Sakte men sikkert visner de bort, bladene blir gulere for hver dag som går og blomstene forsvinner. Jeg føler det på meg, hvordan den kommer snikende. Det er det samme hvert eneste år, når høsten er nær vender redselen tilbake. En redsel for at det plutselig skal være over, at jeg aldri skal få oppleve en ny vår.
At jeg enda er her er et lite mirakel i seg selv, og at jeg etter åtte år kun trenger pustehjelp om natten er litt uvirkelig. Jeg har levd med døden på skuldrene i årevis, og i løpet av disse årene har døden banket på døren tre ganger. Jeg har hatt lungebetennelse, blodpropp og infeksjoner, men jeg har alltid klart å kjempe meg tilbake.
Takket være flinke leger lever jeg enda, og takket være forebyggende arbeid av lungelegen min klarer jeg meg uten de store hjelpemidlene. Likevel føler jeg på det, jeg er for lengst på overtid. Prognosen er 2-5 år når du får denne sykdommen, en prognose som har hjemsøkt meg helt siden jeg fikk diagnosen.
Noen som vet hva dette er? Jeg kan ikke huske at jeg har plantet den, men den ligner på en lilje…
Det er spesielt på denne tiden av året jeg føler på det, når naturen skifter farge føles slutten så nær. Jeg føler meg like skjør som bladene på trærne, jeg vet aldri når det kommer et vindpust som vil blåse meg bort fra denne jorden. Hver høst kjenner jeg at den kommer snikende, redselen for at dette livet brått skal ta slutt.
Men så ser jeg de, små skjøre blomster som nekter å slippe taket.
Synet av dem gir meg håp, de er så små men likevel så sterke. De klamrer seg fast til det siste, de nekter å gi opp før de må. Vi nærmer oss September, en måned som er blitt en milepæl for meg. En liten gutt sin bursdag nærmer seg og det betyr åtte år med denne sykdommen, år som føles som et helt liv for meg.
I dag følte jeg meg svak og liten når jeg sto opp, angsten for en usikker fremtid kom krypende innover meg i går kveld. Jeg vet at for hver dag som går nærmer jeg meg slutten, samtidig vet jeg hvor heldig jeg er som fortsatt er her. Synet av mine nydelige blomster ga meg styrke i dag, så små og skjøre men likevel så sterke. De gir seg ikke før de må og det skal ikke jeg heller…
“Jeg VIL ikke”, roper en fortvilet liten gutt, “Neeei, jeg vil IKKE på SFO”!! Klokken er 06.45 og jeg ligger og hører på maktkampen som foregår utenfor soveromsdøren min. Jeg hører fortvilelsen i stemmen på min mann, hvordan tålmodigheten er i ferd med å renne ut, og en liten gutt som skriker bare høyere og høyere.
Pokker ta!! Hjertet mitt brister der jeg ligger. Gjør meg frisk NÅ!! Alt jeg vil er å løpe ut i stuen, sende min mann på jobb, og gi min lille vakre gutt en rolig start på dagen. Tårene mine renner, jeg roper ut min fortvilelse, men det er til ingen nytte, ingen hører meg. Jeg hører hvordan min mann tar en liten fortvilet, skrikende gutt ut i bilen, jeg kan høre de skrikene lenge etter de er dratt.
Selv døden kan ikke måle seg med denne smerten, en smerte som stikker meg langt inn i brystet, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. For der ligger jeg hjelpeløs uten noen mulighet for å kunne bidra, der ligger jeg og alt jeg kan gjøre er å høre på skrikene til min lille sønn. Vær så snill!! Om det er noe som helst rettferdighet i verden så vær så snill og hjelp meg. Jeg roper til høyere makter i håp om å få et svar.
Men alt jeg får tilbake er stillhet, en stillhet verre enn døden. Klokken er 07.15, og enda hører jeg fortvilte rop i mitt hode. En liten gutt vet det ikke, men jeg vet. Jeg vet så altfor godt hva han går glipp av med en syk mor, jeg vet alt han blir frarøvet. Jeg både vet det og føler det. Fuck ALS altså!! Jeg blir så forbanna på denne sykdommen som rammer så forbanna hardt og brutalt, jeg blir så fortvilet over denne ubarmhjertige hjelpeløsheten.
