Måned: juli 2022

Jeg hater å ligge på sykehus, spesielt når jeg ligger på en avdeling hvor ingen kjenner meg eller har kunnskap om sykdommen min. Nettopp det skjedde denne gangen, med en gang jeg hørte at jeg skulle på Haraldsplass skjønte jeg at dette oppholdet kom til å bli utfordrende, jeg har dessverre mange dårlige erfaringer fra tidligere sykehusinnleggelser fra det sykehuset.

Det som er verst for meg er kommunikasjonen, hadde jeg bare hatt en sterk stemme så hadde det ikke vært noe problem. Det blir vanskelig når ingen vet hvordan apparatene mine fungerer, eller at jeg er avhengig av å ha datamaskinen i rett posisjon fremfor meg for å kunne kommunisere. Det nytter ikke å sette den sidelengs fremfor meg og tro at jeg klarer å skrive, hver gang jeg havner på en fremmed avdeling er det på an igjen.

Gubben har virkelig prøvd å lære de opp, men det hjelper lite når de som har vært på vakt ikke lærer opp de som skal ta over. Jeg lurer på hva de prater om under rapporten, for ingen av den informasjonen vi har gitt er blitt videreformidlet. Hver gang det var vaktskifte kom de som et spørsmålstegn inn på rommet mitt, de samme dumme spørsmålene ble stilt utallige ganger. Det verste var setninger som “du kan bare dra i snoren hvis du trenger oss” eller “bare rop ut du”! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare at jeg verken kan dra i snoren eller rope ut, og sistnevnte blir ekstra vanskelig når rommet er lydisolert. Det første døgnet var jeg veldig frustrert, det føltes ut som om jeg hadde blitt stuet bort som et gammelt møbel, stuet bort og glemt. Lovnadene om å komme ofte inn for å se til meg ble ikke holdt, og på det verste måtte jeg vente to timer før de kom tilbake. Jeg skjønner at de har det travelt, men da burde de ha tenkt seg om før de tok imot en ALS pasient.

Så igjen ble jeg tvunget til å finne løsninger, og på det området er jeg blitt erfaren. Takk og lov for datamaskinen min, uten den hadde jeg vært fortapt. Ved hjelp av Google fant jeg telefon nummeret til avdelingen jeg lå på, og det nummeret sendte jeg til min mann. Gubben ble min ringeklokke, hver gang jeg trengte hjelp sendte jeg melding til han og ba han ringe til de. Litt på kanten vil nok mange si, men det fungerte i det minste.

Men i går toppet det seg for meg, ja jeg ble så sint at jeg truet med å skrive meg ut. For akkurat når de på avdelingen har begynt å bli kjent med meg så bestemmer de seg for å flytte meg til en ny avdeling!
Først ante jeg et håp om at de kanskje ville flytte meg til Haukeland der de faktisk kjenner meg, men nei da, jeg skulle nå på intensiven her på Haraldsplass. Så da var det på an igjen, nye sykepleiere som måtte læres opp.
Det er ikke covid viruset som sliter meg ut, det er alt det andre som tærer på.

Hva som var grunnen til at de flyttet meg? Jo det var fordi de ikke hadde tid til meg, det tok de nesten to døgn å innse at ALS var en krevende diagnose. Som om ikke det var nok så klarte de å kaste det viktigste redskapet jeg hadde, det var når vi kom opp på intensiven at vi oppdaget at noe manglet. I to døgn har jeg lagt her, og på den tiden har de klart å sabotere hostemaskinen to ganger. Jeg ga tydelig beskjed om at skulle de vaske masken på hostemaskinen så måtte de ta filteret av, det tåler nemlig ikke vann. Men hva gjorde de?? Joda de vasket filteret de, så der lå jeg og gurglet i mitt eget slim med en ødelagt hostemaskin.

Ikke hadde de filter på sykehuset heller, så jeg måtte vente til min mann kom den kvelden. At jeg har hostemaskinen tilgjengelig når jeg har mye slim er alfa omega, det viser bare at selv helsepersonell har mye å lære om denne sykdommen. Men den største tabben skjedde altså i går, under flyttingen klarte de å kaste masken til hostemaskinen min. Jeg skjønner ikke at det er mulig engang, men igjen ble jeg sittende uten hostemaskin.

