Måned: juli 2023

Jeg var helt kaputt når vi endelig kom hjem fredags kveld, jeg hadde ikke klart flere minutter i bil. Hele kroppen min skrek av smerte, det er nemlig ikke bare bare å sitte rett opp og ned i så mange timer. Det verste er beina mine, siden jeg sitter fremme får jeg ikke strukket de ut. Jeg håper jeg får en ny bil snart, for den bilen jeg har nå dekker ikke behovene mine lenger.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg syns det er drøyt at vi som får bil fra Nav må vente i 10 år før vi kan søke om en ny, det er jo ikke akkurat sånn at sykdommen holder seg stabil i alle disse årene. Nå har vi hatt bilen i åtte år, og vi har erfart hvor dårlig den er. Setene i bilen er så harde å sitte på at man ikke klarer å sitte i de lenger enn en time om gangen, og det er umulig og føre en samtale mens man kjører. Jeg angrer på at vi tok den bilen i det hele tatt den gangen, vi skulle heller ha ventet.

Men den gangen trodde jeg at jeg ikke kom til å leve så lenge, og jeg hadde hastverk med å skape minner. At jeg sitter her enda er et lite mirakel i seg selv, det hadde jeg aldri sett for meg den dagen jeg fikk diagnosen. De to siste årene har frustrasjonen over bilen bare vokst, og etter 300 mil denne sommeren har jeg fått nok. Det er ingen tvil om at jeg trenger en ny bil, og det fort som fy.

Jeg var mørbanket på fredag når jeg kom hjem, ja enda kjenner jeg det i kroppen. Denne hjemturen over fjellet var lengre enn lengst, aldri har jeg vært så glad for å se huset vårt som på fredag. Likevel føler jeg meg som verdens takknemlige sjel, for til tross for denne forferdelige sykdommen lever jeg et rikt liv.

Det sitter mange syke rundt om i dette landet som ikke kommer seg noen vei, utfordringene blir for store. Det tenkte jeg på når jeg satt i bilen på vei hjem og tok bilder ved hjelp av datamaskinen min, alle skulle fått oppleve livet langs landeveien. Naturen som stadig er i forandring, som om du plutselig har havnet i et levende maleri. Føle på spenningen om hva som befinner seg rundt neste sving, det er livet det…

PS : Fra sengen så jeg Norge vinne 6-0 over Filippinere, en perfekt start på dagen!!!

Selv om gubben enda har to uker igjen av ferien så er jeg mer enn nok fornøyd, i løpet av disse 14 dagene har vi kjørt over 300 mil så da sier det vel seg selv at jeg er mettet. Jeg har egentlig aldri likt å være passasjer på lange bilturer, jeg var den som ville kjøre selv. Men etter jeg ble syk endret det seg, nå elsker jeg å være passasjer med gubben som sjåfør.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det har vært noen begivenhetsrike dager, og gubben har fått erfart at når jeg og min mor er på tur sammen kan alt skje. Det begynte allerede på flymuseet, jeg burde jo ha skjønt at det å slippe gubben løs der ville by på komplikasjoner. Jeg har nemlig en ryggsekk med meg som sondematen ligger i, ved hjelp av den kan jeg farte fritt rundt mens jeg får mat.

Den hadde jeg med meg på flymuseet, ulempen er at det som går inn før eller siden må ut igjen. Etter to timer på flymuseet kjente jeg at blæra hadde nådd bristepunktet, problemet var bare at gubben hadde forsvunnet. Det var da komikken startet, synet av min mor som febrilsk løp rundt i ring på leting etter gubben medførte til at jeg fikk fullstendig latterkrampe.

Latterkrampe med full blære er ingen god kombinasjon, i tillegg har jeg en sykdom som ikke lar seg kombinere med latterkrampe. Det hele endte med at jeg ikke klarte å kjøre rullestolen, så mens min mor løp febrilsk rundt sto jeg og stanget i et hjørne mens jeg lo så tårene trillet. Det ble ikke akkurat bedre når min mor kom bort og konkluderte med at gubben hadde nok tatt av uten å gi beskjed, hvor var hullet i taket mon tro?

Heldigvis dukket gubben opp i grevens tid og reddet både kjerringa og svigermor. lettelsen i øynene på min mor sa alt. Etter det har det bare ballet på seg, jeg har ledd mer disse dagene enn jeg har gjort så langt i år. Men for min mor har det vært noen slitsomme dager på tur, hun har nemlig ikke sovet på tre netter.

