Når tankene spinner…

Jeg la meg lykkelig og fornøyd i går kveld. Lykkelig fordi min sønn var fornøyd med bursdagen, og fornøyd med at vi klarte å ordne alt klart. Men når mørket kommer sigende og jeg ligger alene i senga, da kommer tankene.

Det er ikke nødvendigvis bare dystre tanker, det er tanker om alt mulig egentlig. Men i går lå jeg altså og tenkte på livet etter døden. Ta det bare med ro, for dette blir ikke et filosofisk innlegg om liv og død, heller snarere tvert om.

Jeg begynte å sammenligne himmelen med denne verdenen, og til slutt ble tankene så sære at jeg måtte pent gi meg. Har du tenkt noen ganger på hvordan himmelen egentlig er?? Vil vi bli gjenforent med våre kjære, vil de stå og ta imot deg med åpne armer?. Men jeg lurer også litt på om det er litt sånn som her på jorden, vil vi bli gruppert inn etter hva vi har utført i denne verdenen, eller vil alle leve i skjønn harmoni side om side. Tenk hvor kult det hadde vært om jeg kunne dele himmelen med Frank Sinatra, Whitney Houston og Patrick Swayze? Det hadde vært noe det!!

Eller kanskje det er en himmel for hver og en av oss, en himmel der vi bare lever med våre nærmeste. Men hva om vi alle vandrer rundt der oppe i Adam og Evas drakt?? Jeg er fryktelig glad i deg bestefar, men det fins jo grenser selv for meg 😂

Nei nå må jeg legge bort tankene for en stund, det blir rett og slett for sært. Det har vært en travel formiddag i dag . Jeg har hatt to møter hittil i dag, både ansvarsgruppe møte og møte med BPA firmaet mitt. Selvfølgelig havnet kvinnestafetten midt under ansvarsgruppe møtet, så vi kom ikke ordentlig i gang med programmet før stafetten var over. Men det må da være lov å unnasluntre litt når det er sååå viktige sportsbegivenheter som vises.

Jeg hadde egentlig tenkt å være med å hente Isak idag, siden været viser seg fra sin beste side. Men etter møtene var over ramlet det inn med uventede arbeidsoppgaver som jeg måtte gripe fatt i, og da var migrenen et faktum. Så nå har jeg sendt assistenten ut for å hente slik at jeg får lade litt. Vi får heller se om vi kommer oss en tur ut i ettermiddag.

I dag har jeg stresset litt, kavet meg opp over ting som jeg burde ha fått gjort. Jeg vet jo så godt at det ikke nytter å stresse, det gjør bare vondt verre. Men av og til er det bare ikke til å unngå. Jeg blir irritert over enkelte ting som jeg må overlate til assistentene. Det tar så lang tid å forklare hva jeg vil til de faktisk utfører det, og av og til er tiden for knapp. Det er i disse øyeblikkene jeg savner å gjøre ting selv. Være herre over mitt eget liv, men jeg må bare innse at den tiden er forbi.

Så nå sitter jeg her og håper hodepinen avtar (etter tre Ibux), slik at vi kan komme oss litt ut og få noe fint ut av dagen. Men først må vi få i oss litt mat, og inntil middagen er klar skal jeg lukke øynene et lite øyeblikk….

Lille lørdag…

Denne dagen må bare bli bra, alt ligger ihvertfall tilrette for det. Dagen begynte med å pakke inn gaver til “gromgutten”, mange små gaver som fylte en hel bærepose faktisk. Jeg bare elsker å finne på små ting som kan glede mine nærmeste, og når det er bursdag i tillegg, ja da gir vi litt ekstra.

Poden var ihvertfall fornøyd når han sto opp, og han var oppe tidligere enn planlagt idag, tydelig spent på dagen. Så i dag er det hans dag, og det innebærer valg av middag og kaker til selskapet. Selvfølgelig blir det da “Chicken tandoori”, det er favoritten gjennom tidene.

Kaker hører jo også med når det skal feires. Heldigvis har jeg snille mennesker rundt meg som gjerne baker når jeg trenger det, så det ordner seg for “snille barn”. Gutten har bestilt både eplekake og brownies og det skal han selvfølgelig få. Farmoren stiller opp med eplekake og brownies baker vi, så da ligger alt tilrette for en bra bursdagsfeiring.

Natta har vært dårlig for min del. Jeg har knapt smakt søvn, og inatt måtte jeg vekke min kjære så han kunne komme og justere meg. Det er så typisk når jeg venter den månedlige. Da øker smertene i kroppen til det dobbelte, jeg blir hypersensitiv og får febersymptomer. Det er rett og slett noe dritt!

