I går tok jeg en avgjørelse, en avgjørelse som jeg har tenkt på en stund.
Faktisk har jeg tenkt på det helt siden i fjor, men det var først i går at det slo meg skikkelig.
Det første jeg følte på når avgjørelsen var tatt var lettelse, og det tyder på at jeg har tatt rett avgjørelse.
I 2018 skrev jeg mitt aller første blogginnlegg, og nå har jeg tatt en avgjørelse om at enden på denne bloggreisen er nær.

Men for en reise det har vært!! Når jeg ser tilbake så får jeg frysninger.
Denne bloggen har betydd så mye for meg, ja jeg vil gå så langt å si at den har reddet meg.
For når jeg fikk ALS gikk jeg rett ned for telling, i en alder av 36 år var livet mitt over.
Men så fikk jeg et nytt hjelpemiddel i hus, en datamaskin ble starten på mitt livs største reise.

Men det siste året har jeg kjent på det, jeg har gått tom for ord.
I over fire år har jeg delt fra livet mitt, brukt stemmen min til å spre et budskap. Jeg har oppnådd mye mer enn jeg hadde sett for meg gjennom disse årene, og det har jeg dere lesere å takke for. Dere har gitt meg så mye hver eneste dag, og i kampen mot systemet har dere virkelig stilt mannsterke opp.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den støtten dere har gitt meg kommer jeg aldri til å glemme, dere ga meg en stemme når jeg trengte det som mest. Det er jeg evig takknemlig for, og dere har alle fått en spesiell plass i mitt hjerte. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle drifte denne bloggen til det siste, la dere få følge hele min reise. Og det er fremdeles et mål, men det blir ikke her på bloggen.

Helt kvitt meg blir dere ikke, jeg kommer til å legge ut oppdateringer på både Instagram og Facebook siden min, men denne bloggen vil bli lagt ned til våren. Når gubben sitt store prosjekt er ferdig er min bloggreise over. I dag er det årets siste dag, et nytt år ligger fremfor oss med blanke ark. Hvert år på denne dagen er følelsene mine blandet, jeg er takknemlig for alt jeg har fått oppleve men jeg føler også på en redsel for det som venter meg.

Jeg vet ikke hva dette nye året vil bringe med seg, men jeg vet at kampen min langt i fra er over.
Er det en ting jeg har erfart de siste årene så er det at livet aldri slutter å overraske, og selv om jeg vet at det nye året vil bringe med seg mange utfordringer så vet jeg også at det vil komme mange uforglemmelige øyeblikk.

I dag vil jeg bare takke dere for alt dere har gitt meg på denne bloggreisen, dere ga meg den største gaven et menneske noen gang kan få. Dere ga meg en stemme når jeg trodde jeg hadde mistet den for godt, dere åpnet øynene mine for en helt ny verden. Hadde det ikke vært for dere så hadde stemmen min aldri blitt hørt. Jeg håper dette nye året vil oppfylle alle deres innerste drømmer, for det fortjener dere alle sammen. Livet er fryktelig kort så grip hver dag med begge hender, og husk på ordene mine, “livet er ikke over før det er over”… 

Godt nyttår 🥳

Vil dere følge meg på Instagram trykk HER

Facebook trykk HER

 

I dag fikk vi besøk av et kjærkomment savnet familiemedlem, og jeg kjente tårene komme når hun kom trippende inn her. Vi har ikke sett henne siden i fjor sommer, men nå har hun vendt hjem igjen. På mange måter føles det ut som om sirkelen nå er fullkommen, og dersom hun slår seg til ro her så har familien vår blitt litt større.

Når jeg ble syk for syv år siden måtte vi ta en hjerteskjærende avgjørelse, en avgjørelse som virkelig knuste hjertet mitt. Jeg kjenner tårene mine kommer bare ved å skrive om det, for denne avgjørelsen er den verste jeg noen gang har tatt. Gi fra seg et familiemedlem er hjerteskjærende, men på det tidspunktet så vi ingen andre utveier.

