Jeg har hørt om reisemage når man drar til utlandet, men nå har jeg fått erfare at du kan like så godt få det innenlands også.
Kvelden i går fikk en avslutning jeg aldri vil glemme, og det var en avslutning jeg håper jeg aldri får oppleve igjen.

Gubben gjorde seg klar til å få kjerringa i seng, og som vanlig ble jeg kastet over skuldrene til en sterk mann.
Jeg ble plassert på toalettet i noenlunde riktig posisjon, og deretter ble klærne revet av før jeg fikk sukk for meg.
Men det var når gubben skulle bøye seg for å ta av meg sokkene at det skjedde, et høyt smell ga gjenklank gjennom hele hotellet.

Først trodde jeg det var en tett eksospotte fra en bil på yttersiden som plutselig hadde åpnet seg, men det viste seg fort at den eneste eksospotta som var tett tilhørte gubben.
En grønn farge kom plutselig til syne i gubben sitt ansikt, og like etter la han på sprang ut av badet.

Jeg skjønte ingenting med engang, slike plutselige eksplosjoner er jeg godt vant med nå etter 14 år.
Men så kom den sigende, en eim av noe råttent fylte rommet.
En stank som kunne slå ut selveste gammeleriken som gubben sier, og mens gubben hadde rømt fra sitt eget åsted så satt jeg igjen i gasskammeret.

Der satt jeg og holdt pusten når jeg så noe kom krypende langs gulvet, som en ål nærmet han seg badet.
“Leve du kjerring?” kom det fra gulvet utenfor baderomsdøren.
Fremdeles holdt jeg pusten der jeg satt, i frykt for å bli utsatt for gassen som nå sirkulerte i rommet tok jeg ikke sjansen på å svare.

Heldigvis ga det seg etter noe som virket som en evighet, men gubben lå fremdeles på gulvet.
” Hvorfor i svarte ligger du på gulvet og kryper” fikk jeg endelig muligheten til å spørre om, det er nemlig ikke alltid like lett å forstå seg på hva gubben tenker.
Æ lærte en gang på 90 tallet at æ skulle krype langs gølvet  ved røykfylte rom og gasslekkasjer, lufta e mye bedre her nede”.….

Ja dette gikk jo greit, feriens lengste etappe gikk faktisk over all forventning.
Men så hjalp det på at jeg sov de første 30 milene, kroppen er fremdeles ikke helt bra.
Det første vi gjorde før vi startet i dag var å stikke innom bensinstasjonen på Hafjell, nå var vi litt lei av å høre på ninjago lyder fra baksetet.
Vi fant nemlig ikke høreklokkene til en liten gutt før vi dro, så vi har gitt opp å høre på radio når vi kjører. Så nå var håpet at bensinstasjonen på Hafjell hadde noe vi kunne bruke.

Det hadde de, og det skulle vise seg å bli det beste kjøpet vi noengang har gjort.
For det kom ikke en lyd i fra baksetet, etter at høreklokkene kom på ble en liten gutt fanget i en annen verden.
Vi måtte faktisk på et tidspunkt sjekke om han faktisk var våken, vi har aldri opplevd at en liten gutt har vært så rolig under en biltur før. Etter fire timer tok vi vårt første stopp, og da var vi langt over halvveis.

Det siste stoppet tok vi på Evje, der spiste vi middag på en lokal kafe. Jeg tror alle var lei av fastfood nå, for alle bestilte kjøttkaker i dag.
Magen min har ikke vært noe god i dag heller, så jeg gikk for en trygg middagsrett. Den største overraskelsen var at min datter også bestilte kjøttkaker, for hver gang vi har det hjemme så grynter hun på nesen. “Det er så kjedelig mamma, må vi alltid ha kjøttkaker til middag?” 
Men idag fikk pipen en annen lyd, det var tydeligvis ikke så kjedelig likevel.

