En badenymfe er født…

Denne lørdagen startet tidligere enn vanlig. Jeg ble vekket av en liten gutt som sto fremfor meg med svømmebriller på. Idag skulle nemlig han og pappaen på badeland sammen med naboene. Hver lørdag har vannkanten nemlig gratis inngang på badeland for coop medlemmer, ulempen er at det er fra 08.00-10.00. Så denne morgenen måtte de opp tidlig, så 07.00 sto en liten gutt ved fotenden og trippet rastløs med nye svømmebriller på.

“Mamma nå går vi, var jeg fin”? Jeg nikket annerkjennende der jeg lå, fortsatt trøtt etter nattens mimring. Søvnen innhentet meg raskt igjen, og jeg følte jeg hadde nettopp sovnet da det banket lett på soveromsvinduet mitt. Det var min mann, de hadde nettopp kommet tilbake fra bading, og klokka var allerede rukket å bli 11.00.

Jeg trenger alltid litt tid for meg selv på morgenen, litt tid til å våkne på. Derfor var det godt å kunne sende min mann bort igjen til naboen og Isak. Men etter å ha redigert ferdig første innlegg (og grått litt til) , fant jeg ut at nå var det nok av selvmedlidenhet, jeg måtte komme meg ut. Det er så enkelt når min kjære er hjemme, det er bare å sende en melding og vips så er jeg plassert i rullestolen og er på vei ut døren. Jeg trenger ikke mase, trenger ikke forklare noe som helst, han vet hva som skal gjøres og bare gjør det.

Frokost hadde jeg ikke rukket å innta, men hva gjør vel det når naboen byr på nygrillede pølser? Snakk om luksus, det kunne ikke ha passet bedre. Jeg var så spent på å høre hvordan det hadde gått med Isak på svømming, du skjønner, han har litt vannskrekk, han får rett og slett panikk dersom han får vann over hodet.

Alltid gøy å leke i naboens bil, men han manglet sovekupe

Det startet etter et uhell i barnehagen. Der var det et kumlokk som hadde gått tett, og i et ubetenksomt øyeblikk var det noen ansatte som fjernet lokket mens barna var ute og lekte. Det gikk som det måtte gå, Isak kom løpende og datt lang som han var rett ned i kumlokket. Han for helt under med hele kroppen, men heldigvis var det noen ansatte som så hva som skjedde, og fikk dratt han opp igjen etter hetten. Men den hendelsen sitter nok igjen, for etter det har han vært veldig forsiktig i vannet.

Derfor var gleden stor når han sa at han hatt det gøy, selv om han hadde nektet å dukke under. Jeg er bare glad for at jeg ikke var med, panikken tar meg bestandig når han er i nærheten av vann, og jeg vil ikke gjøre det verre for han heller. Så dette blir en aktivitet som han og pappaen kan ha for seg selv, måtte det bli mye bading fremover.

Pokker at jeg ikke har barnevakt i dag, idag er det nemlig Country kveld på travparken rett borti veien her. Jeg har såååå lyst til å gå, men det går ikke denne gangen. Det er mange av mine venner og bekjente som skal, så det hadde vært artig å fått det med seg. Men man kan ikke være med på alt heller, så jeg får nøye meg med en hjemmekveld sammen med mine kjære, det er ikke så aller verst det heller skal jeg si deg.

Håper dere får en strålende lørdagskveld 😍

En stille stund med “Lene Marlin”…

Mørket har lagt seg over huset med det rare i, en svak melodi kan høres gjennom soveromsvinduet som står på gløtt. Alle ligger nå trygt på hvert sitt rom under hver sin varme dyne, alle er i drømmeland, ja alle utenom en. Jeg ligger også under en varm dyne, men jeg får ikke sove. Kroppen er rastløs og tankene er mange. Her ligger jeg i mørket og lytter til regndråpene som faller på utsiden, lytter til bekken som nå er blitt til en elv. Den svake sildringen er blitt forvandlet til en bruselyd, det høres nesten ut som et realt fossefall.