Året før jeg ble syk bestemte vi oss for å gi vår firbeinte venn et søsken, og siden hunden vi allerede hadde var en gutt så ville vi ha en jente denne gangen. Men siden vi ikke vi ikke var interessert i å få valper mellom to søsken så valgte vi å se etter en liten hund denne gangen. Hunden vi hadde på den tiden var en Cavalier king Charles Spaniel, en fantastisk snill hund som vi fikk beholde i hele 15år.

Vi falt til slutt på valget om å gå for en annen rase denne gangen, og når vi kom over en liten chihuahua valp var vi solgt. På den tiden hadde ikke gubben noe han skulle ha sagt, han jobbet borte og var bare hjemme to helger i måneden. Alt arbeidet med barn og hjem falt på meg alene.  De to hundene fant tonen med en gang, og de ble fort bestevenner. Sorgen var derfor stor når vi måtte omplassere henne to år etter til tantungen min, gubben klarte ikke den store overgangen med en baby, tre andre barn og to hunder.

Akkurat det hadde jeg ingen vanskeligheter med å forstå, i tillegg hadde han fått en syk kone.
Derfor ble det bestemt i et familie råd at vår lille firbeinte venn skulle omplasseres, trøsten var at hun kom til å bli innenfor familien slik at vi kunne se hun når som helst. Hjertet mitt brast når de kom og hentet henne, i to hele uker gråt jeg. For ikke nok med at jeg hadde fått ALS, jeg måtte også gi fra meg det kjæreste jeg hadde.

For to år siden gikk vår firbeinte gamle venn bort, sorgen i familien var stor. Det ble brått så stille i huset, ja selv gubben kjente på det. Det er sjelden jeg ser han gråte, men i det øyeblikket var han utrøstelig. Likevel var det nok jeg som kjente på det mest, for nå hadde jeg ingen selskap lenger når hverdagene kom. Det gikk ikke lang tid før vi innså at vi måtte skaffe oss en ny hund, og siden vår andre hund hadde slått seg til ro i sin nye familie så valgte vi å la henne bli der hun var.

Derfor kjøpte vi en annen chihuahua, gleden var stor når vi kom hjem med vår lille Simba. Han har gitt oss så mye glede, og han forfølger meg hvor enn jeg er. Så kom overraskelsen, en melding på Messenger fikk hjertet mitt til å gjøre et hopp. Det viste seg at tantungen min nylig hadde flyttet inn i en blokk, og det skulle vise seg å bli et mareritt. Naboen hadde sendt inn flere klager til styret om bjeffing fra leiligheten til tantungen min, og nå har hun fått pålegg om å fjerne hunden. Tantebarnet mitt bestemte seg for å sette opp kamera i leiligheten slik at hun kunne observere hunden mens hun var på jobb, og det var da hun skjønte at hun hadde vært maks uheldig med naboene sine.

Ut i fra klagene skulle man tro at det var bjeffing hele tiden, men det viste seg at på det meste var det litt bjeffing to ganger om dagen. Litt må man tåle når man bør i blokk, jeg syns det er helt tragisk at det er så lite som skal til. Når styret i borettslaget først har godkjent for hund i en blokk så må man faktisk akseptere at det kan bli litt bjeffing, jeg syns det er drøyt at man skal få pålegg om å fjerne hunden for så lite.

Så nå er vår kjære Filippa kommet hjem igjen, Simba har fått seg en storesøster for en periode. Jeg skjønner ikke hva naboen klaget på, for en roligere hund skal du lete lenge etter. Mens Simba bjeffer hver gang vi får besøk ligger hun helt i ro, ja hun har faktisk fått Simba til å bli roligere. Jeg var litt spent på å se hvordan Simba ville reagere, for han blir helt i hundre hver gang vi får besøk av andre hunder her. Men vi har kun hatt besøk av hannhunder her, det er første gang han har fått besøk av en tispe.