Siden jeg har hatt blodpropp så er legene reservert med å gi ut prevensjon, noe som kunne kanskje ha hjulpet. Nå er jeg i følge legen litt uheldig som har så mye smerter, men jeg har da hørt at det er ganske vanlig hos ALS pasienter. Jeg tar gjerne imot tips til smertelindring som kan få bukt med disse smertene, for ingenting av det jeg har hjelper noe særlig .

Tenk at det ble målt hele 19 grader her i går, ikke at jeg merket noe til det akkurat. Men at våren er kommet det er det ingen tvil om. Det skjer noe med sansene når man er alvorlig syk. Både luktesansen og smaksløkene mine er kraftig forsterket, det fikk jeg erfare i går.

Jeg bestemte meg for å gå til barnehagen og hente Isak. Vi har en fantastisk gangsti som leder seg helt frem til barnehagen. På siste del av gangstien er det trær på hver side, og det var her jeg ble litt overveldet. Det luktet så deilig av grantrærne, en så intens duft fra skogen har jeg aldri opplevd før. Det var nesten så jeg mistet pusten der et øyeblikk. Isak på sin side var mer opptatt av at jeg ikke måtte kjøre i hestebæsjen som lå langs veien.

Han var både overrasket og glad når jeg hentet han igår. Overrasket over at vi kom uten bil, “hvordan skal vi komme oss hjem mamma”? Glad når han forsto at vi skulle bruke beina hjemover. Det er tydelig at de har fokus på miljø i barnehagen. For det første han begynner med på hjemturen er å plukke søppel. Han fylte opp vognen med rusk og rask, og var bestemt på at dette hørte hjemme i søppelspannet. Så da var det ingen vei utenom, vi måtte pent ta det med oss hjem.

Nå lukter det deilig kake i hele huset her og jeg gleder meg til å smake. Jeg vet at Isak gleder seg, for det siste han sa før han gikk i morges var :”husk kaken mamma”! Som sagt som gjort, nå kan bare besøket komme, for vi er klar 🧡…

Forberedelser…

Tenk at i morgen er det hele 19 år siden min nest eldste gutt kom til verden. Jeg er så utrolig stolt av alt han har fått til, det har ikke vært enkelt for han til tider. Men på tross av diagnosen ADD, så har han stått på og jobbet seg gjennom 13 år med skolegang og skal ta fagprøven til høsten.

Jeg har kjempet med nebb og klør for denne gutten. Han fikk ikke diagnosen før han var 13, og da først begynte ting å skje. Med denne diagnosen er det fryktelig lett å bli oversett. ” Han er bare glemsom”, “han gidder ikke følge med”, ” han er lat”. Dette var bare noen tilbakemeldinger jeg fikk fra lærere, men også fra mine nærmeste.

Men han er ingen av delene, han har bare en sykdom som gjør det litt mer utfordrende å være han. Skoledagene var et mareritt. Jeg følte meg maktesløs og når det eskalerte på ungdomsskolen, tok jeg han rett og slett ut til skolen hadde fått ordnet opp i sakene. Min gutt vil helst ikke skille seg ut. Han tok aldri til motmæle uansett hvor mye dritt han fikk slengt etter seg. Han er bare snillheten selv, og han skyr alt av konflikter.

Det er litt for lett og stemple mennesker når man ikke har innsikt eller kunnskap om hva som foregår. Vi er alt for rask med å forhåndsdømme, enda vi ikke vet noe om bakgrunn eller årsaker. Er det en ting jeg har lært meg, så er det å bli kjent med personer før jeg danner meg en mening.

Min sønn var den som valgte å takke nei til en tilpasset læreplan, selv om det innebar dobbelt så mye arbeid og dobbelt så mye konsentrasjon når det kom til egeninnsats. Han har virkelig slitt seg gjennom skolen, og derfor varmer det mitt hjerte nå når han snart er ferdig utdannet.

Så i morgen skal han feires. Feires for den flotte, nydelige gutten som han er. Jeg gleder meg til å gi deg en fin dag, for det har du virkelig fortjent.

Når man sitter sånn og blar gjennom gamle album så dukker det opp mye rart. Plutselig fant vi et bilde av min mann som liten gutt, og jeg kjente hårene på kroppen min reiste seg. Det er ikke tvil om hvem Isak ligner på. Kan dere se hvem som er hvem?? Jeg ble lettere sjokkert over likheten.

I går fikk jeg en god nyhet. Takket være venninnene mine, skal jeg nå på konsert i august. Gud hvor jeg gleder meg, få tilbringe tid sammen med verdens beste venninner, dele en opplevelse sammen. Jeg tror dette kan bli en uforglemmelig kveld. Tusen takk til dere, dere er bare fantastiske.

Nå må jeg tilbake til planlegging av bursdag, og så sitter jeg og vurderer om vi skal gå å hente Isak i dag siden været er så bra. I dag er det tirsdag, og jeg har på følelsen at denne uken blir fin….

