Gubben kan si hva han vil, men at han er engasjert i bloggen min er det ingen tvil om.

Nettopp det fikk jeg bevis på igår, jeg hoppet nærmest i godstolen når gubben plutselig begynte å brøle.

“Ka i sa#an e dette for noe kjerring” gaulte han plutselig fra hvilestolen, man skulle nesten tro at jeg hadde drept noen.

Forvirret stirret jeg på gubben med store øyne, jeg skjønte ingenting der jeg satt.

 

“Her trosser æ vær og vind for din skyld, og dette e takken æ får”?

Det gnistret av øynene på en finnmarking, hadde blikk kunne drepe så hadde jeg blitt drept minst ti ganger i går kveld.

Ikke skjønte jeg det med vær og vind heller, for ute dalte snøfnuggene loddrett ned og det var ikke et vindpust så langt øye kunne se.

Såpass måtte da en finnmarking tåle, skulle nesten tro han hadde blitt konvertert til Søring på sine eldre dager.

 

Fortsatt skjønte jeg ingenting, hvor mye galt kan en “lam” kjerring egentlig gjøre?

Ganske så mye i følge gubben, for nå hadde kjerringa virkelig gjort det store.

“Nu går æ i streik” furtet gubben, livet var tydeligvis urettferdig.

Du har jo lagt ut feil film på bloggen, ser du ikke igjennom før du legger ut”?

 

Kjerringa hadde tabbet seg ut, her var det bare å legge seg flat og innrømme seg skyldig på alle punkter.

Jeg må nok jobbe hardt for å få tilgivelse, for når du gjør fotografen arg så har du gjort det store.

Et lynkurs i julegaveshopping er utsatt på ubestemt tid, jeg pirker ikke bjørnen mer enn nødvendig.

Så her kommer den filmen jeg egentlig skulle legge ut i går, ja faktisk to filmer for å forsøke å gjøre bot og bedring….

Stakkars assistent, hun har løpt rundt på alle butikker for å få tak i det jeg ville ha.
For de lysene jeg har kjøpt til verandaen er utbyggbare, og i dag hadde jeg lyst å kjøpe flere lenker for å bygge på. Men selvfølgelig var de utsolgt, ja ikke bare på den butikken men på alle butikkene i hele Bergen!
Jeg var for sent ute igjen, typisk min uflaks.

Så nå får jeg finne på noe annet lurt, jeg må gå igjennom kjelleren for å se hva jeg har fra før. Det har nemlig blitt noen lyslenker opp igjennom årene, så noe må da kunne brukes. Heldigvis fikk jeg kjøpt enda en pakke i dag, men i helgen skal gubben få bryne seg litt. Hvert år er det nemlig jeg som handler gaver til begge familiene, men i år skal han virkelig få delta.

Et hurtigkurs innenfor julegaveshopping er på sin plass, jeg må jo forberede han på fremtiden. Jeg syns jeg ser han den dagen jeg ikke er her lenger, det blir vel julegaver til alle fra den nærmeste bensinstasjonen da.
Derfor blir det et lynkurs i helgen, ja dersom jeg klarer å overtale gubben da.
Han er nemlig ikke like lett å overtale, ihvertfall ikke når det gjelder slike ting.

Snøen ligger enda ute, til stor glede for store og små. Ja til og med en firbeint liten venn er helt ellevill for tiden, han skal ut hele tiden.
Så mens en skolegutt feier bort snøen så ruller en liten tass seg i snøhaugen, det er en fryd å se på.
Både gubben og jeg håper snøen blir liggende leeeenge, aller helst til over jul.
Men det blir vel å håpe på for mye, vi vet nemlig godt hvor vi bor.

Jeg kan ikke huske sist vi hadde hvit jul, det er en sjelden vare her i Bergen.
Jul blir det uansett, men det hadde vært fint med litt snø på selveste julaften.
I år har vi fått tidenes julegave fra mine foreldre, de har nemlig spandert hotellopphold på heeele storfamilien til nyttårsaften.
Den 30 Desember bærer det rett til fjells på oss alle, brødrene mine med familien kommer også. Det er ikke ofte vi er samlet alle sammen, så dette blir århundrets nyttårsfeiring.

