Jeg har hatt det på følelsen lenge , faktisk helt siden en hel verden inngikk et samarbeid.

For når et virus kom så fikk en hel verden kun et mål for øyet , en vaksine ble en hastesak.

Ett år etter sitter vi her , et håp ble tent.

Vår normale hverdag var nå innenfor rekkevidde , endelig skulle vi få begynne å leve igjen.

 

Våre eldre ble prøvekaniner , de sto først i køen.

Men når dødsfallene kom så kom også bekreftelsen , en vaksine var tydeligvis ikke for alle.

Jeg er en av dem , en av dem som nå må ta et valg.

Ta en sjanse og håpe på det beste , eller la være og fortsette et liv i isolasjon.

 

For jeg skal ærlig innrømme at jeg er redd , redd for hva konsekvensene vil bli.

Jeg vet nemlig at min kropp er sårbar , jeg vet at jeg må passe ekstra på.

Mitt eneste ønske er å være her så lenge som mulig , leve lengst mulig sammen med mine.

Men igjen er jeg havnet mellom barken og veden , og jeg er ikke den eneste.

 

Vi er mange som nå er redd , mange som ikke vil gamble med eget liv.

Men selv om vi har en god grunn til å være skeptisk så ser jeg det stadig , en belærende holdning kommer til syne.

“Sett deg inn i det før du roper”, “det er ingenting å være redd for”, ” det er jo alltid en risiko , livet er jo en risiko”

Det er så lett å være belærende , spesielt når det ikke gjelder en selv.

 

For er det en ting som er sikkert så er det at vi det gjelder ikke trenger en leksjon, vi vet godt at livet er en risikosport.

Jeg er en av mange som lever med døden pustende i nakken hver dag , og jeg har ingen planer om å ønske den velkommen med det første.

Samtidig blir jeg lei meg , for igjen er et håp blitt omgjort til redsel og skuffelse.

Så når jeg nå hører om vaksine dødsfall blant de eldre så blir jeg engstelig , for jeg vet at jeg er minst like sårbar som dem.

 

Så ikke kom til meg og si at det mest sannsynlig vil gå bra , for mest sannsynlig er ikke godt nok for meg.

I fem år har jeg levd med døden som en byrde på mine skuldre , og når et virus kom stoppet alt opp.

Jeg har vært døden nær flere ganger , men enda sitter jeg her som den seirende part.

Men nå står jeg igjen overfor et håpløst valg , igjen føler jeg meg trengt opp i et hjørne…

 

Har du noen gang følt at du er inne i din egen drøm? Ja så mye at du kan føle deg selv puste? Sånn hadde jeg det i natt nemlig , jeg balte så mye med masken rett før jeg sovnet at jeg tok den med meg inn i drømmen. Jeg var i ferd med å drukne da en stemme kunne høres , en bedagelig stemme som ba meg om å puste rolig. Plutselig var det som om jeg og vannet ble til ett , jeg kunne puste helt normalt igjen. Mest sannsynlig så har det vært en lekkasje i masken der en stund , men jeg har sovet så tungt at jeg ikke har våknet. Jeg har sikkert snudd på hodet av refleks , og da har lekkasjen stabilisert seg. Det er rart hvordan hjernen opererer , den hviler aldri.

Så jeg var en smule trøtt idag når skyvedøren gikk opp med et smell , og utifra volumet på stemmen så skulle man tro at jeg var døv. Alt jeg ville var å slappe av noen minutter til mens hjemmesykepleien gjorde i stand medisinen , men enkelte må bare sjekke at jeg er i live før de begynner. Men så er ikke jeg den største morgenfuglen heller , det skal jeg ikke skryte på meg. Jeg trenger en halv time på å summe meg etter at jeg har våknet , og spesielt hvis natten har vært dårlig. Men siden jeg er oppdratt etter filosofien “dersom du ikke har noe fint å si så hold kjeft” så biter jeg det som oftest i meg , men i dag sprakk det litt for meg.

Trollet selv

For etter at skyvedøren hadde blitt smelt opp tre ganger fordi utstyr var blitt glemt å taes med så kjente jeg at irritasjonen begynte å komme , og når et “god morgen” høylytt ble ropt ut to ganger så kjente jeg hvordan tennene begynte å gnisse. Men det var ikke før dynen ble fjernet at det brast , for når to iskalde hender ble lagt på min varme mage så våknet trollet til liv.
“Du har bare med å gå og varme hendene dine under varmt vann , du trenger ikke røre meg før det er gjort!”