 

 

 

En travel formiddag…

Husfreden er ihvertfall fortsatt intakt etter storoppgjøret i går. Det var kanskje like greit at det endte 0-0, selv om jeg syns United hadde fortjent å gå av med seieren.

Det ble plutselig så travelt her, sånn er det bare noen ganger, det skjer uventede ting som bare velter hele dagsplanen. Jeg begynte mandagen som vanlig med fysioterapi. Men idag hadde jeg også en avtale med fysioterapeut fra Haukeland sykehus. Hun skulle komme å gjøre noen innstillinger på hostemaskinen min.

Jeg har pleid å bruke den en gang om dagen, men har liksom aldri klart å venne meg til den. Det har vært ukomfortabelt og bruke den, jeg har ikke følt at jeg har har hatt kontroll på inn og utpust. Før hun kom sendte jeg assistenten på butikken for å handle både frokost og matvarer. Rett før Fysioterapeuten kom, ringte assistenten hjem og fortalte at hun hadde punktert. Heldigvis har jeg min datter hjemme siden det er vinterferie, så jeg var ihvertfall ikke alene.

Da var det verre med frokosten. Men det positive er at nå er hostemaskinen innstilt på et program som jeg er komfortable med, så nå er det bare å ” kjøre” på.

Det er så deilig at ungdommene i huset har vinterferie, nå får vi masse tid sammen med hverandre. Jeg og min datter hadde ihvertfall lagt planer om å se Hotel Cæsar i noen timer i dag. Men nå er det full krise i heimen, for nå har vi sett alle episodene, og det er ikke flere sesonger!! Ifølge Tv2 kommer det heller ikke noen ny sesong. Hva er det dere gjør mot oss?? Tenk å ødelegge familiehyggen på den måten!!

Så nå blir det ifølge min datter opp til meg og finne en ny serie å se på. Hun vet å gi meg utfordringer den jenta der. Jeg tar gjerne imot tips om dere har noe å anbefale. I mellomtiden er det bare å lete igjennom alt av serier som er å oppdrive, i håp om å finne noe som kan berge vinterferien.

Isak var fornøyd og sliten etter ridning i går. Han sovnet i bilen allerede før vi hadde forlatt parkeringsplassen utenfor stallen. Det var egentlig like greit at han fikk lade seg opp litt, siden det enda var mye igjen av dagen.

 

Min mann tok han med seg ut i går mens vi så på kamp. Planen var å vaske bilene i husstanden. Hva tror du skjer når en treåring møter en høytrykks spyler for første gang?? Jeg hørte han helt inn, overbegeistret og lykkelig hylte og lo han sånn at det var en fryd å høre på. Det var en lykkelig treåring som satte i gang med arbeidet full av pågangsmot og arbeidslyst.

Alt ble spylt minst ti ganger, bilen min har aldri vært så ren, og trærne i hagen har fått vann nok for resten av dette året. Men det var ihvertfall en lykkelig og stolt gutt som kom inn til mammaen sin og kunne fortelle at nå var bilen ren. Kvelden ble avsluttet med mammakos og “vennebyen”. Det er ingenting som slår å få han på fanget mitt for litt kos. Det er rene skjære terapistunden for meg.

Nå skal vi hente han i barnehagen, lage middag og nyte resten av ettermiddagen. Håper dere alle har fått en fin start på uken….

 

Rivalene møtes…

Det bygger opp til storm i heimen, bataljonen bør tilkalles, det er i ferd med å bryte ut krig, to rivaler skal møtes til kamp. Vi gjør oss klar til tidenes match, Man.United mot Liverpool!! 

Jeg og min datter sitter bare å skuler på hverandre, sånn går det når man heier på hvert sitt lag. Det er egentlig bare å rømme huset, for dette kan bli utfordrende for selv de sterkeste sjeler. Men vi er klar, gjett om vi er klar!!

For å lade opp til kampen valgte vi å dra på tur i dag. Jeg og assistenten tok med oss Isak for å gå å ri. En av de andre assistentene har egne hester og var snill som satte av tid i dag til at vi kunne komme på besøk. Isak har vært med henne før og ridd, og han gledet seg stort over å få prøve igjen.

Han var mer skeptisk i dag enn forrige gang. Sikkert fordi det var en ny hest og litt andre omgivelser enn forrige gang. Men assistenten min har så godt barnetekke og er så tålmodig at sakte men sikkert tinte han opp.

Etter en stund ble han så freidig at han gjerne ville ri alene, hun fikk grei beskjed om å slippe hesten. Han lærte seg lydene for stopp og gå, og du så nærmest hvordan han vokste opp på hesteryggen.

Vi fikk noen fine timer sammen, og så fikk far i huset hvile seg litt. Nå får han ta over roret mens jeg ser kamp, for nå kjenner jeg at hodet er sliten. Det er ikke bare å prøve og følge aktivitetsnivået til en treåring. ” Mamma kom her”, ” Mamma gå å gjem deg”, ” Mamma, skal vi synge”?

