Jeg er så glad , overlykkelig rett og slett.
Det føles ut som om jeg har vunnet i Lotto , livets Lotto vel og merke.
Det lille håpet som ble tent i går er nå blitt til en flamme , en flamme som skinner for meg nå.

 

Trøtt og motløs våknet jeg opp i dag , klokken var ikke mer enn 08.00.
Gjennom skitne vinduer så jeg livet fare forbi , men inne på et sykehusrom sto tiden nærmest stille. Alt jeg ville var å komme meg ut , ut i en verden der alle andre var. Men tiden går sakte når man ligger på sykehus , og en svak tikking fra veggen blir en påminnelse om all den tiden jeg har mistet.

 

Akkurat i det jeg bestemte meg for å lukke øynene igjen så skjedde det , døren gikk opp inn til rommet mitt. Inn døren kom en smilende lege , den samme smilende legen som i går.
“Jeg har sett på resultatet fra natten , og det ser mye bedre ut enn den første natten” sa han med et smil rundt munn , og de ordene traff meg som en mild bris en varm sommerdag.

 

Nå håper jeg bare lungelegen min blir like fornøyd , slik at vi kan legge trakeostomi planene tilbake på hylla.
Det er nemlig det siste jeg vil , det føles som om de bare vil operere meg nå fordi jeg en dag vil trenge det. Det blir akkurat det samme som takheisen som bare henger der , i to år har den hengt der ubrukt bare fordi jeg en dag ville trenge den.

 

Nå skal jeg snart hjem igjen , for godt denne gangen. Det ble et lengre opphold enn jeg hadde sett for meg , men jeg drar i det minste hjem med litt dyrebar tid i lomma. Jeg håper i det minste at det er det denne nye maskinen vil gi meg , litt mer tid til å nyte alle livets gleder. Så nå ber jeg en stille bønn om at lungelegen også smiler i dag , for om han er fornøyd med dette resultatet så har jeg virkelig vunnet i Lotto , men det får jeg ikke vite før neste uke…

Jeg ble irritert når jeg våknet i dag , eller rettere sagt irritert for at jeg ble vekket. Klokken 06.00 kom en hvitkledd mann inn på rommet mitt , det var tid for å måle blodgassen etter natten. Nå var det ikke fordi han kom at jeg ble irritert , men fordi han røkket vekk mitt eneste kommunikasjon verktøy. For der lå jeg med masken fortsatt på , og siden han hadde fratatt meg datamaskinen så hadde jeg ingen mulighet til å kommunisere. Jeg skjønte ikke hvorfor han på død og liv måtte ta prøven på den siden som datamaskinen sto , det var da mye bedre plass på andre siden.

De tenker seg rett og slett ikke om , tenker ikke på at det er en øyenstyrt maskin. Det er nemlig ikke så lett å få den tilbake i rett posisjon , så jeg ble rasende på morgenkvisten i dag. Hadde det ikke vært for at sykepleieren som hadde nattevakt var litt kjent med slike maskiner så hadde det aldri gått , til alt hell var rette personen på jobb i natt. Plutselig skjønte jeg hvordan fremtiden kom til å bli , uten mulighet til å si ifra blir ting ekstremt vanskelig.

Jeg var jo full i panikk fra før av , så når datamaskinen ble fjernet var det dråpen som fikk det til å renne over. I går kveld ble jeg liggende og be til Gud , en stille bønn med tårer på kinn om at resultatet måtte bli bedre i dag. Jeg trengte et lite mirakel , jeg trengte et lite lys i tunnelen. Det skulle det vise seg at jeg fikk , faktisk tre små lys fikk jeg etterhvert.

Masken ble tatt av når blodgassen ble tatt , men det var litt for tidlig til at jeg hadde tenkt å starte dagen. Så jeg gjorde det eneste fornuftige jeg kunne gjøre , lukket øynene og sov videre. Jeg bråvåknet av at rom døren gikk opp noen timer etterpå , og inn kom to skinnende lys. Gubben og en liten gutt kom mye tidligere enn avtalt , og jeg fikk nesten tårer i øynene av å se de. En liten gutt kom løpende mot sengen og hoppet oppi før jeg fikk sagt et ord , og nettopp det trengte jeg idag.

