Kvelden igår ble rar , veldig rar.
Vi gikk fra fullt hus og stormende jubel til dørgende stille på et blunk.
Plutselig var alle forsvunnet , og tilbake satt jeg og gubben.
Det hele gikk så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg , og før jeg hadde rukket å blunke var alle borte.

 

Alt begynte når min mor sendte melding om at hun og min far dro på hytta , noe jeg ikke tenkte så mye over der og da.
Det var ikke før alle kom hjem i går ettermiddag at en plan begynte å klekkes ut , og det var en av ungdommene i huset som kom opp med en ide.
De eldste ungdommene utenom en ville også inn på hytta , og de ville ha med seg en liten gutt.
I hu og hast ble bilen pakket , og plutselig var huset nesten tomt.

 

Jeg og gubben ble bare sittende og se på hverandre , stillheten var til å ta og føle på.
Hva skjedde egentlig , var det virkelig bare oss to i en liten stue?
Ingen av oss kunne huske sist gang en liten gutt var borte , det hele var veldig rart.
Gubben begynte å vandre rastløst rundt i huset , hva skulle vi liksom gjøre nå?

 

Vi fant raskt ut at kvelden måtte nytes , stillheten måtte omfavnes.
Men når mørket begynte å falle på følte vi på det begge to , en kveld alene var mer enn nok.
Derfor sitter jeg nå i bilen , gubben dro meg opp tidlig i dag.
I strålende solskinn dro vi avsted , vi ville ikke være alene lenger.

 

Så nå er vi igjen på vei inn til mitt barndomsparadis , med engangsgrill og pølser er vi klar for å gripe dagen.
Radioen er på full guffe og solbrillene er på , to rastløse sjeler har inntatt landeveien igjen.
Vi er en sammensveiset familie , og uten alle tilstede så blir det tomt.
Derfor reiser vi til dem , og jeg tror denne dagen blir perfekt..

.

Jeg ble faktisk litt irritert på gubben i dag når jeg våknet , for han hadde ikke klart å holde munnen sin lukket. Vi pratet nemlig så vidt om dagen i dag i går kveld , gubben lurte på om jeg kunne hente en liten gutt i barnehagen. Men siden jeg ikke visste om jeg fikk noen reaksjoner på vaksinen så ville jeg se det litt an , og jeg ville ikke gi en liten gutt falske forhåpninger. Men det første jeg våknet opp til idag var en hoppende glad gutt , og et spørsmål tydet på at noen ikke hadde klart å holde avtalen med å vente.

“Er det sant mamma?? Kommer du og henter meg i dag?”  
Jeg hadde ikke rukket å våkne skikkelig før jeg fikk kniven på strupen , og når jeg så de bedende øynene på en liten gutt så klarte jeg ikke si nei. Heldigvis kjente jeg at formen var den samme , og når jeg så at solen var i ferd med å bryte seg gjennom skydekket så var det bare å begynne med planlegging av dagen. Jeg visste at assistenten bare jobbet til fire , så dersom jeg skulle rekke å hente en liten gutt så måtte vi gjøre det litt tidligere enn normalt.

Det var ikke før assistenten kom på jobb at jeg kjente det , i det øyeblikket hun tok meg i armen så gikk pusten ut av meg. Ja jeg hadde hørt fra andre som hadde tatt vaksinen at jeg kunne få litt vondt i armen , men det var først idag at jeg virkelig fikk kjenne på det. Helt ubevisst knep hun til rundt overarmen min når hun skulle ta meg opp , og jeg hylte til innvendig. For som vanlig kom det ingen lyd ut , helt rolig forklarte jeg at hun måtte holde seg unna armen min så mye som mulig.

Jeg ble så glad når jeg endelig kom ut i stuen at jeg glemte av den vonde armen , for igjen kunne jeg stå opp til en skyfri himmel. Vi har virkelig vært heldig med været denne uken , og det ser ut som det skal vare hele helgen også. Jeg var fristet til å kjøre ut med engang , men siden jeg skulle hente en liten gutt måtte vi få unna en del ting først.