Lene Marlins stemme er svak og beroligende, sangen “Heaven is a place nearby” omringer meg og får tårene mine til å presse på. Den vekker til liv minner jeg har for lengst glemt, og tar meg tilbake til en tid der alt var fredfylt. Her ligger jeg alene med alle mine tanker om en fremtid så usikker, her ligger jeg alene i det svake lyset fra datamaskinen.

Jeg gjør det eneste jeg kan gjøre, jeg skriver til dere. Alle mine tanker og følelser kommer til liv for hvert ord jeg skriver, jeg ligger kanskje alene, men jeg er ikke alene. Jeg har en stille stund for meg selv, jeg og ” Lene Marlin”. Tekstene hennes prater til meg, det har de alltid gjort, og jeg minnes hvordan jeg satt tidlig en lørdags morgen med mine to små gutter og sang til tekstene hennes. De elsket nemlig å sitte på gulvet, tett inntil min kropp, bare for å høre meg synge. En stille stund sammen bare vi tre tidlig en lørdags morgen.

Første tåre kom nå, den triller stille nedover mitt kinn, og etterlater seg en salt smak på mine lepper. Gud hvor jeg lengter tilbake til disse lørdags morningene, jeg lengter tilbake til en tid som føles som et helt liv siden. Av og til føles det som noen andre sitt liv, det føles nesten uvirkelig at det er mitt eget liv jeg minnes. Men så kommer det en lukt, et bilde eller en sang, og da er jeg tilbake til det livet som engang var.

Jeg kan enda føle det harde gulvet under mine knær, jeg kan enda føle varmen fra to små kropper der de satt tett inntil meg i pyjamas og spiste frokost. Der satt vi sammen mens verden var i ferd med å våkne til liv på utsiden. Ingenting betydde noe, så lenge vi var sammen og jeg sang, så var vi lykkelige der vi satt.

“Unforgivable sinner” sine toner fyller rommet, en sang jeg kan utenat. En sang jeg sang mye før når jeg hadde dårlige dager, en sang som vekker alle følelsene mine til liv. I et lite øyeblikk forsvinner verden, i et lite øyeblikk er det bare meg og stemmen til ” Lene Marlin” som betyr noe. Tårene er blitt mange nå og trettheten av dette livet er til å ta og føle på. Jeg lukker øynene og jeg ser. Ser bildene fra et liv som har vært tydelig fremfor meg, som en film kommer bildene i takt med musikken.

Med ett føler jeg meg så sliten der jeg ligger, jeg føler meg tom. Tårene har stoppet, jeg har ingen flere tårer å gi. Jeg sovner der til melodien “Mabe I’ll go”, en stille stund er over, jeg forsvinner tilbake i tid, til et liv som ga meg alt, for i mine drømmer er vi sammen, i mine drømmer kan jeg igjen komme tilbake til det harde gulvet og sitte sammen med to små kropper tett inntil min igjen…

Endelig fredag!!

Nok en uke er forbi, nok en uke er et tilbakelagt kapittel. Jeg har aldri vært så glad for å at det er helg igjen som nå. For det har vært en utfordrende uke, små og store problemer har preget alle dagene, problemer som jeg selv blir etterlatt til å ordne opp i på egenhånd. Denne uken har vært en mareritt uke, med kaos fra ende til annen. Så ja, jeg er sjeleglad for at det endelig er helg igjen, for nå får jeg i det minste en pustepause.

Idag våknet jeg opp og kjente for første gang på lenge at jeg ikke ville stå opp. Jeg var utslitt, og bare tanken på en dag til med nye utfordringer ga meg frysninger nedover ryggen. Så i dag ble klokken nærmere 11 før jeg orket å bevege på så mye som et øyelokk engang, men da var det bare å brette opp armene og ta fatt på en ny dag.

Rettigheter : tegninger.no

Heldigvis har denne dagen forløpt smertefritt, idag har jeg hatt min faste assistent på jobb hele dagen, bra for meg men tungt for henne. Vi valgte ihvertfall å sende henne hjem når min mann kom hjem, det får da være grenser for hvor mye vi skal tyne de også.

