I går ble jeg sittende og sortere papirbunken, lage et system i kaoset.
Det var da jeg kom over det, noe jeg ikke hadde lagt merke til første gang jeg leste vedtaket fra kommunen.
En Iplos registrering var lagt ved vedtaket, og plutselig følte jeg meg som en grønnsak.

For de av dere som ikke vet hva en Iplos registrering er så skal jeg etter beste evne prøve å forklare, og kort fortalt så er dette en registrering som Helsedirektoratet har laget for å kartlegge behovet til de som mottar ulike helsetjenester.

Det som skremmer meg litt er at denne registreringen foregår bak ryggen til de som mottar disse tjenestene, det må jeg ihvertfall gå ut i fra siden det er ingen som har stilt meg disse spørsmålene.
Jeg har etterlyst en kartlegging av mine behov lenge, bare for å finne ut at dette skjer uavhengig av hva tjenestemottakeren tenker.

Kommunen kan tydeligvis selv bestemme hvilke behov jeg har, og oppdatere den dersom DE mener at mine behov har endret seg, dette til tross for at jeg har holdt meg stabil i over to år.
Det er nesten så jeg håper jeg tar feil, for dersom det er slik så er det skremmende. Scoringene sa sitt, det eneste jeg scorte bra på (omtret) var syn og hørsel.

Jeg scorte dårlig på sosial deltakelse og initiativevne, med andre ord så må jeg tydeligvis ha hjelp til å finne på ting ifølge kommunen.
Er jeg ikke kababel til å styre mitt eget sosiale liv lenger heller nå? Og jeg som trodde jeg hadde full kontroll på det området.
Jeg har kanskje en ubrukelig kropp, men ingen skal komme her og si at det er noe galt med min sosiale intelligens.

Det tar aldri slutt, stadig dukker det opp ting fra kulissene.
Ingenting overrasker meg lenger, ikke engang en Iplos registrering.
Jeg har ihvertfall fått det bevist en gang for alle, min oppfatning av egne hjelpebehov er total ulik fra hva kommunen tenker…

Jeg vet knapt hvordan jeg skal begynne dette innlegget, jeg er nærmest i en sjokktilstand her jeg sitter.
Fire timer etter innsamlingen startet nådde vi 20000, og da turte jeg ikke se mer.  For hver gang jeg gikk inn for å se åpnet tårekanalene seg, en elv kom fossende ut av to øyne.

Tusen takk til Synnøve for nytt deilig ullsett, du er altfor snill💖

Stakkars assistenten, det var en stund her hun ikke gjorde noe annet enn å løpe rundt med en håndduk i hendene.
Jeg var et følelsesmessig vrak, egentlig burde jeg bare rømt til skogs for å spare omgivelsene for et traumatisk syn.
Og i det jeg trodde at jeg ikke hadde noen flere tårer så var det på an igjen, aldri har jeg vært med på verre.

Ikke ble det bedre når gubben kom hjem heller, for hver halvtime kom han løpende med telefonen.
Aldri har minutt for minutt gitt oss så stor underholdning enn i går, det var jo rene thrilleren. Gubben som normalt sett la seg ned på sofaen for å dra tømmerstokker la seg nå ned som en professor i matematikk, snorkelydene var nå erstattet med hele tallrekken.
Men når vi nærmet oss 30 tallet ble jeg en smule bekymret, for brått ble det heeelt stille fra gubben på sofaen.

 

Vi måtte på et tidspunkt sjekke om det enda sto til liv, for aldri har en finnmarking vært mer stille.
Hadde han svimt av mon tro, eller det som verre var, kanskje blodpumpa ikke hadde tålt denne thrilleren?
Heldigvis kunne vi etterhvert konstantere at han fortsatt hadde puls, en pumpende blodåre tydet på at det fortsatt sto til liv. Men det skal dere ha, dere har klart noe jeg aldri har klart, og det er å målbinde gubben.