Etter noen timer med blogg , mail korrespondanse og husarbeid fikk jeg nok , nå ville jeg ut i solen. Men det var når jeg kom ut at jeg igjen ble irritert , så irritert at dersom jeg hadde vært frisk så hadde funnet frem hagla. Alle tulipan løkene mine var gravd opp , og de som hadde såvidt begynt å spire var spist opp. Den forbannede Hjorten!! Aldri har en hjortekjøtt middag fristet mer enn akkurat i det øyeblikket. Jeg har prøvd ulike råd for å holde dem borte , men det har ikke vært særlig vellykket kan du si. Står det noe i HMS avtalen om å utruste nattevakten med gevær? Eller få de til å sitte på trappa hele natta?

Jeg fikk ikke tid til å sjekke det før assistenten kom ut og sa at tiden var der , kanskje like greit at jeg ikke ble sittende og spinne videre på akkurat den ideen. Simba ble selvfølgelig med på tur , han er blitt en flink turkamerat. Han gikk bak meg hele veien til barnehagen , han måtte jo forsikre seg om at alt var trygt. Men når vi nærmet oss barnehagen og han hørte lyden av barn så løp han avgårde , det var som om han forsto hva vi skulle.

På avstand la jeg merke til at det sto mange barn ved gjerdet og kikket i den retningen vi kom , det viste seg at en liten gutt hadde oppdaget oss på lang avstand.
” MAAAMMAA her er jeg ” ropte han når vi nærmet oss , og ved siden av han sto alle barna og ventet på oss. For en velkomstkomite , og for en liten firbeint tass var det som å gå inn himmelporten. Alle barna flokket seg rundt oss , alle ville klappe en liten valp. Vi lot en liten gutt holde hunden mens vi sto litt på avstand , men rullestolen var minst like interessant for noen små.

Det ble en fin tur hjem i solen , og som alltid hadde en liten gutt mye på hjertet. Det var både troll og vampyrer inne i skogen , så mor måtte kjøre fort forbi. Dessuten måtte jo en liten gutt hjem for å sjekke postkassen sin , godterifeen kommer nemlig alltid på fredager.
Så at det har vært en god dag er det ingen tvil om , og nå er det helg også. Det eneste som fortsatt irriterer meg er den he#v#t#s Hjorten , jeg er faktisk fristet til å ligge ute i natt. Det er enten meg eller nattevakten , jeg har enda ikke funnet noe i HMS avtalen om gæver eller utendørs natteordning , så da går det vel greit da???

 

Jeg ligger her i mørket , en lang dag nærmer seg slutten.
Dagen har som vanlig vært full av følelser , sorg og glede har gått hånd i hånd. Hver dag studerer jeg de , i skjul memorerer jeg hver bevegelse.
Prøver å lagre et bilde av mine kjære , bare i tilfelle det er siste gang.
For hver kveld går jeg til sengs som om den kvelden var min siste , og alt jeg klarer å tenke på er at det finnes ingen mening i det.

 

Mine kjære så slitne ut ikveld , stille var de bare tilstede.
Min datter trøstet en liten gutt som ikke ville sove , mørket var litt skummelt ikveld. Stille lå de i samme seng , en storesøsters armkrok ble tryggheten ikveld. Men alt jeg klarte å tenke var at det burde vært meg som lå i den sengen , det burde vært meg som trøstet en liten gutt. Livet har tatt fra meg den største lykke , og jeg ser ingen mening i det.

 

Hver dag oppdager jeg nye hindringer , hindringer som vokser seg høye som fjell. Hver dag ser jeg at sorgen blir større , en sorg som river opp alle sår på ny. En sorg som spiser deg langsomt opp innvendig hvis du ikke prater om den , en sorg som gir deg pustebesvær hver gang du prøver. Jeg lever med den selv hver dag , men jeg ser den også i øynene på mine kjære. I mørket ligger jeg uten å forstå , aldri kommer jeg til å forstå meningen med det.