Min mor ble nemlig aldri “venn” med døren på hotellrommet, uansett hva hun prøvde så gikk ikke døren i lås. Gubben har vært borte omtrent hver kveld for å se på døren, men han hadde ingen problemer med å låse den. Så hva som var problemet mellom min mor og døren er det ingen som vet, men det endte med at min mor lå og vålet over døren fremfor å sove.

Det har vært tre uforglemmelige dager det er sikkert og visst, og selv om de har vært fine så tror jeg vi alle gleder oss til å komme hjem igjen. Turen ble avsluttet med en tur over grensen, og når en liten gutt kom inn i godteri butikken ble han helt vill. Søppelmat ble handlet inn i store mengder, og bilen ble fort fylt opp. Så nå drar vi hjem med en fullastet bil, slitne men lykkelige over at vi nok en gang har skapt nye minner…

Mandags kveld var jeg nær med å avlyse turen vi nå er på, for jeg følte meg rett og slett ikke i form. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men hodepine og lettere feber symptomer holdt på å sette en stopper for hele turen. Normalt sett pleier jeg å lytte til kroppen min, for det siste jeg vil er å risikere noe. Men denne gangen er jeg glad for at jeg tok sjansen, for det skulle vise seg at litt søvn var alt som skulle til.

Vi hadde bestilt hotell på Gardermoen som vi alltid gjør når vi skal over grensen, og grunnen til at det alltid blir Gardermoen er pga av gubben sin flyinteresse. Det ligger nemlig et flymuseum her, og der SKAL gubben innom hver gang. Vi har egentlig aldri vært fornøyd med hotellene her på Gardermoen når vi har vært her tidligere, så denne gangen valgte vi et nytt hotell.

Scandic Oslo airport ble valgt, og det angrer vi ikke på. Jeg så det med en gang vi kom inn, her hadde de ikke spart på noe. Det var lett og bevege seg rundt med rullestol, her kan faktisk jeg og en liten gutt bevege oss rundt alene, og det betyr at jeg faktisk kan avlaste min mann litt. Det er nemlig et lekerom i første etasje, og der har jeg og en liten gutt vært mye.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men det er en ting jeg ikke skjønner, og det går igjen på alle hotellene vi har vært på. De gangene vi har bestilt handikap rom har vi alltid endt opp med å bytte rom, jeg kommer nemlig knapt nok inn med rullestolen. Jeg skjønner ikke hvorfor de lager handicap rommene så ufattelig små, for oss som trenger litt hjelpemidler er det umulig å bo der.

Vi har sluttet å bestille handikap rom når vi skal på hotell, vi foretrekker litt størrelse på rommet slik at jeg kan snu meg uten å risikere og bli anmeldt for hærverk. Dessuten er regelverket for hva som kan kalles handikap rom tåpelig, alt som skal til er et støttehåndtak på toalettet. Det verste er at alle de handikap rommene vi har vært på har hatt glatte fliser på baderomsgulvet, det hjelper lite med et støttehåndtak ved siden av toalettet om du glir på gulvet.

Det var det samme her på hotellet, handikap rommet var så lite at vi måtte bytte rom. Heldigvis var ikke det noe problem, og det nye rommet var helt perfekt for oss. Sengen var heller ikke så verst, jeg fikk ikke vondt i ryggen før klokken 08 00 i dag og det er faktisk veldig bra. Etter jeg ble syk er det bare min egen seng som fungerer, så jeg blir like glad hver gang jeg er på hotell og får en seng som gir meg noen timer med søvn.

I dag vet jeg ikke helt hva planen er, men en ting vet jeg. Så fort flymuseet åpner er gubben klar, og da er det bare å følge på. Dagen i dag blir et eventyr, spontanitet blir dagens stikkord. Men det er jo det som er ferie, ta livet som det kommer og bare kose oss. Jeg kan ikke si nok hvor takknemlig jeg er, jeg vet at høsten er rett rundt hjørnet så her må vi bare nyte…

I går reiste feriegjestene våre og i dag har vi inntatt landeveien igjen. Disse to ukene med svigermor på besøk har flydd av gårde, hun har virkelig vært til god hjelp. Det oppstår alltid et tomrom når hun reiser hjem igjen, og savnet er like stort hver gang. Det er faktisk to år siden hun var her sist, så nå håper vi ikke det går to år til neste gang.

