Jeg gikk til sengs med et smil igår , gleden over livet var vendt tilbake. I over en uke nå har jeg følt meg så alene , men igår kveld følte jeg endelig at det lettet. Jeg har vært så vant med å takle alt selv , det blir vel sånn når man har vært alenemor så lenge. Ja selv når jeg traff min mann endret ikke situasjonen seg , for på grunn av jobb var han kun hjemme to usle helger i måneden.

To helger i måneden er ikke nok , og ihvertfall ikke når man skal prøve å opprette et forhold til små barn. Vi hadde en lang prat igår meg og gubben , både om livet som var og livet her og nå. Og for første gang på lenge følte jeg at jeg fikk forståelse , jeg følte mannen i mitt liv endelig skjønte hva mine problemer handlet om.

Det ble både tårer og latter , vi hadde en real uttømming begge to. Så når jeg endelig ble lagt i seng la gubben seg også ned , med hans armer rundt min kropp følte jeg meg lykkeligere enn noensinne. Alt jeg klarte å tenke på var at sånn vil jeg engang dø , i armene på min kjære.

Så inatt har jeg sovet som et spedbarn , trygg og god uten en eneste bekymring. Derfor gledet jeg meg til å starte dagen idag , en ny uke med nye muligheter. Men en forsovelse førte til en treg start , og jeg måtte plutselig endre alle mine planer. Heldigvis hadde jeg to på jobb idag , og heldigvis er jeg blitt frisk. Ja i tillegg var jeg i så godt humør at ingenting kunne ødelegge dagen , så istedenfor å stresse meg opp så tok jeg livet med knusende ro.

Det er utrolig hva som kan ordne seg når man lærer seg å slappe av , formiddagen har flydd avgårde. Jeg har fått unnagjort alle mine ærend , og en liten fotball gutt ble godt fornøyd med mor sin innsats når han kom hjem. Vi måtte hente han litt tidligere idag , en fotball gutt måtte få i seg litt middag før første trening.

Gubben kom også hjem tidlig , dette var jo en stor begivenhet ingen av oss ville gå glipp av. Så etter middag var det bare å hive oss rundt , og siden sola skinte idag også valgte vi å ta beina fatt. Det vil si alle bortsett fra to , for både mor og en liten gutt hadde utstyrt seg med hver vår egen doning. Skoleveien vil aldri bli den samme igjen , du kan tro vi skapte oppstandelse.

Isak på firhjulingen og jeg i rullestol , vi fikk mange smil på vår vei. Det må ha vært et syn for lagkameratene når det nye tilskuddet kom kjørende for egen maskin , snakk om underholdning. Gubben fikk ihvertfall trim idag , jeg har aldri sett han løpe så fort før. For selv om han har strupet gassen maks på doningen til en liten gutt , så går den fortsatt så det jomer etter bortover veien. En stund der ble jeg redd for blodpumpa til en halvskral gubbe , for på slutten der pustet han som en strandet hval.

En ting er ihvertfall sikkert , vi har skapt oppstandelse idag. Duften av gran og grønn skog ble erstattet av en annen duft , duften av bensin sitter enda i neseborene mine. I en time fikk vi underholdning på sidelinjen , for en fantastisk time det ble. Isak har storkost seg sammen med de andre barna , og det er ingenting som slår og se de små barna løpe feil vei på banen. Vi har fått trimmet de fleste musklene idag , inkludert lattermusklene. Nå gleder vi oss allerede til neste gang , men innen da har nok gubben kjøpt seg sykkel…

Jeg har hørt det mange ganger , ja mange ganger gjennom et helt liv.

“Det er gjennom motgang man blir sterk , du får aldri mer motgang enn du tåler”

Ord som mange bruker for å trøste , selv jeg har brukt de ordene litt for mange ganger.

Jeg har lent meg på de hver gang motgangen ble for stor , overbevist meg selv om å fortsette å være sterk.

 

Men hva er egentlig styrke? Og hvor sterk må man egentlig være?

Her sitter jeg mens angsten river i meg , her sitter jeg og vet jeg skal dø.