Men jeg ville ikke vært det foruten, og jeg nyter hvert minutt sammen med han. Han gir meg nytt livsmot og tilfører meg nye gleder hver dag. Jeg måtte le for meg selv i dag tidlig. Jeg ligger vegg i vegg med badet her i første etasje, og jeg hørte små barneskritt der inne i morges. Jeg hørte hvordan krakken ble dratt bort til toalettet, dolokket ble tatt opp, og hvordan han balte med å komme seg opp.

” Isak, hva gjør du på”? ropte jeg. ” Jeg tisser jo på do mamma”. Helt alene tok han sakene i egne hender. Jeg tror pappaen fikk lettere sjokk når han sto opp og fant guttungen på do. Han er blitt så flink, og i dag har han gitt beskjed hver gang han kjent at nå kommer det noe.

Nå skal vi nyte resten av dagen og resten av kampen. Jeg avslutter dette innlegget med en vits fra min datter: ” Det har skjedd et tyveri på dassen, nå er det ikke en dritt igjen”! Nå ligger hun her og ruller i latterkrampe. Fortsatt god søndag….

 

Ære være oss damer…

Ute er det et nydelig vær. Temperaturen stiger litt for hver dag og våren er på gli. Det er deilig og se barneføtter i småsko igjen, og høre at det er liv i gatene her. Men med våren følger det også med vår opprydding.

Vinter redskapene skal ryddes bort, hageredskaper skal letes frem, og alt støv og smuss etter vinteren skal spyles bort. Forrige helg pratet jeg litt med nabodamen, og da konkluderte vi med at skal noe gjøres så er det best vi gjør det selv.

Det er akkurat som om mennene går i “hi” på denne tiden. Dette gjentar seg år etter år når først våren melder sin ankomst . Det er som om lufta går ut av dem, og ber du dem om å gjøre noe, så er du heldig om det skjer før våren er på hell.

Nei, så gale er det kanskje ikke, men at ting tar tid, ja det kan vi ihvertfall konkludere med. Min filosofi er at de rett og slett blir så “våryre” at de slutter å fungere. Det er som om det skjer en kortslutning en plass. Alt må gjentas flere ganger, og enden på visa er at stort sett ender vi damer opp med å gjøre jobben selv. Så derfor, ære være oss damer!!

Det var ihvertfall deilig å komme seg ut litt i den deilige luften. Min datter fikk også scooteren sin idag, så hun er rimelig fornøyd og stolt. Det var virkelig litt av en “doning” hun har fått seg, hun er virkelig heldig.

Isak er bra heldig som har gode lekekamerater rett borti gata her. Det er ihvertfall ingen tvil om hvor han vil gå når han først går ut. Det er virkelig underholdende å se på de i fri utfoldelse utendørs. Det er ihvertfall ingenting i veien med fantasien der i gården. Det blir ihvertfall gøy å følge dem videre ettersom årene går , og jeg håper jeg får følge dem i mange år framover.

Nå gjør vi oss klar til å lage hjemmelaget pizza, det blir nok en rolig lørdag denne helgen. Isak er i gang med helgevasken som den flinke lille hjelperen han er, men det spørs om ikke assistenten må tørke opp alt vannet etterpå.

Min nest eldste sønn får seg en fornying i dag. Dette i form av en hårklipp her hjemme. Så nå er gulvet fullt i hår og vanndammer etter Isak. Dette er ingen god kombinasjon når man har både en treåring og en bikkje løpende rundt her. For øyeblikket er det lettere kaos rundt meg, og hva gjør gubben?? Jo han tar skjønnhetssøvnen på sofaen. Alt som normalt med andre ord.

God helg….

En ny uke snart forbi

Jeg sitter her og ser på alle orkideene mine som jeg har stående i vindusposten min. De blomstrer hele året rundt, og kommer tilbake med nye skudd hver gang. Det er rart hvordan man kan tenke noen ganger, for jeg pleide å sammenligne meg med blomstene.

Jeg husker at etter jeg fikk diagnosen pleide å tenke at når blomstene sluttet å blomstre, da kom jeg til å dø også. Men sånn ble det heldigvis ikke, ihvertfall ikke enda, for orkideene fortsetter å blomstre. Selv om en mister sine blomster, så blomstrer den andre, og de kommer igjen med nye vakre blomster hver gang.

Jeg er og har alltid vært litt overtroisk. Jeg hadde alltid mine ritualer før en viktig fotball kamp, alltid knyte lissene på fotball skoene i en bestemt rekkefølge, alltid bruke det samme pannebåndet og alltid bruke den samme undertrøya hver gang. Men det er jo andre ting også. Som å aldri gå under en stige, aldri ha med seg dyr i båten under fiske, og om en svart katt krysser veien fremfor deg, er det bare å komme seg hjem i en faderlig fart.