Vi fikk helt sjokk når hun kom trippende inn her, Simba ble rolig med en gang hun kom. Nå ligger de å sover side om side, vi kunne ikke ha fått en bedre start. Det er tydelig at Filippa kjente oss igjen, jeg har blitt rundsleiket flere ganger i dag og hun har lagt sin elsk over gubben og en liten gutt. Nå er hjertet mitt helt igjen, vårt siste familiemedlem er kommet hjem igjen…

Vi har mange tradisjoner både før og i julen, og en av de har vært å gå på kino i romjulen.
Men så kom et virus og satte den tradisjonen på pause, hele tre år måtte vi vente før vi kunne ta tradisjonen opp igjen. Så kom det en kino reklame på Tv skjermen, og da var jeg snar med å bestille billetter.
Tre billetter ble bestilt, nå skulle jeg og assistentene ta med en liten gutt på kino.

Jeg kan bli mye flinkere til å finne på slike ting, men det er ikke like enkelt i en travel hverdag. Da er det enklere å få kabelen til å gå opp når alle har fri. Det verste jeg vet er å stresse, det tømmer meg for krefter.
Men i går lå alt til rette for en bytur, i tillegg kunne jeg gi gubben en liten pause.
En liten gutt jublet høyt når jeg fortalte at vi skulle på kino, og han jublet enda høyere når han hørte at det var Kardemomme by vi skulle se.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men når jeg sto opp i går fikk jeg sjokk, det lavet ned med snø ute.
Heldigvis hadde ungdommene til naboen fri, og ved hjelp av en firhjuling og salt klarte de og holde bratt bakken fri for snø. Så vi kom oss trygt av gårde, men det skulle vise seg at vi hadde startet i tidligste laget.
Klokken 11.30 ankom vi kinoen, men det viste seg at kinoen ikke åpnet før 12.

Heldigvis ligger det to kinoer rett ved siden av hverandre i sentrum, og den andre kinoen var åpen.
Dermed kunne vi søke dekning for snøværet, takk og lov for det.
Jeg forventet en fullstappet kinosal siden det tross alt var romjul, men det var knapt nok halvfullt. Men når vi kom inn i salen skjønte jeg hvorfor jeg ikke går på kino så ofte, for sitteplassene til rullestolbrukere er helt tragisk. De eksisterer faktisk ikke, jeg måtte plassere meg med trappa og sitte på skrå fremfor den store skjermen.

Jeg skulle ønske de hadde flyttbare seter slik som de har i Grieghallen, da hadde jeg i det minste kunne sittet rett fremfor skjermen. Kinoen skal likevel ha skryt for bestilling siden deres, for normalt sett må man ringe og bestille når man sitter i rullestol. Men det trengte vi ikke denne gangen. Jeg kunne gjøre alt selv på datamaskinen, det var bare å krysse av for rullestol og ledsager så var det i boks. Det viktigste var likevel at jeg kunne dele denne opplevelsen sammen med en liten gutt, det er alt som betyr noe…

En liten gutt sitt store høydepunkt denne julen var at bestefar skulle komme på besøk, det var en lykkelig liten gutt som kom hjem fra flyplassen forrige uke. Men for en bestefar som er vant med å være alene store deler av året ble det nok en stor overgang å komme hit. En liten gutt har jo energi nok for tre, så bestefar har virkelig fått kjørt seg.

“Kom deg opp bestefar, jeg skal lære deg taekwondo” hørte jeg en liten gutt rope tidlig en morgen, og når jeg og assistenten omsider kom ut i stuen fikk vi oss litt av et syn. For der lå en utslitt bestefar rett ut på gulvet, og oppå han satt en liten energibylt. Svetteperlene rant ned på parketten, og den hårløse skallen til stakkars bestefar glødet mer enn nesa til selveste Rudolf.

Etter den episoden har det gått slag i slag, en liten gutt har holdt sin gamle bestefar i tøylene.
Han har blitt brukt som et hoppeslott, skutt på med skumgummipiler, nesten fått skremt på seg et hjerteinfarkt og overlevd en brytekamp. Men selv  etter å ha overlevd alt dette var det til slutt en legobil som skulle ta alle kreftene til bestefar.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

1 juledag begynte som den alltid har gjort, alle julegavene skulle prøves.
Det første som ble plukket frem av små barnehender var en legoeske, men den klarte en liten gutt å bygge helt selv. Legoeske nr 2 ble funnet frem, litt mer utfordrende men med hjelp fra bestefar kom de i mål med den også. Men når legoeske nr 3 ble funnet frem skar alt seg, ja det hele endte med at bestefar ble tre tusen kroner fattigere.