Hvert år blir det samlet inn så mye penger til ALS forskning, så mye penger uten at det gir oss som er rammet så mye som et fnugg av håp. For her ligger jeg som mange andre før meg, og roper ut min fortvilelse på samme måte som de har gjort. Jeg innså i det øyeblikket jeg fikk denne diagnosen at det var for sent for meg, det var ingenting som kunne redde meg fra en skjebne så grusom. For selv om verden går videre, selv om teknologien gjør gigantiske steg hver dag, så står ALS forskningen på stedet hvil, for meg føles det i hvert fall sånn.
Aldri skal en liten gutt få kjenne på hvordan det er å ha to friske foreldre, han får aldri oppleve hvordan jeg er som en funksjonell mamma, og det smerter meg mer enn noe annet. Jeg vil være den som står opp med han hver dag, jeg vil være den som følger på skolen. Alt jeg vil er å tørke tårene hans, og med min beroligende stemme forsikre han om at alt vil bli bra. Alt jeg vil er å være en mamma som den jeg engang var, det er mitt høyeste ønske.
Klokken er 08.30 og tårene mine renner enda. De renner for håpløsheten, fortvilelsen, redselen og et sinne så stort. Men mest av alt renner de for mine barn, for alt de mistet og ikke fikk i det øyeblikket deres mamma fikk diagnosen ALS…
Det er ikke til å legge skjul på at mitt møte med helsevesenet ikke har vært det beste, diagnosen ALS ble svartmalt fra første stund. Jeg skjønner at legene er nødt til å servere de tunge faktaene, jeg skjønner også at det kan være vanskelig å forestille seg at man kan leve et godt liv med denne diagnosen. Men det man virkelig trenger når man får en dødelig sykdom er håp, et aldri så lite håp om at livet ikke trenger å være over selv om prognosene er dystre.
Se den nydelige liljen som plutselig dukket opp…
Jeg har hatt en kamp fra første stund med nevrologen min, han er en av de dyktigste innenfor fagfeltet ALS men empati er ikke hans sterke side. Jeg husker enda frustrasjonen min den første tiden, for uansett hva jeg sa så klarte ikke han å forstå at jeg kunne ha det bra. I flere år gruet jeg meg til å gå på kontroll, for jeg visste at selv om jeg sa at det gikk bra så ville han svartmale situasjonen min.
Det var mange rundt meg som mente jeg burde bytte nevrolog, men da var det gått så langt at det gikk en F i meg. Koste hva det koste ville så skulle jeg overbevise han om at livet ikke trengte å være helsvart selv om man hadde fått ALS, jeg ville at han skulle se det samme som jeg hadde oppdaget. Sakte men sikkert så jeg en liten forandring hos han, og for to år siden løsnet det helt. Jeg glemmer aldri den dagen han sa at jeg hadde en livsvilje så stor, det var da jeg skjønte at han forsto.
Gressplen har vi også fått etter gubben sin iherdige såing…
På hver kontroll måtte jeg innom to leger, en nevrolog og en lungelege. Den første tiden var det som å komme fra helvete til himmelen hver gang jeg gikk fra nevrologen og inn til lungelegen, der nevrologen var negativ var lungelegen en helt annen type. Mitt første møte med lungelegen glemmer jeg aldri, en mer hjertevarm lege skal du lete lenge etter.
En fantastisk mann som møter pasientene sine med omtanke og respekt, og han strekker seg langt for å gjøre kontrollene til en god opplevelse for pasientene. Som om ikke det er nok så er han nesten alltid tilgjengelig, om det er helg eller ferie så får jeg alltid svar. Han har kommet hjem til meg flere ganger med utstyr og apparater som jeg trenger, og han gjør alt for at vi skal ha det best mulig.
En som elsker å rulle seg rundt på den nye gressplenen…
Som dere sikkert har fått med dere så var ikke lungelegen helt fornøyd med prøvesvaret mitt før sommeren, blodgassen min var forhøyet noe som tydet på at jeg ikke fikk nok luft ned i lungene fra puste maskinen om natten. Jeg har merket det selv også, jeg har følt meg mindre opplagt enn før. Jeg sover nemlig med munnen åpen, og da går mesteparten av luften rett ut av munnen.
Men akkurat det problemet skulle vise seg å være enkelt å løse, så enkelt at både jeg og lungelegen ble litt overrasket. I sommer fikk jeg tilsendt et lite tøystykke med to reimer som jeg først ikke skjønte hva var, men det skulle vise seg å være løsningen på problemet mitt. Det lille tøystykket var en hakestropp som skulle forhindre at munnen min gikk opp når jeg sovnet, og jeg kjente forskjell med en gang jeg begynte å bruke den.