Dessverre er det fryktelig dyrt og fly sørover fra Finnmark, og det har det alltid gjort. Enda dyrere har det blitt de siste årene, det er ille når det er billigere å fly til utlandet enn og reise innenlands. Jeg glemmer aldri den gangen jeg bodde i Vardø og måtte bestille fly for å komme oss til Bergen for å gå i en begravelse, for meg og guttungen kostet det 16000.

Det var det verste med å bo der oppe, skulle man reise og besøke familien kostet det en formue. Det var en grunn til at vi kjørte til Bergen hver sommer, 250 mil hver vei ble en vane til slutt. Så de kjøreturene vi tar nå om sommeren er ingenting i forhold til da, men det hadde sin sjarm det og.

I dag er vi på vei til Gardermoen, planen er å ta oss over til Sverige etter hvert. Med oss på turen er min mor og min nest eldste sønn, det er godt for min mann og ha med seg noen ekstra hender på tur. Ekstra kjekt er det for en liten gutt at de er med, da har han enda flere og herje med. I morgen skal vi være turister i Oslo, og på torsdag setter vi kursen over grensen for litt harryhandel. Fredag drar vi hjem igjen, og resten av ferien tar vi dagsturer rundt omkring.

Jeg føler meg veldig heldig her jeg sitter, nok et år kan jeg reise på ferie sammen med mine uten de helt store hjelpemidlene. Det sitter mange ALS syke rundt om i Norge som ikke kommer seg noen vei, utfordringene blir rett og slett for store. Det vil komme en dag der det blir for vanskelig for meg også, for alt jeg vet kan dette bli min siste så denne sommeren skal nytes til det fulle…

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet i dag, en stor sterk mann sto plutselig i døråpningen.

Vanligvis går skyvedøren min opp med et smell når han kommer, og en buldring i trappa gir meg et forvarsel om at han er på vei.

Men i dag var det ingenting, det var faktisk et øyeblikk der hvor jeg lurte på om jeg var blitt døv.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det hadde nemlig ikke forbauset meg, alt kan skje i dette huset, og spesielt når det gjelder meg.

Men der sto han altså, jeg måtte faktisk blinke med øynene fire ganger for å se om jeg egentlig så rett.

For en stor sterk mann gikk i ett med de hvitkledde veggene, han var like bleik som et kloret laken.

Jeg ble faktisk redd der jeg lå, i et lite sekund tenkte jeg at han dødd i løpet av natta og nå var kommet for å ta farvel.

Det ville nemlig vært likt gubben, hans siste gjerning var å hjemsøke kjerringa.

Lettere ustø på beina kom han inn på soverommet, for hvert skritt han tok måtte han konsentrere seg.

Plutselig kom jeg til å tenke på den ene sideren han slukte i går kveld, kunne den være årsaken mon tro?

Han har jo ikke drukket alkohol de siste to årene, men at en liten boks skulle få slike innvirkninger var vanskelig å forstå.

“Føler du deg ikke bra” stotret jeg frem i det gubben sank sammen ved sengekanten min, en stor sterk mann var ikke til å kjenne igjen.

Det viste seg fort at det verken var sideren eller sykdom som hadde skyld i gubben sin tilstand, han led nemlig av sjokk!

Ja for denne natten hadde han fått uventet besøk, sakte men sikkert begynte brikkene og falle på plass.

Jeg syns nemlig jeg hørte noe romstering fra toppetasjen i natt, men jeg tenkte det var en av ungdommene i huset som kom hjem fra festligheter.

Men bråket jeg hørte stammet altså fra gubben, og nå satt han på soverommet mitt og heiv etter pusten mens han prøvde å forklare.

Midt på svarte natta hadde gubben våknet, fortumlet så han seg rundt.

Han tok seg til hodet, kikket opp i det hvitmalte taket for å få svar.

Hadde han kjent noe mon tro? Eller var det hele bare en drøm?

Men i det ett par arbeidshender traff et halvskallet hode sto han i senga, et mareritt begynte å utspille på et lite soverom.

I en dobbeltseng sto en stor og sterk mann og veivet med armene, dynen og puten ble kastet på gulvet.

En seng knirket under en panisk gubbe, en liten vinduskarm ble nærmeste fluktrute.

For de som eventuelt var ute denne natta ville fått seg litt av syn, for i et vindu sto en halvnaken gubbe og klorte seg fast.