Det er helt grusomt med kalde hender på en varm døsig kropp , det er jo nok til å gi enkelte hjerteinfarkt. Jeg har jobbet i hjemmesykepleien selv , og jeg vet at man aldri kan gjøre alle til lags. Men enkelte ting bør man kunne tenke seg til , og kalde hender er en av de tingene. Hadde jeg blitt frisk så hadde jeg begynt i hjemmesykepleien igjen , for nå vet jeg hvordan det føles å være på den andre siden. Jeg er takknemlig for at jeg til slutt vant frem med en kombinasjon av BPA og hjemmesykepleie , det er ikke alle som får det. Men enkelte ganger blir det bare for mye , og i dag toppet det seg litt.

Ja i går kom mildværet tilbake , regnet vasket bort mesteparten av den hvite snøen. Men med en gang det slår over til mildvær på vinteren så skjer det , hele gårdsplassen blir omgjort til en skøytebane. Det er nesten umulig og holde seg på beina , selv med brodder på beina så er det vanskelig. Så når far og sønn kom hjem så måtte de hive seg rett i arbeid , her måtte det hakkes og saltes. En liten gutt hoppet i Ølen betong klærne sine , jeg trengte ikke be han to ganger. Jeg vil nødig være grunnen til beinbrudd , det holder med en hjelpeløs skrue i denne familien.
I motsetning til Bergen kommune som trenger å ta de glatte fortauene opp til evaluering før de gjør noe så velger vi og handle , jeg fikk meg nemlig en god latter når kommunen gikk ut på nyhetene i beste sendetid for å fortelle at de nå skulle ta det opp til evaluering. Noen ganger skulle jeg ønske vi var “litt” mer lik USA , noen søksmål pga skader hadde nok fått de til å reagere.

Det har vært en rolig start på uken , ja hvis man ser bort ifra morgenen da. Jeg har fullført 2019 av bloggboken min , så nå er det bare å begynne på 2020. Heldigvis har jeg nok av prosjekter og holde på med , tiden går litt raskere på den måten. Nå er det heller ikke lenge til vi skal hente vårt nye familiemedlem , og da regner jeg med vi vil få andre ting og holde fingrene i. Arbeidsoppgavene er allerede blitt fordelt til barna , og assistentene står klar for å ta i et tak. Så nå skal jeg begrave meg i arbeid resten av uken , for jo fortere tiden går jo bedre er det…

Mens flesteparten av oss skalker lukene og stenger oss inne , så er det alltid noen som åpner sine opp.

Mens flesteparten av oss alltid sørger for å ha munnbind på innerlomma , så er det alltid noen som har “glemt”.

Mens flesteparten av oss vasker hender 100 ganger i løpet av en dag , så er det fortsatt noen som mener det holder med en gang.

Mens flesteparten av oss ikke tør å reise , så er det noen som nå reiser mer enn noengang før.

 

Jeg blir skamfull når jeg ser hvordan andre oppfører seg , hvordan likegyldigheten blir brukt som et offentlig virkemiddel.

Et offentlig virkemiddel med kun et mål for øyet , tjene penger og få høyest antall klikk.

Det er ikke mye som provoserer meg lenger , og jeg har sluttet å la meg overraske for lengst.

Men når likegyldigheten går utover andre så klarer jeg ikke la være , da blir selv jeg provosert.

Tittelen Influenser er i vinden som aldri før , en tittel som er både hatet og elsket.

De som er heldige lever av denne tittelen , de tjener mye på å dele fra sitt liv.

Men en tittel fører også med seg et ansvar , når man er en offentlig person så bør man tenke seg to ganger om.

Likevel skjer det igjen , egoismen trumfer først.

 

For mens de fleste av oss tar vår del i en felles dugnad så er det noen som melder seg ut.

Et virus kom og skapte samhold , vi fikk øynene opp for hva som var viktig i livet.

Men det er ikke alle som deler den oppfatningen , kjedsomhet er den største lidelsen enkelte kan ha.

Noen av de som har tatt på seg en tittel frivillig går fremdeles med skylapper på , de velger å ikke se.

 

Vi hører om utslitte lærere og sykepleiere , vi hører om psykiske påkjenninger som følge av isolasjon.

Vi hører om våre eldre som ikke har sett sine kjære på månedsvis , vi hører om mennesker som dør uten å få tatt farvel.

Vi hører om redsel og utrygghet , vi hører om lidelse og sorg.

Men mest flesteparten av oss gjør alt vi kan for å bidra så ligger noen på kritthvite strender og skryter av det.

 

Jeg blir uvel bare av å høre om det , høre at en tittel blir brukt som et trumfkort for dårlig oppførsel.

Deres “jobb” er så mye mye viktigere , det er jo ingen som vil lese om et kjedelig liv!

Kamuflerte unnskyldninger spyes ut , vi andre må jo forstå.

Forstå at de ikke kan delta i en felles dugnad , for deres “jobb” er viktigere enn vår.

