“Du må bli her kjære”

Jeg så det på han igår, redselen hadde kommet tilbake.
Den samme redselen som jeg satt og følte på hadde nå smittet over på han, som et virus spredte det seg fra meg til han. Øynene hans sa alt, et slør av sorg lå som en tåke i to små øyne. Sliten kom han hjem fra jobb, men det var først når han så meg sitte  i stolen at luften gikk ut av han.

Jeg så det på hele han, igjen fikk han en påminnelse om hva som venter.
Formen min var ikke på topp, og det var nok til at redselen vendte tilbake.
To tanker ble til en, i øynene så jeg alt jeg selv satt og følte på.
For begge visste hvor lite det er som skal til, en infeksjon kan være nok til å vippe lasset.

Det har vi erfart mange ganger i løpet av de siste årene, venner som har lidd samme skjebne som meg ble plutselig borte. Sjokket over hvor fort det skjedde sitter enda i ryggmargen, og det bidrar til at redselen blir altoppslukende hver gang kroppen min hangler. Vi kjenner på det begge to, ingen av oss er klar for døden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Du må bli hos meg kjære” hørte jeg han si i det han satte seg på kne fremfor meg, sorgen kom flommende ut av to små øyne.
Jeg prøvde å ta på meg et tappert smil, men denne gangen klarte jeg ikke få en skjelvende underleppe under kontroll. Den skalv som et lite skjørt aspeløv på en vindfull høstdag, et lite vindpust var alt som skulle til for å rive det bort. En kald klo la seg rundt mitt bryst, for i øynene på min kjære kunne jeg nå se livets slutt.

Mitt endestopp, gjennom to øyne fikk jeg føle på sorgen før den hadde inntruffet.
Hans sorg, en bunnløs smerte som jeg aldri kan gjøre noe med.
Men akkurat i det jeg kjente tårene bygge seg opp tok samtalen en uventet vri, en setning fra gubben gjorde sorgen om til latter.
“Du må bli hos meg kjære, ja ihvertfall til restskatten er betalt”…..