Den runde magen ble presset inn mot et lite vindu, etter neglene hang han i en vinduskarm mens han kikket seg panisk rundt.

Det var da han så det, en ubuden gjest hadde lurt seg inn.

Et lite skrik kunne høres i en toppetasje, gubben hadde plutselig nådd nytt toneleie på skalaen.

I følge gubben var dette en SVÆR jæv#l , faktisk ble Akvariet i Bergen nevnt.

Aldri hadde gubben sett noe større, så eneste forklaringen han kom på var at den måtte ha rømt!!

En svart lodden kropp hadde inntatt dobbeltsengen, lange hårete bein nærmet seg gubben med truende lette skritt.

Gubben hang fortsatt i en vinduskarm, men han innså fort at selv der var han ikke trygg.

Febrilsk begynte han å lete etter et forsvarsvåpen, og like etter begynte ett par historiebøker å fly rundt i rommet.

Gubben hadde grepet etter det første han fant, og nå sto han i en altfor smal karm og ropte “dø din jæv#l.”

En stakkars edderkopp som i følge gubben var på nivå med en Tarantell gjorde det eneste riktige, med beina på nakken løp den i skjul.

Gubben fulgte den med blikket i det den smatt under taklisten, Tarantell du liksom.

Helt utslitt hang han nå over min seng, og konkluderte med at nå skulle hele huset sprøytes.

Ikke tale om at han skulle sove der oppe lenger, nå skulle han flytte ned…

PS : Jeg måtte minne gubben på den gangen jeg ringte på om natten for å få fjernet en edderkopp, da fikk jeg nemlig beskjed om at jeg aldri måtte vekke han på grunn av et lite krypdyr…

Når vi først var på Bygland så måtte vi besøke min paraglider pilot Amund.
Amun er en fantastisk mann med et hjerte av gull, han vet ikke hva godt han skal gjøre for andre. Vi skulle egentlig bare innom for å si hei på veien hjem, men endte opp med å tilbringe mange timer der. Det viste seg nemlig at den årlige Gamaveka startet i går, en hel uke med mye fart og moro. Alle som er interessert i  luftsport bør ta turen til Bygland denne uken, der kan du fly paraglider, hoppe i fallskjerm eller fly hangglider.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Funksjonsnedsettelser er ingen hindring, for Amun er en av de som har konstruert og bygget en rullestol som du kan fly paraglider med. I tillegg er hele området godt tilrettelagt for oss rullestolbrukere, i vakre omgivelser kan du bevege deg fritt rundt. Jeg har knapt nok sovet i natt, for jeg var så nær med å få min tredje flytur med paraglider i går.

Jeg fikk nemlig tilbud om å fly med broren til Amun i går, og da ble jeg ellevill der jeg satt. Rullestolen ble funnet frem og utstyret gjort klart, endelig skulle jeg få kjenne på frihetsfølelsen igjen. Broren til Amun skulle bare ta en testtur alene først, han ville sjekke forholdene i lufta først.

Spent satt jeg og ventet, og av en eller annen grunn var jeg ikke nervøs i det hele tatt. Det har jeg alltid vært før, men denne gangen var jeg bare giret. Jeg satt og fulgte med når bror til Amun skulle ta av, men det måtte hele tre forsøk til før han kom seg i lufta. De hadde fått en ny vinsjebåt som de måtte teste ut, men på tredje forsøk klarte de og dra han opp i luften.

Jeg fulgte han med blikket i det han steg til værs, jeg hadde glemt hvor høyt vi kom opp i luften. Men det gjorde meg bare enda mer giret, derfor ble skuffelsen stor når jeg fikk beskjed om at det ikke ble noen flytur på meg. Det var for mye turbulens i luften til at det var forsvarlig, spesielt for meg med svak muskulatur i nakken. Så nær og så glapp det, og jeg som var så klar!!

Jeg håper virkelig jeg får en ny mulighet, for den frihetsfølelsen du får oppe på tusen meter høyde finnes det ikke maken til. Men selv om skuffelsen var stor så fikk vi noen uforglemmelige timer på Bygland, og det takket være Amun. Han underholdte to små så mye at de ikke ville reise der i fra fra, og en liten gutt fikk sin første leksjon i hvordan man skal fly paraglider.