Med godt mot begynte de på siste Lego utfordring for dagen, men denne utfordringen skulle vise seg å bli i største laget. Lavmælte Finnmarks gloser kunne høres fra et rundt spisebord, og jeg konstaterte med at eplet ikke falt langt i fra stammen. Som far som sønn, jeg skjønte hvor gubben hadde fått sitt glose repertoar fra. Igjen kunne jeg skimte små svetteperler på en glatt hodeskalle, denne gangen hadde bestefar gapt over for mye.

To dager etter var Lego bilen enda ikke ferdig, og i dag tok en frustrert bestefar en avgjørelse.
En liten Lego bil skulle vise seg å koste bestefar dyrt, flybilletten han opprinnelig Hadde ble kansellert og hjemreisen ble utsatt med en hel uke. Så nå kan vi nyte selskapet til bestefar litt lenger, og kanskje bare kanskje klarer de og bli ferdig med Lego bilen…

Duftene slår i mot meg , dufter som har fulgt meg helt fra barndommen.

Dufter som tar meg tilbake , tilbake til en trygg og ubekymret tid.

En tid hvor alt var mulig , en tid der magien fortsatt levde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilbake til en tid der drømmene var store , tilbake til en tid der bekymringer ikke eksisterte.

Et bekymringsfritt liv eksisterer ikke lenger , de magiske drømmene har forsvunnet for godt.

Men under en høytid kommer alt tilbake , duftene og smakene vekker alt til liv.

De samme kakene , den samme maten.

Den første biten sprer seg rundt i kroppen med en varme så stor.

I ett lite øyeblikk er jeg tilbake , tilbake til en tid der sorg enda ikke var oppdaget.

Tilbake til en tid med sitrende glede , en gryende barneglede fyller mitt sinn.

Jeg lukker øynene , lar smakene og duftene fylle hele meg.

Med ett ser jeg henne fremfor meg , en liten jente i to rosa sko.

Men smaken varer ikke evig , og brått er den over like fort som den kom.

Minnet jeg så klart kunne se fremfor meg forsvinner inn i tåken , virkeligheten er tilbake.

En liten gutt drar meg lett i armen , to lysende øyne smiler imot meg.

Han sitter på den barnegleden jeg engang hadde , de store drømmene finnes enda hos han.

Det er når jeg ser inn i ett par små øyne at jeg skulle ønske , ønske at tiden kunne stoppes.

For akkurat nå finnes det ingen bekymringer hos en liten gutt , sorg har enda ikke tatt over et lite hjerte.

Men en dag vil virkeligheten også innhente han , en dag blir det han som sitter og minnes.

En dag er det mine barn som sitter der jeg er nå , og da håper jeg at en høytid vekker minner av meg…

Jeg kjente freden kom sigende over meg i går, en varme så stor spredte seg rundt i min slitne kropp.
I går tenkte jeg på alle de som har gått bort det siste året, alle de som har kjempet hardt mot denne sykdommen men som til slutt måtte gi tapt. Noen kjempet i mange år andre måtte gi tapt kort tid etter diagnosen var et faktum, men felles for de alle er at de kjempet mot tre små bokstaver til siste slutt.

For meg er ALS syke dette landets usynlige helter, ikke bare kjemper vi for egen overlevelse, vi kjemper også en kamp mot systemet. Denne sykdommen er så komplisert og grusom, ja når selv utdannet helsepersonell ikke forstår så sier det sitt. Våre folkevalgte oppfører seg som om vi ikke eksisterer, vi er for få til at ropene våre når frem. Vi er for få og betydningsløse for våre politikere til å kreve handling, alt vi får er tomme ord og løfter som ikke blir holdt.