 

Livet var full av mening før , det var en mening i alt jeg gjorde.
Jeg gikk på jobb for å skaffe barna det de trengte , jeg ga de trøst når de trengte det som mest. Hver dag gjorde jeg alt for å holde mine små trygg , de var hele meningen med mitt liv. Men nå er tryggheten borte , fremtiden er mørk og dyster , og jeg ser ingen mening med det…

 

Jeg visste når jeg la meg igår at denne dagen ville bli travel , og akkurat det gledet jeg meg til. Det første som sto på tapeten var en dusj , det var igjen tid for skrubbing av denne kjerringa. Men så kom jeg på at jeg hadde to assistenter i dag , og gubben var en av dem. Så idag var jeg snar med å huke tak i min faste assistent , jeg så for meg at dusjingen ville gå hakke roligere for seg med henne enn med gubben. Jeg fant ut at jeg måtte spare på energien jeg hadde , spesielt siden dagen nettopp hadde begynt.

Gubben har virkelig vært i drivet idag , det første han gjorde når han sto opp var å gjøre ferdig gangen. Siste rest med lister ble ordnet så og si før jeg var ferdig i dusjen , det er tydeligvis ikke bare meg som har fått påfyll av energi. Jeg derimot hadde kun en oppgave jeg ville få ordnet før vaksine timen , og den oppgaven har gubben hørt om i to dager nå. For helt siden jeg fikk pakken fra Vibbedille så har det klødd i fingrene mine , vårt nye familie skilt er det eneste som har stått i hodet på meg de siste dagene.

Jeg tror gubben skjønte at her var det bare å adlyde , han kunne ikke risikere at årets første VIRKELIGE vårdag endte opp i full krig. Trusler om skilsmisse lå i luften dersom dette ikke ble gjort idag , så her var det bare å sette igang. Vi kunne ikke ha bedt om et bedre vær idag , det var en fryd å kunne kjøre ut i solskinnet. Ikke trengte jeg fire lag med klær på meg heller , en ullgenser var mer enn nok. En perfekt dag til å henge opp perleskiltet med andre ord , og jeg er strålende fornøyd med resultatet.

Nå trenger ingen lure på hvem som bor i et grått hus lenger , det ble såååå fint!! Vibbedille er så dyktig , dette er det fineste familie skiltet jeg noen gang har hatt. Litt klabb ble det på grunn av panelen , men jeg syns gubben løste det på en god måte. Men hele prosessen tok lenger tid enn jeg hadde regnet med , og plutselig var tiden for å dra til legen der.

Vi kom inn på legekontoret litt heseblesende begge to , arbeidet med skiltet hadde fått alle til å glemme både tid og sted. Men det var når vi kom inn i gangen rett utenfor legekontoret at jeg fikk litt frysninger på ryggen , for gangen var full av mennesker. Alle måtte vente i gangen på og bli ropt opp , jeg tror vi var over 15 stykker som satt i et rom og ventet på det samme. Likevel var det først når legen min kom at jeg ble skikkelig forbanna , for det viste seg at jo jeg kunne få vaksinen hjemme!

Legen hadde nemlig formidlet det tilbudet til min ansvarsperson i hjemmesykepleien , det var hjemmesykepleien som skulle ha spurt meg om jeg ville ha den hjemme eller på legekontoret. Det verste er at jeg pratet med min ansvarsperson i går , og da spurte jeg henne rett ut om hvorfor jeg ikke fikk vaksinen hjemme. Men det viste hun ingenting om , det var det fastlegen som styrte sa hun. Jeg kjenner at jeg er drittlei hele hjemmesykepleien , ja beklager å si det , men det blir ikke bedre akkurat. Det har vært så mye unødvendig rot i det siste , noe jeg ikke forstår siden det bare er medisin og sondemat de har ansvaret for. At jeg skal utsettes for smittefare fordi hjemmesykepleien ikke klarer å formidle en beskjed gjør meg forbanna , det rablet nesten for meg der nede.