Tusen takk til Inger i Vardø som ga oss en hel eske full av gleder 💜

Nå jobber vi på spreng for å få tak i en erfaren advokat, for takket være dere kan vi nå gjøre noe.
De siste dagene har vært uvirkelige, den støtten vi nå får er som en tsunami av nestekjærlighet.
Gaver har vi også fått den siste tiden, gaver fra både kjente og ukjente.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har fått litt dårlig samvittighet, for jeg skulle så gjerne gitt tilbake. Takk holder liksom ikke lenger, ingen ord i hele vokabuleret kan måle seg mot det dere gir oss nå.

 

Jeg sitter med en klump i magen hele tiden, tankene mine er et kaos.
Men hjertet mitt er varmt, et lite hjerte er fylt med en nestekjærlighet så stor.
Jeg sender en del av mitt hjerte til hver enkelt av dere, og dere skal vite at jeg skulle så gjerne gitt dere hele verden. Oppfylt alle deres ønsker slik dere gjør med meg, dere er mine beskyttende engler…

Tuuuusen takk til dere alle 💖

Det er når livet blir vanskelig at man ser det, hvem som virkelig tåler å stå i stormen sammen med deg.
Jeg har kanskje ikke så mange nære venner igjen, men jaggu har jeg fått et svært nettverk. For jeg har fått alle dere, og det takker jeg høyere makter for hver eneste kveld.

 

Vi sitter her helt overveldet, daglig tar fremmede mennesker kontakt.
Fremmede mennesker med et hjerte så stort, fremmede mennesker som gjerne vil vise sin støtte.
Varme ord strømmer inn, kommentarer og private meldinger som gjør meg rørt. Igjen viser dere meg en omtanke så stor, igjen viser dere meg at jeg ikke er alene.

 

Tårene har vært mange i det siste, håpløsheten har holdt meg våken på natten. Tom for krefter ble jeg liggende i går kveld og lese alle deres ord, og for første gang følte jeg meg ikke alene der jeg lå i mørket.
Så mange mennesker, både fremmede og kjente, som var der sammen med meg. Et lite mørkt rom ble fylt med en varme, og igjen fikk jeg føle på en nestekjærlighet så stor.

 

Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at jeg har verdens beste følgere, trofast står dere der på godt og vondt.
Det engasjementet dere viser gjør meg målløs, og noen ganger tror jeg nesten ikke det er sant.
Både meg og min mann er rørt til tårer, jeg vet hvor mye dette betyr spesielt for han. For han har følt seg veldig rådvill i denne saken, han vil så gjerne hjelpe men vet ikke helt hvordan.

 

Så når dere nå har engasjert dere om en innsamling til advokat utgifter så jeg hvor lettet han ble, for det har vært noe som har gitt han hodebry.
Så idag vil vi bare takke dere alle for den støtten vi får, vi har ikke ord nok til å beskrive hvor mye dette betyr.
Nå er det så mye som skjer her at jeg bare sitter å holder pusten, tusen takk til alle dere flotte gode mennesker…

Spleisen finner dere her: https://www.spleis.no/project/192509 

Som dere sikkert skjønner så er det mye som skjer nå, døgnet har rett og slett ikke nok timer.
Den lille datamaskinen får virkelig kjørt seg, jeg føler jeg jobber døgnet rundt. Mens alle andre tar seg fri for å nyte høstferien så jobber jeg, og akkurat det frustrerer meg.
Min mann ringte nemlig kommunen i går for å finne ut av en del ting, men alt vi igjen fikk bekreftet var hvor kalkulerte saksbehandlerne i disse etatene er.

For det siste saksbehandleren i saken vår gjorde før hun selv tok ferie var å sende ut vedtaket, og siden vedtaket først dukket opp hos meg i helgen ble det umulig for meg å kontakte henne for å få svar.
Akkurat dette har skjedd så mange ganger mens denne saken har pågått at ingen kan overbevise meg om at dette ikke er kalkulert, kommunen velger sine tidspunkt med omhu.
Så mens saksbehandleren mest sannsynlig nyter sine feriedager gråter jeg, redselen har aldri vært større enn nå.