Regnbuen derimot er for meg et lykketegn. Men det er rart hvor forskjellig vi er på dette området. Hva med deg? Har du noe du må gjøre eller unngå for en hver pris?

Jeg tror overtro handler mye om å skape kontroll i uvante situasjoner. Det er ihvertfall sånn for meg nå. Jeg kan ikke kjøre igjennom sølepytter, det betyr ulykke, og i enkelte situasjoner, om jeg klarer å utføre noe før hjelperne kommer inn i rommet så blir jeg frisk.

Jada, jeg vet jo bedre, men noe må jeg bare ha å lene meg på. Jeg tenkte etter Norway Cup i fjor, nå kan jeg dø lykkelig. Jeg hadde opplevd det største øyeblikket til min datter, og fått se henne på Tv. I bilen på vei tilbake til hotellet takket jeg Gud for opplevelsen og da kom plutselig regnbuen frem. Det var ingen grunn til at den skulle vise seg denne dagen for det var skyfri himmel og bortimot 25 grader.

Overtro eller ikke, nå er det ihvertfall fredag og snart tid for helg. Jeg er sååå lei av taco, så idag blir det pita. Det er karneval i barnehagen i dag, Isak er jo selvfølgelig “kaptein sabeltann”, det var jo en selvfølge akkurat det da. Han har nok mye å fortelle meg når han kommer hjem. Så da er det bare å vente på at de renner inn døren her, nå kan jeg se frem til en hel uke med barna, for nå er det vinterferie….

 

Flaggermus til besvær

I to dager nå har jeg sittet og ledd for meg selv. Jeg har mimret over hendelser som har skjedd, latterfulle øyeblikk som kanskje ikke var like morsomme når det skjedde, men i ettertid uhyre morsomt.

Jeg har min datter hjemme enda, og nå får hun bli hjemme resten av uken. Det er vinterferie her neste uke, så da får vi håpe hun føler seg bedre til da. Så vi sitter nå her og ser “Hotel Cæsar” hele dagen, og selv om hun aldri kommer til å innrømme det, så er hun hekta. “Hva er det med han mamma?”, “Hva er det hun har gjort?”, “Og hva er det egentlig som feiler de?”. Jeg prøver så godt jeg kan og oppdatere henne, rote i hukommelsen og dele det jeg vet. Vi er nok blitt litt hekta begge to.

Men tilbake til begynnelsen. Det dukket opp en video på Facebook her for et par dager siden. Den handlet om fisking og uhell. Jeg måtte bare dele den på siden til min mann for den minte meg så mye om han. Selv om min mann er oppvokst på en øy ut i havgapet, med matfatet rett utenfor stuevinduet, så er han langt i fra en fisker. Det har jeg fått erfare.

Første gangen jeg dro han med på hytta i Sogn så fikk jeg virkelig kjørt meg. Det var en fin sommerdag og vi bestemte oss for å teste fiskelykken på brygga. Akkurat denne dagen var det en makrellstim rett utenfor bryggekanten og vi håvet inn med fisk på stang. Da bestemte min mann seg for at han ville også prøve, det kunne jo ikke være så vanskelig. Rett bak brygga er det en knaus med både trær og busker, og det er bratt som Fa..

Hva tror du skjer?? Joda, han slenger snøret i god tro, men i det han fører fiskestanga frem for å slippe ut snøret, så innser han at snøret allerede er UTE, det sitter fast i knausen bak han, selvfølgelig på det høyeste punktet også. “Jaja, nå må du ta roboten og ro deg ut, så får du klatre opp og løsne det”, sa jeg. “HVEM JEG?? kom det fra min mann. “Ikke kan jeg ro, jeg har heller ikke akkurat rett skotøy (klogger), og dessuten kommer jeg meg aldri opp der”!

Så hvem tror du måtte til pers?? Jo, nemlig jeg. Det var bare å hive seg i båten, og deretter begynne på en klatretur jeg sent vil glemme. Jeg måtte bestige både busker og trær, klore meg fast i alt jeg kunne finne, svetten rant og håret som satte seg fast i alle grener og kratt, men til syvende og sist kom jeg meg opp og fikk løsnet faenskapet!! Jeg minnes også min far som satt på berget og bare ristet på hodet av dramaet som utspilte seg i fjellveggen.

Når jeg omsider kom meg ned igjen på fast grunn, kommanderte jeg min mann til å begynne å sløye fisk, det var det minste han kunne hjelpe til med. “Jeg rører ikke den fisken”, sa han nærmest pannikkslagen. Da kom det tørt fra min far, “hvor var du fra igjen sa du”?? Det hele ble ihvertfall en historie til minneboka.