Rødsprengt i trynet satt jeg der og ventet , heldigvis var jeg en av de første som ble vaksinert. Jeg ble sittende som vanlig i tyve minutter å vente , men alt gikk veldig bra. Akkurat det håper jeg vedvarer , for det er meldt nydelig vær hele uken. Legen skulle også sørge for at jeg fikk neste dose hjemme , men det blir ikke før i slutten på mai. Nå krysser jeg bare fingrene for at jeg ikke får noen bivirkninger , og i mellomtiden skal jeg nyte synet av familie skiltet som henger så fint på veggen…

Det er ingen tvil om at hjernen har jobbet på høygir den siste tiden , et spørsmål har kvernet om og om igjen.
I flere måneder har jeg veid for og imot , men uansett hvor mye jeg kvernet over det så kom jeg ingen vei.
Tusen spørsmål men ingen svar , jeg skulle ønske legen hadde tatt en samtale med meg på forhånd.

Det hadde vært fint å få lufte spørsmål om langtidsvirkninger , eller hvordan den vil påvirke meg som er alvorlig syk.
Hadde jeg vært frisk i utgangspunktet hadde jeg kanskje sett litt annerledes på det , men nå vet jeg hvor lite som skal til for å slå meg ut.
Men plutselig var dagen der , hjemmesykepleien kom med time for vaksinasjon.

 

Uten å tenke meg om sa jeg ja , tenke hadde jeg jo gjort nok den siste tiden.
Jeg visste at jeg aldri kom til å bli enig med meg selv , det eneste jeg visste var at jeg var i den gruppen som var mest utsatt.
I dag er det min tur , første dose skal settes.

 

Jeg har tatt mitt valg , likevel er det noe som jeg irriterer meg grønn over.

Det er nemlig store forskjeller der ute , og igjen blir jeg nedprioritert.

For i motsetning til andre syke så må jeg ut av huset for å få vaksinen , jeg må igjen møte opp på legekontoret for å få hjelp.

Mens andre syke får satt vaksinen hjemme av hjemmesykepleien så må jeg organisere og planlegge , gubben må igjen ta seg fri for å følge meg.

 

Jeg er alvorlig syk , men tydeligvis ikke syk nok.

Alt jeg lurer på er hvor mye som egentlig må til , hvor syk må jeg være for å få litt tilrettelegging?

Det eneste jeg håper på nå er at fastlegen min faktisk er der når vi kommer , for vi vil gjerne få et svar på hvorfor jeg må møte opp.

ALS er tydeligvis ikke nok , ikke nok for verken samtale eller tilrettelegging…

Ja så var det onsdag , vi er allerede halveis i uken. Jeg merker på kroppen at mørketiden er over , for energien min er begynt å komme tilbake. Jeg kan nesten føle hvordan det bobler innvendig , og alt jeg vil er å oppleve mest mulig på kortest tid. Men dessverre går det utover nattesøvnen , jeg er ikke sliten nok når jeg kommer under dynen. Gubben irriterer seg over dette , for det er jo nesten umulig og få kjerringa i seng i normal tid. Nettopp dette fikk lungelegen høre når han stilte et spørsmål , gubben sitt svar ble beviset på at kjerringa er stabil.

“Ja hvordan går det da , er du mer trøtt nå enn før?” spurte lungelegen på forrige kontroll , men jeg rakk ikke åpne kjeften engang før gubben ga et svar som sa alt.
TRØTT??? Kjerringa er jo klin umulig og få i seng!!”
“Ho e jo som en nattugle på ecstasy , sjøl ungdommene i huset er i seng før ho”

Så dere kan jo tenke dere selv hvordan kveldene er her i huset , 22.30 er midt på natta for gubben. Vi har alltid vært ulike på det området , jeg har alltid elsket å sitte oppe utover kvelden i motsetning til gubben. Selv når jeg var frisk hadde vi disse diskusjonene om leggetid , jeg husker enda hvordan gubben sto og trippet mens han ventet på at jeg skulle legge meg. Så ikke skjønner jeg hvorfor han klager , han har tydeligvis glemt at han ikke ville legge seg uten meg når jeg var frisk.