På mange måter føler jeg at jeg ble født inn i motgang , motgang har fulgt meg fra små barneføtter.

Sårbarhet har vært min ballast , jeg har gjennom et halvt liv gjemt meg bak min egen styrke.

 

En styrke som har holdt meg i live , en styrke som har gjort meg til den jeg er.

Men det var når tre små bokstaver rammet at jeg forsto , jeg har gjemt meg bak feil ord.

Som en løk ble alle mine lag skrellet bort , uansett hvor hardt jeg prøvde så forsvant lag etter lag.

Fortsatt prøver jeg , prøver å beskytte min innerste kjerne til siste slutt.

 

Min egen sårbarhet har jeg kjempet for med nebb og klør , en sårbarhet jeg fortsatt er redd for å vise.

For sårbarheten er alt jeg har igjen , min egen sårbarhet er den som holder meg i live.

Men jeg er blitt som en åpen bok , tre små bokstaver skrellet meg sakte fra hverandre.

Mine følelser ligger nå utenpå , mine innerste tanker er blitt til en åpen bok.

 

Gjennom motgang blir du sterk , men min styrke ble min ballast.

En mur ble til , og muren ble høyere jo større motgangen ble.

Ingen skulle komme nær , min innerste kjerne tilhørte kun meg.

Min styrke gjorde meg sliten , men det var min eneste måte å overleve på.

 

Det er først nå jeg ser , den største styrke er ikke å være sterk hele tiden.

Den største styrke handler om å tørre , tørre å slippe andre nær.

Tørre å la masken falle , la andre se hvem du er.

Styrke er å vise sårbarhet , en sårbarhet jeg har gjemt.

 

Så nei det er ikke motgangen som gjør deg sterk , det handler ikke om at du ikke får mer enn du tåler.

Den største styrke er om du lar andre slippe til , det handler om å tørre og vise din sårbarhet.

Tre små bokstaver skrellet alle mine lag bort , min innerste kjerne ligger nå utenpå.

Men nå ser jeg for første gang , min sårbarhet er den som gjør at jeg fortsatt lever…

Jeg var helt utslitt igår kveld , en hel dag ute hadde tappet meg for krefter. Det siste jeg tenkte var det samme som jeg alltid tenker , at jeg aldri lærer. Jeg tok meg en kvalmestillende før jeg la meg , og ba en stille bønn til høyere makter om å ikke la meg få svi idag.

Selv etter en dag ute har jeg sovet urolig inatt , og kvalmen har vedvart hele natten igjennom. Jeg husker at jeg tenkte for meg selv at nå orker jeg ikke mer , hele gleden ved livet var forsvunnet. I over en uke har jeg hatt feber , og med en hvilepuls på over 100 så hadde kroppen fått nok.

Nå har jeg kjent på hvordan det er å leve med angst , og jeg kan skrive under på at det ikke er noen spøk. Det verste er at jeg blir så forbanna på meg selv , skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare kan skjerpe meg. Jeg har nemlig alltid vært vant med å klare meg selv , og piller skal jeg ihvertfall ikke ha.

Men denne gangen måtte jeg bite i det sure eplet , jeg innså at kroppen trengte hvile. Men tablettene kom ikke før i går ettermiddag , og da hadde jeg allerede fått et pusterom. Så jeg tok en sjanse på å la være å ta tablettene igår kveld , jeg måtte gi meg selv en siste sjanse til å selv komme meg ut av dette.

Det var ikke før jeg våknet idag at jeg innså det , kroppen hadde falt til ro. Jeg ble liggende lenge og bare kjenne etter , for dette var nesten for godt til å være sant. Men når hjemmesykepleien kom inn døren fikk jeg det endelig bekreftet , feberen hadde forsvunnet i løpet av natten.

Endelig!! Første feberfri dag , en fantastisk start på en solfylt søndag. Jeg gråt nesten av glede når jeg hørte magen knurre , for denne gangen var det ikke kvalmen som forårsaket det. Matlysten var tilbake , noe som innebar at gubben måtte hive seg rundt på kjøkkenet. En ekte Engelsk frokost ble bestilt , og endelig kunne smaksløkene danse igjen.