“Kan vi se film sammen mamma” spurte en liten gutt bedende når han kom opp i sengen , jeg kunne kjenne hvordan han krøp tett inntil meg. Varmen fra en liten gutt fikk alle bekymringer til å forsvinne , og den neste timen var det bare meg , en liten gutt og Kaptein Sabeltann på datamaskinen som betydde noe. Hele verden forsvant i et lite øyeblikk , jeg hadde alt jeg trengte i en liten seng.

Like etter kom legen inn , en annen lege denne gangen. Lungelegen min hadde tatt lang fri , men ikke helt fri tydeligvis. På telefonen hadde han konferert med vaktlegen , og sammen hadde de gått igjennom nattens målinger. Det viste seg at de nye innstillingene hadde hjulpet , det var et bedre resultat i natt. Jeg kjente hvordan et lite håp ble tent inni meg , hadde jeg kanskje blitt bønnhørt? Men de ville gjerne ha meg liggende en natt til for å prøve en siste innstilling , og det følte jeg det var verdt når de nå var inne på rett spor.

Litt lettere til sinns kunne jeg dra hjem på perm i dag , og jeg kom hjem til full vår. Trærne var blitt grønne , plommetrærne var begynt å blomstre , og barnelatter fylte gaten. Grillmaten hadde jeg kjøpt inn i går , invitert mine foreldre hadde jeg også gjort. Så at jeg har hatt en fantastisk dag er det ingen tvil om , og da gjør det ingen ting om jeg må sove enda en natt på sykehuset….

Se på bilde under , drar dere kjensel på noen? Jeg fikk dette avisutklippet tilsendt av en dame i Vardø , tenk at det er ti år siden! Men jeg er glad det ikke ble akvariet , heksemonumentet er så vakkert , spesielt og unikt , et skaperverk alle burde reise til for å oppleve. Jeg er så takknemlig for de årene jeg fikk i Vardø , den øya lever fortsatt i mitt hjerte💖

Hele dagen ble ødelagt for meg i går , jeg klarte ikke konsentrere meg om noe som helst. Jeg ble bare sittende hjemme i godstolen og kverulere over livet , i min egen boble trakk jeg meg tilbake.

Min kjære mann så det på meg når han kom hjem fra jobb , men en liten gutt var bare glad for at mamma var hjemme. “Se på meg mamma , var jeg ikke fin” spurte han stolt med en rosa russelue på , min skjønne velse gutt som ikke skjønner så mye men som forstår likevel. Jeg kjente hvordan klumpen i halsen vokste , likevel smilte jeg mitt største smil og sa som verdens stolteste mor , ” du er verdens fineste russegutt lille venn”

“Jeg er ikke liten lenger mamma , jeg er jo stooor” protesterte en lit….nei stor gutt , han ville ikke ha det stempelet på seg lenger. Men som mor blir liksom barna aldri store , de vil for alltid være mine små gull. Jeg følte meg plutselig så sliten , mitt livs største kamp virket så nytteløs. Her gjør jeg alt for å holde meg okkupert , holder meg opptatt med forskjellige gjøremål fordi jeg vet det gjør meg godt. Men i går slo det meg at i det hele betyr det ingenting , spesielt ikke når jeg ikke kan stole på meg selv lenger.

Det er nettopp slik det føles nemlig , for selv om prøvene og jeg føler meg bra så er det tydeligvis ikke nok. Legene vet best , og det må jeg bare stole på. Livet mitt er bra nå , jeg lever et godt liv. Men jeg vet den dagen kommer , en dag blir livet mitt enda mer begrenset.