Jeg blir mer sliten av å ligge på sykehus enn av å være syk, så nå tror jeg det er på tide å komme seg hjem. Formen er fin og det samme er prøvene, så det ser ut til at dere ikke blir kvitt meg så lett. Nå håper jeg legen lar meg reise hjem i dag, for nå lengter jeg etter godstolen….

PS : Intensivavdelingen har vært fantastiske, det var her jeg skulle ha ligget fra første stund…

Jeg må innrømme at jeg ble redd når jeg fikk påvist covid, min største frykt ble plutselig virkelig.
Men jeg var ikke den eneste, frykten i øynene på min mann og vår lille gutt traff meg hardt.
“Skal mamma dø nå” visket han stille fra vinduskarmen, ordene hans fikk hjertet mitt til å briste.
Vi har pratet så mye om hvor farlig korona kan være for meg, og nå hadde jeg fått det.

“Du må komme hjem mamma, for hvem ellers skal gi meg lørdagsgodt” sa han like etterpå, igjen klarte han å få smilet mitt frem på tross av situasjonen.
I går følte jeg meg mye bedre, alle prøvene var fine. Jeg var spesielt glad for å se hvor fin metningen min var, for en frisk person skal den ligge mellom 95-97, og jeg har 95. Det må jeg si er ganske så bra for en som har hatt ALS i snart syv år, lungene mine er heldigvis sterke.

Familien er de eneste som får lov til å komme på besøk, uten dem her hadde jeg gått på veggene.
Jeg håper virkelig at det verste er over nå, men jeg vet at jeg kan plutselig bli verre igjen.
Jeg har ikke så mye krefter enda, men det skyldes nok lite matinntak pga kvalme.
Dette innlegget ble skrevet i går når jeg faktisk følte meg bra, og det er jeg glad for at jeg gjorde. For i dag er jeg elendig igjen, så nå håper jeg virkelig ikke dette betyr at jeg blir verre, for alt jeg ønsker meg er å komme hjem så fort som mulig…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det blir dessverre ikke noe langt innlegg fra meg i dag, det har jeg ikke krefter til.
Jeg fikk sjokk i går når legen kom inn på rommet mitt, jeg hadde testet positivt for covid.
Hvor jeg har fått det må gudene vite, men i følge legen har jeg fått det nylig.

Jeg er temmelig dårlig, og det verste er alt slimet som jeg ikke får opp.
Ikke ligger jeg på riktig avdeling heller, de har ikke den kunnskapen jeg trenger.
Det er fryktelig slitsomt å være nødt til å lære opp alle når jeg er dårlig, ikke forstår de meg heller så jeg må skrive alt.

Det var alt jeg klarte i dag, nå krysser jeg bare fingrene for at jeg ikke blir verre. Ha en fin dag alle sammen, og nyt solen for meg og…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går ble jeg misunnelig på gubben, det skulle vært meg som sto ute med slegga i hånden.
Siste rest av verandaen skulle ned, derfor sto gubben med slegga som sitt neste verktøy.
Det finnes ikke en bedre kur for frustrasjon enn å ta slegga fatt, og i går var jeg temmelig frustrert.
Jeg har nemlig kjent på det siden søndag, noe var på gang.

Men i går skjønte jeg hva som var galt, alle symptomene var der.
På tirsdag ble jeg nemlig svindårlig, kvalm, feber og ryggsmerter var noen av symptomene.
Så i går var det ingen vei utenom, legen måtte kontaktes.
En urinprøve ble levert inn, og klokken 12 ble mistanken min bekreftet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Så da var det bare å starte på en kur, og håpe på en kjapp bedring.
Men når gubben kom hjem fra legen ble jeg først livredd, jeg skjønte ingenting når en liten gutt kom løpende inn mens han ropte at jeg måtte på sykehuset. Hadde de funnet noe alvorlig i urinen min, jeg ble helt svett der jeg satt. Det ble ikke noe bedre når gubben kom durende inn som et løpsk lokomotiv, her var det noe alvorlig på gang.