Jeg har bare smilt i hele dag , jeg tror jeg har strålt mer enn sola selv. For det er ikke bare feberen som er borte , angsten ser også endelig ut til å slippe taket. Idag er det første dagen av resten av mitt liv , ja ihvertfall føles det sånn. Jeg har kost meg både ute og inne , dagen har rett og slett vært helt fantastisk. Selv om jeg kjenner at kroppen fortsatt sier ifra når det blir mye og energien ikke er helt tilbake , så er dette en start jeg er meget fornøyd med.

Det beste er at jeg ble frisk i grevens tid , for imorgen blir det en spennende ettermiddag. Isak har nemlig fått lov til å begynne på fotball , selv om det egentlig er ett år for tidlig. Nok et høydepunkt for en liten gutt , han er helt i hundre her. Mamma har fått handlelisten servert , og imorgen må jeg få ordnet med fotball utstyr. Jeg gleder meg til å igjen kunne stå på sidelinjen , og denne gangen for å heie frem en liten gutt. I tillegg fikk en liten gutt en overraskelse i postkassen sin idag , en av dere lesere hadde sendt en gave til en liten gutt. En Kaptein Sabeltann bok ble en perfekt avslutning på denne søndagen , dere er bare helt fantastiske. Jeg har fått et nært forhold til mange av dere , og dere beriker mitt liv hver eneste dag…

På denne tiden i fjor skrev jeg et innlegg om fortiden , et innlegg om et stort tap. Et ungt liv gikk brått bort , og med seg tok han en stor bit av mitt hjerte. Alene satt jeg igjen , bare 17 år med en liten nyfødt prins i mine armer. En liten prins som ga meg styrke til å fortsette livet. Lite visste jeg at lynet skulle slå ned igjen , død og liv gikk hånd i hånd. Her kommer enda et innlegg om en vakker sjel , nok en historie fra mitt liv som jeg gjerne skulle vært foruten….

 

For mange år siden levde jeg et liv, et liv med mye motgang men likevel et lykkelig liv. Det er gjennom prøvelser man blir sterkere og det har jeg blitt, men noen opplevelser ville jeg vært foruten. Tidligere har jeg delt en historie fra mitt unge liv, en historie om en av mine største sorg. En sorg som var så dyp og mørk, en sorg over en kjærlighet så stor. Innlegget kan du lese her

Selvmord er noe av det verste man kan gå igjennom, den skyldfølelsen de etterlatte sitter igjen med er så tung at du bare har lyst til å grave deg ned. Etter at far til min nyfødte førstefødte sønn gikk bort mistet jeg meg selv, og det er en følelse som jeg aldri vil bli kvitt. Det skaper et hulrom i deg som bare er mørkt, og det hulrommet må jeg for alltid leve med.

Men jeg har to hulrom, to mørke hulrom som jeg for alltid tar med meg. For noen år etter min første store sorg skjedde det igjen, lite visste jeg at lynet skulle slå ned på samme sted igjen. Selv om jeg aldri vil få svar på om min andre store sorg var av egen fri vilje eller et uhell , er begge disse hulrommene like skyldbelagt. Jeg vil for alltid leve resten av mitt liv med et spørsmål kvernende i mitt hode , kunne jeg ha gjort mer. 

Her kommer min historie…

Kjærligheten fant meg på ny, jeg ga meg selv lov til å elske igjen. Etter flere år alene med en liten gutt klarte jeg det, jeg klarte å senke garden såpass mye ned at noen kjærlighetsstråler kunne slippe inn igjen.

Jeg husker det som om det var igår, gjennom en felles kamerat ble jeg invitert på en fest. Jeg ante ingenting om at vår felles kamerat hadde baktanker, han mente nemlig bestemt at han hadde funnet min nye kjærlighet.

