han så meg sitte i stolen at luften gikk ut av han.
Jeg så det på hele han, igjen fikk han en påminnelse om hva som venter.
Formen min var ikke på topp, og det var nok til at redselen vendte tilbake.
To tanker ble til en, i øynene så jeg alt jeg selv satt og følte på.
For begge visste hvor lite det er som skal til, en infeksjon kan være nok til å vippe lasset.
Det har vi erfart mange ganger i løpet av de siste årene, venner som har lidd samme skjebne som meg ble plutselig borte. Sjokket over hvor fort det skjedde sitter enda i ryggmargen, og det bidrar til at redselen blir altoppslukende hver gang kroppen min hangler. Vi kjenner på det begge to, ingen av oss er klar for døden.
“Du må bli hos meg kjære” hørte jeg han si i det han satte seg på kne fremfor meg, sorgen kom flommende ut av to små øyne.
Jeg prøvde å ta på meg et tappert smil, men denne gangen klarte jeg ikke få en skjelvende underleppe under kontroll. Den skalv som et lite skjørt aspeløv på en vindfull høstdag, et lite vindpust var alt som skulle til for å rive det bort. En kald klo la seg rundt mitt bryst, for i øynene på min kjære kunne jeg nå se livets slutt.
Mitt endestopp, gjennom to øyne fikk jeg føle på sorgen før den hadde inntruffet.
Hans sorg, en bunnløs smerte som jeg aldri kan gjøre noe med.
Men akkurat i det jeg kjente tårene bygge seg opp tok samtalen en uventet vri, en setning fra gubben gjorde sorgen om til latter.
“Du må bli hos meg kjære, ja ihvertfall til restskatten er betalt”…..
I dag vil jeg opplyse dere om noe jeg plutselig kom over, jeg kom nemlig over en fantastisk nettside som fikk minnene fra barndommen til å vende tilbake.Helt fra jeg var liten har bøker vært en stor lidenskap, fortsatt bruker jeg bøker til å få et avbrekk fra virkeligheten. Det var vel derfor jeg ble så begeistret når jeg ut av det blå kom over denne nettsiden, og spesielt glad ble jeg når jeg så utvalget.
Nydalenbokstue ble nærmest en åpenbaring for meg, denne nettsiden vekket gamle barndomsminner til liv. Utvalget var overveldende, her var det noe for enhver smak.
Men det som er så spesielt med denne nettsiden er at alle bøkene er brukte, ca 12000 brukte bøker å velge i mellom. Hvorfor betale i dyre dommer for nye bøker når man kan kjøpe brukt til halvparten av prisen, dessuten ligger gjenbruk mitt hjerte nærmest.
Kategoriene var mange, men med en 6 åring i hus var det en kategori som måtte undersøkes nærmere. En liten gutt er nemlig blitt så glad i å lese, og hver kveld har far og sønn en hyggelig lesestund sammen. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det var meg som kunne krølle meg sammen under dyna med en liten gutt, for det er noe av det jeg savner mest. Men selv om jeg ikke kan lese for en liten gutt lenger så kan jeg fremdeles bidra til utvalget, og under kategorien barne og ungdomsbøker fant jeg mange små skatter.
Bøker som jeg selv elsket som barn, Hardyguttene og Anne-Cath Vestly bøkene bragte frem mange minner. Den ene siden etter den andre var fylt med barndomsminner, bøker som jeg knapt nok trodde eksisterte lenger fant jeg her inne, bøker som jeg har letet etter tidligere fant jeg nå plutselig inne på en bruktbokside.
Det mest fantastiske var å se hvor engasjert en liten gutt ble, sammen plukket vi ut en liten samling av bøker.
Nå har jeg vært så heldig å få en rabattkode fra Nydalenbokstue som jeg kan dele med dere, dersom dere også er like glad i bøker som meg så kan jeg virkelig anbefale dette nettstedet. Og dersom dere finner noen dere liker så husk å taste inn rabattkoden mammapaahjul30, så får dere 30% avslag på prisen.