Jeg tror det er viktig å belyse at det å ha en BPA ordning ikke alltid er like rosenrødt. Det dukker til stadighet opp nye utfordringer som må løses, problemer som kunne vært unngått ramler plutselig ned i hodet på en. Jeg har fått kjent på hele følelseregisteret mitt denne uken, da er det ekstra godt med en familie som bringer frem smilet og latteren igjen.

Hva skulle vi ha gjort uten besteforeldre? Besteforeldre som hiver seg med i leken og aldri sier nei. For igår kveld kom mine foreldre på besøk, og det trengte vi alle. Vi tilbrakte tiden med plukking av plommer, lekte Brannmann Sam, og hoppet tau noe som Isak fant ut var hysterisk morsomt. Det er lenge siden jeg har sett Isak le så mye som han gjorde i går, på slutten lå han bare og rullet i en real latterkrampe. Takket være mine foreldre fikk vi en fantastisk ettermiddag sammen, verden blir litt bedre med besteforeldre tilstede.

 

Jeg har bare sittet og halvsovet i stolen i dag, så når Isak kom hjem fra barnehagen så kjente jeg på at nå var det på tide med litt luft. Så denne ettermiddagen har gått med til å lukte på blomstene og som alltid, lek og moro. Men jeg må få lov til å skryte litt, for se på blomstene mine da! For selv etter det regnværet vi har hatt i det siste, så spirer og gror de som aldri før. Jeg har ikke hatt behov for å bytte ut en eneste blomst, de trives tydeligvis så godt opp i blomsterbedet vi laget. Så da gjenstår det bare å ønske dere en strålende helg, håper den blir like blomstrende som hos meg.

God helg alle sammen 🧡

 

 

 

 

Når en datamaskin endrer liv…

Jeg har fått mange spørsmål om hvordan jeg klarer å skrive alle mine innlegg, hvordan en som er lam i armer og bein kan skrive selv. Det er mange som gjerne vil se dette i praksis, noen tror ikke på meg når jeg sier at jeg bruker øynene, det er rett og slett for utrolig til at det kan være sant. Men faktum er at det er sant, det er mulig, og denne teknologien har endret mitt liv.

For jeg har en øyenstyrt datamaskin, ved hjelp av infrarød stråling fanger den opp hvor jeg ser på datamaskinen til enhver tid. På høyre side har jeg en verktøylinje, her har jeg mus, tastatur og andre verktøy som jeg trenger. Så når jeg fokuserer på de ulike verktøyene og flytter blikket, så kan jeg utføre den handlingen jeg ønsker. Jeg fikk et nytt liv etter at jeg fikk denne maskinen, men det er en tidkrevende prosess og lære seg. Jeg hadde nok en fordel siden jeg har brukt mye data i min arbeidskarriere, men jeg måtte øve meg en stund før jeg følte at det løsnet.

Nå er jeg blitt det de kaller en “superbruker”, det vil si at jeg bruker datamaskinen slik en vanlig person gjør. Jeg surfer på nettet, skriver blogg, laster opp og redigerer bilder, legger kabal, ja jeg gjør alt det DU gjør på en datamaskin eller mobil. Min data er også koblet opp i mot TVen, på den måten kan jeg bytte kanal, Chrome fra dataen til TVen, rett og slett bruke datamaskinen som en fjernkontroll. Så nå kan jeg se alle mine favorittserier og filmer. Det beste er imidlertid at jeg ikke trenger hjelp til dette, endelig har jeg noe som jeg mestrer på egenhånd.

 

 

Nå bruker jeg ca en time på et innlegg, selve skrivingen går fort, men bildene tar litt lengre tid. Eneste ulempen er at den er stor og kronglete og ta med seg på tur, jeg trenger en mindre versjon. Så derfor har jeg satt ergoterapeuten min på saken, det finnes nemlig en Ipad versjon som kan festes til rullestolen, noe som vil gi meg muligheten til å ha med meg bloggen uansett hvor jeg er.