Men det slutter ikke der. For samme året på sensommeren, som overskriften antyder, fikk vi uventede gjester i huset her. Vi satt og så film med guttene, men jeg ble så innmari trøtt at jeg bestemte meg for å ta kvelden. I det jeg går opp trappen møter jeg en fresende gjenstand på øverste trappetrinn. En stygg, fæl gjenstand med vinger og tennene ute, jo nemlig, en FLAGGERMUS!! Jeg satte i et hyl og løp rett ned til min store sterke mann. Og hva gjør han? Jo både han og guttene rømmer huset.

Igjen var jeg overlatt til meg selv, meg mot udyret i trappa. Jeg løp og hentet en håndduk, jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse dette, men jeg trakk pusten dypt og beveget meg sakte mot trappa. Jeg tok med meg bikkja som backup. Bikkja ble helt gal og skremte flaggermusen inn i et hjørne, og da reagerte jeg lynraskt og heiv håndduken over den. Jeg hørte den freste under der, men nå fikk jeg ihvertfall bært den ut til friheten igjen.

Krisen var avverget, guttene kunne komme inn igjen og jeg kunne endelig gå og legge meg, trodde jeg…. Jeg hadde nettopp kledd av meg og tatt dyna på da jeg hørte et hyl nedenfra. Hva var det nå da, tenkte jeg oppgitt. I bh og truse gikk jeg ned for å se, og der finner jeg min mann og guttene stående i døråpningen mens de gjemmer seg bakom et LAKEN! De ropte FLAGGERMUS mens de veivet med hendene. Men denne gangen hadde jeg erfaring med meg fra forrige gang, og hentet ny håndduk og dro på jakt. Under ett minutt tok det før flaggermusen igjen var ute i det fri. Det er riktig som ordtaket sier, “bak enhver mann står en sterk kvinne”.

Vi har alle våre mangler og ting vi er redde for, min store sterke mann er nettopp det, stor og sterk, det beviser han ihvertfall nå daglig. Nå er det tilbake til “Hotel Cæsar” for min del, temmelig fornøyd med dagen, for i dag har jeg hatt gåtrening hjemme. Det gikk så bra med både “Trammen” og gåingen at det var en fryd. Så nå gleder jeg meg til alle kommer hjem så vi kan få litt kvalitetstid sammen. Ønsker dere alle en fin dag…..

Det var en gang…

Sånn kunne jeg begynt dette innlegget, for livet er litt som et eventyr noen ganger, men det er ikke alltid det er en lykkelig slutt. Jeg vil gjerne fortelle dere en historie i dag, en historie om min oppvekst, en historie om både ungdoms kaos, gode opplevelser og indre demoner. Dette er litt av historien om mitt liv.

Mine første barneår tilbrakte jeg i Førde. Det er ikke så mye jeg husker fra denne tiden , sikkert en kombinasjon av mye sykdom og at jeg var liten. Jeg fikk epilepsi som liten jente, og dette preget meg nok en del. Min mor fortalte at jeg alltid satt og sang i baksetet når vi var ute og kjørte, men plutselig kunne det bli veldig stille, og når min mor snudde seg så var jeg helt borte. Så det er nok en av grunnene til at jeg ikke husker så mye.

Men jeg husker småglimt, små øyeblikk som har satt sine spor. Som når jeg fikk min første sykkel, den var nydelig og rød , jeg gledet meg sånn til å kunne sykle alene. Men den sykkelen ble overkjørt samme dagen som jeg fikk den, og jeg gråt mine modige tårer. Jeg husker en tid som var trygg og god, omringet av to storebrødre som alltid passet godt på meg. Jeg var en jente som var veldig sosial og kjedet meg lett, men det var lange avstander til venninner og jeg måtte bli kjørt hver gang.

Lenger nede i bakken bodde det en gutt. Han var på alder med mine brødre og de var gode kamerater Han var alltid så smilende og glad, og så var han så kul, for han hadde motorsykkel. Spesielt min nest eldste storebror pleide å være med han på kjøretur, men ikke denne dagen…. Dette ble mitt første møte med døden, men jeg visste nok ikke hva det innebar siden jeg var så liten, men jeg visste det var trist. For akkurat denne skjebnesvangre dagen døde denne livsglade gutten i altfor ung alder i en motorsykkel ulykke. Han hadde hele livet fremfor seg, og mine brødre var knust.

Men jeg husker også mange gode øyeblikk, som da jeg fikk være med pappaen min på jobb, jeg følte meg som verdens heldigste jente. Eller hva med den dagen jeg ble storesøster, jeg forgudet han, verdens nydeligste gutt og jeg var verdens stolteste storesøster.

Jeg husker ikke eksakt hvor gammel jeg var når vi måtte flytte, rundt 8 år kanskje. Min far hadde fått seg ny jobb på det “blide sørland”, nærmere bestemt Lyngdal. Jeg både gruet og gledet meg, og det ble en brå overgang for en liten jente. For i dette borettslaget bodde det en flokk med jevnaldrende jenter. Men helt fra første stund følte jeg meg litt utilpass, som om jeg ikke følte meg hjemme, jeg følte jeg måtte være en annen enn meg selv. Men sånn er det kanskje å være ny på en helt ny plass.