Nå ligger vi rett ut hele gjengen, lader opp til morgendagen.
Håpet er at været glimter til i morgen, og at vi får oppleve litt liv og røre.
Nå skal vi ikke klage akkurat, for vi har sluppet unna det verste regnværet. Vi fikk litt idag under kjøreturen, men det gjorde liksom ikke noe.
Men i morgen ønsker jeg meg sol, for da tror jeg vi vil få en fantastisk fredag her på Bygland…

Gubben sin alarm kimet 06.15 i morges, vi hadde nemlig planer om å være i frokostsalen når de åpnet klokken 07.00. Ja ikke jeg da, jeg klarer ikke tanken på mat så tidlig på morgenen. Dessuten er ikke magen blitt noe bedre, sånn går det når man slurver med sondematen.
Det er nemlig ikke så enkelt når vi er på tur, alt må times ned til den minste detalj.
Jeg orker nemlig ikke sitte på tanking i bilen, for da ender det bare med at jeg må på toalettet under kjøringen.

Det er nemlig ikke så enkelt når man sitter i rullestol, du vet aldri hvordan toalettene er på de lokale bensinstasjonene langs veien.
Derfor spiser jeg og drikker litt på vanlig vis, og tar heller vann og sondemat når vi kommer frem.

Men denne gangen har det skjedd så mye til enhver tid, dessuten har vi ikke hatt et fast holdested. Det har medført til litt mer slurving enn ellers, og med en gang jeg går uten sondemat noen dager så reagerer magen når jeg begynner på den igjen.
Nettopp det skjedde i går, i det sondematen var ferdig så kjente jeg hvordan magen protesterte.

Det er mye som skal stemme når vi drar på tur, og vi er like spent hver gang vi bestiller hotellrom.
Etter mange år med erfaring så har vi faktisk gitt opp og bestille handikaprom, for det virker som om hotellene bare kan skru opp noen støttehåndtak for å kunne kalle seg handikapvennlig.
Glatte fliser på baderomsgulvet har tydeligvis ingenting og si, ei heller størrelsen på rommet.

Gudene vet hvor mange ganger gubben har såvidt åpnet døren til hotellrommet bare for å smelle døren igjen like etterpå, rommene er så små at rullestolen knapt går innforbi døra.
Jeg kan telle på en hånd de gangene vi er blitt gledelig overrasket, derfor bestiller vi nå kun superier rom.

Verre er det for de som er avhengig av heis og andre hjelpemidler, noen ganger føles det ut som at vi med handikap ikke er tenkt på i det hele tatt.
Jeg vet faktisk ikke om jeg orker å reise når jeg blir dårligere, jeg vet ikke om det vil være verdt det.
Derfor må jeg bare nyte det mens jeg kan, for jeg vet at det er bare et tidsspørsmål før det ikke går lenger….

Jeg kjente det på meg i går, kroppen klarte ikke mer. For en som sitter hjemme mesteparten av tiden så blir det en overgang når man plutselig er på farten hele tiden, og i går kveld smalt det.
Kvalm og uvel ble jeg lempet i seng, nå hadde kroppen min nådd bristepunktet.
Jeg hadde et håp om at litt søvn skulle gjøre underverker, men når jeg våknet i dag kjente jeg meg enda temmelig uvel.

Ikke fikk jeg i meg frokost heller, det er ikke akkurat så fristende med egg og bacon når man er kvalm. Jeg hadde heldigvis med meg kvalmestillende tabletter og de hjalp litt på, men magen slo omtrent kollbøtte der jeg satt halvslengt i rullestolen.
Derfor passet det bra med en litt rolig dag i dag, jeg valgte å droppe vegmuseumet til fordel for litt hvile.
Så mens far og sønn dro avgårde på tur alene, satt jeg og min datter på rommet og sløvet.

Jeg tror vi sovnet alle tre der en stund, jeg i rullestolen, Simba på rygg midt oppå dyna, og min datter tvers over senga.
Det var akkurat det jeg trengte i dag, litt fred og ro rundt meg. Det tar nemlig på med ferie, mange nye inntrykk hver eneste dag.
Den eneste som holder ut er en liten gutt, og hver gang vi går på rommet for å slappe av litt får vi høre den samme setningen hver gang.
“Jeg kjeeeeeder meg!” roper han etter fem minutter på rommet, ingen nåde her i gården.