Det viste seg at Amun hadde fått ny jobb siden sist, og når han inviterte barna med seg på jobben ble det vill jubel. Amun hadde nemlig fått jobb på brannstasjonen på Bygland, og der fikk de omvisning i brannbilene og prøve brannslangen. Det var to slitne små som satte seg i bilen i går, og det gikk ikke lang tid før de sovnet. Amun hadde klart å slite de ut, men det er ingen tvil om at de sovnet lykkelige.

Jeg skulle gjerne vært der lenger men det kunne vi ikke denne gangen, siden feriegjestene våre snart skal fly nordover igjen så måtte vi hjem. Klokken ble 22.30 før vi var hjemme i går, men det var det verdt. En stor takk til Amun som ga oss en fantastisk avslutning på oppholdet, det eneste som mangler nå er en flytur….

Disse dagene har flydd av gårde, plutselig var det bare over. Men for en avslutning vi fikk, dagen i går toppet hele oppholdet for tiden vår i dyreparken. I går gikk vi igjen inn i Kaptein Sabeltann sitt rike, det var så mye å utforske for liten og stor. Det er ikke ofte jeg føler meg til nytte, spesielt ikke etter jeg ble syk. Men i dyreparken var det godt for to små at jeg var med, et ledsager bånd har virkelig kommet til nytte disse dagene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var endeløse køer overalt, men våre to små slapp først i køen med fremvisning av ledsager båndet. Så noen goder følger med når jeg er med på tur, og godt er det. Det har vært så mange høydepunkter disse dagene at det er vanskelig å trekke frem et, men et av de var når en liten gutt vant to kilo sørlandschips på lykkehjulet. Jeg skjønte ingenting når jeg hørte bjella ringe bak meg, det viste seg at en liten gutt hadde valgt tallet 22 som er datoen for bursdagen hans og jaggu vant han.

Men det store høydepunktet kom i går kveld, kveldsforestillingen var fantastisk bra. Jeg tror jeg lar bildene tale for seg selv, disse dagene har gitt meg uforglemmelige opplevelser…

Det er fire år siden vi var i dyreparken sist, og jeg hadde helt glemt hvor mye gåing som må til. I hele seks timer labbet vi rundt på jakt etter gorillaer og tigre, og det tror jeg gubben merket på kroppen. For i motsetning til to små spirrevipper som økte farten hver gang de fikk øye på en ny dyreart så gikk gubben bare saktere og saktere.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når vi var her for fire år siden merket vi ikke noe særlig til at det var folksomt, men det samme kan jeg ikke si denne gangen. Gubben prøvde å kjøre meg rundt der en stund men det var et håpløst prosjekt, konfliktsky som han er lot han alle andre gå forbi først. Det hadde ikke gjort noe om det hadde bare vært noen mennesker, problemet var bare at køen med mennesker aldri tok slutt. Hadde ikke jeg tatt styringen tilbake hadde vi vel stått i kø enda, men i går fikk jeg et nytt irritasjonsmoment.

For hva er det med “enkelte” som triller barnevogn, hvorfor i huleste skal de på død og liv stoppe opp midt i veien? Alle jeg møtte i går som hadde barnevogn med seg endte opp med å bråstoppe rett fremfor meg, ja man skulle nesten tro de gikk inn for å sabotere. Det verste var at alle ble like overrasket når de oppdaget meg og alle de andre som også måtte stoppe opp,  overrasket over at de ikke var alene i en dyrepark.

Bortsett fra det fikk vi en perfekt første dag i dyreparken, heldige med været var vi også. Det har visstnok bøttet ned på Sørlandet også den siste tiden, så at vi fikk sol både i går og i dag er nærmest et lite mirakel. I dag har vi fullt program, alt vi ikke rakk over i går skal vi utforske i dag. I tillegg har vi billetter til Kaptein Sabeltann sin kveldsforestilling, og siden den ikke begynner før 23.00 i kveld blir det en lang dag.