I går ble jeg sittende og undre meg over hvor store forskjeller det er på nettopp dette området. For når er egentlig tiden kommet for å vurdere trakeostomi? Jeg har kjent og kjenner mange ALS syke som lever på en bipap maskin døgnet rundt , de klarer seg nesten ikke uten den. Og selv om de har takket ja til trakeostomi på sikt , har legene deres vurdert at så lenge prøvene er bra så er det ikke nødvendig.

Jeg derimot bruker den bare noen timer på natta , har ingen problemer med pusten i våken tilstand verken når jeg ligger , sitter eller står. Likevel presser legene på , og det forstår jeg faktisk ikke. Noen ganger lurer jeg på om det vil være verdt det , for hvem vet hvor lenge jeg kan leve som nå. Men en ting er ihvertfall sikkert , jeg har ikke tenkt å legge meg under kniven når jeg er slik jeg er nå , jeg må faktisk lytte litt til meg selv også. Det er når legene stadig bringer opp en operasjon at et spørsmål dukker opp , et spørsmål som gir meg mareritt om natten. For tenk om jeg egentlig er nærmere enn jeg tror? Det er tydeligvis ikke godt nok å føle seg bra med denne sykdommen , ihvertfall ikke i følge legene…

Natten gikk bra , faktisk bedre enn forventet. Den første masken jeg prøvde i går kveld klarte jeg bare ligge med i ett par timer , den harde plastikken gnagde mot huden min. Men heldigvis hadde vi to masker , og når jeg fikk på den andre var det som himmelen i forskjell. Jeg var så sliten i går kveld etter alle opplevelsene , noe som igjen slo ut i hodepine. Klokken 12.15 klarte jeg ikke mer , dessverre var det ikke lenge jeg fikk sove.

Sykepleieren hadde nemlig fått beskjed om å lese av maskinen hver time , i tillegg delte jeg rom med en annen dame. Men akkurat det tror jeg var verre for henne enn for meg , for i motsetning til meg så klarte hun seg selv. De første timene hang jeg på alarmen , armer og bein måtte justeres. Heldigvis var sengen veldig god , de hadde nemlig fått nye moderne senger med luft i siden sist jeg var der.

Så jeg fant roen til slutt , og klarte faktisk og sove innimellom slagene. Og det til tross for alt utstyret jeg lå med , det var ingen tvil om at kjerringa skulle overvåkes. Natten gikk så bra at jeg faktisk var overrasket selv , nesemasken var jo en drøm å ligge med. Sykepleieren var godt fornøyd med både metning (oksygenopptak) og blodgassprøver , alt lå innenfor normalen. Dessuten fikk jeg overraskende besøk på morgenkvisten der , en god venninne som jeg har jobbet med stakk plutselig innom.

Jeg kunne ikke ha vært i bedre humør i dag når jeg våknet , et besøk og alle de fine prøvene førte til at jeg fikk en god start på denne onsdagen. Så når lungelegen kom for å snakke med meg om resultatet fra natta smilte jeg fra øre til øre , men det smilet forsvant fort når han satte seg ned.

For denne andre maskinen hadde ikke gitt det resultatet han hadde håpet på , den klarte ikke forhindre pustestoppene mine. Nå skal det sies at de ikke er så alvorlige enda , ikke er de så mange heller. Når jeg var på forrige kontroll så ble jeg så glad for å høre nettopp dette , at de ikke gjorde noe skade på dette tidspunktet , og det gjør de heller ikke nå.

I følge lungelegen er jeg ganske så spesiell , jeg klarte ikke bestemme meg for om det var bra eller dårlig i denne sammenhengen. Det er nemlig stemmebåndet mitt som lukker seg om natten , og da klarer ikke maskinen trenge igjennom med den luften jeg har behov for. Det samme er det med hostemaskinen også , men det løste seg når jeg fikk denne nye hostemaskinen. Så vidt meg bekjent har de kun to maskiner som jeg kan bruke på natta , men idag fikk jeg vite at resultatet var det samme med begge.