 

Så mens vi legger oss hver kveld med en uro i kroppen så lever de livet , med en paraplydrink i hånden deler de med glede.

Med sine solbrune kropper bretter de seg ut , seertall og klikk trumfer vår felles dugnad.

Men jeg vet at det før eller siden vil komme en dag , en dag vil de også se det vi andre også ser.

At de også er en del av en felles dugnad , og at vi har gjort jobben for dem….

 

Aldri har jeg grått så mye av et Tv program før , men i går kveld åpnet alle kranene seg. De av dere som ikke fikk med seg Hver gang vi møtes i går gikk glipp av noe stort , jeg skjønte at det ville bli magisk når jeg så hvem som var først ut. Hanne Krogh sa det så fint , bare navnet Maria Mena er et eventyr i seg selv. Jeg hulket meg gjennom hele programmet , og jeg var ikke den eneste som ble berørt. Gubben satt og snufset ved min side , kremtingen tydet på at også han ble berørt. Men i motsetning til meg så fikk ikke han tid til å løsne opp sine kraner , han var nemlig for opptatt med å stoppe mine.

 

Jeg følte meg som en druknet katt der jeg satt , ja ikke at jeg vet hvordan det føles men dere skjønner sikkert tegningen. Stakkars gubben , den lille kluten han først hadde måtte byttes ut etter første sang. Det endte med at han til slutt kom ut med den største håndduken i baderomsskuffa , men etter å ha vridd den tre ganger så ga han opp. Den ene sangen etter den andre fikk kranene til å åpne seg mer og mer ,  jeg var helt ferdig når programmet var slutt.

En liten gutt satt bare å ristet på hodet , mamma var blitt helt tullerusk. Det siste jeg tenkte før jeg la meg igår var takk og lov for at det kun går en gang i uken , men jeg hadde ikke tenkt på at Tv 2 er eksperter på repriser. For det var nemlig det første jeg sto opp til i dag , en reprise av gårsdagen program. Så da var det på an igjen , en håndduk hadde knapt rukket å tørke før det måtte finnes frem igjen.

Etterhvert fikk gubben skrudd igjen tårekanalene mine , og da rømte far og sønn huset i en fei. Her var det bare å komme seg ut av huset før mor fikk et nytt anfall , nå fikk nok være nok. Plutselig ble det liv rundt hushjørnet , det var tydelig at den siste snøen skulle nytes. Snøballene føk rundt huset her , gubben var nå i sitt ess. En liten gutt og to nabobarn løp med de klarte , og bak dem kom en svær gubbe trampende. Det var nesten så jeg kunne kjenne hvordan verandaen gynget under føttene hans , knakelyder kunne høres over et helt nabolag. Det var et øyeblikk der hvor jeg var redd for at hele verandaen skulle kolapse , ja for slike lyder har jeg aldri hørt før.

“Her var det godt og varmt mamma”

Nå sitter jeg bare her og venter , venter på melding fra min datter. Hun er nemlig på Egon i dag for å feire bursdagen sin med noen venninner , men det hun ikke vet er at mor har kontaktet de i smug. Jeg klarte ikke dy meg , selv om jeg vet hun hater oppmerksomhet offentlig så måtte jeg bare gjøre det. Jeg måtte sende melding til restauranten og be de overraske henne , og nå sitter jeg her spent og venter. Det kan jo hende det blir glemt , men det hadde vært kjekt om de husket det . Egentlig var det like greit at hun valgte dagen i dag for å feire på , for jeg er stygt redd for at det hadde blitt bråk om hun hadde vært hjemme. I dag gikk nemlig tidenes kamp på Tv skjermen , og siden jeg ikke heier på samme lag som min datter så er ikke huset stort nok når to lag møtes.

Batman måtte gi tapt

Denne kampen holdt på å ta knekken på meg , den svake stemmen min ble med ett veldig sterk. Gubben har kommet løpende opp til flere ganger gjennom disse 90 minuttene , for jeg har ropt som en hes kråke på amfetamin. Hvilepulsen er enda oppunder taket , blodpumpa har virkelig fått kjørt seg i dag. Men selv med uavgjort så er jeg strålende fornøyd , Manchester United troner på toppen av tabellen , en nordmann har fått bevise at han kan. Så i kveld skal jeg igjen legge meg med et smil rundt munn , nok en god dag går mot slutten…

Når jeg startet denne bloggen hadde jeg kun et mål for øyet , livet med tre små bokstaver skulle frem i lyset.

Jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å gi et innblikk , innblikk i hvordan det egentlig er.

Lette på sløret slik at andre fikk se , se hvordan livet er med tre små bokstaver.

Hverdagen med ALS skulle frem , utfordringer og gleder skulle vises frem.