Nå går jeg inn i mitt åttende år som syk, og det er ikke mye som har skjedd på alle disse årene. Vi er nemlig for få til å bli prioritert, men faktum er at for hvert år som går blir vi flere.
Det er ingen som vet hvorfor noen får ALS, det trengs mer forskning. Men forskningen går i sneglefart, uten flere midler kommer vi ikke i mål. Hvert år dukker det opp nye tilfeller, uskyldige mennesker som får sin skjebne belagt av tre små bokstaver. Tid er ikke noe vi har.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg vet at min tid er i ferd med å renne ut, jeg får mest sannsynlig aldri oppleve en kur. Men til tross for alle kampene jeg har vært i gjennom føler jeg meg heldig, for jeg vet at det er ingen selvfølge at jeg fremdeles er her.
For syv år gikk jeg ut av sykehuset med et altoppslukende mørke, der og da var livet over. Bakken under meg ble forvandlet til Mount Everest, kampen for overlevelse var i gang.

Nå sitter jeg her syv år etter og føler på en takknemlighet så stor. Jeg er takknemlig for at jeg fant en styrke den gangen for syv år siden, en indre kraft til å fortsette livet. Jeg er takknemlig for at jeg har klart å kjempe for mine rettigheter, og jeg er takknemlig for at jeg aldri ga opp. Jeg er takknemlig for alle opplevelser jeg har fått på denne reisen, og jeg er takknemlig for alt jeg har lært. Men mest av alt er jeg takknemlig for mine kjære som har stått i denne kampen med meg, på tross av egen sorg så har de stått stødig ved min side.

Jeg har lært så mye så mye på denne reisen, og det var først når tre små bokstaver slo ned at jeg virkelig så hva som var viktig i livet. Det er spesielt på denne tiden jeg virkelig føler på det, gleden ved å fortsatt være her. Omringet av barnelatter og en kjærlighet følte jeg på en varme så stor, julens magiske øyeblikk ble lagret i mitt bankende hjerte. Livet mitt er rikere enn de fleste, og jeg er takknemlig for at jeg enda lever…

Nå er det kun timer igjen, klokken fem i morgen ettermiddag vil kirkeklokkene rundt om i hele vårt langstrakte land ringe julen inn. De fleste av oss vil sitte rundt bordet sammen med våre kjære og vente på at julemiddagen skal bli satt på bordet, men det finnes mennesker der ute som ikke har noen. Mens de fleste av oss er omringet av kjærlighet fra våre kjære sitter det noen og føler på en ensomhet så stor.

I dag går tankene mine til alle de som sitter alene, alle de som ligger på sykehus og kjenner på sin egen sårbarhet. Tankene mine går til alle de som nylig har mistet en av sine kjære, og som nå sitter og føler på et stort tomrom. Tankene mine går til alle de som ikke får endene til å gå rundt, alle de som må velge bort julegaver til sine barn for å få mat på bordet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt jeg føler på i dag er takknemlighet, og jeg har mye å være takknemlig for.
Jeg går nå inn i det åttende året som syk, og bare det er en bragd.
De siste tre årene har jeg vært stabil, og det jeg er mest glad for er at jeg fortsatt klarer å spise.
Men det jeg er mest takknemlig for er at jeg enda et år kan feire jul sammen med mine kjære, for jeg vet at livet er ingen selvfølge.

I dag vil jeg bare takke dere, takk for at dere enda et år har fulgt meg gjennom tykt og tynt.
Takk for at dere gir meg styrke når jeg trenger det som mest, takk for at dere overøser meg med nestekjærlighet. Det betyr så mye, ja ikke bare for meg men for hele familien. Jeg håper denne julen blir uforglemmelig for dere alle, måtte alle deres ønsker gå i oppfyllelse…

Riktig god jul til dere alle 🎄

Det begynte for noen uker siden, men som alltid var frykten større enn viljen.
Jeg har i alle år hatt en frykt, og det hele startet når jeg var i tenårene.
Heldigvis har ting utviklet siden den gang, og det er jeg sjeleglad for.
For den frykten jeg sitter inne med unner jeg ingen, den har forfulgt meg helt siden tenårene.

Jeg var bare veldig uheldig den gangen, men så kunne jo uheldig vært fornavnet mitt.
Jeg har hatt mange dårlige opplevelser opp i gjennom livet, men akkurat denne opplevelsen skulle jeg gjerne vært foruten. En tannlege time ble starten på et eviglangt mareritt, og det takket være en tannlege med et makt behov.