En liten spirrevipp var det som møtte meg, denne gutten kunne knapt sitte i ro. Han var høyt og lavt hele kvelden, jeg ble helt svett bare av å se på han. Det var ingen kjærlighet med første blikk, men underholdende var han. Den kvelden fikk jeg en real leksjon om hans nyinnkjøpte høyttalere, sync og bass var tydeligvis den store lidenskapen.

Det var et av fellestrekkene til min første sorg, begge hadde musikk som en stor lidenskap. Kvelden gikk fort og jeg dro hjem, men de neste dagene skulle vise seg å bli avgjørende for tiden fremover.

Det gikk ikke lang tid før et nummer ringte meg opp på mobilen, i andre enden var det en stemme jeg ikke dro kjenselen på med en gang. Det viste seg og være den sprudlende gutten fra festen, og nå lurte han på om jeg ville være med på en kjøretur.

Men jeg kunne ikke bare legge fra meg alt og hoppe ut av døren, jeg hadde en liten gutt å ta meg av. Derfor avtalte vi en tid som kunne passe, og førstkommende helg ble starten på en tid jeg aldri kommer til å glemme.

For denne gutten var full av liv, spontanitet kunne vært hans fornavn. Han kom nemlig som avtalt og hentet meg på fire hjul, og han hadde lagt planer for dagen. Jeg skjønte ingenting når det første han spurte meg om var hvilket bilmerke jeg foretrakk, jeg hadde knapt plantet ræva ned på bilsetet før spørsmålet kom.

Det viste seg nemlig at han arvet noen penger en stund før, og nå sto ny bil øverst på ønskelisten. Mitt svar skulle vise seg å bli avgjørende for kjøpet, og i løpet av den neste timen var bilen kjøpt. En nydelig Mercedes ble investeringen, og det ble tydelig at han ville gjøre alt for å imponere.

Før jeg visste ordet av det var vi et par, og tiden gikk fort i hans selskap. Han var uforutsigbar og herlig, og med sine blågrønne øyne kunne han sjarmere enhver. Han var et friskt pust som kom inn i min hverdag, og han lærte meg nye sider ved livet jeg ikke ville vært foruten.

Men etter en god stund begynte ting å skurre, alt var ikke så rosenrødt som det skulle. Under overflaten begynte problemene å boble , og den sprudlende gutten forsvant gradvis. Det endte med at vi gikk ifra hverandre, jeg ante ingenting om at et lite frø var blitt plantet.

Et nytt liv var underveis, og noen ganger lurer jeg på om det var for en grunn. Vi forble gode og nære venner gjennom hele svangerskapet, de ni månedene gikk fortere enn alle mine andre svangerskap. Energien fra den vordende far hadde nok en påvirkning, og de ni månedene føltes som en lek.

27 februar så en liten gutt dagens lys, og med navlestrengen dobbelt tvinnet rundt halsen gikk fødselen fort. Eplet faller ikke langt fra stammen, og jeg fødte det som skulle vise seg å bli en energisk liten gutt.

Tiden fremover skulle vise seg å bli turbulent, for jeg skjønte fort at far sine problemer fremdeles var store. Han hadde mer enn nok med seg selv, og jeg måtte klare det meste selv. Men når han kom så var han virkelig tilstede, og jeg husker hvordan jeg beundret hans evne til å virkelig være i nuet.

Etterhvert skjedde det en endring, han begynte å komme mer enn før. Far og sønn blomstret når de var sammen, og jeg så stoltheten lyse ut fra et par øyne. En stolthet du kun finner i en fars øyne, en ubetinget kjærlighet så stor.

Der og da var det kun lykke, endelig så det ut som om alle problemer var et tilbakelagt kapittel. Fremtiden så lys ut for de begge, og en far kunne endelig fokusere på det viktigste i livet, hans eneste sønn.

Men skjebnen lurte rundt neste hjørnet , jeg skulle igjen få erfare at livet både tar og gir. Som ung to barns mor hadde jeg lite egentid , min andre sønn hadde rukket å bli 2 år da lynet bestemte seg for å slå ned atter engang.