Akkurat når jeg og min datter bestemte oss for at NÅ skulle vi på shopping oppdaget jeg det, rullestolen var nesten tom for batteri.
Og hvor lå laderen??? Jo selvfølgelig i bilen som far og sønn var på tur med.
Jeg fikk litt nerver der en stund, for når jeg oppdaget at rullestolen var nesten tom så var vi ute på luftetur med Simba.
Tanken på hva min datter ville si dersom jeg gikk tom midt i veien turte jeg ikke tenke på, derfor trillet jeg sakte tilbake mot hotellet igjen.

Heldigvis kom jeg meg opp igjen på rommet, og like etter kom far og sønn også tilbake igjen.
Endelig kunne rullestolen få seg litt strøm, det er ikke bare kjerringa som trenger en oppkvikker.
Etter en time med lading kunne vi endelig komme oss avgårde, og det ble ikke bare truser i dag for å si det sånn.

En liten gutt ble i fyr og flamme når han kom inn på sportsbutikken, far og sønn ble nemlig med på shopping runden.
Rett ved inngangen hang de på rekke og rad, noe han har mast om i flere måneder nå.
En hengekøye fanget oppmerksomheten til en liten gutt i dag, og som vanlig kom han løpende til mor for å få lov.
Alle dro ut av butikken meget fornøyde, og mor ble noen kroner fattigere.

Men nå var klokken så mye at det var tid for litt mat igjen, og vi bestemte oss for å gå for den restauranten vi spiste på i går.
Toscana på Hafjell kan jeg virkelig anbefale, det var fantastisk mat der.
Mens de andre bestillte biff (ja bortsett fra en liten gutt da) gikk jeg for Lasagne, og jeg angrer ikke akkurat på det valget.
Bare det brødet som fulgte med var nydelig, og hovedretten var fantastisk.

Så nå ligger vi her i senga og velter oss alle mann, og lader opp til feriens lengste etappe som blir i morgen.
Hafjell-Bygland er en etappe på ca 53 mil i følge gubben, så det går nok hele dagen langs landeveien i morgen.
Jeg er veldig spent på hvilke aktiviteter som er der borte under Gamaveka på Bygland, ja foruten om paragliding da.
Nå håper jeg bare formen min kommer seg litt, jeg trenger alle de kreftene jeg kan få for å gjennomføre denne ferien….

Opplevelsene er mange og fotoalbumet fylles gradvis opp, med to fotografer på tur har jeg et fæla styr med å sortere alle våre nye minner.
Vi var svinheldig med været i går når vi vandret rundt på Lilleputthammer, og det var gubben spesielt glad for.
Trusler om boikotting og streik var alt jeg hørte når vi ankom Hafjell i 30 grader, en finnmarking gikk rett ned for telling.

Så jeg har en mistanke om at værgudene har hørt alle glosene til en ilter og overopphetet gubbe, med andre ord så ble det overskyet.
I lett duskregn trasket vi mot Lilleputthammer, og jeg overdriver ikke når jeg sier at gubben skinte som en sol.
Men helt fornøyd var han derimot ikke, det var nemlig enda for varmt ute.

Foruten om noen få dråper hadde vi opplettsvær hele dagen, det var ikke før vi skulle gå for å spise i går kveld at himmelen virkelig åpnet seg.
Men det er ikke som i Bergen der gradestokken raser nedover når regnet kommer, her på Hafjell føltes det bare ut som vi fikk en varm dusj.
“Æ ska hente såpe te dæ, bare hold ræ#a di der ute så slipper æ å dusje dæ” gaulte gubben til meg i det han hastet forbi, aldri har jeg sett noen løpe så fort med klogger på.