Så sent på torsdag kveld sendte jeg en mail til lungelegen min, jeg var så spent på om målingene var blitt bedre etter jeg hadde begynt å bruke hakestroppen. Det gikk bare to minutter før jeg fikk svar, selv om det var sent på kvelden så svarte lungelegen. Vi ble enige om at vi skulle komme opp på kontoret hans på sykehuset neste dag. Så i går dro jeg og min mann opp til Haukeland, og der fikk jeg gode nyheter.
Målingene var like fine som hos en frisk person, og det var kun takket være hakestroppen. Jeg smilte fra øre til øre når vi dro derfra, jeg følte at jeg hadde fått enda mer tid i gave. Enda bedre ble humøret mitt når jeg kom hjem, for da oppdaget jeg at enda en ny lilje i steinbedet mitt hadde slått ut i blomst. Jeg fikk også en omvisning i rommet under verandaen som gubben har laget, og jeg fikk sjokk når jeg så hvor stort det var.
Det er jo rene bunkersen, blir det krig så har vi i det minste et tilfluktsrom. Jeg skjønner godt at gubben er fornøyd med det rommet, med arbeidsbenk og verktøy kan han holde på der inne uansett vær. Så i går følte jeg meg bare veldig takknemlig, takknemlig over verdens beste lungelege og verdens beste mann. Jeg har kanskje fått verdens verste sykdom, men jeg har likevel fått verdens beste folk rundt meg…
“Du må holde ut kjære, jeg er ingenting uten deg” visket han lavmælt i går, og jeg kunne høre smerten i stemmen hans. I et lite mørkt rom ble vi liggende å kjenne på sorgen, sorgen over livet som en gang var. Redselen for en usikker fremtid kom krypende over oss begge, han var redd for å bli forlatt og jeg var redd for å forlate. I stillhet lå vi sammen, der og da sto tiden stille.
For åtte år siden ble livet snudd på hodet, og helt siden den gang har livet vært en kamp. En evigvarende kamp mot klokken, og for hver dag som går tikker viserne litt raskere. Vi føler det begge to, døden som puster oss i nakken. Vi vet begge at den dagen kommer, men vi vet ikke når.
Livet med døden på skuldrene er en brutal kamp, en kamp jeg unner ingen å ha. Enkelte dager blir klokken på veggen så høylytt at jeg ikke får fred, tikkingen fra to små visere fyller hele rommet. Hver deg prøver jeg å overse lyden som kommer fra veggen, men uansett hva jeg gjør så hører jeg den. Min kjære mann hører den også, jeg ser det i øynene hans hver dag.
I et lite mørkt rom ble vi liggende sammen, og i et lite øyeblikk var det bare stille. Den svake tikkingen fra veggen ble erstattet av lyden fra to bankende hjerter, i et lite øyeblikk var det bare fred. To fortapte sjeler som fant trøst i hverandre, to sjeler fanget i nuet. Tett sammen lå vi der, og begge visste at tiden var i ferd med å renne ut.
Hver dag føler vi på det, fremtiden er usikker og fortiden bærer med seg mange åpne sår.
Men for åtte år siden tok vi et valg, et valg om å kjempe mot viserne på klokken. Tiden har gått siden den gang, men for oss føles det ut som om tiden har stått stille. Vi vil for alltid være fanget mellom to små visere, men så lenge vi har hverandre er nuet verdt å kjempe for…
Jeg har drømt sånn i natt, drømmer om fortiden. Noen ganger er det rart hva man drømmer om, og hva man husker når man våkner. Det jeg husker best fra nattens drøm er en genser, en ullgenser som fikk meg til å gråte, en genser som min mormor strikket til meg. En rød strikkegenser dukket opp i drømmen i natt, og plutselig vendte jeg tilbake til barndommen.
Tilbake til det hvite huset ved veien. Huset med det rare i, et hus med mange gjemmeplasser som barn, og et spennende loft som alltid måtte utforsket. Jeg kan enda kjenne duften av ren kjærlighet og hjemmebakst i det øyeblikket man åpnet ytterdøren.
Spesielt kjøkkenkroken har festet seg ved mitt minne. Jeg husker hvordan jeg satt der og kikket bort på nabohuset til min onkel, mens jeg spiste hjemmelaget brød med nøttepålegg på. Det var en ro i å sitte der med vindusposten mens min mormor sto og vasket opp. Jeg kan enda huske hennes rolige stemme mens vi pratet om løst og fast.