Det nærmet seg bursdagen min , en etterlengtet frihelg bare for meg sto for døren. Jeg husker det enda , hvordan jeg spent sto fremfor speilet og gjorde meg klar for å feire det livet jeg hadde fått i gave. Meldingene hadde tikket inn på mobilen hele dagen , gratulasjoner fra kjente og kjære. Men en melding husker jeg bedre enn alle andre , en siste melding fra en stolt far.

“Gratulerer med dagen fineste, glad i deg”

En setning som jeg husker den dag idag , små ord som jeg for alltid bærer med meg videre. Lite visste jeg når jeg sto der fremfor speilet at disse ordene skulle bety slutten , slutten for enda et ungt liv.

Jeg hadde så vidt stått opp neste dag når det ringte på døren , og jeg ble en smule forbauset når jeg så at det var mine foreldre som sto der. Det var ikke likt de og komme så tidlig når de visste at jeg hadde vært ute og feiret livet , det var først når jeg så inn i min mors øyne at jeg innså at noe var galt.

“Kalle er død” 

Tre ord , tre små ord falt som betong over hjertet mitt. Jeg husker hvordan jeg stotret frem tre ord tilbake , hvorfor , hvordan og hva.

Hun måtte ha hørt feil , jeg hadde jo skrevet med han kvelden før. Enda kan jeg se meg selv fremfor meg , sittende i kjøkkenhjørnet på gulvet mens jeg slo meg selv i hodet. Smertene jeg fikk av og slå meg selv var ingenting i forhold til smerten inni meg , enda en gang fikk jeg hjertet mitt revet i stykker.

Der satt jeg , på gulvet i et kjøkkenhjørne med to sorger i mitt hjerte. For nå kom alt tilbake , det var deja vu helt om igjen. Resten av dagen er en tåke , men jeg husker godt den natten. Jeg og to små gutter i samme seng , jeg kunne ikke holde de hardt nok den natten.

To brødre har vokst opp sammen , to små hjerter har lidd samme skjebne. Fortsatt er det nesten uvirkelig at dette har skjedd , ja noen ganger føles det som et annet liv. Men jeg takker høyere makter hver dag for to brødre , for gjennom dem lever to unge sjeler enda. Jeg ser de når mitt blikk møter deres , jeg hører de i deres stemmer , og de dukker uventet opp gjennom handlinger og bevegelser.

Nå er det jeg som har fått min skjebne belagt , og to brødre vil en dag bli foreldreløse. Men jeg skal gjøre alt i min makt for at de skal vite , de skal vite hvor høyt de er og har vært elsket , av meg og av to vakre sjeler som forlot oss så altfor tidlig…

Dere vil aldri bli glemt 💖

Karl Magnus Rosmo 21 år 

Idag fikk vi plutselig huset fullt av folk , og egentlig var det en god ting.

Det er ikke alltid det er like godt med mye folk rundt seg når formen ikke er på topp , men det ga meg ihvertfall en mulighet til å få tankene over på noe annet.

Noen ganger trenger man litt anledning , og med fem barn rundt seg så får man nettopp det i bøtter og spann.

Først kom mine foreldre , og like etter kom min lillebror med hele familien.

 

I tillegg var nabobarna her , det ble plutselig fullt liv i huset med det rare i.

Min bror ble nemlig helt i hundre når han hørte om firhjulingen vi hadde kjøpt til Isak ,

og nå måtte han bare komme for å se på vidunderet.

Isak derimot har vært svært skeptisk , vi har ikke fått han til å kjøre selv.

 

En liten gutt har alltid vært redd for høye lyder , og dette var en doning som ga rikelig med lyd fra seg.

Heldigvis hadde jeg krefter nok til å komme meg ut idag , det skulle vise seg å gi resultater.

Gubben dro med seg firhjulingen bort på enga ved siden huset vårt , og barna sto i kø for å prøve.

Ja det vil si alle utenom en , min lille gutt satt i hagen under et tre og syntes veldig synd på seg selv.