Jeg ble igjen liggende til klokken 03.00 i natt og svare på mail, denne saken kverner rundt i hodet mitt døgnet rundt.
Det er i slike situasjoner jeg hater denne sykdommen som verst, for nå kan jeg ikke løpe rundt å klore på dører lenger.
Alt jeg har av redskap er to øyne, og de jobber på spreng for øyeblikket.

Så som dere sikkert skjønner så skjer det mye i kulissene, men det er ikke alt jeg kan fortelle enda.
Heldigvis har jeg assistentene på min side i denne kampen, de vil gjerne kjempe med oss. Akkurat det betyr uendelig mye, for det viser bare hvor mye de faktisk vil jobbe her. Når vi endelig har fått ordningen stabil så fjerner de den, forstå det den som kan.

Men det er en ting som gjør meg ekstra fortvilet, for de siste dagene har jeg blitt kontaktet av flere som enten er eller har vært i samme situasjon.
Og det er et spørsmål som går igjen, det samme spørsmålet som jeg sitter med.
Hvorfor er det slik at dersom BPA ordningen ikke fungerer for den enkelte så skal en påtvinges en annen ordning som gir en mindre frihet??

Det er da ikke brukeren sin feil at disse private firmaene ikke klarer å levere den tjenesten brukeren signerte, så hvorfor skal vi bli tvunget inn i en enda dårligere ordning??
Burde ikke disse kommunale ordningene gi oss like mye frihet som en BPA ordning? Hvorfor skal vi bli frarøvet friheten til å leve slik vi vil bare fordi BPA firmaene ikke klarer å få ordningen opp og gå?

Nå prøver vi å vri rundt på hver en krone i jakten på en advokat, for denne kampen er for viktig til å bare gi opp.
En ting kan dere være sikker på, vi gir oss ikke før vi må!
Så selv om jeg er søkk fortvilet og jæ#la sliten så er kampviljen større, så mens de nyter høstferien jobber jeg, og jeg skal være klar når ferien er over…

Det er ingen tvil om at jeg har følt på håpløsheten den siste tiden, helt siden vi kom hjem fra sommerferie har jeg sittet på nåler. I TO år har kommunen prøvd å diktere livet mitt.
Fremtiden er skremmende nok som den er, det siste noen av oss trenger er motstand fra systemet. Men slik skal det tydeligvis være, selv med en dødelig sykdom så må man kjempe for alle sine rettigheter.
Noen ganger føles det ut som livet mitt ikke er mitt lenger, tre små bokstaver tok fra meg bestemmelsesretten over mitt eget liv.

Du ser ikke kommunen valse inn til friske folk for å fortelle dem hvordan de skal leve, valse inn hos funksjonelle mennesker for å fortelle dem hva de mener er best for dem.
Men med engang du ber om den minste hjelp så har du det gående, og skulle du ikke være fornøyd med den hjelpen du får ja da tar de den ifra deg fremfor å samarbeide for å finne løsninger.

Jeg kjente det igår, lengselen etter det frie liv kom tilbake.
Savnet etter å leve livet uten begrensninger fylte hele meg, plutselig husket jeg hvor enkelt livet mitt en gang var.
Jeg kunne gjøre hva jeg ville til enhver tid, det var ingen som satte spørsmålstegn ved livet mitt da.
Men her sitter jeg, fanget i egen kropp og med et system hengende over hodet mitt som vil bestemme hvordan jeg skal leve.