Det var da det kom i fra lungelegen , den eneste løsningen for å få et perfekt resultat var trakeostomi. Der satt jeg og følte meg friskere enn noen gang før , og så snakket han om hull i halsen???
Alle hårene på kroppen min reiste seg , var det dette jeg hadde lagt meg inn frivillig for? Jeg har INGEN som helst problemer med pusten bortsett fra noen pustestopp på natta , jeg er i god form og alle prøver er fine fortsatt. Jeg hadde mest lyst til å kjøre over han med rullestolen , men som den snille piken jeg er tok jeg på meg et tappert smil istedenfor.

Vi ble enige om å prøve en natt til med noen andre innstillinger , men hvis det ikke fungerer så kan de ikke gjøre noe mer for meg. Gråtkvalt trillet jeg ut av sykehuset i dag , jeg kunne faktisk ikke forstå at han hadde nevnt hull i halsen engang. Men det viser seg gang på gang , når ikke gubben er med så får jeg motsatte beskjeder. Gubben steilet jo i andre enden av telefonen når jeg fortalte det , for når han var med på kontroll var ikke trakeostomi oppe til tema engang. Så lenge jeg ikke merket noe på formen min så var det ingen problem , det var det vi fikk høre bare for noen uker siden.

Verdens fineste russ fikk jeg hjem i dag 💜

Ingenting er forandret fra da til nå , verken prøver eller pustestopp er blitt verre. Så jeg har lite lyst til å dra opp igjen i kveld , faktisk har jeg lyst til å si fra meg alt. Jeg skal ikke ha noe trakeostomi så lenge jeg føler meg bra , og hører jeg det en gang til så fraskiver jeg meg alt. Da får heller sykdommen gå sin gang , det går den veien høna sparker uansett…

Selv etter mange samtaler med en liten gutt de siste dagene så skjønte jeg at han var urolig , han kjenner nok på den samme uroligheten som jeg gjør. For selv om vi forklarte at dette slettes ikke var noe farlig , så var tanken på sykehus mer enn nok for en liten gutt. Den minste forandring er nok til at tryggheten forsvinner , mamma skal være hjemme når han kommer fra barnehagen.

Derfor ble jeg så glad i går når jeg så at det ikke gikk så lang tid på sykehuset som jeg trodde , klokken 14.00 kunne jeg kjøre hjem igjen. Jeg hadde advart en liten gutt om at jeg kanskje ikke var hjemme når han var ferdig i barnehagen , for jeg ante jo ingenting. Du kan tro det var en glad gutt som kom løpende inn i går , mamma var jo hjemme jo! Undrende lurte han på om jeg hadde vært på sykehuset i det hele tatt , eller om jeg bare hadde tullet med han.

Han satt ved min side lenge i går ettermiddag , pratet om alt han hadde gjort i barnehagen. Noe som er veldig ulikt han , normalt sett så må vi dra det ut av han. Men det beste var at jeg fikk med meg en frisørtime , nyklippet og stolt kom han imot meg. Jeg utbrøt at jeg trodde han måtte ha vokst en meter under saksa , og da lo en liten gutt og mente at det måtte ha vært en magisk saks.

Men så var det jo det da , mamma måtte opp igjen på sykehuset. Det var som å slå på en bryter , latteren og gleden stilnet på et blunk. Så selv om det var litt i seneste laget så fant vi ut at en liten gutt skulle få følge mamma på sykehuset , vi ville jo gjerne trygge han på at det ikke var noe farlig. Gi han en positiv opplevelse med sykehus , kanskje det ville viske ut litt av det traume han satt med.

Det var en lykkelig gutt som ankom sykehuset med meg i går kveld , han var rask med å krype opp i senga mi når gubben hadde lagt meg tilrette. Det er lenge siden jeg har fått en så god klem som i går , og etter å ha lovet at ja mamma kom hjem igjen så var han strålende fornøyd. Det var så godt for meg å kunne dele en hyggelig stund med han på sykehuset , mammahjerte fikk litt ro over seg. Og selv om det siste han sa var “jeg skulle ønske du var hjemme mamma”, så forlot han meg med et stort smil i går.