 

Jeg skjønte jo at her måtte det bearbeiding til , jeg visste bare ikke om jeg hadde krefter til å gi han det.

Likevel måtte jeg forsøke , og etter løfte om at jeg også kom bort på enga så gikk det bedre.

Noen ganger må man presse litt på , litt kjærlig press kan løse det meste.

Gubben kjørte rally med rullestolen for å få meg bort , og alt jeg klarte å tenke på var den fantastiske naboen som hadde bygget bro til meg fra hagen og over til enga. Uten han hadde ikke dette gått.

 

Storesøster sto klar for å hjelpe , uten henne hadde det aldri gått.

En liten gutt satte seg skeptisk oppå , men kjøre selv skulle han ikke.

Så de første rundene måtte søster gå ved siden av og kjøre , en liten gutt hadde mer enn nok med seg selv.

Hvordan det endte kan dere se på videoene under , men at det var verdt turen ut er sikkert og visst.

 

Mine foreldre har stekt vafler og pizza ble også bestilt , jeg har fått alt det jeg har hatt lyst på.

Dagen har vært god og jeg fikk et pusterom , likevel kjenner jeg på det.

Kroppen er pokker meg ikke god , magen er i ulage.

Nå håper jeg virkelig at dette gir seg neste uke når den ukentlige kommer , for ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.

 

Jeg har ihvertfall fått i hus noe som skal hjelpe mot angsten , så jeg håper kvelden blir bedre ikveld.

Igjen må jeg bare få si hvor fantastiske dere er , hver dag kommer det gode ord.

Jeg har ikke krefter til å svare enda , men dere skal vite at jeg leser.

Tusen takk for all støtte jeg har og nå mottar , jeg er heldig som har alle dere 💜

 

 

Godt å ha storesøster , film 1

 

Plutselig løsnet det , film 2

 

 

Klokken ble nærmere 17 når jeg kom meg opp igår , men da tok jeg et oppgjør med meg selv.

Nå var det pokker meg nok , jeg måtte prøve å komme meg på beina.

Ikke hadde jeg spist heller på to dager , matlysten forsvant den dagen jeg kastet opp.

Men selv med kroppen full av angst så klarer jeg å tenke , litt fornuft er det nå og hente enda.

 

For selv om jeg er dårlig så vet jeg , kroppen trenger næring og væske for å komme seg.

Derfor begynte jeg forsiktig , og for første gang på 9 måneder ble sondematen funnet frem igjen.

Noe positivt er det å ha PEG , den kommer ihvertfall til nytte når man føler seg elendig.

Etter to timer var en pose gått inn , og kroppen føltes bedre.

 

Etterhvert fikk jeg stablet meg på beina , godstolen ble neste stoppested.

Det var i grevens tid , for like etter kom en liten gutt løpende inn døra.

Jeg vil jo så gjerne prøve , prøve å vise en liten gutt at mamma har det bra.

Men på innsiden er det kaos , og det er det ingen som kan gjøre noe med.

 

Nabobarna kom også løpende etterhvert , og igjen ble huset fylt med liv og latter.

Men jeg følte meg bare enda verre , angsten rev og slet i meg der jeg satt.

Jeg har aldri følt meg mer ensom , selv med huset fullt av folk så følte jeg meg alene.

Alene om alle problemene , alene i sykdommen.

 

Litt før kl 19 ble det igjen ro i huset , Askeladden ble satt på inne hos mor.

Men jeg følte ingen ro , inni meg pågikk det en krig som jeg så ingen ende på.

Plutselig kom det et skrik som ga meg frysninger på kroppen , hjertet mitt reagerte med en gang.

Min datter holdt en liten gutt i et fast grep , og jeg tror panikken grep far et lite øyeblikk der.

 

Angsten min forsvant momentant , morsinnstinktet tok over.

En liten flått hadde festet seg på halsen til en liten gutt , og nå skrek han ut sin redsel så stor.

Den eneste som beholdt roen var meg , her måtte en liten gutt roes ned.

Etter noe som virket som en evighet fikk vi fjernet den , og en is etterpå hjelper alltid på.