Jeg har alltid prøvd å være et skritt foran etter at jeg ble syk. Alle hjelpemidler har jeg utprøvd lenge før jeg har hatt behov for det, og jeg leter stadig etter nye hjelpemidler som kan lette min hverdag. For det er ingen som kommer med forslag, jeg må nevne og finne ut av mye selv. Derfor skjønner jeg at mange ALS syke ikke orker, for til tider er det fryktelig tungt å mase seg til noe.

Min oppfordring til andre ALS pasienter som ikke har kommet like langt i forløpet som meg, prøv datamaskinen før du trenger den, sett deg inn i hvordan den fungerer, og ikke hver redd for å trykke løs. De kom fra Nav for å vise meg når jeg først fikk den, de satte opp et program og en meny som skulle gjøre det lettere for meg å manøvrere meg frem. Jeg tror jeg brukte menyen i noen uker før jeg forkastet den, jeg fant en enklere måte å gjøre ting på.

Derfor er det så viktig å utforske på egenhånd, ikke gi opp, ta deg tid til å leke deg med maskinen. For det ligger en hel verden der ute og venter på deg, en verden som du kan bli en del av om du bare tillater deg å prøve…

Et mirakel at jeg fortsatt lever…

“Slutt å le, du lager så rare lyder at jeg tror du kreperer”, “hvorfor rister du på foten, det er for sent til noe rock and roll nå”, “kom deg på beina, slutt å være så lat”, “må jeg gi deg et kakk, det går nå den veien likevel”, “HÆ, hva sier du?? Har prinsen mistet sitt esel??”. 

Dette er bare en brøkdel av hva som kommer ut av kjeften på min mann. For du skjønner, han gjør alt for å få meg til å le, og det er ikke måte på hva som kommer rennende ut til tider. I går kveld kom alt som jeg nevnte over rennende ut rett før leggetid, og det ender alltid opp med det samme, jeg ler så jeg mister pusten, jeg ler så mye at jeg tror jeg skal krepere. Men når jeg sa nettopp det til min mann, “du tar livet av meg, så var svaret enkelt og greit, “ja heller meg enn noen andre, det går nå den veien høna sparker uansett”! 

Min mann har nemlig et svar på alt, men noen ganger kan det bli i overkant mye. For han gir seg aldri, det finnes ingen stopp knapp på han. Faktisk så blir han bare verre jo mer sliten jeg er, en god latter forlenger livet sier de, men fortsetter du sånn kjære, så kan det bli kortere enn forventet 🤣

Idag er det torsdag, for øyeblikket skinner solen, og jeg gleder meg til å få helg igjen. Denne uken har vært et totalt mareritt og et kaos uten like, og idag endte det opp med at ingen dukket opp på jobb i ettermiddag. Det er fryktelig lett å ringe seg syk, et par misforståelser på jobb så orker de ikke mer. Ingen tanke på at jeg blir sittende alene her, ingen tanke på at det kan faktisk skje noe, nei de orker ikke å gå på jobb for å ordne opp i feilene de selv har gjort, så da blir løsningen å ringe seg syk!!

Jeg blir så forbanna over situasjonen jeg er havnet opp i, og over at det er mulig å være så tankeløs å sette meg i en slik knipe. Igjen blir jeg bare etterlatt i å ordne opp selv, ordne opp i å rydde opp etter alle andre. Tenk hvis det hadde begynt å brenne her, da hadde jeg brent inne jeg da, for jeg kommer meg ingen vei.

Er det rart jeg blir fortvilet? Er det rart jeg er utrygg? Men det er ikke bare meg som blir fortvilet, mine barn blir også engstelig, for de ser at jeg ikke blir tatt vare på, de ser at jeg blir overlatt til meg selv, og det gjør dem også bekymret. Så nå sitter jeg her og venter. Venter på at noen skal komme hjem, slik at jeg slipper å være alene lenger. For idag ble dette marerittet av en tilværelse enda større, jeg er overlatt til meg selv..

Etter tre timer alene kom min mann hjem fra jobb. Takk og lov for Isak sier jeg bare, jeg holdt på å begynne å gråte når jeg så han. “Har du ventet lenge mamma, skal jeg finne sjokolade til deg? “. Han har nemlig fått med seg at det hjelper med sjokolade når mamma er lei seg, men jeg har en mistanke om at han hadde lyst på litt selv også.