Ikke vet jeg hva han var så redd for, han blir som teskjekjerringa hver gang det regner ute.
Men at han løper fra meg er jeg godt vant med, han er allerede kommet til neste veikryss når jeg er kommet frem til det første.
Så der står han femti meter borti veien og gauler “deeet er klaaaart”, han har tydeligvis slkjulte evner den gubben min.
Heldigvis hadde han caps på seg i Lilleputthammer, den var det eneste holdepunktet jeg hadde når jeg speidet gjennom folkemengden.

Jaja, jeg trøster meg med at han kommer tilbake hvis jeg mot formodning ikke skulle dukke opp, det håper jeg i det minste.
Han kom i det minste tilbake i går når jeg sto fast mellom to biler som sto parkert, da kom han faktisk løpende.
I et lite øyeblikk trodde jeg han kom løpende fordi han var redd for meg, men det var før han brølte borti gata.
Ka i sat#n e det du held på me, ska du skrape opp teslaen før du gir dæ?”

Sånn går nå dagene her hos oss, vi får i det minste nok en uforglemmelig ferie.
Hva denne dagen bringer med seg vet jeg ikke enda, men at noe skjer er jeg ikke i tvil om.
Nå skal jeg og min datter gå på jakt etter nye truser, ja både til meg selv og gubben. Det viste seg nemlig at han hadde pakket en mindre til seg selv enn til meg, og når jeg hadde to så kan dere ta det regnestykket selv….

Sircus er gøy!
Utsikt fra pariserhjulet…
Med to fotografer på tur er det ikke godt å si hvem som tar bilde av hvem...

 

For første gang hittil i ferien har jeg sovet dårlig, liggeunderlaget i denne senga passet ikke til min rygg. Det kunne egentlig ikke ha passet dårligere, for jeg visste at denne dagen kom til å bli den mest hektiske til nå i ferien. I dag var det nemlig tid for Lilleputthammer, og det var spesielt en av oss som gledet seg veldig.

En liten gutt har sovet sammen med storesøster i natt, så vi endte opp med en særdeles rolig kveld i går. Akkurat det tror jeg gubben satte stor pris på, det er godt å ha storesøster med på tur.
Så selv om jeg ikke var helt opplagt i dag så var i det minste gubben det, og det kunne jeg ha bruk for i dag.
Selv om det er mye folk her på hotellet så merker vi ikke så mye til det, store arealer og boltringsplass veier opp for folkemengden. Men jeg var litt spent på hvordan frokostsalen var, jeg har nemlig litt dårlige erfaringer med mye folk og bord tett i tett.

Så jeg ble gledelig overrasket når vi kom ned til frokost idag, for her var det ingen problemer for meg å kjøre rundt omkring.
Men med frokosten innabords så var det bare å komme seg avgårde, nå hadde vi mange timer i Lilleputthammer fremfor oss.
En liten gutt var i hundre allerede før han kom inn, med store øyne gikk han rundt og studerte alle attraksjonene. Men når storesøster foreslo at de kunne ta en karusell sammen ble han skeptisk, for denne karusellen var litt skummel.

Jeg tror den het hammeren, rett opp og rett ned igjen. En liten gutt gikk skeptisk og satte seg i karusellen med min datter, nede satt jeg med bange anelser.
Det gikk som jeg fryktet, en liten gutt stivnet helt når karusellen droppet fort ned. Heldigvis var han som styrte karusellen på vakt, og i det en liten gutt satte i et hyl stoppet han karusellen.

En is ble en kjærkommen trøst i dag, og heldigvis glemte han hele hendelsen fort. Det var nemlig mange andre ting å ta seg til, og jeg tror en liten gutt har kost seg gløgg i hjel.
Men jeg er så takknemlig overfor min datter, for hun har dratt med seg en liten gutt rundt på hele Lilleputthammer.
” Vi møtes her om en time ” ropte hun i det de løp avgårde, mor og far ble overflødige der en stund.

Vi har ihvertfall hatt en fantastisk dag her på Hafjell, og enda har vi morgendagen å se frem til. Da skal far og sønn på vegmuseumet mens mor og datter drar på shopping, jeg mangler nemlig en vesentlig ting merkelig nok, jeg er i manko på truser….