 

22.30 måtte jeg krype til korset , utslitt og kvalm gikk jeg til sengs.

Men jeg fikk ihvertfall bevist noe for meg selv , jeg har ikke gitt opp enda.

Nå har jeg nettopp kommet meg opp til en ny dag , og jeg håper denne dagen blir enda litt bedre.

Sakte men sikkert bygger jeg meg opp igjen , av og til gjør små skritt underverker…

Klumpen i magen vokser , brystet snører seg.

Angsten vekket meg i morges , en kald klo la seg over mitt bryst.

I over en uke har jeg hatt det sånn , og jeg skjønner ikke hvorfor.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille denne gangen , jeg skjønner ikke hvorfor det sitter så hardt i.

 

Ja jeg har feber og til tider smerter i ryggen.

Men jeg har jo vært mye verre før , allmenntilstanden er bedre nå enn forrige gang.

Jeg føler jeg har mistet meg selv , mistet all kontroll over meg selv.

Redselen har festet seg for godt , og jeg klarer ikke gjøre noe med det.

 

Noe må jeg gjøre , for dette er uholdbart.

Dette er noe av det verste jeg har vært med på , grusomt rett og slett.

Ingenting hjelper , jeg prøver å avlede meg selv så godt jeg kan.

Men den kalde kloen har grodd fast , den nekter å slippe taket.

 

Jeg ligger fortsatt i sengen selv om jeg vet det er dumt , men jeg orker ikke noe enda.

Ting var lettere igår når min mann var hjemme , da føler jeg meg litt tryggere.

Men jobben kaller , det daglige liv får jeg ikke gjort noe med.

Jeg ligger her og ber meg selv om å skjerpe meg , men mitt indre vil ikke lytte.

 

Alt jeg kan håpe på at er at legen jobber raskt , for første gang kjenner jeg på at jeg trenger hjelp.

Hjelp til å bli kvitt angsten , hjelp til å bli kvitt en kald klo.

Men foreløpig er det ingenting jeg kan gjøre , alt jeg kan gjøre er å vente.

Vente på at huset igjen fylles med liv , kanskje angsten da vil forsvinne…

Nok en dag er over , mørket har for lengst lagt seg over by og land.

Klokken er passert 23.00 , og jeg ligger igjen alene i et mørkt lite rom.

Vinduet står på gløtt , og en beroligende lyd fra bekken mellom trærne kan høres.

Huset har slått seg til ro , latteren har stilnet for lengst.

 

En liten gutt gikk motvillig med på å ligge oppe inatt , mamma trengte hvile.

Hvile og stillhet , det trenger mor nå.

Det er samme prosedyre hver kveld , tre setninger må sies før en liten gutt slår seg til ro.

Tre setninger som jeg lengter etter å høre hver kveld , tre setninger som gjør dagen komplett.

 

“Takk for idag , glad i deg mamma , sov godt”

Små ord fra en liten barnemunn , små ord som betyr så mye.

Jeg ligger her og tenker hvor heldig jeg er , heldig som har han.

Likevel føler jeg på det , jeg føler på en urettferdighet så stor.

 

Det er fem år siden jeg sto på trappa og strøk over en kulemage , endelig smilte livet.

Lite ante jeg at jeg skulle gå inn på fødestuen frisk , og komme ut igjen dødssyk.

Hvem hadde trodd at et nytt liv skulle føre med seg en langsom død , en mamma skulle aldri bli den samme igjen.

To foreldre ble fratatt den største gaven , lykke ble til mareritt.

 

Jeg ligger her i et mørkt rom og tenker , tenker tilbake på livet som var.

Den samme kveldsbønnen blir bedt ikveld og , en stille bønn bare jeg kan høre.

En bønn om livet , en bønn om å få leve , bare litt til.

Det kommer aldri noe svar , jeg aner ikke om det er noen der ute.

 

Men jeg ber likevel hver kveld , for det er alt jeg har.

Alt jeg har er håpet , håpet på at noen hører min bønn.