Jeg hadde fått hull for første gang, et stort hull i følge tannpleieren som først undersøkte meg.
Men når jeg kom til tannlegen en uke etterpå var hullet tydeligvis ikke stort nok, i hvert fall ikke stort nok til å få bedøvelse i følge tannlegen. “Du er ikke et lite barn lenger, dette klarer du” var ordene hans, og i stolen satt en ung livredd jente som ikke turte protestere.

Jeg husker enda den dagen, jeg blir enda svett bare jeg tenker på det.
Borret ble funnet frem, og bare lyden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Smerten kom umiddelbart, og jeg er helt sikker på at jeg kunne se tannlegen smile tilfreds bak munnbindet.
Til tross for at jeg tryglet om bedøvelse nektet han å høre, mine tårer hadde ingen effekt. Ikke hadde jeg en tannpleier i rommet heller, jeg var alene med en sadistisk tannlege.

Det hele endte med at jeg beit tannlegen i fingeren og løp ut av rommet, men frykten har jeg aldri klart å løpe fra. Den har hengt ved meg siden, men for noen uker siden begynte tanna mi og murre. Jeg har oversett det helt frem til forrige uke, det var da jeg skjønte at jeg måtte krype til korset. Heldigvis har jeg en tannpleier som alltid stiller opp, og på mandag kom hun på hjemmebesøk. Hun konkluderte med at hullet var blitt så stort at det måtte repareres, jeg måtte til tannlegen!

Jeg fikk time i går, og bare tanken på det ga meg et nervøst sammenbrudd.
Gubben ble med som moralsk støtte, men bare synet av tannlege kontoret var nok til at tårene mine begynte å trille. Jeg får ufattelig kort lunte når jeg blir redd, og da hjalp det ikke på at sekretæren på tannlegekontoret ikke fant timen min.

Det viste seg til slutt at vi var på feil plass, jeg hadde fått time på det nye tannlege kontoret, jeg visste ikke engang at det eksisterte et nytt tannlege kontor. Vi hastet av gårde bort til det nye kulturhuset her i Åsane, og jeg ble nærmest målløs når vi kom opp i fjerde etasje. Her hadde fylkeskommunen virkelig slått på stortromma, lysere lokale skal du lete lenge etter. Alt var tilrettelagt, ja selv et rom med tak heis sto til disposisjon.

Gubben hadde ikke før meldt min ankomst før jeg ble ropt inn, og i døra sto en omtenksom tannlege.
Men til tross for at tannlegen var hjertevarm og god så var frykten større, tårene begynte å renne med engang jeg kom inn på rommet. Synet av alt utstyret fikk kroppen til å slå seg i vranglås, og det la tannlegen merke til. Hun forsto at jeg var livredd, så derfor ble det bare en midlertidig fylling denne gangen. Lettelsen var stor når jeg kunne rulle ut av tannlege kontoret ti minutter etter på,

Takket være tannlegen er julen reddet, det eneste som i det hele tatt fikk meg til å gå til tannlegen var tanken på julemiddagen. Jeg vil så gjerne spise mens jeg enda kan, det var ikke snakk om at en tann skulle få ødelegge pinnekjøtt middagen på julaften. Men nå kan jeg ta livet med ro en stund, jeg kan igjen nyte julens mange delikatesser…

Min lille jente er nå blitt stor, og i morgen reiser hun.
Det er snart gått 20 år siden hun så dagens lys før første gang, men for meg føles det ut som i går.
Tiden har gått så alt for fort, noen ganger føles det ut som jeg blunket og så var hun stor.
Nå ligger en stor verden der ute og venter på henne, og alt jeg håper på er at jeg har forberedt henne nok.

I går kjente jeg på det, fremtidens bekymringer vendte tilbake.
Jeg vet at livet mitt nærmer seg slutten, jeg kjenner på det hver eneste dag.
Spesielt på denne tiden føler jeg på det, hvor sliten jeg egentlig er.
Hun sto fremfor meg med tre store kofferter, og der og da følte vi på det samme.

Med tårer i øynene så hun på meg, vi visste begge at det var usikkert om denne dagen ble vår siste.
Siden hun skal inn i militæret på nyåret så vet vi ikke hva som skjer, alt vi vet er at det mest sannsynlig vil gå måneder før vi igjen kan møtes. Jeg kunne se bekymringen i øynene hennes, og det var et spørsmål som hang i luften. Ville vi få ferie jul sammen igjen?