 

” Gud er pappaen til Jesus mamma” sa en liten gutt til meg i går kveld , ordene hans kom så overraskende på meg at jeg kjente hvordan hjertet mitt gjorde et hopp. Ved min side satt en trøtt gubbe , men ordene til en liten gutt fikk han til å sperre opp øynene. Jeg kunne se hvordan han plutselig satte seg opp , gjorde seg klar for det som nå ville komme.

 

Min mann er en mann av få ord , dype samtaler om livet og døden er ikke noe for han. De eneste gangene han kan prate om slike ting er når vi er alene , jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene han har latt alle følelsene få fritt utløp. Så når barna tar opp slike samtale emner stivner han helt , hans egen sårbarhet blir satt på prøve hver gang barna prater om fremtiden.

 

” Det har du helt rett i lille venn , de bor i himmelen” 
En liten gutt nikket bekreftende til ordene mine , samtidig kunne jeg nesten se hvordan det lille hodet hans fylte seg opp med nye spørsmål.
” Men hva skjer med de som dør mamma , hvor blir de av ” , en liten gutt stirret på meg med store øyne mens han ventet spent på svaret mitt.

 

Jeg la merke til gubben som stirret rett frem på Tv skjermen , og jeg skjønte plutselig at dette spørsmålet overlot han til meg. Men før jeg rakk å svare kom en liten gutt meg i forkjøpet , han klarte ikke holde sin egen redsel inne lenger.
” Jeg vil ikke dø mamma ” utbrøt han plutselig , den samtalen som jeg trodde handlet om meg handlet egentlig om han.

 

Plutselig ble jeg dratt tilbake til vår forrige samtale , i et ubevisst øyeblikk hadde jeg sagt noe som en liten gutt hadde bitt seg merke i. Jeg husket det plutselig så godt , i en bisetning hadde jeg sagt at vi alle skulle dø en dag. Der og da klandret jeg meg selv , for selv om det er sant så var det helt unødvendig og si.

 

” Du skal være her med pappa du lille venn , noen må jo passe på han også vet du ” sa jeg mens jeg smilte beroligende mot en liten gutt , “dessuten skal jo du bli like gammel som mamma og pappa og få egne barn” avsluttet jeg. Men i det jeg sa det skjønte jeg at jeg hadde klart det igjen , det som skulle være noen beroligende ord førte til at samtalen tok en helt ny retning. En liten gutt stirret på meg med store øyne og spurte ” hvordan lager jeg en baby mamma ” . 

 

Gubben som hadde sittet apatisk og anspent ved min side snudde seg plutselig i mot meg , retningen samtalen hadde tatt var tydeligvis mer i hans gate. Men igjen lot han det være opp til meg å svare , et tilfreds smil kunne skimtes i ansiktet til gubben i det han gjentok et spørsmål.
“Ja hvordan lager man egentlig en baby mamma?”

 

Jeg sover forbausende godt for tiden, og det er overraskende til meg og være. Normalt sett pleier jeg å vri meg i smerte hver gang jeg ligger i en hotellseng, kroppen min takler ikke mange forskjellige underlag lenger.
Men jeg tror all galskapen slår meg helt ut, og min første tanke når jeg våknet i dag var hva denne dagen ville bringe.

Vi sov litt for lenge i dag, ja ihvertfall med tanke på hotellfrokosten. Jeg har aldri skjønt hvorfor de stenger ned så tidlig, med sånne syvsovere som oss som gjester burde de holdt åpent til klokken 12 minst.
Likevel kan man ikke få alt her i verden, og gubben hadde tydeligvis tatt sine forbehold for å rekke frokosten.

Jeg skjønte ingenting når alarmen på mobilen hans ringte midt på natta, ja klokken 06.00 er midt på natta når man har ferie.
Noen gryntelyder og lavmælt banning tydet på at alarmen ikke var planlagt, men med gubben kan du aldri vite. Problemet var bare at vi sovnet igjen, ikke kan vi stole på at en liten gutt vekker oss heller. Han sover nemlig lenger enn oss, så når jeg våknet klokken 09.00 hørte jeg snorkelyder på begge mine sider.