Heldigvis fikk jeg stoppet en stresset gubbe før han dro meg opp av stolen, en forklaring var på sin plass.
Det viste seg at gubben hadde fått en telefon på vei hjem fra legen, og det hadde ingenting med urinprøven min å gjøre. Jeg hadde tydeligvis time på sykehuset i går, det var tid for tre måneders kontroll. Men den timen hadde gått oss hus forbi, og nå mente gubben at vi skulle haste opp dit.

Men i stolen satt jeg svindårlig, ikke tale om at jeg hadde klart noen kontroll i går.
Akkurat det trodde jeg gubben hadde skjønt, uansett tror jeg han skal være glad for at jeg nektet.
For like etterpå holdt jeg på å svime av på toalettet, blodtrykksfall nr 149 var på vei.
Det var da jeg kjente det, i tillegg til urinveisinfeksjon hadde jeg også fått menstruasjonen!! Ikke rart jeg var dårlig, tenk om vi hadde dratt på sykehuset, det hadde blitt en gøyal (NOT) kontroll. Heldigvis fikk jeg utsatt timen til fredag, så da krysser jeg fingrene for at formen er bedre til da.

Men jeg satt inne og pleide formen holdt gubben på ute, og i går hadde han bestemt seg for at siste rest av verandaen skulle ned, Hele dagen holdt han på, og klokken 21.30 kom han endelig i mål.
Så nå er det verste gjort, i hvert fall for gubben sin del.

Når det gjelder meg ble alt så mye verre i dag, så ille at ambulansen måtte komme og hente meg. Så nå ligger jeg på sykehuset og venter på legen, på en solskinnsdag skulle jeg selvfølgelig bli innlagt.
Men jeg føler meg heldigvis bedre nå, så da krysser vi fingrene for at det går riktige veien…

Jeg så det på han i går, måten han vandret hvileløst rundt på gulvet tydet på at han tenkte på noe.
Dessuten kunne jeg skimte den lille blodåren i tinningen hans, og den kom alltid frem når en finnmarking hadde mye å tenke på. Ute hadde skumringstimen tatt over, roen var i ferd med å senke seg.
En liten gutt hadde tatt kveld for lenge siden, nok en dag nærmet seg slutten.

Mørket var i ferd med å ta over ute, og i en liten stue satt jeg og så på en urolig mann.
De brede skuldrene hans bar på en byrde så stor, og igjen ble jeg sittende å kjenne på håpløsheten.
Alt jeg ville var å hoppe ut av stolen og løpe bort til han, legge armene mine rundt han og viske at alt ville bli bra. Men i en stol satt jeg fanget, og vi visste begge at ingenting ville noensinne bli bra igjen.

Fremtiden hadde igjen innhentet min mann, og nå vandret han hvileløst over stuegulvet.
Jeg så det på hele han, nå var det han som bar på tusen spørsmål uten å finne svar.
Stille falt han sammen fremfor meg, hjertet mitt stoppet i et lite sekund når han la hodet sitt i fanget mitt.
En stor sterk mann lå nå som et lite barn i mors fang, og alt jeg klarte å gjøre var å sitte hjelpeløs og se på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var da den kom, en liten setning som traff meg hardt.
“Det skulle vært meg kjære, for du har så mye mer å gi” visket han stille, ordene hans fylte rommet.
En liten tåre banet vei for de hundre andre som sto i kø, ordene til min største kjærlighet fikk tårene mine til å flomme over. Med egne tårer i øynene kikket han opp på meg, og i et lite øyeblikk sto tiden stille.
Kjærligheten fylte en liten stue når jeg stille visket tilbake, “jeg er glad det ikke er deg kjære, for du og vår lille gutt hører sammen”….. 

Det ble en travel mandag i går, ja i hvert fall for gubben sin del.
Det hele begynte om morgenen, og for første gang i år var jeg oppe før gubben.
Min datter skulle nemlig reise i går, og jeg hadde mest lyst til å be henne om å pakke meg ned i kofferten hennes. For min datter skulle nemlig til Kreta, og der var det ikke antydning til regn.