En liten gutt er lik meg på det området , han vil nemlig ikke legge seg heller. Hver kveld er på det samme viset , først må gubben gjennom en kamp mot en liten gutt , og så må han gjennom den samme kampen mot kjerringa. Men de få gangene jeg faktisk vil legge meg i normal tid da får pipen en annen lyd , for da kan du banne på at gubben vil sitte oppe. Selvfølgelig kunne nattevakten ha lagt meg , men det innebærer jo at gubben må gi opplæring , og tålmodighet er som sagt ikke gubbens sterke side.

Som vanlig når jeg sto opp i dag ble handlelisten funnet frem , det var igjen tid for middagsplanlegging. Heldigvis slapp jeg det i går , for da kom min snille mor ut med to former med hjemmelaget fiskegrateng. I en normal familie så skulle man kanskje tro at det var noe igjen i dag , men her i huset er jeg omringet av storspisere. To tomme former ble tatt ut av kjøleskapet i dag , og da var det bare å finne på noe annet til middag i dag. Jeg landet til slutt på fiskeboller , lettvint og utrolig godt.

“Bare pass deg drone , jeg skal nok ta deg”

Det har vært relativt stille på Breistein idag , foruten om en logoped time så har det ikke skjedd så mye. Det er kanskje like greit , jeg har nemlig en mistanke om at morgendagen blir hakke travlere. Med gubben hjemme blir det vel liv som vanlig , i tillegg skal jeg ta vaksinen også. Men en liten tur ut ble det idag og som du ser , gubben fikk fly med dronen og kjerringa forlangte bilder , tror den dronen er det beste kjøpet så langt. Nå sitter jeg bare her og venter på at gubben skal begynne å mase , han har nemlig allerede begynt kampen om å få en liten gutt i seng…

I går følte jeg på det igjen , i et mørkt lite rom lå jeg med en takknemlighet over livet.
Livet er tøft , livet er ikke et glansbilde på Instagram.
Jeg blir så lei meg når jeg ser enkelte unge seile gjennom livet uten å ha følt på det , følt på hvordan livet egentlig er. Livet er nemlig så mye mye mer enn “likes” på Facebook , det er så mye mer enn det stadige higet etter popularitet og berømmelse.

 

Noen vil nok si at jeg har hatt et tøft liv , men selv tenker jeg at livet har gitt meg styrke. Ja jeg har vært igjennom mye , i en alder av 23 hadde jeg gått igjennom en hel del enn andre på min alder. Men selv om jeg har vært bitter og forbanna så er jeg glad den dag i dag , for uten de erfaringene hadde jeg ikke sittet her jeg er idag. De sier motgang gjør deg sterk , og akkurat det kan jeg skrive under på.

 

Uten den motgangen hadde jeg aldri klart meg , jeg hadde aldri klart å leve det livet jeg gjør nå. Derfor blir jeg så lei meg når jeg ser ungdommer som aldri har fått føle på det , føle hvordan det er å komme seg ut på andre siden sterkere etter en strabasiøs periode. Noen unge vet ikke hva det vil si å være i kjelleren , de tror kanskje de har vært der , men faktum er at de ikke har vært i nærheten engang.

 

Jeg har vært der mang engang , og det er jeg takknemlig for. Det er nemlig ingen større følelse enn å kravle seg på beina igjen etter å ha vært der “nede” , det er nemlig da du kjenner at du lever. Det er i det øyeblikket du innser at ingenting er umulig , det umulige tar bare litt lenger tid. Det er først nå at jeg kan si at  livet har blitt tøft , likevel er jeg her fremdeles. Det går ikke en dag uten at jeg takker høyere makter for all den motgangen jeg har fått gjennom livet , for uten den hadde jeg gitt opp for lenge siden…

Jeg har drømt om bier i natt , bier og sommerfugler har flydd rundt i drømmene mine. Jeg var helt ferdig igår når jeg la meg , jeg følte meg som et følelsesmessig vrak der jeg lå under dynen. Ikke rart gubben truet med å få meg innlagt , det ble for mye å takle selv for en finnmarking. Skulle nesten tro jeg hadde PMS , aldri har jeg vært med på en større følelsesmessig berg og dal bane , og alt på grunn av en dame fra Tananger.