En time etter at de hadde forlatt meg begynte meldingene å tikke inn , hele familien sendte melding for å si god natt. Gubben sendte stemningsbilder fra trappa , min datter sendte melding og fortalte at de hadde vunnet fotball kampen , og den ene sønnen lurte på hva vi skulle ha til middag neste dag. Med et smil rundt munnen lukket jeg øynene i går , og det siste jeg tenkte før jeg sovnet var “for en fantastisk familie jeg har”….

Til tross for at jeg har vært urolig over denne innleggelsen så har jeg klart å holde meg rolig , ja det vil si inntil i dag. For i dag våknet jeg helt svett , den uroligheten jeg har følt på i det siste hadde nå tatt over hele kroppen. Angsten hadde igjen fått grobunn , og i det jeg kom over i rullestolen kjente jeg det. Hos meg slår nemlig angsten seg ut i ryggen , et bestemt punkt på venstre side murret nå intens. Og da er det gjort , den ryggsmerten forsvinner ikke med det første.

 

Det var nemlig så mye nytt i dag , assistenten som aldri hadde kjørt rundt på meg i bil før , alt utstyr som måtte med , og uvissheten over hva som ventet meg på sykehuset. Alt medførte til at jeg fikk et aldri så lite panikkannfall i morges , noe som igjen resulterte i ryggsmerter. Pokker også , dette var det siste jeg trengte , med en pute bakom ryggen på ene siden prøvde jeg å manøvrere rullestolen ut døren. Jeg så sikkert ut som en slagpasient når jeg ankom sykehuset i dag , hadde det ikke vært for at skiltet på rullestolen sa ALS så kunne man begynne å lure.

Selvfølgelig kom vi oss opp uten problemer , det er bare det at jeg har enda flere dårlige erfaringer med tidligere assistenter i hodet. Det er nemlig ikke bestandig det er så greit å være en hjelpeløs passasjer , spesielt ikke når man ligger faretruende nært autovernet eller andre biler i 80km/t. Ikke at det skjedde i dag altså , heldigvis slapp jeg unna faretruende opplevelser i dag.

Det er bestandig med blandete følelser at jeg kommer inn på sykehuset , alle minner fra når jeg selv jobbet der kommer tilbake. En gang var det jeg som tråkket i endeløse krridorer , en gang var det jeg som tok vare på andre. Men nå er det jeg som må bli tatt vare på , og nettopp det føler jeg ekstra på når jeg kommer tilbake til kjente krridorer.

I tillegg gruet jeg meg for å komme tilbake til den avdelingen hvor jeg engang lå og kjempet for livet , men det var når jeg kom opp at jeg ble forbanna på meg selv. For jeg hadde knapt kommet inn døren til avdelingen når jeg hørte “hei Vivian , så kjekt å se deg igjen”.

En etter en kom de for å hilse på , de samme sykepleierne som engang kjempet så hardt for å få meg tilbake i form igjen. Plutselig følte jeg meg så dum , for der satt jeg med ryggsmerter og angst når jeg egentlig var kommet til de tryggeste omgivelser. I tillegg var jeg ikke syk engang , jeg gjorde dette frivillig! Jeg ble vist inn på det samme rommet som jeg lå på for to år siden , og like etter kom et kjent fjes innom. Fysioterapauten Tiina kom innom for å høre hvordan det gikk med den nye hostemaskinen min , og for å vise nysgjerrige sykepleiere hvordan den virket. Og selvfølgelig stilte jeg meg til disposjon , det var nå det minste jeg kunne gjøre.