Så endelig er jeg trygg igjen, endelig er det noen som kan ta seg litt av meg og. Jeg er enda tårefull over denne forbanna situasjonen, sårbarheten er til å ta og føle på. Men nå har jeg i det minste mine kjære hjemme, så håper jeg at morgendagen blir litt bedre…

Det må da finnes noe mer…

Ja så var det plutselig torsdag, bare en dag igjen så står det en ny helg for døren. Tiden raser avgårde, det går så fort at jeg nesten ikke følger med. Det er som en båt som farer ifra meg mens jeg står forlatt tilbake på landjorden, jeg følger nesten ikke med på hvilken dag det er lenger. Alt jeg føler jeg gjør på om dagene er å vente, vente på at alle skal komme hjem fra sitt, vente på at noe skal skje, og det er så innmari, trøttende kjeeedelig! 

Jeg er nok heldigere enn mange andre, for jeg har bloggen å bruke tiden min på. Men i det siste har jeg følt på at jeg trenger noe mer, jeg trenger noe som utfordrer meg litt. Det jeg trenger er et prosjekt jeg kan fordype meg i, et prosjekt som jeg og assistentene kan fordype oss i på dagtid. Det må være et prosjekt som alle assistentene kan delta i, et prosjekt som er lett å sette seg inn i.

Jeg vet hva jeg har lyst til å gjøre, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. For en stund siden begynte jeg og min daværende assistent på en bok, planen var å flytte alle mine innlegg og bilder over i en bloggbok, en bok som mine kjære kunne hatt som et ettermæle av meg.

Problemet er assistenten er nå sluttet og jeg klarer ikke dette på egenhånd. Et familiemedlem har prøvd å kontakte noen forlag i håp om at de kunne være interessert, men det drar ut i tid, og tid er noe jeg ikke har. Så jeg må legge en ny plan, for jeg skal få dette til, dette er noe jeg brenner for og som ville ha gitt meg mye glede. Det er så enkelt idag og lage sin egen bok, alt ligger tilrette på nettet, det er bare å sette i gang og komponere sitt eget utkast.

Men så begynner jeg å tenke på andre ALS syke, hva gjør de på om dagene for å holde seg opptatt, hva gjør de for å hindre seg selv fra å bli sprø. For det finnes ikke et eneste tilbud der ute for ALS syke, ikke en eneste aktivitet der vi kan samles og dele noe sammen. Jeg vet om mange som gjerne skulle ha lært seg mer om hvordan man bruker øyenstyringen på dataen, men som gir opp fordi de ikke får grundig nok opplæring. Hva med å arrangere kurs, et kurs i fellesskap der vi kunne ha delt våre erfaringer?

Vi trenger alle noe som holder oss i aktivitet, noe som hindrer oss i å gå fra sans og samling. Vi som blir alvorlig syk trenger det mer enn andre, vi trenger noe som tar vekk fokuset fra den elendigheten vi lever i. Derfor irriterer det meg at vi som er rammet av denne sykdommen ikke har noe tilbud, det irriterer meg at vi blir sett på som unyttige og unyttbare for dette samfunnet, ihvertfall føles det sånn. For igjen handler det om penger, og vi i denne pasientgruppen er visstnok ikke verdt en dritt!!

 

En “trøtt” onsdag…

Jeg bråvåknet i dag tidlig, det var noe som ikke stemte. For når min datter dro på skolen i dag var jeg våken, hun begynte nemlig sent i dag, faktisk ikke før ti. Men assistenten begynner ni og henne har jeg ikke hørt. Det var da merkelig at jeg ikke hørte en eneste lyd, merkelig at ingen hadde vært inne hos meg enda. Plutselig ble jeg lys våken, for kunne det hende at det var noe rot igjen, at det faktisk ikke kom noen på tidligvakt idag?