For første gang på lenge så våknet jeg helt uthvilt , ja jeg følte meg klar allerede klokken 07.00. Alle biene og sommerfuglene hadde gitt meg ny energi , jeg kunne nesten ikke vente med å starte dagen. Jeg var oppe før hjemmesykepleien kom , og det er en sjelden vare. Alt jeg tenkte på var at idag måtte jeg komme meg ut , og jeg ba en stille bønn om at været ville være på min side.

Terapi og ha en liten tass på fanget 💓

Men før jeg kunne gå ut så måtte jeg sende assistenten ut på et viktig ærend , for idag måtte jeg få sendt avgårde tre premier etter påskekrimmen min. Jeg var allerede litt for sent ute , så nå måtte jeg bare få de avgårde. Assistenten fikset sakene hun , og etter litt pakking ble tre esker sendt avgårde idag. Men assistenten fikk også et annet ærend hun måtte gjøre , vi trengte nemlig påfyll av håndduker takket være gubben.

Ikke skjønner jeg hva han har tenkt på , problemet er vel at han ikke har tenkt i det hele tatt. At en gang har gått mer inn på gubben enn jeg har trodd har jeg nå fått bevis på , det ble nemlig kostbart å sette gubben i sving som snekker. Ene assistenten min kom helt i svime ut til meg for en stund siden , og ba meg lukte på den våte klesvakten. Jeg skjønte ingenting der jeg satt , det var nesten så jeg trodde det hadde rablet for henne. Men hun trengte bare holde håndduken en meter i fra meg når jeg kjente det , en intens bensinlukt slo meg nesten helt ut.

Hva var dette for noe? En full vaskemaskin med kluter og håndklær stinket bensin!! Dette var en gåte for oss begge , men svaret på gåten lå nærmere enn vi trodde. For litt senere kom gubben hjem , og når jeg fortalte han hva som hadde skjedd så la jeg merke til hvordan han begynte å flakke med blikket.
“Hva er det nå du har klart?” spurte jeg gubben , jeg skjønte jo at det var han som satt på svaret.
“Jaaa det var vel den kluten æ brukte da , den jeg rengjorde gulvet med”

Det viste seg at gubben hadde gjort sin flid med å få malingsflekker bort fra gulvet , en klut dynket i whitesprit ble deretter kastet rett i skittentøyskurven. Men når assistenten skulle sortere klesvasken merket hun ingenting , det gjorde hun imidlertid når en hel maskin var ferdig vasket. 14 håndduker og seks kluter måtte hives rett i søpla , og selve vaskemaskinen stinket i en uke etterpå. Nå håper jeg bare at gubben har lært , jeg tror jeg skal ramme inn kvitteringen fra dagens handletur slik at gubben ikke glemmer seg.

“MAAAMMAA” ropte en liten gutt når han kom hjem i dag , det var tydelig at han var begeistret over noe. Nesten fri for pust sto han fremfor meg , jeg så hvordan han prøvde å hente seg inn igjen.
“Mamma vi er omringet av bier” stotret frem , han var tydelig oppspilt. Han hadde nemlig sovnet igår når min datter hentet pakken fra gode Vibbedille , og jeg hadde ikke tenkt å si noe. Planen var å overraske en liten gutt , og nettopp det klarte jeg med glans. Han har vært ute flere ganger i dag for å se , og for hver gang han kom ut så oppdaget han en ny figur.