Hver dag lengter jeg tilbake, tilbake til en tid da jeg hadde full kontroll over mitt eget liv. Friheten til å bestemme selv forsvant i det tre små bokstaver rammet, alt noen ser er nok en pleietrengende pasient.
Alt de ser er en kropp som ikke fungerer lenger, at hode fungerer har tydeligvis ingenting å si.
Viljen til å leve er fortsatt stor, men denne evige kampen jeg står i tærer på.
Noen ganger skulle jeg ønske de som bestemte kunne se hvordan jeg hadde det inni meg, kanskje de da ville forstått at livet mitt ikke er et A4 ark som passer inn i en firkantet ramme, vi er alle forskjellige og mitt liv er kun mitt eget…

 

Jeg gikk rett ned for telling igår, kampen med ALS er ingenting i forhold til den kampen vi nå står i.
Ja jeg vil gå så langt å si at det ikke er sykdommen som gjør meg dårligere, det er det kommunen som gjør.
Jeg kjente det i går, kroppen reagerte umiddelbart.
Redselen når jeg fikk beskjed om at alle assistentene ville bli sagt opp fylte hele meg, forsvarlig helsehjelp fikk en ny betydning.

Vi har ikke fått mulighet til å klage engang før BPA ordningen blir fjernet, og i følge vedtaket vil de ha sin siste dag her 30 November.
I dag er det den 12 Oktober, det vil si at vi får ingen tid til grundig opplæring før en ny ordning liksom skal tre i kraft. Så vidt meg bekjent har ikke kommunen ansatt hjelp til den nye ordningen som vil begrense livet mitt, så det vil si at jeg blir uten hjelp midt oppi førjulstiden.
Dersom det er det kommunen mener er forsvarlig helsehjelp så er det rett og slett skremmende, sitte her uten hjelp er tydeligvis helt forsvarlig i følge kommunen.

Jeg ble så dårlig i går at jeg ikke klarte noen verdens ting, en dag kommer denne kampen til å ta fullstendig knekken på meg.
Tanken på at mine kjære vil få enda mer ansvar for meg i tiden som kommer gjør meg kvalm. Ferie og helgeturer kan vi bare glemme, ikke får jeg mulighet til å følge opp mine barn heller lenger.
Den kjelleren jeg nå befinner meg i er helsvart, det finnes ingen lysglimt lenger.

Men det som er hjerteskjærende er tanken på en liten gutt, den stabiliteten vi har jobbet så hardt for å opprettholde vil nå forsvinne.
Fremmede mennesker vil renne inn døren her, tanken på at tryggheten hans igjen skal forsvinne får hjertet mitt til å briste.
Det taes ingen hensyn til barna, en liten gutt betyr ingenting.
Vår største oppgave som foreldre er å gi vår lille gutt mest mulig stabilitet og trygghet, det vil vi ikke klare lenger.

Både jeg og min mann er dypt fortvilet, nettet er i ferd med å snøre seg helt sammen.
Vi skjønner nå at vi ikke har noe valg, vi har nå kommet til veis ende.
Denne kampen klarer vi ikke alene lenger, vi må ta kontakt med en advokat.
Jeg tror heller ikke møtet med Byrådslederen neste uke vil endre noen ting, jeg ser mørkt på hele situasjonen.
Bergen kommune burde blitt saksøkt for den påkjenningen de nå påfører meg og mine, for slik det er nå så er det ikke ALS som tar knekken på meg…

Nå kjenner jeg at jeg har fått nok, den behandlingen vi får fra Bergen kommune har aldri vært mer kritikkverdig.
For på fredags kveld rett etter nyhetene fikk jeg en mail, en melding om at det var kommet et nytt brev til meg i Digipost.
Jeg ristet bare på hodet der jeg satt, for jeg visste godt hvem avsenderen var.
Man trenger ingen Bachelor utdanning for å forstå hvem som sender ut brev fredags kveld, kommunen velger sine tidspunkt med omhu.

Bare synet av meldingen fikk hjertet til å gjøre et hopp, for etter at vedtaket ble forkastet på grunn av saksbehandlingssvikt har vi ikke hørt noen ting.
Det eneste vi har fått beskjed om er at de skal behandle saken på nytt, det vil komme et nytt vedtak. Så når jeg fikk mailen på fredag tenkte jeg at kommunen hadde fått fingen ut og faktisk fattet et nytt vedtak, og jeg hadde håpet på at de denne gangen hadde tatt våre opplevelser på alvor.