Jeg hørte bikkja bjeffe og tenkte, “stakkar, du har ikke fått luftet deg heller”. Jaja tenkte jeg, her er det ingenting å gjøre, jeg må bare vente til klokken blir 14, så får jeg håpe at ettermidagsvakten kommer i det minste. Jeg lå lenge og grublet for meg selv, lurte på hvem jeg skulle kjefte på først, hvem som skulle få den første hissige telefonen denne onsdagen. Men der åpnet døren seg og der står assistenten og lurer på om jeg er våken nå. For jeg hadde tydeligvis sovnet etter min datter dro, og har derfor ikke hørt at assistenten kom inn fra luftetur med bikkja. Jeg ble nesten litt snurt fordi jeg ikke kunne hissig ringe noen, er det mulig å bli så sær 🤣

Men det var tydeligvis ikke bare meg som var trøtt i dag, en liten gutt kom hjem fra barnehagen utslitt og i dårlig humør. Da ble gode råd dyre, her var det bare å komme seg ut i en faderlig fart. Heldigvis har været spilt på lag i dag, og da fikk vi heller prioritere å få oss litt luft før kveldsmåltidet skulle inntas. Så i ettermiddag har jeg vært både Brannmann og helikopter pilot, det er ikke måte på hvilke arbeidsoppgaver jeg får tildelt.

Pappa er ikke mye verdt når vi er ute, det er mamma for alle pengene. Sikkert fordi jeg hiver meg med på alt han gjør, og lar han bestemme alt som foregår. Jeg elsker å leve meg inn i hans verden, for fantasien har ingen begrensninger. I hans verden kan jeg gjøre alt, i hans verden er jeg frisk. Vi fikk en fin stund ute sammen og det trengte jeg idag. Ettermiddagene går så fort, det er ikke mange timene vi får sammen før det er leggetid. Egentlig ser jeg han bare tre timer hver dag før det er kveld, og de få timene er så altfor dyrebare.

Så nå sitter jeg her, en liten gutt har lagt seg under sin varme dyne, og jeg lengter allerede etter en ny ettermiddag med nye eventyr…

Når selv døden virker befriende…

“Jeg VIL ikke”, roper en fortvilet liten gutt, “Neeei, jeg vil IKKE i barnehagen!! Klokken er 06.45 og jeg ligger og hører på maktkampen som foregår utenfor soveromsdøren min. Jeg hører fortvilelsen i stemmen på min mann, hvordan tålmodigheten er i ferd med å renne ut, og Isak som skriker bare høyere og høyere.

Pokker ta!! Hjertet mitt brister der jeg ligger. Gjør meg frisk NÅ!! Alt jeg vil er å løpe ut i stuen, sende min mann på jobb, og gi min lille vakre gutt en rolig start på dagen. Tårene mine renner, jeg roper ut min fortvilelse, men det er til ingen nytte, ingen hører meg. Jeg hører hvordan min mann bærer en liten fortvilet, skrikende gutt ut i bilen, jeg kan høre de skrikene lenge etter de er dratt.

Selv døden kan ikke måle seg med denne smerten, en smerte som stikker meg langt inn i brystet, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For der ligger jeg hjelpeløs uten noen mulighet for å kunne bidra, der ligger jeg og alt jeg kan gjøre er å høre på skrikene til min lille sønn. Vær så snill!! Om det er noe som helst rettferdighet i verden så vær så snill og hjelp meg. Jeg roper til høyere makter i håp om å få et svar.

Men alt jeg får tilbake er stillhet, en stillhet verre enn døden. Klokken er 07.15, og ennå hører jeg fortvilte rop i mitt hode. Isak vet det ikke, men jeg vet. Jeg vet så altfor godt hva han går glipp av med en syk mor, jeg vet alt han blir frarøvet. Jeg både vet det og føler det. Fuck ALS altså!! Jeg blir så forbanna på denne sykdommen som rammer så forbanna hardt og brutalt, jeg blir så fortvilet over denne ubarmhjertige hjelpeløsheten.

Nylig kom det meg for øre at forskere i USA hadde mottatt 3,4 milliarder dollar i støtte til ALS forskning, så mye penger uten at det gir meg så mye som et fnugg av håp. For her ligger jeg som mange andre før meg, og roper ut min fortvilelse på samme måte som de har gjort. Jeg innså i det øyeblikket jeg fikk denne diagnosen at det var for sent for meg, det var ingenting som kunne redde meg fra en skjebne så grusom. For selv om verden går videre, selv om teknologien gjør gigantiske steg hver dag, så står ALS forskningen på stedet hvil, ihvertfall føles det sånn.