 

Mine grenser er forbeholdt mine nære og kjære , jeg utleverer aldri uten samtykke.

Men jeg selv har ingenting og skjule , grensene som gjelder meg selv er få.

Likevel får jeg stadig høre , høre at jeg må passe på.

Jeg må aldri utlevere for mye , jeg har mye å tape.

 

Mitt største tap har allerede skjedd ,for fem år siden slo lynet ned.

Jeg har ingenting mer å tape , jeg har allerede tapt.

Alt jeg nå kan gjøre er å dele mitt tap og håpe på at det kan hjelpe.

Åpenhet er mitt viktigste redskap , faktisk det eneste jeg har igjen.

 

Hver dag skriver jeg om en utfordrene hverdag , en hverdag med et ansvar så stort.

Kommunen har ikke skyld i min tøffe hverdag , faktisk så har de kommet oss til unnsetning flere ganger.

Jeg har kanskje kjempet for mine rettigheter , men når kommunen først kom om bord så har de gjort mye for å hjelpe.

Det er ikke kommunen jeg klandrer , min tøffe hverdag går høyere opp enn som så.

 

Jeg er ikke redd for å si min mening , jeg er ikke redd for å skrike ut.

Men jeg får stadig høre det , jeg må passe på.

Det er et regelverk jeg er oppgitt over , et regelverk i en ordning som ikke jeg kan bruke.

Kommunen har ingenting med hvordan det ble skrevet , det er våre folkevalgte som har fylt blanke ark.

 

Selvfølgelig skulle jeg ønske at kommunen stilte litt flere krav , og at et regelverk ble tolket likt i vårt landstrakte land.

Men det overordnede ansvaret befinner seg i vår hovedstad , det er de alene som har ansvaret.

Jeg har allerede tapt i livet , det eneste jeg er redd for er min egen fremtid.

Så nei jeg er ikke redd for å skrike ut , jeg lar meg ikke målbinde…

Jeg la meg med latterkrampe i går , guri hvor lettskremt gubben er. Her satt vi i ro og mak , The Voice var i ferd med å gå mot slutten. Plutselig smalt det i stuevinduet , en snøball satt som klistret til ruten. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket jeg også , vi har ikke akkurat for vane med å få besøkende i hagen på kvelden. Men selv om det var beksvart ute så kunne jeg skimte bevegelser i hagen , det ble fort tydelig at det var folk utenfor.
“Du må jo gå og se hvem det er” sa jeg til gubben , en stor sterk mann som nå satt paralysert ved siden av meg. Jeg hadde ikke før spurt før det smalt igjen , en klatt med snø gled sakte ned på ruten utenfor.
“Jeg kan jo ikke gå og se , da får de bare viljen sin”, en svett mann stirret på meg med vettskremte øyne.

Som vanlig kom unnskyldningene på rekke og rad , jeg satt bare å ventet på at han plutselig skulle få ryggproblemene tilbake. Han skulle IKKE gå i vinduet for å se , han satt godt der han satt. Men den avgjørelsen tror jeg han angret på like etter , for plutselig kom det et smell som fikk hele gubben til å hoppe ut av stolen. En SVÆR snøball kom hamrende inn i ruta bak en livredd gubbe , og nå sto han klar på gulvet med knyttnevene fremfor seg. Det var da vi hørte det , en velkjent latter kunne høres utenfor huset.

Nå skal det legges til at jeg visste godt hvem det var allerede før det siste smellet traff ruten , så jeg kunne bare fryde meg der jeg satt. Min datter hadde sneket seg ut i mørket , og med svart heldekkende jakke listet hun seg rundt med snøballer i hendene. Det er lenge siden jeg har sett gubben reagere så mye som i går , reaksjonsevnen er det i hvert fall ingenting å si på. Jeg hadde forventet både gloser og oppstandelse fra en svett gubbe , men det kom ikke en eneste lyd fra han der han sto. Stille satte han seg ned igjen , men til gjengjeld tok det tre timer før hårene på armene senket seg. Så takket være min datter kunne jeg legge meg med latterkrampe , hva skulle jeg ha gjort uten henne i huset?

I dag var det bare å komme seg opp , nå måtte vi bare ut på en handlerunde. Vi hadde satt av denne formiddagen til å få handlet inn til valpen , dyrebutikken måtte nå raides. Men når jeg sto opp til ville protester gikk luften ut av meg , en liten gutt ville absolutt ikke bli med. Jeg skjønte at han var trøtt , det eneste han ville var å være hjemme med Star Wars kostymet på og se på tegnefilm. Vi brukte en time på å roe han ned , heldigvis fikk vi overtalt han til slutt. Med munnbind i lomma satte vi avgårde , og i det vi kom inn på dyrebutikken så kviknet en liten gutt også til.