Så da får vi håpe det blir litt hvit jul på oss, oddsen for snø er større til fjells.
Nå har alle kommet hjem for å ta helg, og roen er i ferd med å senke seg.
I morgen er vi invitert til mine foreldre på raspeball middag, bare tanken får magen til å knurre. Nyt helgen folkens, måtte den bli like strålende som det dere er….

I går lot jeg bloggen ligge, jeg hadde nemlig bestemt meg for å nyte denne torsdagen.
For i går skulle jeg og min kjære bli hjemme, litt alenetid bare meg og han.
Jeg har virkelig fått føle på kulden de siste nettene, -9 grader er ikke akkurat dagligkost her i Bergen. Selv med to tykke pledd i tillegg til dynen så har jeg vært gufsen, nå kan det jo hende antibiotikakuren også har noe å si.
Med engang hjemmesykepleien kom om morgenen skjønte jeg det, snøen hadde lavet ned i løpet av natten.

Det var pusten på pleieren som røpte det, for første gang i år hadde de ikke kommet opp bakken her. Det er ikke ofte det skjer, men når det først bestemmer seg for å snø så kommer det nok til at bilene må etterlates nede i veien.
Ja nå har det mye å si hvilken bil du har, og av erfaring så vet jeg at bilene til hjemmesykepleien ikke akkurat er noen vinterbiler.

For første gang på lenge tryglet jeg gubben om å få stå opp, jeg hadde nemlig hørt at han hadde fyrt i peisen. Og siden jeg ikke kunne skryte av en varm dyne så var valget om å stå opp enkelt, her var det bare å få ullklærne på og sette seg fremfor peisen.
Jeg ble nesten rørt når jeg kom ut i stuen, for ute snødde det tett i tett.
Det ble en magisk start på dagen, små hvite englefjær som dalte lydløst ned mot bakken.

Alt jeg ville var å løpe ut og rulle meg i det hvite teppet, ligge der helt stille med øynene igjen mens jeg kjente hvordan de små hvite krystallene traff mitt varme kinn.
Plutselig så jeg hvordan skydekket sprakk opp, en blå himmel kom mer og mer til syne. Jeg kunne se hvordan solen traff fjellet på andre siden av fjorden, de høye snedekte fjelltoppene glitret under solstrålene.

Både jeg og gubben ble sittende helt stille i et lite øyeblikk, vi følte på det samme.
Savnet over vårt gamle liv vendte tilbake, hadde jeg vært frisk i dag så hadde vi sammen klatret opp på vår fjelltopp.
“Husker du kor forbanna æ ble på dæ kjære, når du dro mæ te fjells midt på vinteren”? Jeg smilte for meg selv, for den turen husket jeg godt.
I en stille skog kunne lyden av høylytte gloser høres, aldri har jeg fått mer kjeft enn da vi vasset opp mot fjellet i snø.

“Det var en fin tur kjære” kom det fra min mann, det som han hatet mest av alt på den tiden var nå blitt til et savn.
En hel formiddag ble vi sittende å mimre, gamle bilder ble funnet frem.
En stille stund for bare meg og han, akkurat det vi trengte etter noen tunge dager.
De små hvite dunene ga oss fred, men de vekte også den indre lengselen i oss begge….

På sofaen ligger han, lyden av tung pust fyller rommet.
Han ser så bekymringsløs ut der han ligger, som om alt av sorg og redsel er blitt visket bort. Jeg kan høre på pusten hans at det har vært en lang dag, livet er blitt til en kamp for han også. Fra en hvilestol blir jeg sittende og studere han, små tegn dukker opp som tyder på at kampen har kostet.
Han er sliten og jeg sitter der helt hjelpeløs, men alt jeg vil er å bære byrden for han.

 

For jeg vet han er bekymret, blikket hans har vært fylt med redsel de siste dagene. Jeg ser det hver gang jeg blir syk, og alt jeg vil er å si at det går bra.
Men jeg kan ikke, for jeg vet ikke. Alt jeg vet er at det skal så lite til, en liten infeksjon kan bety kroken på døren for meg.

 

Han står der ved min side hver gang, så nær at jeg nesten kan høre hvordan hjertet hans løper løpsk.
Redselen hans blir til spørsmål som fyller et lite rom, likevel er han rolig og stødig som et fjell. I døråpningen står to ungdommer med bekymrede blikk, og i senga mi sitter en liten gutt og smiler mot meg. Tappert smiler jeg tilbake, og i det jeg smiler hører jeg små sukk av lettelse.