Selv er vi fantastisk fornøyd med vårt kjøp, og jeg er glad for å ha bidratt til mange koselige lesestunder videre…
I en stol satt jeg med øynene igjen, en liten barnehånd hadde nettopp gitt meg en liten sjokoladebit. Jeg kjente hvordan den sakte smeltet på tungen min, en fyldig sjokoladesmak fylte hele meg. Plutselig sanset jeg det, en følelse av at noen sto og så på meg tok over. Jeg åpnet øynene og en liten gutt kom til syne, helt alvorlig sto han og studerte meg.
“Hva gjør du på mamma? Du kan ikke sove med sjokolade i munnen” sa han med et bekymret blikk, her måtte mor forklare seg. “Jeg sover ikke vennen, jeg nyter bare en av livets store glede”.
Men de ordene gjorde bare en liten gutt enda mer forvirret, og det burde jeg jo skjønt.
Det er vanskelig for en liten gutt og forstå hva jeg mener, og spesielt når det handler om livet.
“Vet du hva som gjør mamma mest glad i hele verden?” spurte jeg en liten gutt, og da ble det liv i en liten gutt. “JAAA det vet jeg mamma, det er jo MEG” ropte en liten gutt mens han danset rundt på gulvet fremfor meg, og da måtte jeg bare smile. “Ja du og søsknene dine” la jeg til med et smil rundt munnen, “du og søsknene dine er mammas store glede”.
“Åååå nå vet jeg, når jeg ga deg sjokolade så ble du dobbelt så glad” utbrøt en liten gutt, overrasket ble jeg sittende og se på han. Så liten men likevel så stor, igjen beviste han at han forstår mer enn jeg tror. Han forsto at livets store gleder blir større når man har noen å dele de med, og alt startet med en liten sjokoladebit.
En liten ting kan bli så uendelig stor, takknemligheten over de små tingene ved livet er som regel de beste. Hver dag opplever jeg livets små gleder, og hver dag føler jeg på en takknemlighet så stor. Den gleden ved livet håper jeg en liten gutt tar med seg, og at han en dag husker mamma sin samtale over en liten sjokoladebit…
På søndag fikk gubben en uventet melding, det var noen som hadde prøvd å få tak i meg. Normalt sett er mailen noe av det første jeg sjekker når jeg står opp, men akkurat denne søndagen hadde jeg mer enn nok med meg selv.
Men jeg skjønte jo at jeg hadde gått glipp av noe når gubben viste meg meldingen, for meldingen var fra Dagbladet.
De lurte på om de kunne få lage en reportasje om meg og familien, noe jeg selvfølgelig takket ja til. For etter seks år med denne sykdommen så betyr det så mye at jeg fortsatt får muligheten til å dele min historie, dele mitt budskap om at livet ikke er over selv om man er fanget i egen kropp.
Det er det samme med denne bloggen også, og når jeg fikk spørsmålet om hva denne bloggen betyr for meg så fikk jeg problemer med å svare.
For nå har jeg holdt på med denne bloggen i fire år, hver eneste dag har jeg delt fra livet mitt.
Hver dag eller helg, frisk eller syk, i fire år har jeg lagt ut minst et innlegg daglig.
Det tror jeg sier sitt, om hvor mye denne bloggen betyr for meg. Jeg husker enda hvordan tilværelsen min var før jeg fikk datamaskinen min, alt jeg husker var et altoppslukende mørke. Denne bloggen ga meg en ny hverdag, noe å stå opp til hver dag. Sakte men sikkert fikk jeg stemmen min tilbake, og det har endret hele min tilværelse.
I løpet av disse seks årene har jeg delt historien min flere ganger, både her på bloggen og i media. Jeg føler meg priveligert som har fått muligheten til å spre mitt budskap, og det betyr mye at jeg fortsatt blir kontaktet. Men det som betyr mest er møtene med alle disse menneskene som kommer for å intervjue meg.