Like etter kom min sprudlenede engasjerte lungelege , det var tid for å prøve masker og innstille maskinen for natten. Det hele tok i underkant av to timer , og etter det fikk jeg dra hjem igjen. Så nå sitter jeg her og føler meg passelig tåpelig , her sitter jeg med ryggsmerter uten grunn. Så nå sitter jeg bare og venter på å bli kjørt opp igjen i kveld , og krysser fingrene for at ryggen blir bedre til jeg skal opp igjen. Jeg er veldig spent på hvordan natta skal gå med denne nye maskinen , for jeg må innrømme at det var veldig ubehagelig å bare få luft gjennom nesen. Hver gang jeg åpnet munnen kom luften ut der , følelsen av å svelge luft var en ny opplevelse. Men nå får vi bare se , resultatet får jeg ikke før i morgen…

 

Når jeg var innlagt på sykehus for to år siden skjedde det noe med meg , den opplevelsen gjorde noe med meg.
Den ensomheten jeg følte på når jeg lå der henger fortsatt med meg , aldri har jeg følt meg mer alene enn det jeg gjorde da.
I 34 dager kjempet jeg for livet , mine kjære ble stående hjelpeløse ved sengekanten uten å kunne gjøre noe.
Jeg husker enda den redselen som fylte et lite sykehus rom , hver gang mine kjære kom på besøk.

 

Helt siden den gang har jeg slitt , hver gang jeg må på sykehuset kommer de minnene tilbake.
Luktene , hvitkledde pleiere , alarmene som kan høres i gangene og de gråe slitte veggene er med på å dra meg tilbake i tid , alt jeg vil er å komme meg ut raskest mulig.
Tanken på at det er et mirakel at jeg sitter her nå har endret meg , nå vet jeg hvor lite som skal til før alt snur.

 

Jeg er så takknemlig for den hjelpen jeg fikk den gangen , de pleierne som satt og holdt hånda mi når alt så håpløst ut.
Legene som ga alt i kampen for å holde liv i meg , presten som kom for å styrke min tro.
Noen av de som kjempet for meg den gangen har jeg møtt flere ganger siden , og de har fått en spesiell plass i hjertet mitt.

 

“Vi håper det blir leeenge til neste vi ser deg” var avskjedsordene jeg fikk når jeg til slutt kunne trille ut av sykehuset for egen maskin , og nå er det to år siden.
Men nå skal jeg tilbake , til den samme avdelingen som jeg engang lå på.
Selv om jeg gjør dette frivillig så gruer jeg meg , jeg gruer meg til kveldene alene i uvante omgivelser.
Tusen spørsmål kverner rundt i hodet mitt , for jeg vet at det vil bli utfordrene.

 

Hjemme har jeg alt jeg trenger , men viktigst av alt er at jeg har mennesker som forstår og kjenner meg.
Men nå må jeg klare meg selv , jeg må selv forklare hvordan jeg vil ha det og hva jeg trenger.
Jeg kjenner meg selv så godt nå , og jeg vet at jeg velger heller å bite ting i meg fremfor å bruke krefter på å få de til og forstå.

 

Så at jeg gjør dette frivillig er utenfor min forstand , men i dag skal jeg altså tilbake.
Tilbake på den samme avdelingen der tiden nesten sto stille , tilbake til et rom der verden kun kan sees gjennom et lite vindu.
Jeg skal tilbake dit hvor jeg mest sannsynlig en dag vil trekke min siste pust , og alt jeg klarer å tenke på er at jeg håper det vil være verdt det…

Jeg hadde lite lyst til å stå opp i dag , kvelden igår satt enda ferskt i minnet. Synet av en stor sterk mann som brøt sammen gjorde noe med meg , uten mulighet til å trøste ble jeg sittende og føle på hvordan hjertet mitt brast på ny. Hele kvelden satt han bare å stirret på meg , øynene hans føltes som røntgenstråler. Alle mine innerste tanker og savn ble plutselig synlig for han , plutselig var det som om han forsto alt jeg hadde mistet.

“Du er fantastisk kjære , her sitter du dag etter dag og gjør alt for at vi skal ha det bra , dine egne følelser skyver du til siden. Bare la meg få se på deg litt , av og til må jeg bare stoppe opp litt og ta øyeblikket inn. Jeg skulle ønske assistentene så deg slik jeg gjør , at de så hvem du har vært og fortsatt er”

Her var marerittet begynt , men fortsatt levde vi i uvisshet om tre små bokstaver

Det var da det brast for meg , alle følelser og savn kom flommende ut. Min mann er kanskje ikke den mest romantiske typen , men når han først åpner seg så kommer de vakreste kjærlighetserklæringene ut. Våre tårer sa alt , i et lite øyeblikk ble alle ord overflødige. Det var godt og vondt på samme tid , men det er slike øyeblikk som fører oss nærmere hverandre.