Stuen var elegant og full av nydelige ting. Sofaen var praktfull i en dus rosa farge, og ved vinduet sto to lenestoler pekende ut mot havet. Der kunne jeg og mormor sitte i timevis og synge sanger sammen mens vi spilte kort.
Ute i gangen var spisskammerset. Et spiskammer fullt av deilige kaker og kjeks, spesielt når det nærmet seg jul. Jeg husker hvordan jeg snek meg inn der flere ganger om dagen for å “prøvesmake” alle kake boksene, spesielt de som inneholdt kakemenn og krumkaker. Min mormor visste nok så altfor godt at jeg gjorde det, men hun sa aldri noe om det. Men jeg husker hun måtte bake ny porsjon når hun innså at kakeboksen var i ferd med å gå tom.
Hagen var alltid så vakker, spesielt om sommeren når blomstene kom opp. Blomster i alle slags farger og størrelser, og jeg husker hvordan jeg fulgte nøye med på hvordan hun luket vekk alt ugress. Min morfar hadde en båt, en liten snekke som han elsket over alt på jord. Jeg kan enda høre den “tøff tøff” lyden mens vi beveget oss sakte ut på bølgene blå. Jeg, mitt søskenbarn og min morfar i ensom majestet.
I natt var jeg tilbake der igjen. Tilbake til et sted med mange deilige minner. Jeg husker at jeg gikk rundt i huset på jakt etter noe som kunne minne meg om mormor, for huset var mørkt, tomt og kaldt. Men der ser jeg den plutselig, inne på spisskammerset ligger den. En ullgenser som er rød med en rose midt på brystet, mormors bursdagsgave til meg. Jeg plukker den opp og begraver ansiktet mitt ned i den myke ullen. Da kommer alt tilbake, duften av kjærlighet, minner om en varm tid kommer flommende over meg, og jeg våkner med tårer på mitt kinn.
Det var nesten som hun prøvde å fortelle meg noe, for jeg våknet opp med en indre ro. Etter noen tunge dager fant jeg veien tilbake til tryggheten, til huset ved veien, til stedet med en kjærlighet så stor. Det er mange år siden min mormor gikk bort, men i natt kom hun tilbake og plutselig kom alle barndomsminner tilbake…
Ikke vet jeg hva som gikk av gubben i helga, for en slik arbeidslyst er det lenge siden jeg har sett. Ja i hvert fall når det gjelder gubben, man skulle nesten tro det var et nytt støpe prosjekt på gang. Men denne helgen var det noe helt annet som hadde fanget gubbens oppmerksomhet, jeg hadde nemlig kjøpt noen ruller med jorddekkeduk tidligere i uken og de fikk gubben øye på.
Synet av rullene og de ti sekkene med bark ga gubben blod på tann, og før jeg fikk sukk for meg ble min datter kommandert med ut. Selv ante jeg ingenting om det gubben hadde fått for seg, men når jeg etter hvert skjønte hva som var på gang ble jeg så glad at tårene kom. Gubben visste nemlig hvor lenge jeg har ventet på å fullføre bedet med steinmuren, og nå hadde gubben bestemt seg for å gjøre noe med det.
Er det noe vi ikke har tid til så er det å luke ugress, så får og slippe det måtte vi legge duk i bedet. Jeg angrer på at jeg ikke la duk i steinbedet mitt også, for nå må vi fjerne alle steinene igjen for så å legge duk. Heldigvis lærer man av sine feil, og når jeg så hvor bra det andre bedet ble etter en fantastisk innsats av gubben og min datter ble jeg enda mer giret på å ordne steinbedet mitt også.
Siden hele lørdagen hadde gått med til arbeid så trengte vi en pause i går, så når mine foreldre inviterte oss med til Kilstraumen brygge for å spise nølte vi ikke med å si ja. Det var akkurat det vi trengte, et lite avbrekk fra alt arbeidet hjemme. Vi hadde aldri vært på Kilstraumen brygge før, selv om mine foreldre hardnakket påsto at det hadde vi. Jeg har en mistanke om at de har vært der med min lillebror og hans familie, for vi hadde husket det dersom vi hadde vært der før.
Det ble så fint med bark i bedet…
Det var en fantastisk liten perle av et sted vi kom til, helt ved bryggekanten lå restauranten. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten til minstemann, det første han fikk øye på var lekeplassen som lå opp på en knaus. Etter vi var i Kristiansand dyrepark i sommer har han hatt Kaptein Sabeltann på hjernen, og når han fikk øye på båten på lekeplassen var det gjort.