 

Det gikk bra denne gangen også, slik det ser ut nå så blir det enda en jul med alle samlet. Latteren har vendt tilbake i huset, bekymringer for døden er lagt bort for en stund. Han ligger der på sofaen så fredfull,  pusten hans gir meg ro. Mitt eneste juleønske i år er en jul fri for bekymringer, det fortjener mine kjære…

I dag var det en spent gutt som kom løpende ned trappa her, jeg kunne høre de små tassende skrittene helt inn på soverommet mitt.
Lyden av en skrapende stol som ble dratt over gulvet fikk meg til å smile, julekalenderens første luke skulle nå åpnes.

Rettigheter: tegninger.no

En liten legofigur og en sjokolade falt tydeligvis i smak, for like etter sto det en glad gutt ved sengekanten min.
“Du er verdens beste mamma, du er så flink til å ordne” utbrøt han i morges, og igjen smeltet hjertet mitt.

I dag hadde jeg en plan når jeg sto opp, resten av julegavene skulle bestilles. Men der fikk jeg meg en nedtur kan du tro, for i det jeg skulle bestille fikk jeg bare opp feilmelding.
Hva er det som skjer med Bankid for tiden? Nede for telling nå midt i julestria? Jeg ble til slutt så forbanna at jeg nærmest så rødt, jeg er avhengig av at jeg kan betale med Bankid.

Ikke har jeg Bankid på mobilen heller, jeg har liksom ikke bruk for det. Så lenge jeg har brikken så klarer jeg meg lenge nok, dessuten vil jeg gjerne gjøre det lille jeg klarer selv uten å spørre assistentene om hjelp til det også. En julegave var det jeg fikk ordnet med i dag, men det var fordi de hadde den på butikken i nærområdet.

Jeg har ikke mange gaver igjen, men det hadde vært fint om jeg hadde fått de i hus snart. Jeg får prøve igjen i morgen, tanken på å gå på kjøpesenter i disse tider er ikke særlig fristende.
Målet er at alle de pakkene som skal sendes skal jeg få ut av huset i starten på neste uke, jeg hater nemlig å være ute i siste liten.

Det eneste som var litt vemodig idag var at jeg ikke kom meg på avslutningen som skolen arrangerte, selv om  jeg er mye bedre så er jeg fortsatt ikke helt i form.
Dessuten skal alt foregå ute på grunn av høye smittetall, og jeg tar ikke sjansen på å fryse på meg en forkjølelse i tillegg. Jeg føler på det hver gang jeg ikke får delta på slike begivenheter, spesielt når det gjelder en liten gutt. Men jeg må sette helsen først, ellers blir det ingen julefeiring på meg i år…

Freden har senket seg i et lite grått hus, mørket har for lengst tatt over by og hjem.
Varme lys smyger seg gjennom vinduene, en etter en kommer de opp.
To stødige arbeidshender jobber om kapp mot kulden, Gud hvor hun elsker den mannen. Hun smiler når han viser den lengste fingeren til henne, og hun kan høre glosene fly gjennom doble glass med ruter. Før var det omvendt, det var hun som pleide å stå der ute mens han lå inne i varmen. Men igjen grep universet inn, og det er først nå han ser alle de tingene som på magisk vis pleide å ordne seg selv.

 

Knitringen fra peisen er beroligende, og ved hennes side sitter sistemann på stammen. Hun studerer det lille ansiktet, de røde kinnene som lyser som små kirsebær mot henne. Hver dag studerer hun han i smug, prøver å sluke til seg hvert ansiktsuttrykk i tilfelle det skulle være hennes siste dag.
Plutselig er det som om han føler hennes blikk, to himmelblå øyne stirrer nå på henne.
“Skal vi se på barnetv sammen mamma?” spør han brått, og hun tar seg til å lure på hvordan han vet hva klokken er. Enda en ting de må lære han, så mye lærdom som skal læres for et lite hode.

 

“Karstein og Petra bruker alltid å begynne etter Ninjago mamma, bare se her”. 
Igjen blir hun overrasket over hvor løsningsorienterte barn egentlig er, de finner sine egne måter å finne ut av ting på.
Karstein og Petra ja, hun liker den serien, og akkurat denne episoden skal vekke noe i dem begge. Det er julaften, mor og datter går hånd i hånd til kirkegården.
En gravstein blir varsomt børstet fri for sne, pappaen til Petra har gått i forveien.
Et lys blir tent, et lite lys for håp og glede. Men den sterke flammen brenner også for savnet og sorgen, enda en jul uten sin aller kjæreste.