Denne tiden var bare kaotisk for meg, jeg havnet i puberteten allerede som ni åring, og hormonene løp løpsk. Men Lyngdal var og en fin plass og bo. Alt var liksom i nærområdet, og vi syklet eller gikk til alle aktiviteter. Det var faktisk en frihetsfølelse og bo på en sånn plass. Jeg var ikke lenger avhengig av mine foreldre for å komme meg til venninner eller trening. Men jeg slet lenge med å passe inn, med å finne min plass og finne meg selv inni pubertet kaoset. Det var vel ikke før jeg begynte på fotball og håndball at ting roet seg litt.

Pikerommet mitt må ha vært det beste rommet en jente kunne ha hatt. Jeg hadde rom på loftet med utsikt over hele borettslaget. Der brukte jeg å sitte i vinduskarmen med “ti på topp” på radioen, mens jeg fulgte med på det som skjedde utenfor. Jeg danset og sang så mye at mine foreldre må ha blitt lettere sprøe på denne tiden. Men ingenting betydde noe så lenge jeg var i min trygge lille hule.

Rett over gata bodde det en dame med fire barn tror jeg. Den damen betydde mye for meg på den tiden. Som alle jenter i puberteten så var foreldre bare til besvær i den alderen. Men hos henne sto døra alltid på gløtt, og jeg tilbrakte mye tid der. Det hjalp jo også at ene sønnen hennes var kliss lik Patrick Swayze på den tiden. Jeg tror alle tenåringsjentene i det borettslaget var litt avstands forelsket i den gutten, og jeg var intet unntak. Jeg pleide å passe de to minste barna i huset, og venninnene mine var misunnelig siden det betydde at jeg dermed fikk se mye til storsjarmøren i huset. Jeg var 12 og han var 18.

Sommeren var den beste tiden på sørlandet. Vi var ute hele dagen, syklet til stranda for å bade, sto på rulleskøyter eller hang i sentrum og spiste is. På denne tiden, rundt 12 års alderen var jeg endelig begynt å finne meg tilrette, mange venner og mange forskjellige aktiviteter bidro til dette. Jeg fikk til og med min første kjæreste, men jeg var for sjenert og litt redd, så jeg valgte heller å knuse hjertet hans, “the story of my life”.

Når jeg endelig hadde funnet meg til rette fikk min far et nytt jobbtilbud. Denne gangen i Bergen. Jeg skjønner at vi måtte flytte, det var nedskjæringer på hans daværende jobb, dessuten var det langt å reise på hytta vår i Sogn hvert år. Men for meg gikk min verden i tusen knas, jeg kom jo aldri til å overleve dette. Denne omveltningen gjorde nok noe med meg, for nå begynte jeg for alvor å gjøre opprør mot mine foreldre. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, for nye venner fikk jeg på dagen, men jeg taklet det rett og slett ikke.

Stakkars mine foreldre og brødre, de fikk virkelig gjennomgå. Jeg begynte å røyke, rømte hjemmefra og stjal penger av alle i husstanden . Når jeg rømte, så var det bestandig til Gulen, hytta vår. Der hadde jeg onkel og tante, bestemor og søskenbarn som jeg kunne bo hos. Det er ganske utrolig at jeg turte å reise alene uten å vite eksakt reiserute. Men jeg fant fort ut at båten gikk hver dag på samme tidspunkt, så det var bare å hive seg på en buss til byen. Vi hadde ikke mobiltelefon på den tiden, så skjedde det noe så var jeg overlatt til meg selv. Jeg kan faktisk minnes at jeg satt på båten og den var i ferd med å dra ut fra havn, og da får jeg øye på pappa som gikk på terminalen og lette etter meg. Jeg kan enda kjenne den klumpen i magen, og jeg satt med dårlig samvittighet resten av den turen.

Det verste med flyttingen var imidlertid at jeg fikk epilepsien tilbake. Alle de årene på ungdomsskolen med anfall nesten daglig i skolegården og utallige innleggelser bidro dette til at jeg falt enda mer ut. Derfor ble Gulen en plass jeg kunne rømme til når jeg trengte ro rundt meg. Heldigvis fant de medisin etter hvert som hjalp og ting stabiliserte seg litt etter litt.

Når jeg tenker tilbake, så ser jeg at denne tiden har formet meg som menneske, og det er ikke en tid jeg ville vært foruten. Det er bare synd at jeg måtte gi mine foreldre så mange grå hår i jakten på å finne meg selv , for det sluttet jo ikke der, jeg klarte jo og bli gravid som 16 åring også, noe som senere skulle vise seg å være noe av det beste som kunne ha hendt meg. Men den historien får vi ta en annen gang.