Han hadde nesten ikke tid til å spise ferdig, og før jeg rakk å reagere hadde han løpt ut av restauranten. Uten å tenke seg om hadde min mann gitt han lov til å gå ut, men for å komme seg til lekeplassen måtte han gå over brygga. Jeg skjønte med en gang at minstemann hadde løpt for å komme seg fort frem, og jeg visste også hvor fort uhell kan skje når man har det travelt.
Jeg glemmer aldri den gangen min eldste sønn falt i sjøen på hytta, jeg har aldri reagert så fort som jeg gjorde da. Min far var også tilstede og vi holdt på å bære stein på brygga, og det var da det skjedde. Min eldste sønn som bare var 9 år på den tiden bar på en stor stein når han plutselig snublet og falt i sjøen, og før min far skjønte hva som hadde skjedd var jeg ute i vannet. Min sønn var i fullstendig sjokktilstand når han kom opp av vannet, og jeg var livredd.
Den hendelsen har satt spor i oss begge, min sønn har ikke badet i sjøen siden den gangen og jeg har alltid voktet ekstra over barna hver gang vi har vært i nærheten av sjø eller vann. Så tanken på at vår lille gutt hadde løpt over brygga ubevoktet mens vi satt inne og spiste fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, så jeg sendte gubben ut for å se at alt gikk greit. Men når han minutter senere kom inn og sa at han ikke fant han grep panikken meg igjen, heldigvis fant han gutten til slutt.
Jeg var temmelig lettet når vi dro hjem igjen, det er helt forferdelig å sitte fastlåst i en rullestol uten mulighet til å gripe inn dersom det skjer noe. Det er det verste med å ha ALS, sitte å se på at barna skader seg uten at jeg kan gjøre noe. Det er det verste med å være fanget i egen kropp, det er ikke rart at legene kaller denne sykdommen for djevelens sykdom…
“Er tempoet greit” hørte jeg over meg, og igjen kom klumpen i magen tilbake med full kraft.
To sykepleiere sto over meg, og med ett ble jeg usynlig. Jeg vet at det er lett for, og jeg vet at det mest sannsynlig ikke er med vilje. Men vondt gjør det, og for hver gang det skjer blir det verre.
Igjen ble en usynlighetskappe tredd over min kropp, og alt som skulle til var et spørsmål.
Det var medisin tid, og som alltid ble den gitt via Peg sonden. Men når sykepleieren som ga meg medisinen henvendte seg til den andre sykepleieren og spurte om tempoet var greit kjente jeg klumpen i magen kom tilbake, jeg som satt i stolen og fikk medisinen ble ikke spurt.
Det verste var at den andre sykepleieren svarte på spørsmålet som om jeg ikke var tilstede, og det var da det toppet seg for meg. Jeg skulle akkurat til å rope ut når min mann kom ut fra kjøkkenet, og ut i fra blikket hans skjønte jeg at han hadde fått med seg det som skjedde.
“Det er vel min kone som får medisinen dere må spørre, det er hun som kjenner hvor fort det skal gå” sa min mann, og i det han sa de ordene kjente jeg på en lettelse så så stor. Endelig var det noen som sa i fra på mine vegne, jeg slapp å være den “vanskelige” brukeren som tar seg nær av den minste ting.
Det er nemlig sånn det føles, hver gang jeg gir beskjed blir det bare bagatellisert. Men når min mann sier i fra er det en helt annen tone, og det gjør meg frustrert. Jeg tenker på alle de som ikke har pårørende, alle de som ikke har noen som kan røpe ut. Heldigvis er det mange flinke faglærte der ute, men det er også mange som glemmer å se mennesket opp i det hele.
Så dette innlegget er et lite hjertesukk til alle som jobber innenfor helse, husk å se mennesket fremfor dere. Uansett alder, utfordringer eller sykdom så fortjener alle og bli sett, det finnes ikke noe verre enn den følelsen av usynlighet. Alt vi ønsker er å bli behandlet som en likeverd, alt vi trenger er å bli sett og hørt…
Jeg drømmer om en barndom så trygg. På mors varme fang, og i en fars trygge armkrok. Jeg drømmer om en ungdomstid så fin. Fri som fuglen med ungdommelig forelskelse i mitt hjerte. Jeg drømmer om frihet i en frisk kropp, frihet til å velge selv, frihet til å selv bestemme, drømmer om en tid hvor jeg var hersker over egen kropp.