 

En liten gutt blir helt stille, jeg ser hvordan han tar alle bildene inn.
Det er da det kommer, en liten setning som sa alt.
“Det skal jeg også gjøre når du blir borte mamma, jeg skal tenne så mange lys at du kan se de opp i himmelen”. 
Hun så på han med våte øyne, varmen la seg igjen rundt hennes hjerte.
Smilet hans traff henne med en kjærlighet så stor, og igjen takket hun høyere makter for det lille mirakelet som satt i sofaen…

Jeg bråvåknet i dag tidlig, ikke visste jeg om det var natt eller dag heller.
For ute var det fremdeles mørkt, likevel nådde lyden av høy latter rommet mitt.
Igjen gikk skyvedøren min opp med et smell, og inn kom en lattermild skolegutt.
Se mamma, rampenissen har klatret opp i taket“.
Det tok litt tid før jeg klarte å fokusere, men plutselig fikk jeg øye på han. Rett utenfor soveromsdøren min hang han, rampenissen hadde nådd nye høyder.

Jeg måtte smile der jeg lå, mest av alt av gleden en liten gutt viste.
Selv om jeg følte meg som et takras så var gleden til en skolegutt større, igjen fikk jeg et lysglimt når jeg trengte det som mest.
Heldigvis har jeg hatt en god natt i natt, faktisk den beste på mange dager.
Likevel føler jeg meg helt nedbrutt, denne antibiotikakuren tærer meg ned.

Men i dag har jeg klart å holde meg oppe i hele dag, og det har jeg ikke klart siden torsdag. Det finnes ingen bedre følelse enn den man får når kroppen faktisk begynner å komme seg igjen, sakte men sikkert våkner den til liv igjen.
Nå er det bare om å gjøre og ta livet med ro til kuren er over, jeg har nemlig en del ting jeg har lyst til å være med på i Desember.

Stakkars gubben i går, for når han dro ut for å henge opp noen av lysene så begynte det å lave ned. Og med vinden i tillegg ble det skikkelig så surt, så vi måtte utsette prosjektet inntil videre. Men en liten film ble det likevel, et bevis på at vi er midlertidig i gang med noe. Nå gjenstår det bare å få lysene ordentlig på plass, det blir nok bra til slutt.
Dessuten kom jeg på at vi hadde enda flere lys i kjelleren, så i år blir det ikke spart på noe.

Så liten…

Det viktigste i dag var å få adventskalenderen på plass, jeg fikk nærmest panikk i går fordi jeg trodde det var 1 Desember idag.
Derfor ble lettelsen stor når jeg i dag oppdaget at jeg hadde en ekstra dag på meg, jeg trengte litt flaks på min side nå.
Så nå er jeg i rute med det meste, det eneste som gjenstår nå er å få de siste julegavene i hus.

Sist men ikke minst, HIPP HURRA for SIMBA i dag, han har nemlig sin første bursdag i dag. Selvfølgelig ble det bursdagsgave på bursdagsbarnet, både godteri og leke. Nå er gubben igjen gått ut for å fortsette med julelysene, så får vi se hvor langt han kommer i dag…

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har “gått på nåler” i det siste, jeg har virkelig fått føle på kroppen hvor mye denne kampen har kostet.
Men ja det har vært fryktelig mye i det siste, påkjenningen har vært stor.
I går vendte tankene mine tilbake til den dagen jeg fikk diagnosen, naive meg som trodde hjelpen ville komme til meg.

 

Hele arbeidslivet hadde jeg nemlig stått på andre siden, jeg jobbet i et helsevesen som jeg trodde var for alle.
Jeg trodde alle som trengte det fikk den hjelpen de trengte, jeg trodde sårbare mennesker ble godt tatt vare på. Men det var kanskje det jeg ville tro, vi bor tross alt i et av verdens rikeste land.

 

Det var først når jeg fikk ALS at jeg fikk føle det på kroppen, det var ingen som fortalte meg hva jeg hadde krav på.
Jeg måtte finne ut av alt selv i begynnelsen, den ansvarsgruppen jeg hadde blitt lovet måtte jeg vente i flere måneder på.