Livet kunne ikke vært bedre enn det er akkurat nå, jeg klarer ikke slutte å smile her jeg sitter.
Jeg er så takknemlig for at jeg nok et år kan dra på eventyr sammen med mine kjære, det er slettes ingen selvfølge etter åtte år med ALS. Gubben var en smule skeptisk før vi dro, han var tvilende til om jeg ville klare det. Men de ordene måtte bite i seg, for den som etter en lang dag i dyreparken  satt til 23.30 og skrev innlegg i går var meg. Og hva gjorde gubben? Jo han sov…

Jeg våknet til lyden av listende skritt, jeg kunne høre hvordan små barbeinte føtter klistret seg litt til gulvbelegget på soverommet mitt etter hvert som han kom nærmere.
Helt stille ble jeg liggende i senga og vente, jeg kjente hvordan jeg holdt pusten der jeg lå.
En liten gutt listet seg stadig nærmere sengen min, nå skulle han vekke mamma.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Plutselig kvapp jeg litt, noe mykt ramlet ned i hodet på meg.
Jeg kunne høre at en liten gutt bråstoppet, det var nesten så jeg kunne føle hvordan han stirret på meg.
Jeg gløttet litt på det ene øyet for å se hva som hadde truffet meg, og når jeg åpnet det ene øyet måtte jeg smile litt for meg selv.
En liten sjørøver bamse lå halvveis oppå ansiktet mitt, og nå stirret jeg rett inn i en øye lapp.

Jeg skjønte at en liten gutt hadde kastet den opp i sengen for å frigjøre sine egne hender, og nå hørte jeg hvordan han selv forsøkte å klatre oppi.
Like etter fikk jeg føle på kroppen at en liten gutt ikke var så liten lenger, jeg hadde mest lyst til å skrike høyt når han landet oppå meg med all sin fjærvekt.
Spisse albuer og knær boret seg inn i siden på meg, og i et øyeblikk der trodde jeg at ribbeina mine skulle briste.

Lettelsen var stor når jeg omsider kunne kjenne pusten hans mot øret mitt, det verste var nå over.
Men jeg rakk knapt tenke den tanken ferdig før det skjedde, og det var da jeg skjønte at en epoke var over.
For det skulle vise seg at en liten gutt hadde helt andre planer enn det mor hadde sett for seg, i dag skulle ikke mamma vekkes varsomt.

“MAAAMMAAA DU MÅ VÅKNE, VI SKAL PÅ FEEERIEEE!” 
Tett inntil øret lå han, og jeg tør vedde på at luftstyrken for tvers igjennom og ut det andre øret mitt. Jeg tror hjertet stoppet der et øyeblikk, og hårmanken min står enda rett opp.
Så nå sitter jeg i bilen og lurer på hva som skjedde etter  det, lettere øren sitter jeg nå og lurer på hvordan klærne kom på. Med hørselstap på ene øret og en hårmanke som kunne glidd inn på en hvilken som helst punk konsert er jeg nå klar for tur.
Spenningen er allerede startet, ferien er i gang…

Jeg vet ikke hva det er, men hver gang gubben har ferie kommer regnet tilbake. Det samme gjelder når svigermor kommer på besøk, hver eneste gang bøtter det ned. Ekstra kjedelig er det i år, for selv om to små er flinke til å aktivisere seg så blir det lange dager når de ikke kan være så mye ute. Et besøk på kjøpesenteret ble løsningen i går, selv ble jeg hjemme for å pleie formen.

Dette stadig skiftende skiftende været er ikke bra for meg, kroppen min reagerer hver gang.
Når jeg fikk ALS fikk jeg kroniske smerter med på kjøpet. Jeg har prøvd det meste av smertestillende medisiner uten særlig hell, og det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg måtte lære meg å leve med smertene.

Legen konkluderte med at det var nervesmerter som var årsaken til mine smerter, og det er det vanskelig å få gjort noe med. Smerteplaster og tabletter er blitt en del av min nye hverdag, men smertene er der fortsatt. Det er derfor jeg elsker sommeren så mye, for varme hjelper mye. Dessverre bor jeg på feil plass, fukt og rå luft gjør meg verre.

Hele uken har det bøttet ned ute, og hele uken har jeg hatt mye smerter. Så nå er jeg bare sliten og lei, jeg trenger virkelig et pusterom snart. Det har vært en smertefull helg, og jo mer vondt jeg har jo kortere blir lunta. Jeg bare håper vi får fint vær når vi reiser på tirsdag, for nå trenger jeg litt varme.

Lengde hopp video her…

Barna bryr seg heldigvis lite om været, selv om det bøtter ned løper de ut. I dag tok vi turen bort på idrettsbanen, der løp de rundt banen eks antall ganger. Jeg skulle gjerne hatt litt av energien deres, det hadde vært noe det. Barna har begynt med nedtelling til vi skal dra, og det har jeg også. Det skal bli godt å komme seg bort, oppleve noe nytt og skape nye minner sammen…