Vi har bare fått opp litt av det jeg har fått , men det lille vi har fått opp ble til stor glede for en liten gutt. Ja for å ikke snakke om mor selv da , jeg har virkelig kost meg ute i dag. Nå er planen at vi skal prøve å få opp familie skiltet på torsdag , for da skal nemlig gubben være hjemme. Vi trenger litt flere hender for å få på plass det , og da kommer ett par finnmarkshender til å gjøre nytte for seg. Dette har virkelig vært en god dag , og det kan jeg takke en godhjertet dame for…

Igjen skjedde det , en dårlig dag snudde på et øyeblikk.
En dame fra Tananger fikk meg igjen til å gråte av glede , og vi var flere som fikk føle på nestekjærligheten i går kveld. Jeg tror bildet under sier alt , oppløst i gledestårer klarte jeg ikke holde følelsene inne. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle være så heldig og få så mange fantastiske “fremmede” mennesker inn i livet mitt , jeg føler jeg har vunnet den største premien som finnes.

Som dere sikkert har fått med dere så har jeg fått en vill besettelse for Vibbedille, og det er ikke bare perleriene hennes som begeistrer meg. For dette er en dame som oser av nestekjærlighet , og jeg er så heldig som har fått nettopp henne inn i livet mitt. På mange måter er alle dere lesere blitt mine englevenner, dere har ryggen min i tykt og tynt. Vibbedille er nesten blitt min skytsengel , det er akkurat som om hun sanser når jeg trenger litt lykke inn i livet mitt. Det er nemlig ikke lenge siden jeg satt som i går , oppløst i gledestårer over et bilde til en liten gutt.

.

Det var først da jeg innså at denne dama kunne trylle med perler , for maken til kunstverk har jeg aldri sett før. Og det var ikke bare jeg som ble fasinert , hele familien lot seg begeistre over dette mesterverket. Søsken sjalusi er det lenge siden jeg har hatt her i huset , men det var før en liten gutt fikk dette bilde. Min datter sutret frem “jeg vil også ha”, og det ble starten på et nytt mesterverk.

Vibbedille fikk nemlig nyss i at min datter var en smule sjalu , og bestemte seg for å gjøre noe med det. Men hva ville nå denne 18 år gamle jenten like? Kanskje mor hadde en ide? Jeg var ikke i tvil , det måtte bli en løve! Min datter er nemlig den tøffeste jenten jeg vet om , det nytter ikke å pille henne på nesen for da brøler hun som en løvinne. Dessuten er Løvenes Konge filmen en stor favoritt , det er ikke uten grunn at vår nye firbeinte venn heter Simba.

Men ikke skjønte jeg hvordan hun skulle klare å lage et sånt bilde , det blir en del perler for å si det sånn. Derfor har jeg sittet klistret til bloggen hennes den siste tiden , i håp om at hun ville legge ut litt av prosessen der. Med et så stort prosjekt så belaget jeg meg på at det kanskje ville være klart til sommeren , men igjen ble jeg påminnet om at det er farlig å undervurdere folk. Spesielt Vibbedille , for hun er laget av noe spesielt.

Det jeg derimot ikke visste var at hun i tillegg til å holde på med dette svære prosjektet så lagde hun flere ting , en hel haug med perlerier bare til meg. Hva den dama er laget av vet ikke jeg , men at en der oppe har vært heldig med skapertrangen på henne er det ingen tvil om. Du kan tro jeg fikk sjokk på fredag når hun sendte melding om at pakken var på vei , jeg gledet meg sånn til å se det bildet! Jeg ante jo ikke at denne dama hadde gått helt bananas , hele esken var full i ting!

Du kan tro jeg fikk sjokk når min datter åpnet esken , for ut ramlet det både bier , sauer og andre perlefigurer i alle forskjellige varianter. Men selv det var ikke nok , for i går fikk jeg noe jeg har ønsket meg lenge! Vårt eget familie skilt , selvfølgelig i perler det også!

Og da klarte jeg ikke holde meg lenger , alle følelser bare rant ut. Tårer , latter og snørr om en annen , gubben fikk nok å gjøre på i går kveld kan du tro. Jeg klarte faktisk ikke få frem et eneste ord , gubben måtte be meg om å puste der jeg satt. Det gikk faktisk en stund før jeg klarte å ta meg sammen , denne gaven satte meg helt ut. Men akkurat i det jeg trodde de største følelsene var under kontroll så fisket min datter opp et brev , hele fire sider med håndskrift ble funnet frem.

Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger , den blomsten og sjokoladen jeg sendte henne var ingenting i forhold. Jeg må være verdens rikeste person , for den kjærligheten jeg mottar kan ingenting måle seg mot. Kjære Vibbedille , du får frem alt hos meg , du aner ikke hvor mye dette betyr. Jeg håper vi en dag kan møtes , for du har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Nå gleder jeg meg til å pynte opp ute med alle dine kunstverk , huset i enden på en stille gate skal fylles opp med en nestekjærlighet så stor….

Jeg føler meg litt som en villkatt her jeg sitter , eller en brølende løve. Hele formiddagen har gått med til HelseVest sitt siste stunt , hvis de tror at vi bare vil finne oss i denne type behandling så må de tro om igjen. Idag har jeg også fått meldinger fra andre ALS syke som også er rystet , de forteller at hos dem ble det kun fokusert på de rommene som de oppholdt seg i. Det er tydelig at det er store forskjeller også her , for her ble alle rom i hele huset tatt med i betrakningen. Jeg har egne kurser til de rommene jeg bruker , derfor lurer jeg på hvorfor kursen til kjelleren er tatt med i betrakningen. Det er kun en person som bruker den kursen og det er min sønn , det er ikke akkurat sånn at jeg skal gå ned der og sette meg i nærmeste fremtid.

Datamaskinen er blitt flittig brukt i dag kan du tro , jeg tror jeg har sendt mailer overalt. Før jeg kontakter pasientombudet så skal jeg innhente så mye av informasjon som mulig , her skal det virkelig slåes i bordet en gang for alle. Gubben er også på krigsstien , og akkurat det er jeg veldig glad for. Det er godt å ha noen og kjempe sammen med , denne gangen har jeg noen som kan prate for meg.

Jeg våknet opp til nok en deilig dag , solen gjorde meg enda mer varm i topplokket enn hva jeg var fra før. Det ble så varmt i den lille stua mi at jeg faktisk måtte ut for å lufte meg , så idag har jeg frest fra meg utendørs. Har de enda ikke vedtatt fartsøkningen på rullestoler?? Det må jo større fart til enn 10km/t for å svi litt gummi!! Dessuten er asfalten utenfor såpass ny at det ble lite kruttrøyk der , men jeg prøvde i det minste.

Etter litt rallykjøring i nabolaget fant jeg ut at det var best å komme seg hjem igjen , jeg la nemlig merke til assistenten som sto som et nervevrak i kjøkkenvinduet og fulgte med. Det er ikke hver dag denne kjerringa stormer ut av huset , så jeg kan forstå at assistenten ble en smule bekymret. Litt lettere til sinns trillet jeg inn på plattingen , og der fikk jeg en stille stund i solen for meg selv. Det gjorde godt i dag , for det er ingen tvil om at topplokket trengte litt hvile etter en strabasiøs formiddag.

Gubben var også stresset idag når han kom hjem , for idag var det igjen tid for fotball trening for en liten gutt. ” Få på dæ fotball tøyet” ropte gubben til en liten fotball gutt , men han var mer opptatt med å leke med en liten firbeint tass. Heseblesende for gubben rundt her , jeg så hvordan klærne fløy inne på badet. En halv time er ikke nok her i huset , ihvertfall ikke når en liten gutt finner andre ting å gjøre på. Men de kom seg omsider ut av huset her , og jeg regner med gubben fikk seg en god hvil i bilen mens han ventet.

Nå sitter jeg her og venter på at min datter skal komme hjem , det er nemlig kommet en pakke på posten som jeg er veldig spent på. Det kan hende jeg må sende gubben ut , for jeg er ikke akkurat kjent for min tålmodighet. Men jeg må vel bare puste med magen og holde meg i tøylene , jeg vil nødig ha noen krig på hjemmebane også…