Nå sitter jeg og ser på min datter og tenker på hvor heldig jeg er. Selv om hun er lik meg på mange måter, så har hun sin egen personlighet og klarer seg bra. Jeg kan nesten ikke forstå at når jeg var på hennes alder så var jeg i ferd med å sette et nytt liv til verden. Tenk så ung jeg var. Heldigvis gikk det bra, på tross av alle utfordringer og hindre jeg måtte igjennom. Det bidro jo også til at jeg idag sitter med fire flotte barn og en fantastisk familie som jeg aldri ville vært foruten. Nå kan jeg endelig si at jeg har funnet en ro og føler meg heldig som har fått så mye kjærlighet tilført mitt liv. Jeg er takknemlig….

Regn, regn og atter regn

Med våren kommer også regnet. Det har bøttet ned i natt, og hvordan vet jeg det?? Jo fordi jeg våknet av harde plaskelyder rett utenfor, det var som en foss på utsiden av vinduet. Den forbanna takrennen som snekkerne satte opp i forbindelse med utbyggingen her ble ødelagt når de var her og holdt på. Så hver natt det regner så høres det altså ut som å få en foss i hodet.

Ja selvfølgelig kunne vi ha ordnet det, ny takrenne har vi liggende i garasjen. Men vi tør ikke reparere noen ting på dette huset før rettsaken er over. Så enn så lenge må jeg bare leve med plaskingen, men jeg kan jo håpe at det letter litt. Men jeg vet jo hvor vi bor så det er vel for mye å håpe på.

Det er da i det minste fint innevær, og i det jeg skrev det så tittet solen frem. Jeg føler meg temmelig desperat i dag. Alle favoritt seriene mine har jeg sett og nå venter jeg enten på nye episoder eller ny sesong. Jeg fant liksom ikke noe nytt heller, så i et desperat øyeblikk satte jeg på “Hotel Cæsar”. Jeg har ikke sett det siden Tv2 sluttet å sende det på TVen, ikke at jeg fulgte så mye med på det da heller. Så nå skurer det og går i bakgrunnen her, og jeg har tydeligvis gått glipp av over hundrevis av episoder.

Min datter er hjemme i dag og. Vi får nå mye kvalitetstid sammen, men heldigvis føler hun seg bedre i dag, så det lover nå bra for resten av uken. Jeg har heldigvis ikke blitt smittet enda, selv etter at hun har gneket seg oppi meg for å få omsorg. Jeg håper det tyder på at immunforsvaret mitt fortsatt er sterkt.

For tre uker siden bestilte ergoterapeuten min meg varmetøfler. Elektriske, batteri drevne tøfler. Fra samme produsent som vottene mine, og de var jo bare fantastiske. Det var helt utrolig hvor kjapt de klarte å levere disse, Nav er jo ikke akkurat kjent for rask levering av utstyr. Nå kan det jo hende de har dårlig samvittighet, for rullestolen min er enda ikke klar.

De har i det minste innrømt at de har gjort en feil, så nå venter jeg i spenning på om den dukker opp snart. Siste oppdatering var at de hadde begynt på ombyggingen, og at den KUNNE kanskje bli ferdig til fredag. Er det en ting som er sikkert, så er det at jeg trenger virkelig en ny rullestol. Min nåværende stol synger på siste verset, så jeg krysser fingrene for at den nye kommer snart.

Og kan noen forklare meg hvorfor rullestolene må gå så innmari treigt?? Hva er det de egentlig er redd for? At vi skal begynne med rally løp i gatene? Det går jo i sneglefart, trimtur er det bare å glemme å være med på, de går jo fortere enn hva jeg klarer å kjøre. Jeg kunne jo også tenkt meg å være med datteren på løpetur , men hun har jo løpt ti runder før jeg kommer halvveis.

Ja jeg skjønner at Nav har regelverk og forholde seg til, og ja, jeg skjønner at sikkerheten må komme først, men det får da være grenser for hvor sakte de skal gå. Jeg ser på disse eldre menneskene som suser forbi meg på scootere fra hjelpemiddelsentralen, mens jeg er en sinke i trafikken. Skal jeg hente Isak i barnehagen gående så må jeg beregne dobbel tid av hva det egentlig tar. Har dere hørt om “Frode med stolen”? En helt fantastisk mann med cerebral parese som vier all sin tid på å være personlig trener for andre.

Han hadde kjørt i fem timer for å besøke en kamerat, i rullestolen!! Ja det er ikke rart med den farten!! Men jeg må innrømme at jeg ble imponert over tålmodigheten hans når han presterer å kjøre så langt. Jeg har verken batteri eller fart til å orke å begi meg ut på lange turer. Da tar jeg heller til takke med “Hotel Cæsar” så lenge, så kanskje det dukker opp en raskere utgave i fremtiden. Det er vel lov å drømme…..