Men jeg vet at min stemme er bare en av mange , vi er mange som ligger i et mørkt lite rom ikveld.

Vi er mange som kjemper , kjemper for å oppleve en ny morgendag….

Jeg gikk og la meg kl 13 , eller det vil si , jeg ble lagt kl 13.

Lungelegen var usikker på om innstillingene han gjorde ville virke med en gang , men jeg bestemte meg for å prøve.

Det er rart det der med angsten , den tar virkelig over hele kroppen.

Strupen snører seg , luften vil liksom ikke ned.

 

Men idag opplevde jeg ro i kroppen for første gang disse dagene , for bipap maskinen tvinger meg til å puste dypt.

Angsten slapp taket , og jeg fikk to timer med deilig ro.

Nå må jeg innrømme at jeg tror det er min egen feil at jeg har havnet i denne situasjonen , for jeg har vært slurvete de to siste månedene.

Jeg har nesten ikke brukt bipap masken på natta , og det verste er at jeg har trodd det har gått bra.

 

Så nå håper at flittig bruk av bipap maskinen fremover og nye innstiller hjelper på ,  jeg orker ikke tenke på noe annet.

Jeg regner med de enda har mange innstillinger og gå på , det er jo ikke så lenge siden jeg begynte på den.

Formen er heldigvis bedre idag , men jeg tar ingen sjanser.

Dagen idag skal brukes til hvile og atter hvile , og prøve å få i meg noe mat uten å kaste opp.

 

Min kjære mor har vært så snill og baket til oss , både hveteboller og kringle ble levert på døren her.

Feber har jeg også fått tilbake , men det er jo tid for den ukentlige neste uke.

Jeg har bedt legen om å se på det , for helt siden jeg ble rammet av denne sykdommen har den ukentlige vært et stort problem.

To uker før begynner kroppen og reagere , lurer på om andre ALS syke har det sånn.

 

Nei nå skal jeg bruke datamaskinen til noe annet , nå er det serietid.

Legger ved noen bilder av Isak sin første kjøretur på sin nye ATV , jeg gikk dessverre glipp av det.

Jeg bruker heller litt lengre tid på å komme meg enn å risikere noe mer.

Alt jeg håper nå er at jeg slipper innleggelse , at disse innstillingene gjør Lungelegen fornøyd…

At jeg aldri lærer , bestandig skal jeg presse meg selv.

Igår kom ryggsmertene tilbake for fullt , og enda jeg satt og vred meg i smerte så lot jeg meg overtale.

Det var nemlig en glad gutt som kom løpende inn døra her igår , bursdagsgaven fra mor og far hadde kommet.

Litt vel tidlig , men det hadde sine grunner.

 

En ATV sto der så glinsende og fin , og en liten gutt var helt i hundre.

Det er alltid godt å se en liten gutt så glad , men igår hadde jeg mer enn nok med meg selv.

I nesten tre timer ble jeg sittende ute , at jeg aldri lærer.

For det endte katastrofalt , i sengen ble jeg liggende og kaste opp.

 

Det medførte til at jeg ikke kom meg på sykehuset idag , kontrollen fikk vente.

Men jeg har hatt en gnagende angst inni meg om at noe er galt , og det fikk jeg bekreftet idag.

Lungelegen ringte meg nemlig , og han var ikke fornøyd.

Pustestoppene på natta er blitt flere , og jeg kjente hvordan hjertet mitt sank.

 

Angsten fikk sin bekreftelse , sykdommen har blitt verre.

Jeg bare hater dette livet , jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Hver kveld ber jeg , en stille bønn om å la meg være.

La meg være slik jeg er nå , men ingen hører.

 

Jeg tør ikke stille spørsmål for jeg er redd for svarene , alt jeg kan gjøre er å håpe.

Håpe på at nye innstiller på bipap kan hjelpe , og at jeg kan kjøpe meg litt tid.

Men det kan hende jeg må innlegges igjen , for at innstillingene skal bli riktige.

Nå sitter jeg bare og venter med en angst så stor , denne dagen ble ikke god…