Jeg minnes en tid der drømmene var mange, og der friheten var stor. Jeg minnes en tid der hele verden lå for mine føtter, en verden så stor. Når ingenting var umulig og valgene var mange, dit lengter jeg tilbake, men nå har jeg bare minnene igjen.
For i mitt hjerte, dypt der ingen kan se, der ligger de som bortgjemte små skatter. De ligger trygt der, og når dagene blir tunge og sorgen tar meg, det er da de kommer frem. Som små sommerfugler kommer de til overflaten, med sine små lette vinger bringer de meg både glede og latter, noen minner gir meg også fred. De er noe av det mest dyrebare jeg har, de er alt jeg lever for her og nå.
For alt jeg kan gjøre nå er å skape minner. Nye minner gjennom gode opplevelser sammen med mine kjære. Fylle opp minnebanken med gode øyeblikk, både store og små, så mine nærmeste har noe å se tilbake på. Magiske små øyeblikk i hverdagen må dokumenteres alle som en, for det er de som gjør livet verdt å leve, det er de som gir mitt liv mening.
Jeg vet jeg aldri vil bli glemt, men jeg vet også at minner viskes ut gjennom tidens løp. For en dag vil mine barn våkne opp etter at jeg er borte, og jeg vil bare være et vagt minne. De har glemt hvordan jeg luktet, stemmen min hører de ikke lenger uansett hvor mye de prøver, mitt ansikt er tåkete i deres sinn, og min latter er plutselig blitt borte. Jeg vet den dagen kommer, jeg vet det fordi jeg har erfart det selv.
Jeg vet hvor grusomt det er å våkne opp en dag til et minne som er svakt visket ut. Hvordan du prøver å knipe øynene igjen bare for å prøve å finne tilbake til et ansikt så kjært. En fortvilet følelse over å ikke huske lenger, tårene som renner fordi du har glemt hvordan hun eller han ser ut. Den dagen kommer mine kjære, men ikke fortvil, det betyr bare at dere er klare, klar for å fortsette livet uten meg.
Derfor prøver jeg. Jeg prøver så hardt jeg bare kan for å lage minner. Minner som for alltid vil leve videre, minner som kan gi trygghet når hukommelsen begynner å svikte. Minner fra en lykkelig tid, men også minner fra en vanskelig tid. Minner som mine kjære kan ta frem for å finne trøst. Jeg prøver så godt jeg kan for å sette et avtrykk, bli husket for den jeg var, for det er alt jeg kan gjøre, det er alt jeg har. Mine minner er dyrebare, de vil leve videre når jeg ikke kan…
Hele ettermiddagen ble brukt på huskestativet, og etter mye om og men kom gubben i mål. Jeg er glad for at jeg har en handlekraftig mann, det kommer alltid noen gloser underveis men han gir seg ikke før han er i mål. Gårsdagen er et bevis på det, for selv etter at han hadde montert den feil tre ganger ga han ikke opp. Det eneste som gjenstår nå er å justere høyden, men det er fort gjort.
I dag våknet jeg opp svindårlig, hver eneste kroppsdel verket og hodepinen gjorde meg kvalm. Jeg skjønte med en gang hva som sto på, menstruasjonen var rett rundt hjørnet. Jeg er bare glad for at jeg kjenner kroppen min, og så lenge jeg vet hva kroppen reagerer på så går det bra.
Hver morgen kaster jeg et blikk bort på kommoden min, og da kommer den dårlige samvittigheten snikende. For på kommoden nemlig alle perlefigurene jeg bestilte av Vibbedille, siden det har vært ferietid for assistentene har jeg ikke fått hengt de opp, og nå er det så dårlig vær at det ikke er mulig.
Jeg tror jeg skal vente med å henge de opp til neste vår, jeg er nemlig så usikker på hvordan jeg skal gjøre det. Men opp skal de før eller senere, det er så mange perlefigurer at jeg må legge en plan. Jeg gidder ikke henge de opp på måfå bare for å bli misfornøyd, da kommer jeg bare til å irritere meg grønn over det.
I dag oppdaget jeg at den største Hortensiaen min lå på bakken, greinene var så full av blomster at greinene ga etter for tyngden. Det var da jeg kom på støtte pinnene jeg kjøpte til tomatplanten jeg hadde i fjor, og de ble redningen i dag. Jeg er så glad for at jeg valgte busker som blomstrer på ulike tider når jeg lagde steinbedet, for nå kan jeg glede meg over nydelige blomster fra tidlig vår til langt ut på høsten…