Men når jeg åpnet brevet måtte jeg bare le, ja det hele ble bare for dumt.
Gubben måtte lese brevet hele tre ganger før det sank inn, dette kunne da mulig være sant??
For i brevet fra kommunen sto det svart på hvitt, vi ble ikke prioritert.
Kommunen hadde så stor pågang av søknader for tiden at vi havnet bak i rekken, vår sak kunne vente. Teksten lød som følger:

Brev om utsatt saksbehandlingstid vedrørende klage på vedtak om BPA og
hjemmesykepleie for Vivian Brosvik, f. 16.11.1979
Viser til mottatt klage 17.09.2021 om BPA og Hjemmesykepleie for Vivian Brosvik, f.
16.11.1979.
På grunn av stor pågang av søknader om helsetjenester vil Vurderingskontoret ha noe lengre
saksbehandlingstid.
Søknader om nødvendig helsehjelp, så som hjemmesykepleie, korttidsopphold i sykehjem og
behov for akutt alarm vil bli prioritert.
Du kan forvente at vi tar kontakt med deg innen medio desember for vurdering av klage.

Men det stoppet ikke der kan du tro, for i går skjønte jeg kommunen holder oss for narr. Brevet og teksten over om lang behandlingstid var tydeligvis en vits, for i går kveld fikk jeg tilsendt det nye vedtaket.
Igjen klarte kommunen og ødelegge en god helg, for i følge vedtaket så kommunen ingen grunn til å endre sitt syn i denne saken.
BPA ordningen min vil bli fjernet, og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt!!

Her sitter jeg, et fullstendig oppegående menneske som nå blir totalt umyndiggjort.
I tillegg får vi til stadighet motstridende beskjeder, i det ene øyeblikket er ikke saken vår viktig nok, og i neste øyeblikk blir vi totalt overkjørt.
Jeg er nå så rasende forbanna, og alt jeg til stadighet hører er forsvarlig helsehjelp.
Men jeg lurer alvorlig talt på hva kommunen legger i forsvarlig helsehjelp, for den eneste som kan gi meg forsvarlig helsehjelp er gubben.

Hjemmesykepleien fungerer ikke, hver uke skjer det nye avvik.
Det tverrfaglige temaet som jeg fikk tildelt fungerer heller ikke, mine ønsker blir ikke prioritert. Jeg har mistet min faste kontakt i hjemmesykepleien, og jeg har ikke fått noen ny. Utstyr og medisiner blir til stadighet glemt å bestilles, og jeg må gi faglærte opplæring i enkle prosedyrer som de helt klart burde kunnet.
Hvis det er dette kommunen mener med forsvarlig helsehjelp så er jeg den første til å skrive under på det, for ingen av mine kommunale helsetjenester gir meg trygghet.

Så nå må jeg igjen bruke tid på å kjempe, kjempe for et verdig liv.
Kan kommunen virkelig påtvinge meg en tjeneste jeg ikke vil ha? Er ikke det umyndiggjøring så vet jeg ikke hva umyndiggjøring egentlig er!!
Jeg er drittlei av å måtte kjempe for min eksistens, lei av bruke min dyrebare tid på en kommune som ikke lytter.
En ting er ihvertfall sikkert, jeg skammer meg over å bo i Bergen kommune.

Men det verste er at leverandøren vår i BPA ordningen i dag har sagt opp alle assistentene mine, selv om vi er i en klageprosess så tar de ingen hensyn. Så fra 1 November står vi uten hjelp, vi blir presset opp i et hjørne.
For nå blir vi motarbeidet fra alle hold, og uten assistenter står jeg på bar bakke.
Jeg skjønner faktisk ikke at BPA firmaet har lov til å si opp ordningen mens vi enda er i en klageprosess, det virker som at alt er lov i denne saken.
Men dette viser bare at det firmaet vi har ikke står bak oss, nå er det bevist en gang for alle at vi står helt alene i denne kampen…

Denne søndagen fikk en treg start, det var et øyeblikk der hvor jeg trodde hele familien hadde gått i hi.
Ja til og med en skolegutt tok livet med ro i morges, først når klokken ble 08.40 sto han opp. Jeg husker vagt at vi startet dagen med en samtale, men jeg var så trøtt at jeg ikke husker hva samtale emnet var. Selv besøket sto sent opp i dag, og utifra lydene som kom fra rommet kunne vi i det minste konstantere med at hun sov godt.
Så idag sto vi opp samtidig, klokken 11 var vi klar for å starte dagen.