Siden min datter skal inn i militæret på nyåret så valgte hun i år og feire jul hos sin far, det er så mange praktiske ting som må ordnes før militærtjenesten at det er best slik. I et lite øyeblikk følte vi på det samme, usikkerheten ble igjen så nær. Tårene talte hjertets språk, igjen ble ord overflødig. Stillheten sa alt, min lille jente var nå blitt stor.

“Lov meg at du holder ut mamma” visket hun stille, men vi visste begge at jeg ikke kunne love noe.
Min skjebne ligger i hendene på høyere makter, hvor mange dager jeg har igjen vil bare fremtiden vise. Men en ting kunne jeg love henne, en ting tre små bokstaver aldri kan ta i fra meg. “Jeg skal kjempe hardt for deg, det kan jeg love deg” visket jeg stille tilbake, og med de ordene slo hun seg til ro.

Men uansett hva som skjer så har vi dagen i dag, og den skal jeg leve lenge på.
Vi har kost oss i hele dag, og i går kom bestefar også på besøk fra Vardø. Min datter slo på stortromma og inviterte lillebror og bestefar med på kino, og nå skal vi ha en siste kosekveld før hun drar. Fremtiden er kanskje usikker, men livet her og nå kan ingen ta i fra oss….

I går kveld kom angsten snikende. Det er bestandig når jeg har det virkelig bra, senker skuldrene og nyter tilværelsen at angsten inntreffer. Den kommer snikende litt etter litt, før en kald klo legger seg over brystet mitt og jeg mister pusten. Jeg var så glad i går når min datter kom hjem, og vi nøt kvelden sammen.

Vi rigget oss til fremfor TVen for å se fotballkamp, hun dro sin stol tett opp i mot min stol slik at vi kunne nyte litt snacks sammen. Det er stor forskjell på gutter og jenter når det kommer til å vise følelser. Mens guttene mine kan til nød og neppe si ” glad i deg” i forbifarten på vei ut, så sier min datter det sikkert femti ganger i løpet av en time. Så da satt vi der sammen og pratet om løst og fast, mimret litt og nøt tiden.

Det er så naturlig for min datter og vise følelser for meg enten vi er ute blant folk eller bare er hjemme. Dette betyr så mye for meg, høre ord som : ” Mamma, du er verdens beste”, ” Mamma, du er fin”, ” glad i deg “, eller “vi trenger deg mamma “. Hun sier alltid også at hun er mer glad i meg enn det jeg er i henne, beklager jenta mi, den kampen taper du, for en mor sin kjærlighet for sine barn er større enn alt annet. Dette vil du kjenne på selv om du får egne barn 🧡. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kampen gikk mot slutten og det nærmet seg leggetid. Min datter overøste meg med klemmer og kyss før hun gikk opp på rommet sitt. Da kom det som kastet over meg, den følelsen som hadde ligget og ulmet hadde nå vokst seg stor og var klar til å komme opp til overflaten. Det tetnet seg for brystet, jeg fikk ikke puste og jeg ble varm i hele kroppen. Alle bekymringer for fremtiden veltet innover meg, jeg innså plutselig hva jeg kom til å miste når jeg en dag blir borte.

Kjærligheten for og fra mine barn, alle disse gode, varme stundene med mine kjære, tryggheten om at dine kjære alltid er der vil forsvinne og jeg innså hvor mye jeg kommer til å miste. Alle disse tingene som bidrar til at jeg klarer å stå opp hver morgen og fortsette å kjempe meg igjennom dagene, alle disse samme tingene gir meg mange bekymringer og jeg vil ikke miste det.

Dette er livet på godt og vondt, livet er som en berg og dal bane, fantastisk i et øyeblikk og jævlig i det neste. Men jeg elsker alt hva livet bringer med seg og jeg vil leve det så lenge jeg kan. Så nå sitter jeg her omringet av julelys og masse kjærlighet, og det eneste jeg tenker på er om jeg får oppleve en jul til sammen med mine kjære….