 

“Mamma mamma , Simba må jo ha en sånn” 
Jeg kunne se hvordan gubben igjen begynte å bli svett , men også han ble ivrig i en dyrebutikk. Han finkjemmet hyllene på jakt etter leker og godteri , jeg kunne nesten se hvordan farsinstinktet våknet til liv. Det ble fort klart at denne valpen kommer til å bli bortskjemt , han kommer til å kose seg gløgg i hjel med både leker og godis , vi har nemlig mer enn nok av begge deler. Men litt praktiske ting har vi selvfølgelig også kjøpt , matskåler og klosaks er nå på plass. Så nå er det bare ventetiden igjen , og den vet jeg blir fryktelig lang.

Litt av det vi har kjøpt

På vei ut av kjøpesenteret gjorde vi den samme tabben igjen , vi hadde helt glemt vårt forrige besøk på det samme senteret. Eller fortrengt er vel et mer riktig ord , men i det vi rundet hjørne var det for sent. Leke butikken lyste faretruende i mot oss , og den hadde selvfølgelig en liten gutt sett. Men i motsetning til mange andre barn så er det ikke lekene som frister mest , det er nemlig kostymene som en liten gutt tiltrekkes mot. Selvfølgelig prøvde pappaen seg , vi kunne ikke kjøpe leker hver gang vi var på senteret. Men igjen ble en far satt på plass av en liten gutt , for når en liten gutt sa “det er jo ikke leker pappa , det er jo klær” ga selv far opp. Jeg har ikke tall på hvor mange kostymer den gutten har , men at jeg er omringet av superhelter er det ingen tvil om. Så nå er enda en superhelt flyttet inn , nå er det Batman som passer på oss…

Legg merke til speilbilde , plutselig ble det mange Batmanner.

Nå har jeg hatt en BPA ordning i noen år , og jeg har på den harde måten fått erfare hvor mangelfull denne ordningen er.
Lite visste jeg hvor vanskelig det kom til å bli , lite visste jeg at denne ordningen ikke var ment for oss som er syke.
Det føles i hvert fall sånn , det føles som om vi ikke er tenkt på når denne ordningen ble laget.
For vi som er syk har ikke tid til å være syk , vi må legge alle følelser til siden i kampen med å være arbeidsleder.

 

Firmaene som leverer tjenesten har ikke noe ansvar , det er i hvert fall det jeg stadig får høre.
“Det er arbeidsleder sitt ansvar” er en setning som gir meg mareritt , mens firmaene tar mine penger så må vi som er syk gjøre jobben.
Som arbeidsleder faller alt ansvaret på meg , selv om det er jeg som er syk som trenger tilrettelegging så må jeg bruke tiden på å legge tilrette for alle andre.
Det stilles heller ingen krav til assistentene , ingen erfaring er nødvendig.

 

Nettkurs er alt firmaene tilbyr uerfarne assistenter , et to timers kurs skal være nok.
Resten er opp til den syke , sykdom overkjøres av en tittel vi ikke vil ha.
Våre folkevalgte børster sine hender , for de har jo tenkt på det også.
Arbeidsleder rollen kan gies bort til et familiemedlem , de kan ta over en tittel dersom den syke ikke orker.

 

Men jeg lurer på hva de tenkte på den dagen retningslinjer ble satt , for å være arbeidsleder er en heltidsstilling i seg selv.
En 100% stilling som man ikke får betalt for å gjøre , en 100% stilling som vi faktisk må betale for.
Jeg har tatt meg den frihet i og vise dere , vise dere hva det vil si.
Som arbeidsleder har du uttallige oppgaver , jeg har like mye å gjøre som en selvstendig næringsdrivende.

 

Noen av oppgavene tar firmaet seg av , men det er arbeidsleder sitt ansvar å følge opp.
Følge opp at firmaet gjør den jobben , vokte over dem med argusøyne slik at det ikke gjøres feil.
For gjør de feil så får vi igjen høre det , det er arbeidsleder sitt ansvar og følge med.
Vi slipper aldri unna , skjer det feil så er det ansvaret vårt alene.

 

Min mann tok over til slutt , så nå jobber han en 150% stilling og jeg 50%..
For når jeg er alene hjemme så er det igjen mitt ansvar , da er det igjen meg som må gjøre jobben.
Jeg som må gi opplæring , jeg som må følge opp.
For disse retningslinjene tar ikke hensyn , en arbeidsleder sine oppgaver er de samme uavhengig om du er syk eller skadet.

 

Avvikene er mange , men det er det eneste som ikke er arbeidsleder ansvar.
Vi får faktisk ikke lov til å føre avvik i systemet selv , det skal firmaet ta seg av.
Det gir meg ingen mulighet til å følge opp , som arbeidsleder må man bare stole på at det blir fulgt opp.
Avvik som jeg vet hva som skal til for å rette opp i skal et firma ta seg av , et firma som ikke vet hvordan jeg har det.