Far og sønn heiv på seg klærne og kom seg ut, jeg derimot droppet hele frokosten for å få meg noen minutter til på øyet.
I dag skulle vi endelig hente storesøster, en liten gutt har telt dager siden vi startet hjemmefra. Så etter gutta boys hadde fortært frokosten var det bare å komme seg avgårde, neste stopp var Sørmarka.

Hun har nemlig fått seg sommerjobb på et hotell der, så foruten om denne uken så skal hun jobbe der resten av ferien. Det ble vill jubel når vi så at hun kom gående, i denne familien trenger du ikke lure på om du er elsket akkurat.
Med henne trygt plassert i bilen kunne vi sette avgårde igjen, nå var det Hafjell som skulle få besøk de neste tre dagene.

Det gikk fort unna på motorveien, ti mil var ingenting på disse veiene.
Men plutselig gaulte min datter i fra baksetet, vi måtte ta et obligatorisk stopp.
Obligatorisk for andre kanskje, for jeg hadde aldri hørt om stedet før.
Bolleland kunne jeg lese av skiltet, og min datter mente jeg ikke var særlig verdensvant som ikke hadde hørt om bollebutikken på Espa før.
Gubben for inn og fylte opp en hel bærepose, og ved den første biten skjønte jeg hvorfor folk stilte seg i kø for å kjøpe boller her.

Lilleputthammer ligger i gåavstand heldigvis…

Nå er vi ankommet Hafjell runde og gode alle mann, men nå skal vi ta en spasertur for å få plass til mer mat.
Men det blir vel ikke før etter klokken 20.00, gubben nekter nemlig å gå ut får før gradestokken nærmer seg 20 tallet. Men nå har vi noen gøyale dager fremfor oss, og jeg er klar for enda flere eventyr….

Kor i Hel#e#e har du tenkt DÆ hen??? ” gaulte gubben bak meg, men la oss nå ta det helt fra begynnelsen av.
Etter å ha knota med fjernkontrollen til TVen i to timer måtte jeg bare gi et lite tips til gubben, det var nemlig en åpenlys grunn til at fjernkontrollen ikke ville adlyde.
Jeg hadde selvfølgelig prøvd å ymte frempå med dette før, men det var ikke så lett å overdøve de glosene som kom i fra tuppen på senga.
Og det var nemlig tuppen på senga som var problemet her, endelig fikk jeg han til å flytte seg litt lenger bak slik at signalet fra fjernkontrollen faktisk nådde frem.

Jeg skal ikke gjenta de glosene som kom når han oppdaget at kjerringa fikk rett, jeg vil nødig bli kastet ut av blogg.no.
Men nå kunne vi endelig begynne å planlegge middag, eller kvelds blir vel mer riktig og si. Siden det var litt i seneste laget bestemte vi oss for å gjøre det enkelt, har jeg nevnt at det er gubben sin store livsfilosofi??
Valget ble i hvertfall en av bensinstasjonene som lå i nærheten, faktisk rett over gata hvis jeg skal være nøyaktig.

To svære hamburgere ble bestilt, og minien valgte som alltid sin favoritt, PØLSE!
I fred og fordragelighet satt vi der, endelig fikk vi et litt fredelig øyeblikk sammen. Ja hvis du ser borti fra når minien slo meg over kjeften i jakten på en flue, og at gubben helte en halv cola flaske over meg, men det var det mest fredeligste øyeblikket på hele dagen.
Trøtt og sliten gjorde vi oss klar til å forlate bensinstasjonen, nå skulle vi gå i hi på hotellrommet resten av kvelden. Jeg vet ikke helt hva som skjedde i neste øyeblikk, det var ikke før gubben gaulte ut bak meg at jeg våknet.