Det føltes ut som om jeg hadde vært igjennom den største kjærlighetssorgen noensinne når jeg våknet i dag , puta var fremdeles våt fra alle tårene. Klumpen i halsen var der enda , og kroppen føltes som om den var overkjørt minst to ganger. Men opp måtte jeg , for idag hadde jeg og en av mine sønner en videokonsultasjon med legen hans. Jeg gjør alt for barna mine , og han er en av de som jeg har kjempet hardest for opp igjennom alle disse årene. Det var ikke før jeg tvang meg i rullestolen og nærmest kjørte ned døren hos psykologen at ting begynte å skje , og idag fikk vi bekreftet det vi har skjønt i 22 år.

Så når psykologen takket meg for at jeg hadde vært så engasjerende og kommet med utfyllende verdifull informasjon kjente jeg det langt inni hjerterota , den følelsen av å fortsatt kunne bidra som mor er det mest verdifulle for meg. Så det ble et godt møte idag , og en god start på dagen.

Ellers har formiddagen vært rolig , jeg har hatt mer enn nok med å planlegge morgendagens innleggelse. Det er nemlig ikke like lett for meg lenger å være borte fra hjemmet , spesielt ikke når jeg må klare meg uten hjelp fra de menneskene som kjenner meg best. Alt må planlegges ned til den minste detalj , for jeg vet hvor mye det koster meg å gå igjennom slike situasjoner. Så nå skal jeg sette meg ned med sjekklisten ikveld , for jo mer forberedt jeg er jo lettere blir det…

Verdens beste sykepleier 💖

I går skjedde det igjen , hjertet mitt bristet over livet som engang var.
Hele familien samlet seg fremfor et lite videokamera , bilder fra et annet liv rullet over en liten skjerm. Alle sanser ble skjerpet , alle dufter og inntrykk vendte tilbake.
En lykkelig familie med store smil skinte imot oss , håpet og drømmer for fremtiden levde fortsatt.

 

Lyden av en syngende liten jente fylte rommet , tonene fra Mamma mia brakte frem smilet på oss alle. Tre små søsken kjempet om oppmerksomheten til en ung mor , og bak kameraet kunne en lett trillende latter høres. Jeg kjente hvordan hårene på kroppen min reiste seg , lyden av en velkjent latter fikk kroppen min til å reagere. Det var da det skjedde , i det musikken på skjermen stilnet kunne vi høre en kjærlig varm stemme.

 

En stemme vi alle har savnet , en stemme jeg kun hører inni meg.
Plutselig ble det stille i en liten stue , alt som kunne høres var en vakker stemme fra en liten skjerm. Med tårer i øynene kikket jeg rundt meg , alle følelser hadde lagt seg utenpå. Ved siden av meg satt en liten gutt , helt stille satt han og så på en liten skjerm. Jeg så hvordan han krøp tett inn i far sine sterke armer , som for å søke ly.
En fremmed stemme vekket noe i han , et savn kom til syne i to små øyne.

 

“Er det deg mamma” visket han stille , selv om stemmen var fremmed så kunne jeg se at han kjente den igjen. Han hadde den langt inni seg , mange timer med barnesang på sengekanten hadde satt spor. En stor sterk mann var ikke så sterk lenger , en enslig tåre lagde spor nedover et varmt kinn. Alle følte på det samme , lykken som engang var vår var nå noe vi bare kunne se på film. I et stille øyeblikk hørte jeg min datter si det vi alle tenkte , “de er ikke oss lenger”.