 

Jeg har ALS men det må jeg bare glemme , for først og fremst må jeg være profesjonell.
Hver dag må jeg styre en ordning , og hvis noe glipper så får jeg høre det igjen.
” Det er arbeidsleder ansvar ” er en setning som gjør meg kvalm.
Alt jeg ønsker er å bo hjemme med mine kjære , bruke min siste tid på meg. Men det ønsket kommer med en pris , en pris som er større enn alt…

 

Arbeidsleders ansvarsområder
Som arbeidsleder skal du tenke på deg selv som den daglige lederen for ordningen din. Dette betyr blant annet at
du har ansvar for:
Organisere ditt assistansebehov innenfor innvilgede timer i vedtak

Delta aktivt i ansettelsesprosessen og selv velge hvem som skal ansettes i din ordning

Opplæring og veiledning av assistenter: Det er du som skal ha hovedansvaret for den personlige opplæring
av assistenter.
Som arbeidsleder har du ansvaret for at dine assistenter gjennomfører sine arbeidsoppgaver
på riktig og forsvarlig måte. Dersom dette ikke blir gjort plikter arbeidsleder å melde fra til firmaet som følger opp med avvik / samtale. Arbeidsleder kan ikke føre avvik selv , dette er det firmaet som må gjøre.

Arbeidsleder plikter:
Å delta på kurs og møter som firmaet anser som nødvendig for din BPA-ordning
Å holde deg oppdatert på relevant informasjon som kommer fra firmaet og på det materiell som firmaet
mener er relevant for din ordning.

Arbeidsplanlegging:
Å sette opp en arbeidsplan/turnus som viser når alle assistenter i fast stilling skal jobbe.

Arbeidsplanen skal være tilgjengelig for assistentene senest 14 dager før den iverksettes Følge lov- og
avtaleverk for assistentene på samme måte som andre personalledere, samt planlegging av arbeidstiden
til assistentene innenfor vedtakets ramme og gjeldende lov- og avtaleverk

Ferieavvikling: Planlegge ferieavvikling, påse at assistentene avvikler ferie og at hovedferieavviklingen er
avklart innen 01.04. hvert år. Om nødvendig skal rekruttering av ferievikarer igangsettes så tidlig som mulig
i forkant av ferieavviklingen.

Overtid: Sørge for at assistentene ikke jobber overtid mer enn absolutt nødvendig og kun i tilfeller hvor det
foreligger et særlig og tidsavgrenset behov.

Timelister: Du har ansvar for å kontrollere at timelistene er korrekte og sørge for at disse er innlevert
innen den 03. i hver måned. Ved behov for lenger frist gi beskjed til din kontaktperson.

Tilkallingsassistenter: Du har ansvar for at det er tilstrekkelig med tilkallingsvikarer i ordningen din
Medarbeidersamtaler: Du skal gjennomføre medarbeidersamtale med alle faste
assistenter minst én gang i året.

Fravær: Du registrerer assistenters ferier og sykefravær i eget system. Systemet vil varsle om
assistentenes egenmeldings frekvens. Ved varsel kontaktes firmaet.
Oppfølging av sykemeldte: Arbeidsleder er pliktig til å være i dialog med firmaet for
oppfølging av sykemeldte og eventuelt tilretteleggelse av arbeidet.

Å overholde HMS på arbeidsplassen etter retningslinjer fra firmaet

Gjennomgang av hms-undersøkelse med alle faste ansatte en gang i året.

Følge retningslinjer fra firmaet i de tilfeller dette er nødvendig for å sikre de ansattes kompetanse og
arbeidsmiljø.

At assistentene trives på jobb, at de ikke blir utsatt for mobbing og trakassering eller andre psykiske
påkjennelser.

Varsle din kontaktperson i firmaet om det oppstår konflikter.

Å holde kontroll på ditt timeforbruk og bruk av driftsmidler.

Sørge for at nødvendige avtaler for reiser o.l. er inngått med assistenter på forhånd av reisen.

Ukentlige oppgaver / arbeidsleder 

Daglig ansvar og oppfølging av assistentene

Turnusplanlegging jamfør lovverk

Føre inn sykefraværet i timeføringsprogrammet slik at dette blir riktig i forhold til egenmeldingsdager og
sykemeldinger.

Dialog med arbeidsgiver om oppfølging av sykemeldte.

Kontrollere og passe på at timelister er ført riktig, og godkjenne disse Fokus på
godt arbeidsmiljø.

Dette gjøres i vårt web-baserte timeføringsprogram, innen den 3. påfølgende måned
Følge med på timer til rådighet.