Jeg må bare få sagt det en gang for alle, jeg ELSKER Bjørn!! 
Ja ihvertfall stemmen hans, aldri har en mann gjort større inntrykk på meg.
Nå er det kanskje noen av dere som ikke skjønner hva jeg babler om, men da vil jeg bare si at dere har gått glipp av noe.
For denne søndagen som alle søndager den siste tiden ble startet med programmet Stjernekamp, og siden en skolegutt må se Skal vi danse på lørdagene så må jeg skyve Stjernekamp over til den eneste hviledagen i uken.

Jeg er blitt allergisk mot visesang, jeg tåler det ikke lenger.
Øynene blir røde og tårevåte, og det tetter seg i både bryst og hals.
Så denne søndagen fikk en tårevåt start, jeg ble igjen forvandlet til et følelsesladet vrak.
Heldigvis hadde min venninne en kur for min akutte allergiske reaksjon, en tur ut i solen ville nok kurere det meste.
To venninner på tur en vakker høstdag, det kunne ikke bli så mye bedre enn det.

Min venninne fikk diagnosen ME for noen år siden, to venninner med to diagnoser uten en kur. Hvis ikke det er skjebnens ironi så vet ikke jeg.
Så for å spare på den lille energien hun har så bruker hun også rullestol på tur, noe som medførte til at jeg var i godt selskap idag.
Skoleveien ble dermed okkupert av rullestolbanden idag, og en firbeint venn.
Men akkurat i det vi skulle snu og starte på tilbaketuren åpnet himmelen seg, selv med blå himmel og sol klarte ikke regnet å holde seg unna. Heldigvis var det bare en byge, og litt regn la ikke noen demper på humøret. Det ble en fantastisk fin tur på oss, akkurat den kuren jeg trengte.

Min venninne har vært kokk idag og, Lasagne sto på menyen idag.
Jeg tror den friske luften økte matlysten min, for i dag har jeg virkelig spist over evne.
Denne helgen har vært så god, og det er takket være min gode venninne.
Jeg håper ikke det blir lenge til vi kan treffes igjen, for jeg har virkelig satt pris på selskapet hennes. Nå sitter jeg her med en takknemlighet så stor, måtte hver helg bli like god som denne…

“La meg leve” visker jeg stille for meg selv hver kveld.
Min bønn består kun av tre små ord.
Fastlåst i en seng ligger jeg i mørket, men inni meg brenner en ild så stor.
Selv med en ubrukelig kropp og en skrøpelig stemme brenner den, en ild for livet her og nå.

 

Livet som en gang var kom tilbake igår, livet jeg en gang tok for gitt.
Bilder av en jente med glitrende øyne skinte imot meg, fremtiden lå lys fremfor hennes føtter.
Med tårer på kinn stirret jeg inn i hennes glitrende øyne, håp og drømmer lyste imot meg. ” Husker du kjære” visket en sliten mann ved min side, “livet var så enkelt da”.

 

Gjennom mine egne øyne så jeg meg selv, jenta som var lever fortsatt inni meg. Jeg føler henne hver eneste dag, hun er begravd i en ubrukelig kropp.
Fremtiden forsvant når ordet ALS feide over henne som en flodbølge, med kun hodet over vann kjempet hun seg videre.
To glitrende øyne ble fylt med et mørke, alle drømmene hun hadde forsvant.

