Denne historien begynte for noen uker siden, og siden den gang har det bare eskalert.
Gubben mener kjerringa er blitt spinn hakke gal, trusler om tvangsinnleggelse har blitt nevnt opp til flere ganger. Men kjerringa tar det hele med knusende ro, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor alle tar slik på vei. Likevel for å være på den sikre siden så sender jeg en advarsel til mine foreldre, ikke ta helt på vei når dere leser dette innlegget.
For omtrent to uker siden kom assistenten tilbake fra butikken og med seg hadde hun en bunke med brev. Vi hadde ikke sjekket postkassen på noen dager så det hadde hopet seg litt opp. Som alltid gikk vi gjennom de sammen, siden kjerringa har ansvar for økonomien og husholdningen må det bli sånn. Hadde det vært opp til gubben så hadde nok postkassen knapt nok blitt tømt, og det til tross for at han kjører forbi den hver eneste dag.
Ved første øyekast så det ut som den vanlige bunken, regninger og en haug med reklame. Det hjalp ikke så mye med det “nei takk reklame” skiltet, de har bare puttet reklamen i konvolutter i stedet for å legge det løst opp i postkassa. Ikke akkurat miljøvennlig spør du meg, men det tror jeg neppe de tenker på. Etter at vi hadde gått i gjennom nesten hele bunken var det bare to brev igjen, og det var da det kom til syne.
Jeg skjønte at her var det et brev jeg ikke ville ha, øynene til assistenten når hun leste hvem det var fra sa alt.
Brevet var fra Politiet, med nervøse hender åpnet assistenten brevet. Det viste seg at jeg hadde fått fartsbot, eller bilen min hadde fått bot. Vedlagt brevet lå det et skjema som jeg måtte fylle ut, og siden jeg verken visste eller ville føre opp hvem som hadde kjørt bilen så krysset jeg av for ukjent bilfører.
Skjemaet ble sendt inn og en god uke etter fikk jeg enda et brev, og det var da kaoset begynte.
Denne gangen var det faktisk gubben som hadde tømt postkassen, man skulle nesten tro at han luktet at det var kommet noe viktig denne dagen. Gubben gikk i gjennom brevene og fant brevet fra Politiet rimelig raskt, og før jeg visste ordet av det var konvolutten revet opp. Gubben leste brevet høyt opp, og det var da jeg skjønte at jeg hadde fått en gavepakke i hendene.
Jeg hadde nemlig fått to valg, enten kunne jeg vedkjenne meg boten og betale den i sin helhet, eller så kunne jeg ta tre dager i fengsel. “Det er jo et enkelt valg, du tar vel fengsel” sa gubben gubben spøkefullt, men smilet hans forsvant fort når han hørte svaret mitt. “Ja selvfølgelig, det har jeg jo aldri vært med på før” sa jeg ekstatisk, og der og da trodde jeg gubben skulle svime av.
Tenk så kult, å blogge fra fengselet? Det er jo ikke akkurat så mye som skjer i livet mitt for tiden, men nå hadde jeg fått en gyllen mulighet til å oppleve noe litt utenom det vanlige. Ja selv assistentene syns det var en god idé, de kom gjerne i fengselet for å stelle meg. Jeg har jo lenge ønsket meg en husmorsferie, og nå fikk jeg endelig en mulighet til å faktisk ta den.
Gubben ristet oppgitt på hodet, kjerringa var tydeligvis blitt klin hakke gal. Men jeg sto på mitt, jeg kunne jo ikke la denne muligheten gå i fra meg? Det eneste problemet var om fengselet faktisk tok i mot rullestolbrukere, men også der skulle det vise seg at jeg ble bønnhørt. For dagen etter jeg hadde mottatt brevet kom min datter over en nyhetsartikkel, og det var da jeg skjønte at husmorsferien min var innen rekkevidde. Hva som sto i nyhetsartikkelen ser dere på bildet under, skjemaet er nå sendt inn og nå sitter jeg bare her og venter i spenning. Så det store spørsmålet her i huset for tiden er: Når skal kjerringa i fengsel?