Oppfølgingssamtaler med nyansatte (etter henholdsvis 2 og 5 måneder)
Driftsmidler, sende inn og ha oversikt
Sørge for at du har nok assistenter både i det daglige, men også ved sykdom og ferier…

Nok en morgen våknet jeg opp til en skyfri himmel , og det lyset som er på denne tiden av året er bare helt nydelig. Snøen gjør lyset enda skarpere , selv jeg som kun sitter inne blir snøblind. Nå har vi hatt dette fantastiske været i over en uke , og som overskriften tilsier så er det nesten for godt til å være sant. I hvert fall når det gjelder Bergen , for vi er ikke akkurat bortskjemt med godt vær. Jeg må innrømme at lengselen etter fjellet blir enda større på dager som denne , alt jeg vil er å klatre opp mens jeg kjenner hvordan den friske luften fyller lungene mine.

Men den tanken må jeg bare riste av meg , den lengselen må jeg bare skyve ned i en skuff. Alt jeg kan gjøre er å fokusere på her og nå , og her og nå er faktisk ikke så aller verst. I dag var det slutt på opplæring , i dag var første vakten alene med meg. Jeg tror det er første gangen jeg ikke har vært urolig , jeg visste at det kom til å gå bra.  Hun har klart seg så bra de siste dagene , så jeg var ikke bekymret i det hele tatt når jeg våknet i dag.

 

Dagen har vært rolig som alltid , men så har den i tillegg vært god. Jeg har stått opp til fyr i peisen hver dag denne uken , og bare det er nok til at jeg slapper av. Solen har enda ikke kommet til oss her i Såtevegen , visste dere at vi er uten sol i nesten tre måneder på vinterstid? Det føles litt som jeg fortsatt er i Finnmark , eneste forskjellen er at jeg kan se solen på andre siden av fjorden. Jeg vet ikke hva som er verst , se hvordan solen skinner alle andre steder enn hos deg , eller måtte klare seg uten i noen måneder.

Min datter er populær for tiden , etter hun fikk førerkort har oppgavene stått i kø. Brødrene har så og si svermet rundt henne som klegger , i tillegg har lillebror fått det for seg at ingen andre enn storesøster skal hente han. Derfor måtte gubben ta min bil på jobb for tredje dagen på rad , fortsetter det slik så blir han billøs  før han vet ordet av det. Men guri hvor mye lettere ting er nå , spesielt siden min datter fortsatt vil gjøre alt for å kjøre bil. Hun gjør det med glede , det er aldri nei og få.

Rettigheter: tegninger.no

Så idag tror jeg hun har hatt den travleste dagen hittil , og når hun dumpet ned ved siden av meg og sa at hun følte seg som en taxisjåfør så måtte jeg le litt. For nå vet hun hvordan det er for oss foreldre , jeg tør ikke tenke på hvor mange timer jeg har tilbrakt bak rattet opp igjennom årene. Men på dager som denne så må det være en fryd , med radioen på full guffe og solbrillene på så er livet bare herlig. Det var i hvert fall slik for meg , åååå den som kunne spolt tiden tilbake. Mine foreldre kom også innom i dag , og det er alltid like koselig. Med seg hadde de noen nydelige roser , noe jeg alltid blir glad for å få. Det er ingenting som pynter mer opp enn en blomsterbukett , nydelige farger som gjør meg varm om hjertet.

Men nå er det fredag folkens , den deiligste dagen i uken er tilbake. Nå blir det bare kos resten av helgen , og god mat. I dag lagde vi quesadilla til middag , det har vi ikke hatt på lenge. Noen ganger må en vri på tacoen bare til , og denne vrien liker vi spesielt godt. Så med et herremåltid innenbords og fyr i peisen så føler jeg meg bare tilfreds , i dette øyeblikket er livet bare herlig…

Neste fredag gjør vi oss klar , om bare en uke skal vi hente vår lille skatt.

Et kallenavn var det en liten gutt som plutselig utbrøt , og da var det ingen vei tilbake.

For når han så bildet under så smilte en liten gutt bredt , han visste hva den lille skulle kalles.

Og navnet ble…………….

SIMBA!! Et kallenavn vi falt for alle.

Så nå er det bare å bestille hotell og vente , nå starter nedtellingen for fullt.

En liten gutt gleder seg veldig , så mye at misforståelser oppsto.

For når han skulle fortelle barnehagen hvor vi skulle hente vår lille skatt , så måtte jeg dra på smilebåndet.

Afrika var nemlig stedet , og ikke vet jeg hvor han tok det i fra.

Den eneste forklaringen er at en film har skylden , Løvenes konge har satt spor.

Heldigvis trenger vi ikke dra så langt , det holder lenge nok med en tur over fjellet.