Sol og varme i to uker skulle jeg gjerne hatt, men den tiden er nok dessverre forbi.
Min datter var så heldig å bli invitert og bli med på tur med en venninne og hennes familie, så at hun får en fantastisk opplevelse er jeg ikke i tvil om. Dessuten er det betryggende for meg å vite at hun skal være med dem, jeg ville vært mer engstelig dersom hun og venninnen hadde reist alene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Gubben sto ikke opp før elleve i går, og da hadde jeg og min gått i gjennom pakkelisten to ganger allerede.
Det ble tydelig at min datter hadde reisefeber, for hele formiddagen stilte hun meg det samme spørsmålet.
“Har jeg glemt noe mamma” spurte hun utallige ganger, akkurat som om jeg kunne se hva hun hadde pakket ned. Men det hun eventuelt ikke fikk med seg får hun heller kjøpe, shopping hører jo med når man er i Syden.

Sjåføren til flyplassen ble min mann, men en time før de skulle dra kom assistenten oppgitt ut fra badet.
Vaskemaskinen hadde bestemt seg for å ta seg en endelig ferie, det var ikke snakk om at den ville arbeide mer.
Det medførte til at gubben fikk det travelt i går, i tillegg fikk feriebudsjettet seg en uventet smell.
Likevel føler jeg at vi gjorde et kupp, for vaskemaskinen kostet ikke mer enn fire høvdinger og da har vi ti års garanti. Så mest sannsynlig kommer vaskemaskinen til å overleve meg, tenk om det vi mennesker også kunne ha kommet til verden med en viss garanti.

Heldigvis kunne jeg bestilte maskinen via klikk og hent, så det sparte gubben for mye unødvendig arbeid.
Når han kom hjem igjen dro han meg opp av godstolen, kjerringa måtte være med å se på det nye vidunderet.
Men når vi kom ut på badet skjønte jeg hvorfor gubben absolutt skulle ha meg med, gubben hadde nemlig en vask han måtte få unna. Så etter en enkel innføring i programmene kunne gubben starte den nye maskinen, og det var da vi fikk oss en gledelig overraskelse.

For i motsetning til den forrige var denne vaskemaskinen nærmest lydløs, nå var det slutt på å boltre dørene under vask av klær. Det beste er at assistentene nå kan vaske klær selv om jeg vil ligge lenger en morgen, jeg slipper å våkne opp til noe som ligner på jordskjelv.
I dag var det høst når vi sto opp, så ille var været ute at gubben frivillig fyrte i peisen. Nå er vi lei begge to, dette har vært en elendig sommer. Knitrelydene fyller igjen huset, og nå misunner jeg virkelig min datter….

På lørdag ble det litt vel mye sukking og stønning fra gubben, allerede på dag 2 av byggeprosjektet var gubben lei. Som alltid gikk gubben på med godt mot, og som alltid var motet større enn kreftene.
Gubben vil ikke innrømme det, men på det området er han lik meg.
Jeg gikk også bestandig litt for hardt ut når jeg skulle begynne på et nytt prosjekt, og da blir man lei fort.

Nettopp det skjedde med gubben, alle kreftene hadde tatt slutt. Han hadde jobbet så hardt om fredagen at når lørdagen kom var han helt tom, så tom at jeg nesten ble litt bekymret for han.
Han som meg må bli flinkere til å lytte til kroppen, og heller gi seg før det faktisk smeller.
Lørdags kveld lå han på sofaen med hodepine, og det var da han bestemte seg for å ta kjerringa med på tur.

“I morgen tar æ fri, og da drar vi på tur” utbrøt han plutselig, og dermed var det gjort.
Gubben hadde ringt til min lillebror for å høre om de var hjemme, og min bror bor i mitt barndomsparadis.
Jeg ble så lykkelig over valget til gubben, for er det et sted jeg virkelig føler tilhørighet til så er det det stedet.
Hver gang vi kjører av fergen føler jeg roen komme, jeg får puste fritt igjen.

Men det er ikke bare godt, for rett over fjorden fra min bror ligger den.
Hytta i mitt hjerte, den eneste plassen som har gitt meg sinnsro når jeg trengte det som mest.
Jeg får tårer i øynene bare jeg ser den, det er vondt å tenke på at jeg ikke kommer meg ned der lenger.
Tapet av hytta er min store sorg, en sorg jeg aldri kommer over.