Jeg freste nemlig avgårde ut av bensinstasjonen, ville tilbake til hotellet kjappest mulig. Men det var når jeg skulle krysse gata at gubben fikk panikk, det som jeg trodde var gangveien var slettes ingen gangvei.
“KA i hel#ete, ka fa#n e det du held på me??” 
Gubben kom heseblesende etter meg, at han løpte kloggene av seg er ingen overdrivelse.
Ska du lage nyhetsoverskrift allerede, ser du ikke skiltet???”  Et skilt med teksten “forbudt for gående og syklister” lyste imot meg, med første øyekast skjønte jeg ikke hvorfor gubben tok sånn på vei, for jeg var jo ingen av delene.

Gubben klarte og stoppe meg i grevens tid, lettere forvirret satt jeg i rullestolen mens gubben tok over styringa. Helt panikkslagen kjørte gubben meg til nærmeste gressplen, kjerringa hadde nesten tatt livet av han.
Med øyne store som tinntallerkner ble han sittende og se på meg, en ugjenkjennelig ansiktsfarge kom til syne i gubben sitt ansikt.
Jeg hadde i det minste klart å vekke gubben opp, og alt som skulle til var en liten kjøretur i rullestolen langs E6….

Tre gode timer i bil bare for å bli etterlatt i bilen, det var ikke helt det jeg hadde sett for meg. Gubben sin filosofi og holdning til livet kom igjen til sin rett, planlegging er for pyser. Jeg luftet nemlig spørsmålet igår,  hva skulle vi gjøre med hunden når vi skulle på flymuseumet? Men det var ingen problem i følge gubben, for alt var ute. Et svar jeg stusset over, for jeg hadde aldri hørt om et utendørs museum før.
Ikke hadde han sjekket åpningstider heller, men rett før vi skulle dra fra Beitostølen fant han ut at han kanskje skulle sjekke likevel.

Plutselig fikk han det veldig travelt, så travelt at bagasjen ble lempet ut hotellvinduet. Ja du leste riktig, gubben er nemlig kjent for sine enkle løsninger. Det hadde seg nemlig slik at rommet vårt vendte ut mot parkeringsplassen, og der sto bilen vår. Så mens alle de andre gjestene dro med seg bagasjen gjennom hele hotellet, valgte gubben en litt enklere måte. Jeg tror det var en del gjester som lurte på om det var tyveri på høylys dag når bagasjen kom flyvende ut vinduet, men sånn kan det altså gjøres når du er finnmarking og befinner deg til fjells.

Men tilbake til det jeg egentlig startet på, nemlig flymuseumet. Det viste seg nemlig at det kun var åpent i dag, derfor brant det nå under kloggene til gubben. Så her var det bare å hive kjerringa, bikkja og ungen i bilen, vi hadde tydeligvis ingen tid og miste.
Tre timer gikk fort avgårde, men jo nærmere vi kom jo høyere ble glosene bakom rattet.
“Dra te H####, 30 GRADER??” ropte gubben plutselig, kjerringa som satt ved siden av bråvåknet der hun satt og halvsov. Jeg skjønte ikke helt hvorfor han tok slik på vei, for inni bilen var det frost på vinduet etter at airconditionen var satt på full styrke.

Vi kom frem til slutt, og hva var det første vi så? Jo at flymuseumet var inne selvfølgelig!!
“De har sikkert fløttet det innendørs det siste året” prøvde gubben seg på, noen ganger blir jeg overrasket over hvor han tar det ifra. Derfor endte det altså opp med at kjerringa og bikkja ble sittende i bilen mens far og sønn gikk inn, og mens bikkja hadde det behagelig bak i bilen med vifteanlegget satt jeg i solsteken og telte minutter. Heldigvis hadde gubben vett nok til å ikke bli så lenge borte, jeg følte meg som inntørket rosin når han åpnet døren på min side.

Nå har vi ankommet hotellet for natta, men nå har det dukket opp enda en utfordring. Gubben og teknologi går nemlig ikke helt overens, og nå viser det seg at å få på TVen er tydeligvis ingen enkel sak. Så nå lurer jeg på om det blir mat på oss i dag, alt jeg hører her jeg sitter er noen uforståelige ord jeg ikke tror er oppfunnet enda…