Minnesund er langt nok for oss , Afrika får vente til en annen gang.

For hvert bilde vi får så blir jeg hjertevarm ,  han blir større for hver dag som går.

Jeg gleder meg til å kjenne den varme pelsen mot mitt kinn , ha han på fanget i min egen stue.

En liten firbeint venn skal snart bli vår , en glede så stor er blitt skjenket oss igjen.

Nå teller vi dager , Simba skal snart komme hjem….

Så var det torsdag igjen , og nettopp det tenkte jeg ikke over i dag når jeg våknet. Det første jeg våknet til var høylytt krangling på badet , far og sønn var midt i en diskusjon.
“Du kan ikke ta den med , det er jo korona” , jeg kunne høre fortvilelsen i stemmen til gubben.
“Men han får jo lov , så da må jo jeg og få lov” ropte en liten gutt mot en fortvilet far.
Plutselig går skyvedøren så hardt opp at jeg kunne høre hvordan hengslene ropte på hjelp , det var et sekund jeg trodde hele døren skulle ramle ned.

” Mamma sant jeg får lov , du må si det til pappa ” 
Som alltid når en liten gutt ikke får viljen sin hos en litt utålmodig far så må mor prøves , det kan jo hende det går bedre da. Far er nemlig den strenge som sier nei til det meste , og da er det godt med en mor som kan snakke en far til fornuft. Men denne gangen var mor og far enig (utrolig men sant), jeg visste godt hva denne diskusjonen handlet om.

“Jeg vil ha Star Wars drakten med i barnehagen , Emil har jo med sin”
En liten gutt stirret på meg med tårevåte øyne , han har lært seg hvilket blikk mor er svak for.
“Ja det skjønner jeg at du syns er urettferdig , men er du sikker på at han har fått lov da” 
Et hardt tramp i gulvet sa sitt , og nå kunne jeg se hvordan oppgittheten kom tilbake.
“Ja mamma , vi pleier jo og leke Star Wars sammen”

Heldigvis ga han seg etterhvert , men ikke før jeg hadde lovet å sende melding til barnehagen for å spørre. Det var ikke helt den starten på dagen jeg hadde sett for meg , verken mor eller far er særlig klar for diskusjoner kl 06.30 om morgenen. Jeg var bare glad for å få en farvelklem i dag også , for det var ingen selvfølge når diskusjonen startet.

En halv time etter at de hadde gått gikk det i døren igjen , og denne gangen var det noen som kom. Min første tanke var hvem det var , men når jeg hørte skrittene så skjønte jeg at jeg hadde glemt det. Det var jo gubben som kom tilbake , grunnet manglende bemanning måtte han være assistent i dag. Plutselig innså jeg det , det var jo torsdag , og torsdag betyr jo dusj !! Av tidligere erfaring så visste jeg hva jeg hadde i vente , og bare tanken fikk hårene på kroppen til å reise seg.

Heldigvis visste jeg at det var opplæring i dag også , og det ble faktisk redningen i dag. Gubben ble tvunget til å sette ned tempoet , ja ellers tror jeg en assistent hadde løpt ut døren. Men når gubben begynte å vrenge av seg klærne fremfor en ny assistent så må jeg innrømme at jeg ble en smule fortvilet , ingen skal si at en finnmarking er blyg. Det er ille nok at jeg sitter i Evas drakt , vi trenger ikke Adams drakt i tillegg. Jeg skulle akkurat til å si at dette kunne han kun gjøre når vi var alene da han stoppet , heldigvis lot han boxeren og t skjorten være på.

Sånn går det når gubben er hjemme , man vet aldri hva man får. Men etter dusjen la han seg på sofaen , og der har han ligget i hele dag. Han konkluderte med at opplæringen nå var over , og etter det ble det stille. Ikke trengte han og hente en liten gutt i barnehagen heller , den biten har storesøster tatt over. Og plutselig sto de der , inn døren kom en energibylt av de sjeldne. Det var tydelig at han ikke hadde tatt seg ut nok , for han kom sprettende inn i stua her. Med seg hadde han en maske , en maske som var tilegnet meg. En maske som min far sikkert er enig i at passer meg bra , jeg har nemlig alltid vært det sorte får i familien.

En  arbeidsoppgave etter middag kom godt med idag , for da fikk en liten gutt noe og bryne seg på. Vedlageret måtte fylles på , og da trengte far en medhjelper. Det gikk ikke lang tid før det banket på stuevinduet mitt , en liten gutt skulle vise hvor flink han var. Med en sekk som var nesten like stor som han selv tok han sats , og jeg kunne se hvordan en liten gutt brukte alle krefter han hadde. Det var en stolt gutt som kom inn etter at fem sekker var plassert , nå slapp mor og fryse de neste dagene…