 

Først når jeg trengte hjelp selv oppdaget jeg hvor mangelfullt dette systemet er, fra første stund møtte jeg motstand.
Hver uke hører jeg om sårbare mennesker som ikke får den hjelpen de har krav på, hjertet mitt brister når jeg tenker på alle disse stakkars skjebnene.
Jeg skjønner godt at enkelte gir opp, noen har mer enn nok med å holde hode over vannet. Gudene skal vite at jeg har vært der selv, og nå håper jeg bare at vi vinner frem med saken vår og at vi om en liten stund kan si at det lønner seg å kjempe…

Jo det gjør vel egentlig det, men det kan være vanskelig å føle det noen ganger.

For denne antibiotika kuren tærer virkelig på, jeg føler meg som en slagen kvinne her jeg ligger.

Men ja jeg er bedre, dessuten har jeg fått litt mer søvn i natt.

Det rare er at sondemat går helt fint, men vann derimot reagerer magen på med engang.

Selvfølgelig gikk PEGen tett under medisin innsettingen, normalt sett er det bare slangen som går tett men denne gangen satt proppen dypere enn det.

Etter uttallige forsøk så vi ingen annen utvei, PEGen måtte byttes.

Som dere sikkert vet nå så er det ikke min favoritt ting å gjøre, spesielt ikke når jeg føler meg pjusk i tillegg.

Men det gikk nå bra denne gangen, og jeg er glad det ikke var noe annet galt enn en propp.

Nå skal jeg bare ta livet med ro frem til lørdag, da tar jeg nemlig min siste dose av denne forbaska kuren.

Jeg føler hele meg stinker antibiotika, men jeg får vel bare være glad for at den ser ut til å funke.

Heldigvis har jeg en fantastisk familie som står på når mor ligger nede for telling, far og sønn sto virkelig på i går.

En skolegutt var så stolt når han kom inn til mor og fortalte at han alene hadde heist opp julelysene i flaggstangen.

Så nå er alle utelysene kommet på plass, og ikveld skal jeg få gubben til å filme en liten snutt som jeg kan vise dere, gubben prater nå om at garasjen også må pyntes, har han fått feber mon tro?

Jeg må kanskje bli syk litt oftere, for det er da gubben er på sitt mest effektive.

Nå sitter jeg her og føler meg takknemlig, for slik det ser ut nå så går dette rette veien.

Kanskje denne sykehus tradisjonen rett før jul blir brutt i år? Men bank gjerne tre ganger i bordet for sikkerhets skyld…

Nydelig vær men såååå kaldt…

Som tradisjon tro ble jeg dårlig igjen i går, samme bygen som sist.

Heldigvis var det ikke like ille denne gangen som for 14 dager siden, men ille nok til at hjemmesykepleien måtte ta flere undersøkelser.

Urinprøven ga utslag på leucocytter men ingenting annet, derfor ble det konferert med legevakten.

Det siste jeg ville var å sitte på legevakten i flere timer, kunne de ikke heller skrive ut en antibiotika kur til meg?

 

Men siden hjemmesykepleien hadde målt både feber og høyt undertrykk (noe jeg mistenker var feile målinger) på meg så ville de ha meg ned.

Ja da fikk de sende ambulanse, det kom ikke på tale at jeg skulle slite meg ut i rullestolen.

Etter en time kom ambulansen, nye prøver ble tatt.

Og nå var alle prøver plutselig fine, ingen tegn til infeksjon.

 

Så ambulansesjåføren meldte seg frivillig til å ringe ned til legen igjen, og det er jeg glad for.

For etter en rask samtale skrev legen ut resept, endelig kunne jeg slappe av i min egen seng.

Jeg er den første som ber gubben ringe etter ambulanse dersom jeg er så dårlig at jeg må legges inn, men det var ikke tilfelle denne gangen.

Nå sitter jeg på tanking med sondemat, for å ta antibiotika på tom mage skjønte jeg i går at ikke var lurt.

 

Men jeg var så kvalm at jeg ikke fikk i meg noe, så jeg håper det går bedre nå.

Nå ligger jeg her i senga og krysser fingrene, jeg håper antibiotika kuren virker så jeg slipper sykehusinnleggelse.

Gubben ristet bare på hodet i går, og så utbrøt han plutselig:

” Ja ingen kan si at du ikke holder tradisjonen ved like, det kan du virkelig”……