Aldri skal Isak få kjenne på hvordan det er å ha to friske foreldre, han får aldri oppleve hvordan jeg er som en funksjonell mamma, og det smerter meg mer enn noe annet. Jeg vil være den som står opp med han hver dag, jeg vil være den som følger i barnehagen. Alt jeg vil er å tørke tårene hans, og med min beroligende stemme forsikre han om at alt vil bli bra. Alt jeg vil er å være en mamma som den jeg engang var, det er mitt høyeste ønske.

Klokken er 08.30 og tårene mine renner enda. De renner for håpløsheten, fortvilelsen, redselen og et sinne så stort. Men mest av alt renner de for mine barn, og for alt de mistet og ikke fikk i det øyeblikket deres mamma fikk diagnosen ALS… 

“La regnet øse ned”…

Har du hørt den låten, “la regnet øse ned” med Tor Endresen? Den sangen gikk jeg og sang høylytt på i 13 års alderen. Lykkelig og glad for å ha fått min første walkman gikk jeg gatelangs og sang på nettopp den sangen. Jeg hadde vært på besøk hos en venninne, fått prøve mascara for første gang, og gikk så hjemover i regnet med de lengste øyevippene du noengang har sett.

Er det ikke rart hvordan noen minner bare kommer til deg, minner du forlengst har glemt gjør sin plutselige åpenbaring når du minst venter det. For når jeg lå i senga i går og hørte regnet som fosset ned på utsiden, da kom nettopp dette minnet frem til syne igjen. Jeg husker hvor fin jeg følte meg, hvor lykkelig jeg var i det øyeblikket. Jeg husker hvordan grusen knaste under føttene mine, regndråpene som traff mitt ansikt, men mest av alt husker jeg melodien fra en sang som gjorde meg lykkelig i et lite fint øyeblikk.

Idag er det tirsdag og jeg føler meg bra. Etter den “treningøkten” igår kveld, så har jeg sovet som en stein 🤣Så idag føler jeg meg klar for å takle enhver utfordring som kommer min vei. Det eneste er dette forbaska været, det er jo rene syndefloden som kommer ned, og jeg som håpte i det lengste på en fin høst. Men uansett så bestemte jeg meg for at idag skulle jeg ut med Isak, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær.

Nabodamen har bursdag i dag, og da måtte jeg ut for å kjøpe blomster. Det fortjener hun virkelig etter alt hun har gjort for oss. Hun gjør så mye for at vi skal ha det best mulig når vi er der borte på besøk, så det minste jeg kunne gjøre var å kjøpe en bukett med blomster. Gjett en gang hvem som leverte de, selvfølgelig var det Isak. Han var så stolt over å være blomsterbud, og det finnes ingen som er bedre på nettopp det enn han.

Det skulle vise seg å bli en mer rørende overrekkelse enn jeg hadde sett for meg, for jaggu meg klarte vi å røre henne til tårer. Det er så hyggelig å kunne gi litt glede tilbake, overraske litt, gjøre noe for å glede med en enkel liten ting.

Til og med værgudene har spilt på lag i ettermiddag, så vi fikk en hyggelig stund ute i godt selskap. Så nå sitter jeg her lykkelig og fornøyd med at dagen har forløpt uten de helt store utfordringene, og at resten av kvelden forhåpentligvis blir like rolig. Jeg har ihvertfall ikke tenkt å nevne noe om stive bein til min mann ikveld, så da regner jeg med at kvelden blir rolig 🤣…

Jeg ble lurt trill rundt…

Selv om dagen igår var både lang og utfordrende, så endte den likevel opp med latter og ja, en uventet treningsøkt… 

 

Min datter altså, noen ganger tar hun meg fullstendig på senga, ikveld var intet unntak, hun klarte å lure meg trill rundt. Eneste trøsten er at hun lurte seg selv også. For idag var hun tilbake på skolebenken etter en lang og fin sommer. Som mange andre grugledet hun seg til å møte både kjente og ukjente etter to måneder fri, nye lærere, ny skole og en ukjent læreplan ga nok litt ekstra spenning i dag.