 

Plutselig var det bare meg og en mann igjen i en liten stue , barna hadde fått nok. Jeg kunne se det i øynene deres , de gikk til sengs med et savn. Et savn som ga en bunnløs smerte , en smerte man aldri klarer å bli kvitt. Lyden av gråt fylte huset , og den lyden kom fra oss alle…

I dag klarte jeg ikke ligge så lenge , dagen startet litt før 11. Sur og grinete lå jeg i senga , hormonene raste inni meg. Noen ganger føles det ut som at hormonene har en heidundrende fest på min bekostning , de jubler mens jeg bare blir surere og surere. Gubben derimot var blid som en lerke , noe som gjorde meg enda mer gretten. Selv etter 13 år har ikke gubben lært , for når kjerringa nærmer seg den månedlige så gjelder det å trå varsomst.

Så når gubben kom inn på soverommet lå kjerringa og freste som en villkatt , men tror du det stopper han? Don’t poke the bear burde hengt på døren min idag , ikke at jeg tror det ville ha hjulpet så mye. For det er nettopp ingenting gubben liker mer enn å gjøre nettopp det , når kjerringa freser så bare må han se hvor langt han kan strekke strikken. Det ble vill oppstandelse inne på et lite soverom , lydnivået på kjerringa førte til at både min datter og en liten gutt kom løpende for å se hva som foregikk.

I døra ble de bare stående og riste på hode , de er nemlig godt vant med gubben sin evne til å fyre meg opp. Sur som en padde (hvor kommer det uttrykket fra? Hvordan vet de at padder er sure?) ble jeg plassert på toalettet , og i dag var det ikke gubben som sto for glosene i huset. Det er nemlig ikke bare finnmarkinger som har mange gloser på lur , du finner mange her på Vestlandet også.

Jeg vet egentlig ikke hvordan eller hvorfor vi kom inn på det , men plutselig endret tonen seg inne på badet. Et videokamera fikk stoppet katteslagsmålet på badet , istedenfor begynte gubben og lete gjennom skuffer og skap. Jeg tror vi begynte å prate om tiden i Vardø eller noe , og det var da jeg kom på et videokamera som gubben ga meg for mange år siden.

Plutselig ble vi begge ivrig , det hadde jo vært kjekt om vi hadde funnet det. Ja akkurat det var ikke noe problem , gubben glemte et sekund hvem han var gift med. Videokameraet lå selvfølgelig på samme sted som kjerringa hadde lagt det for åtte år siden ,  i tredje skuffe i samme kommode lå det.

Gubben var rask med å hive det til lading , så nå er det bare å krysse fingrene for at det fungerer. Det hadde vært kjekt å se hva som er på det , ikke minst kunne vise en liten gutt hvordan mammaen hans engang var. Dessverre fikk vi ikke tid til å utforske det noe mer i formiddag , etter så mange år så trengte det litt lading kan du si. Dessuten hadde vi planer i dag , vi hadde nemlig blitt invitert bort på middag.

Mine foreldre hadde nemlig laget en stor gryte med betasuppe , og nå sto seks ulver klar til å kaste seg over herligheten. Vi kom som vanlig til duk og dekket bord , mine foreldre sparer ikke på mye når de inviterer til middag. Som alltid ble det en fin stund med alle samlet rundt bordet , det er ikke så ofte vi kan samle oss rundt bordet lenger. Det er som regel noen som ikke kan , men når besteforeldrene inviterer så kommer barna alltid løpende. Men den som var mest fornøyd var en liten gutt , han hadde nemlig stor fiskerlykke i trappa til mormor idag. En liten sjokolade bit pakket inn i papir var mer enn nok til å skape stor glede hos en liten gutt.

Så nå sitter vi her med fulle mager vel fornøyd med denne søndagen , den eneste som har energi igjen er en liten gutt. Videokameraet står enda til lading , så får vi se om vi får fart på det i løpet av kvelden. I morgen begynner en annerledes uke for mitt vedkommende , for på tirsdag skal jeg legges inn på sykehuset for å prøve en annen pustemaskin på natta. Men jeg må innrømme at jeg ikke ser så mye frem til det , tanken på å være borte fra mine kjære skjærer meg i hjertet…