Heldigvis har jeg min bror der inne, og jeg er så takknemlig for at han og samboeren hadde meg i tankene når de bygde huset sitt. Hos dem trenger jeg ikke være redd for bratte trapper eller andre hindringer, der kan jeg kjøre rett inn og nyte den fantastiske utsikten over mitt barndomsparadis.
Og som alltid ble vi tatt i mot med åpne armer, de sto og ventet på oss når vi kom.

Været kunne vært bedre, og jeg var glad for at gubben hadde tatt på meg ullgenser før vi dro.
Men min bror hadde tatt høyde for været, han hadde gjort om garasjen til grillstue.
Besøk fikk vi også, søskenbarnet mitt kom bort med familien sin. Dermed fikk vår lille gutt mange barn å leke med, det ble rene slektstreffet i garasjen til min bror. Duften av nystekte boller slo i mot oss når vi kom inn, det ble fort klart at min svigerinne ikke hadde ligget på latsiden denne søndagen.

Men det var en ting hun ikke tatt høyde for, nemlig pølsene som ble lagt på grillen. Jeg og gubben skjønte ingenting når en liten gutt ikke ville spise opp pølsen sin, for er det noen som elsker pølser så er det han.
Men ikke disse pølsene, derfor fikk gubben overlevert pølsa fra sin sønn, To tygg av pølsa og jeg trodde gubben skulle stryke med, jeg skjønte ingenting når han begynte å gispe etter luft.

Det viste seg at dette ikke var vanlige grillpølser, det var kyllingpølser full av chili!
Gubben som syns den mildeste tacoen er sterk sto nå på gulvet og spyttet flammer, og når jeg så meg rundt i rommet la jeg merke til at alle barna var i samme situasjon. Det var ikke et tørt øye inne i garasjen, disse pølsene var i sterkeste laget.

Heldigvis lå det andre ting på grillen, så vi ble mette alle sammen. Jeg var bare glad for at gubben hadde prøvesmakt pølsen først, for jeg hadde egentlig tenkt å ta en. Nå tåler jeg sterk mat bedre enn gubben, men når jeg så reaksjonen hans tok jeg ingen sjanse. Vi hadde en strålende dag hos min bror, dessverre var ikke formen min helt god så når barnetv nærmet seg måtte jeg kaste inn håndkleet.

Ombord fergen på vei hjem igjen satt jeg og halvsov i bilen når noen plutselig dro i bakdøra.
Det viste seg at barndomskameraten min var ombord samme fergen, det resulterte i en svært hyggelig overfart.
Så dagsturen i går ble fullkommen på alle måter, jeg fikk tilbringe tid sammen med familien og treffe venner fra barndommen. Nå sitter jeg her litt pjusk i formen, men med et varmt hjerte. Ute regner det som vanlig, men inne er hjertevarmen stor….

Jeg er heldig som er gift med en mann som ikke er redd for å ta i et tak, det hjelper også på at han både kan støpe og kjøre gravemaskin. Det er takket være min mann at jeg fortsatt kan bo hjemme, for hadde ikke han tatt på seg arbeidet med å bygge om hele uteområdet så hadde det blitt vanskelig. Vi var heldige som fikk tilskudd fra Bergen kommune når jeg ble syk, men seks hundre tusen var ikke nok til å dekke både uteområde og påbygg på huset.

Hele uteområdet måtte oppgraderes, trappa måtte fjernes for å gjøre det rullestolvennlig og større parkering var også nødvendig. Takket være naboene fikk gubben låne alt utstyr han trengte, og gjennom jobben fikk han betong. Naboer og familie stilte mannsterke opp for å hjelpe til, og uten den hjelpen hadde vi aldri kommet i mål. All fritid gikk med på prosjektet, det var ikke mye jeg så til gubben på den tiden.