Det har blitt mange fine møter opp igjennom årene, møter som har satt spor.
Møtet med Dagbladet ble et slikt møte, et møte jeg tar med meg videre.
Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt får en mulighet til å prate om livet, bruke stemmen til noe som gir mening. Det at jeg fortsatt får muligheten til å fronte denne sykdommen betyr så uendelig mye, da føler jeg i det minste at jeg bidrar med noe.
Tre små bokstaver har frarøvet meg mye, men de har også gitt mange uforglemmelige øyeblikk. Jeg har lært at selv et altoppslukende mørke ikke er lystett, livets gleder finner veien tilbake uansett. Neste uke kommer reportasjen i Dagbladet, og jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet…
Som vanlig har denne uken flydd avgårde, og i dag er det fredag igjen. Min datter er i full gang med russetiden, det fikk jeg erfare på onsdag når hun kom hjem med en klirrende pose. Heldigvis er ikke min datter den hardeste på flaska, i motsetning til meg på den alderen smakte hun ikke en dråpe alkohol før hun fylte 18.
På det området har nok guttene vært verre, og jeg er glad for at ingen av dem var russ.
Fotball har vært livet til min datter, dessuten har hun alltid vært snusfornuftig.
Så jeg må innrømme at overgangen fra den tilværelsen til russetiden har vært stor, og det er nå jeg er takknemlig for at hun har eldre brødre. For selv om jeg vet at min datter aldri ville drukket seg fra sans og samling så er hun ute, og jeg klarer ikke sovne før jeg hører at hun er kommet hjem.
Heldigvis har jeg to sønner som gjerne stiller opp, så de har hentet min datter hver kveld denne uken. Hun har heldigvis kommet hjem like etter midnatt, men når de begynner å drikke klokken 15.00 så er det vel ikke annet å forvente.
Jaja, den varer heldigvis ikke så lenge denne russetiden, men det jeg gruer meg mest til skjer neste helg. Da skal nemlig russen til Stavanger, og da kommer mor til å sitte med hjertet i halsen hele helgen.
Så for å trøste meg selv gjorde jeg et lite innkjøp idag, årets første blomster står nå klar på trappa. Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer opp igjennom, og jeg vet at disse blomstene tåler det meste. Dessuten kommer de igjen også, akkurat det fant jeg ut når assistenten hentet fjorårets blomsterkasser frem igjen.
Til min store overraskelse hadde det begynt å spire oppi de, så nå blir det spennende å se hvor mange jeg får tilbake.
Disse tåler litt nattefrost også, og det kommer godt med her på Vestlandet. For selv jeg vet at Mai kan være en lunefull måned, det skulle ikke forundre om det begynte å snø igjen. Men disse tar jeg sjansen på å sette ut, for jeg vet de vil klare seg.
Nå har jeg huset fullt av avleggere, ja jeg kan nærmest starte spragle fabrikk. Jeg kjøpte nemlig mine to første spragler i fjor vår, men nå har jeg trippelt så mange.
Jeg har nemlig tatt flere avleggere i løpet av vinteren, og de har nå vokst seg kjempestore. I tillegg fikk jeg noen avleggere fra en av assistentene, hun hadde noen andre typer av denne fantastiske blomsten. Så nå trenger vi bare litt varmere utetemperatur slik at disse også kan få flytte ut, det er så kjekt når man får det til. Men jeg har en blomst i vinduet som jeg lurer litt på, jeg har nemlig aldri hatt en sånn før. Den ligner på en ildtopp men det er ikke det, og nå kommer det rosa knupper opp fra blomstene. Den er helt nydelig, kanskje dere vet hvilken type dette er?
Nå håper jeg på en rolig helg sammen med mine, og kanskje jeg klarer å sette gubben igang med litt hagearbeid…