 

Det er i mørket jeg hører henne som mest, jenta som engang var.
Jeg hører hennes hjerteskjærende skrik, jeg føler hennes lidelse.
To dråper faller lydløst på min varme pute, en tåre for henne som en gang var og en tåre for hvordan livet ble.
To slitne øyne glir sakte igjen, tre ord fyller et lite mørkt rom.
Inni meg kan jeg høre hvordan hun roper med meg, i et lite mørkt rom kan en inderlig bønn høres, “la oss leve” er det siste som kan høres før to slitne øyne glir igjen….

“I morgen vil jeg ha wok” sa min datter i går, og det var ikke meg hun så på når hun sa det.
For når min venninne er på besøk så er det tre retter som går igjen, wok, Chicken Tandori og Lasagne. De eldste barna har hver sin favoritt, men det er kun godt nok når min venninne lager det.
Venninnen min og jeg har kjent hverandre helt siden barna var små, skjebnen ville det slik at hun og mannen flyttet opp til Vardø ett år etter jeg flyttet dit. Hun var også opprinnelig fra Vestlandet, noe som medførte til at vi klikket godt sammen.

Det var en gang…

Men så flyttet jeg tilbake til Bergen etter noen år, avstanden ble til å ta og føle på.
Vi holdt likevel kontakten, og hver sommer fikk vi kjærkomment besøk.
Men så fikk mannen jobb på Voss, og igjen fikk jeg min kjære venninne innenfor besøkavstand. Hun har tre gutter som er jevngamle med mine tre eldste barn, så vi har fulgt hverandres barn gjennom oppveksten.
Barna mine elsker henne, og det beste de vet er når hun kommer på besøk.

Vi har virkelig kost oss i dag, og heldigvis er formen min bedre.
Det så nemlig mørkt ut i dag tidlig, for migrenen satt fortsatt i når jeg våknet i dag.
Men litt ekstra søvn gjorde underverker, og når jeg sto opp i dag hadde jeg lagt en plan.
For min datter hadde nemlig kamp idag, og siden det var hjemmekamp så fikk jeg en gylden mulighet til å komme og se på.
Men når min datter hørte hva jeg hadde planlagt protesterte hun høylutt, med mamma på tribunen fikk hun prestasjonsangst.

Hun var redd for at hun ville spille dårligere med meg på tribunen, og hun ville så gjerne gjøre meg stolt.
Men det hun ikke har skjønt er at for meg finnes det bare en fotballspiller i hele verden, bare hun går ut på banen gjør hun meg stolt.
Likevel respekterte jeg hennes ønske i dag, men nå skjønner jeg at det er på tide at jeg stiller meg opp langs sidelinjen igjen. På grunn av korona så har det vært et altfor langt opphold, og det tror jeg er hovedgrunnen til at hun nå ble nervøs når jeg plutselig skulle komme og heie på henne igjen. De vant heldigvis kampen, og nå skal de spille kvalifiseringsrunder i kampen for å rykke opp en divisjon.

Vi prøvde faktisk å snike oss bort etter at vi hadde vært å handlet, men den nye fotball arenaen ble for meg en gåte.
Jeg fant ikke ut hvordan jeg skulle komme meg opp på tribunen med rullestolen, jeg tror til neste gang at jeg må ringe Trond Mohn og spørre.
Det er nemlig han som har finansiert prosjektet, og jeg håper for hans del at han har tenkt på oss rullestolbrukere. Slukøret kjørte vi hjem igjen, og det var da jeg kom på en eske som sto og ventet på meg hjemme. Jeg kjøpte meg nemlig noen nye vegglysestaker til gangen, de passet midt i blinken med alt det andre jeg har.

Besøk har vi også hatt idag, mine foreldre kom innom på kake og smultringer fest.
Denne lørdagen har vært fantastisk på alle måter, og nå gjør vi oss klar til en skolegutt sitt favoritt program. Med Skal vi danse på TVen og noe godt i skålen ligger alt tilrette for at denne kvelden blir god, nå skal vi bare kose oss…