Men gubben og alle hjelperne gjorde en fantastisk jobb, de sto på fra morgen til kveld.
Gubben laget ikke bare rampe ved inngangsdøra, han støpte også en platting utenfor. I tillegg gravde han ut deler av hagen slik at vi fikk større parkeringsplass, og lagde vei slik at jeg kom meg opp på verandaen. Det var ikke en ting han ikke tenkte på, og nå kan jeg kjøre rundt huset så mye jeg vil.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg tenker tilbake på den tiden så ser jeg hvor heldig jeg er, det er ikke mange mannfolk som ville kastet seg ut på et så stort og omfattende prosjekt. I hvert fall ikke utenom en 100% jobb, jeg skal være glad for at jeg har en mann som elsker å holde på med anleggsarbeid. Gi den gubben en gravemaskin og han er fornøyd, jeg vet hva jeg skulle ha gitt han i gave dersom jeg hadde vunnet i Lotto.

Takket være planleggingen til gubben kan jeg nå bevege meg fritt rundt, og det er jeg evig takknemlig for.
Lille julaften i 2018 ble siste dag på prosjektet, selv om det var sent på ettermiddag stilte naboen opp for å hjelpe gubben med siste støping. Det sier mye om hvor fantastiske naboene våre er, selv om det er jul så stiller de opp.

Gubben har fortsatt mange planer for uteområdet, men uten gravemaskin må det vente.
Jeg er bare fornøyd med at jeg kan bevege meg fritt rundt overalt, det eneste jeg savner er å komme meg opp i hagen. Jeg elsket nemlig å sitte oppe ved grillhytten og nyte utsikten, det skulle jeg gjerne gjort igjen.
Men jeg skal ikke være storforlangende, jeg skal være glad for at jeg fortsatt kan bo hjemme takket være gubben sin enorme innsats…

Ja i går satte gubben i gang, nå var det ingen vei tilbake.
I flere måneder har han pratet om å rive verandaen, og i går fikk han altså ånden over seg
Når gubben dropper frokost til fordel for arbeid ja da er det fare på ferde, da er gubben i overkant ivrig.
Fordelen er at arbeidet går unna når gubben er i det moduset, ulempen er at vi bør gå i dekning alle mann.

Jeg tenkte på det i går når jeg sto opp til et fæla rabalder på utsiden, vi burde ha vurdert å sende ut nabovarsel.
Men så la jeg merke til været, skyfri himmel så langt øyet kunne se.
For er det en ting gubben hater så er det varme, og når han i tillegg må arbeide i varmen pleier økten og bli kortvarig. Jeg ble en smule bekymret i går, for i går var det ingen gloser å høre.

Sammen med en liten gutt reiv de verandaen bit for bit, og det første som forsvant var rekkverket.
Og når det forsvant så jeg det, hvor mye det skjulte for utsikten.
Sakte men sikkert kom havet til syne, og når hele rekkverket forsvant kunne jeg nyte en spektakulær utsikt fra stuen vår. Vi har lenge snakket om glassrekkverk, og når jeg så utsikten i går ble jeg helt overbevist om at det var riktig valg.

En liten gutt storkoste seg i går, det beste han vet er å få arbeide sammen med sin far.
Han trenger ikke dyre ferieopplevelser eller aktiviteter, så lenge han får skru og hamre med sin far så er han strålende fornøyd. Det er den beste ferieopplevelsen han kan få, og det er en fryd for meg å se de sammen.
At de to hører sammen er det ingen tvil om, tanken på at de har hverandre er en stor trøst for meg.

Men hva som bor i den lille kroppen vet vi ikke, for den gutten kan jobbe!!
Han bærer på tunge kampesteiner, drar på lange tunge planker, ja han jobber som om han var en voksen mann.
Når ungdommen i huset ikke kan stille opp så har gubben en trofast hjelper, en liten gutt svikter aldri. Men når han hadde jobbet fra 10-18 i går måtte vi sette foten ned, heldigvis kom storebroren oss til unnsetning. Han tok med seg en liten gutt for å besøke besteforeldrene, dermed fikk en liten sterk arbeidskar seg en velfortjent pause.

Nå gjenstår det å se hvor lenge jeg må vente på en ny veranda, det tar tid når man må gjøre arbeidet alene.
Men at det blir bra er jeg ikke i tvil om, for den verandaen trenger å bli oppgradert.
Jeg har vært skeptisk hver gang jeg har kjørt med rullestol på deler av den, for den heller nedover på ene siden.
Så det skal bli godt med en ny veranda, det er på høy tid for å si det sånn….