Det er mye som må handles inn av utstyr, skrivebøker, blyanter, kalkulator og diverse annet utstyr måtte ordnes idag. Hun er nå flink den jenta mi, for jeg kom meg ingen vei i ettermiddag, så hun ordnet alt selv etter skolen. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg kunne være med henne på litt shopping, samtidig er det godt å se at hun klarer seg selv, det gjør at mammahjerte blir litt ekstra stolt.

Men tilbake til tittelen, for jeg hørte hun balte med noe uti gangen, jeg hørte hvordan hun småsnakket med seg selv, noe var det som ikke stemte helt. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, jeg er nok rimelig sliten etter dagen i dag, så jeg fikk ikke med meg hva det gjaldt.

Plutselig står hun fremfor meg med en oppgitt mine i hele ansiktet, “åååå, kalkulatoren virker ikke. Se selv”! I det øyeblikket var jeg både sløv og trøtt, men gjorde mitt ytterste for å fokusere på tallene i displayet på kalkulatoren. Jeg skjønte ingenting, hva var egentlig problemet?

“Se da, uansett hva jeg trykker på så vil ikke tallene gå vekk”! Jeg myste litt med øynene, måtte blinke noen ganger for i det hele tatt å kunne se ordentlig. Men jeg så det jeg og, uansett hva hun trykte på så var tallene som “limt” fast i displayet. Nå har kanskje noen av dere gjettet hva som var problemet, men der og da skjønte jeg oppriktig talt ingen verdens ting!

Jeg skulle akkurat til å si at hun måtte levere den tilbake da jeg innså at jeg hadde blitt grundig lurt. For det største gliset kom til syne hos min datter, en latter som sikkert kunne høres helt til Lofoten bredte seg i stua, og alt jeg kunne si var, “pokker ta deg”. 

For hvis du noengang har kjøpt en ny kalkulator så har du sikkert sett det. Det er et klistremerke over displayet, et nesten usynlig klistremerke med tall på. Snakk om å være lettlurt, snakk om å gå fem på!! Men en ting trøster jeg meg med, hun gikk rett på limpinnen selv også, det var derfor hun ikke ble enig med seg selv i gangen🤣. 

Men det skulle vise seg at kvelden hadde mer å by på. For når min mann bærte meg i seng, så klarte jeg å nevne at jeg var så fryktelig stiv i kroppen. “Det løser vi fort” sa min mann, mens han lempet min splitter nakne kropp i seng. Der lå jeg og lurte på hva han egentlig mente, men jeg hadde ikke før fått sukk for meg før beina ble brått løftet opp. Plutselig fikk jeg en følelse av “Deja vu”, og idet jeg innså hva han skulle til med så var det for sent.

Beina ble løftet opp i alle posisjoner og vinkler, armene havnet i bevegelser jeg ikke tror er oppfunnet engang, hoftene mine ble løftet nærmest opp til taket, og der lå jeg opp ned i en stilling som lignet på spagaten. Med ett så følte jeg meg som den akrobaten, ikke like grasiøs vel og merke, men jeg utøvde bevegelser jeg aldri hadde trodd en menneske kropp kunne gjøre 😂

Det hjalp lite at jeg ba om nåde, her skulle vondt fordrives med det vonde. Jeg har aldri sett min mann gå inn for noe mer enn han gjorde i det øyeblikket . Tårene trillet, jeg er usikker på om det var på grunn av smertene, eller fordi jeg lo så mye, men jeg lå bare å gispet etter luft på slutten mens jeg ba en stille bønn til høyere makter om å la meg overleve denne uventede “treningsøkten”.

Plutselig var det over, like fort som det begynte , og jeg la meg i går helt utmattet men myk som en turner. Hvem trenger fysioterapi liksom, ikke jeg ihvertfall, det er bare å sette min mann på saken 🤣…