Hver gang jeg drar på ferie med gubben vet jeg hva jeg kan forvente, for gubben er ikke akkurat kjent for å være tålmodig. Det begynner allerede før vi starter, alle glosene over bagasjen er blitt et bevis på at ferien er i gang.
Turen til Fosen gikk knirkefritt for seg, mye takket være svigermor som alltid har et ekstra øye med meg. For mens gubben durer avgårde når vi er ute og går forlater ikke svigermor meg, men den ene gangen hun ikke var med gikk det galt.

Det var når vi kom til Hafjell at det gikk galt for første gang, plutselig befant jeg meg i en hotellkorridor helt alene. Vi ankom hotellet sent om kvelden den dagen, og gubben var både trøtt og lei.
Alt som sto i hodet på han var å komme seg i seng, ting kunne ikke gå fort nok. Vi hadde fått rom i 3 etasje, og alt gikk bra helt til vi kom ut av heisen. For når vi kom ut oppdaget vi at vi hadde kommet til et veiskille, svigermor gikk en vei for å finne rommet og vi en annen.

Litt borti korridoren kom vi til en dør som sto åpen, men det varte ikke lenge.
Gubben løp som vanlig noen meter foran meg, og på vei gjennom døren dultet gubben borti døren.
Dermed var det gjort, døren gled lydløst igjen fremfor meg. Så der satt jeg da, helt alene i en hotellkorridor klokken 23 på kvelden. Men før eller siden måtte da gubben se at kjerringa var borte, det kunne da ikke ta så lang tid??

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det skulle jeg ikke si, for jaggu tok det sin tid. Til slutt ble jeg reddet av noen fremmede, heldigvis var vi ikke de eneste sene gjestene denne kvelden. Med døren åpen igjen kunne jeg fortsette fremover, og langt borti korridoren skimtet jeg en kjent skikkelse.
Gubben hadde ikke lagt merke til at jeg var borte engang når jeg kom rasende inn på døra til hotellrommet, så han skjønte overhodet ikke hvorfor kjerringa var lynings. Ikke hjalp det med en forklaring heller, et spørsmål fra gubben fikk meg til å innse at slaget var tapt.
“Hvilken dør, jeg har da ikke gått igjennom en dør”??? 

Men toppen av kransekaka kom neste dag, for på vei til Tønsberg stoppet gubben på en bensinstasjon, og der hadde gubben gjort et uvanlig kjøp. Jeg måtte se to ganger på gubben når han kom ut med en wunderbaum i hånda, den samme gubben som bestandig klager over duftlysene mine.
“Det er så dårlig lukt fra klimaanlegget” forklarte gubben, men om det var klimaanlegget som var den skyldige var jeg ikke helt overbevist om.

Gubben reiv av plastikken og hang den opp på speilet, fornøyd med kjøpet kjørte gubben videre.
Jeg tror vi knapt hadde kjørt 100 meter når finnmrksglosene igjen fylte bilen, og like etter bråstoppet gubben bilen. Rød i toppen røkket gubben wunderbaumen ned fra speilet, aldri har jeg sett gubben hoppe ut av bilen så fort som han gjorde da. Vi ble sittende igjen som et spørsmålstegn, og selv om motoren fortsatt gikk og alle dørene var igjen så kunne vi fortsatt høre gubben.

Rasende kom gubben tilbake uten wunderbaumen, vinduene ble rullet ned på vidt gap før han kjørte videre.
“Kan du lukke vinduet mitt” spurte jeg lettere oppgitt, men allerede før jeg hadde stilt spørsmålet skjønte jeg at jeg hadde tapt den kampen.
“E du rett??? Kjenner du ikke lukta???  gaulte gubben, men alt jeg kjente var en deilig lukt av vanilje.
“Det skulle ikke vært lov å selge sånt drit” fortsette gubben, glosene stoppet ikke før vi nærmet oss Tønsberg.
En ting er sikkert, gubben har kjøpt sin første og siste wunderbaum…