Måned: juni 2023

Når jeg først tok valget om å starte denne bloggen hadde jeg ingen peiling på hva det ville si å skrive blogg, derfor begynte jeg å lese meg opp på andre sine blogger. Det var da jeg kom over bloggen til Vibbedille, og det tok ikke lang tid før et vennskap oppsto. Vibbedille er fantastisk kreativ, hun lager de mest fantastiske ting.

Perleriene hennes ble en favoritt hos meg, og jeg har skaffet meg en fin samling opp i gjennom årene. Jeg tror jeg har bestilt nye perlefigurer av Vibbedille hvert år, og i år var intet unntak. Jeg har nemlig en lang og høy mur i hagen, en mur som har irritert meg i årevis. Drammen er å kle den inn, men med alle de prosjektene vi har satt i gang er muren siste prioritert.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Derfor tok jeg kontakt med Vibbedille, jeg fikk nemlig en ide. Jeg hadde lyst til å dekorere muren med perlefigurene til Vibbedille, og den ideen er nå i ferd med å gå i oppfyllelse. Vibbedille plukket ut en haug med kunstverk og sendte det til meg, men siden jeg visste det var sommer var jeg forberedt på at jeg mest sannsynlig måtte vente en stund.

Jeg vet ikke hva det er med postgangen mellom meg og Vibbedille, men jeg blir like overrasket hver gang hun sender meg ting. Klokken 15.51 på tirsdag kjørte Vibbedille på posten og leveres inn pakken, overraskelsen var derfor stor når jeg dagen etter klokken 16. 30 fikk melding om at pakken lå på postkontoret klar for henting.

Jeg var snar med å hente pakken men ikke fullt så snar med å pakke den ut. Først i dag fikk vi tid til å åpne den, og bare det var en utfordring i seg selv. Jeg tror Vibbedille må ha brukt en stund på å pakke den inn, vi brukte i hvert fall en stund på å pakke den ut. Jeg fikk sjokk når assistenten til slutt fikk åpnet den opp, for i mellom to sponplater lå det en haug med kunstverk.

Jeg viste jeg hadde bestilt en del men dette var mye mer enn jeg hadde plukket ut. Det ble helt tydelig at Vibbedille hadde gitt meg mer enn det jeg hadde bestilt, og det var et fantastisk syn jeg fikk når assistenten løftet opp ene sponplaten. Så nå gleder jeg meg til en liten gutt kommer hjem fra jobb med pappaen sin, han kommer til å bli ellevill når han ser alle disse fantastiske figurene. Tusen takk Vibbedille, du er fantastisk…

I flere uker har jeg mast på gubben, nå var det på tide å få fingeren ut.
Vi har nemlig lyst til å anlegge ny plen fremfor huset, gubben måtte bare planere den ut først. Gubben hadde egentlig tenkt å vente med å bestille jord til han var ferdig med støpearbeidet, men jeg innså at det arbeidet kunne dra ut i tid.

Skulle vi ha noen mulighet til å få plen i år så kunne vi ikke vente så mye lenger, så nå måtte det skje noe. Siden massene gubben brukte for å planere ut tomta var full i stein måtte vi ha et lass med jord på toppen, det mente i hvert fall gubben. Selv mente jeg det var unødvendig, men jeg orket ikke bruke krefter på å diskutere.

Dessuten er det umulig å få gubben til å snu når han først har bestemt seg for noe, det har jeg lært på den harde måten. Men skulle han absolutt ha jord så måtte han få fingeren ut, det tar tid og så en plen. Jeg vet ikke om det var maset mitt eller fornuften til gubben som slo inn i går, men plutselig løp gubben ut døren.

Kommunikasjon er oppskrytt når gubben får en idé, og i går var intet unntak. Jeg ble sittende igjen som et spørsmålstegn når gubben løp på dør, og borte ble han. Etter to timer begynte jeg å bli bekymret, for jeg har erfaring med gubben sine ideer. Jeg var i ferd med å sende melding når jeg hørte det, en fæla lyd var i ferd med å ta over nabolaget.

Heseblesende kom gubben løpende inn døren, og like etter kom en ivrig liten gutt.
“Mamma mamma, nå kommer kranbilen med jord” ropte en liten gutt, og det var da jeg skjønte hva gubben hadde gjort på de siste timene. Det viste seg at gubben hadde tatt turen bort til travparken som ligger rett borti veien her, og der hadde han kjøpt et lass med jord.

Deretter freste gubben bort på steinsenteret, for han visste at de hadde kranbiler.
Så i går fikk vi endelig jorden på plass, og dersom været holder seg så blir vi sikkert ferdig med å legge jorden utover i løpet av helgen. Det betyr at vi kan så neste uke, så får vi krysse fingrene for at vi får grønn plen i år.

I dag tok jeg meg en runde rundt huset, det er så kjekt å se hvordan plantene mine forandrer seg. Frøene jeg sådde i fjor har endelig begynt å blomstre, og gleden ble enda større når jeg oppdaget at buskene jeg plantet i skråningen også hadde begynt å blomstre. Det er en lettelse å se at de trives, det har nemlig kostet litt dette blomster prosjektet mitt. Nå er gubben i ferd med å støpe ferdig plattingen i hagen og veien, så nå krysser jeg fingrene for at han blir ferdig i dag…

Den ligger der og ulmer, noen ganger blusser den for alvor opp. Den følger med meg i alt jeg gjør, ja noen ganger tar den totalt over. For er det en ting som er sikkert så er det at vi mennesker er følelsesstyrt, alt vi gjør er styrt av følelser.

Etter hvert som sykdommen utviklet seg kjente jeg den kom snikende, en  følelse som har fulgt meg fra første stund. En følelse som kan spise deg opp innvendig om du ikke passer på. Daglig kjemper jeg en indre kamp, en innbitt kamp mot min egen dårlige samvittighet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dårlig samvittighet overfor barna for at jeg ikke strekker til lenger. Dårlig samvittighet overfor min mann fordi det var ikke dette livet han så for seg når han valgte meg. Dårlig samvittighet overfor mine foreldre og venninner for at jeg ikke lenger kan stille opp like mye som før.

Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gnager den samvittigheten så fryktelig til tider? Jo fordi jeg ikke vil være til bry, jeg vil ikke at mine kjære skal sette sine liv på vent bare fordi jeg er syk. Vi mennesker er jo skapt for å kunne ta vare på oss selv, men når det blir revet bort i fra deg, ja da kommer den dårlige samvittigheten snikende. Det hjelper ikke at andre sier at “det må du da ikke ha”, for den følelsen er grodd fast inni meg.

Så uansett hvor mye jeg prøver å fortrenge den, så vil den alltid gnage i meg. Den rasjonelle delen av meg prøver av og til å prate meg til fornuft. For jeg vet jo at er det noe jeg ikke trenger å ha så er det dårlig samvittighet. 

Men jeg unnskylder meg stadig, jeg sier unnskyld for det meste. Det er nesten så jeg unnskylder for at jeg i det hele tatt er til! Det følger nemlig med når man blir syk, man unnskylder seg for alt det andre må gjøre for deg.

Jeg hater at det er sånn, men jeg får ikke gjort noe med det. Så når jeg ser at de rundt meg er slitne, når jeg hører på stemmen deres at nå er det nok. Da lukker jeg øynene og sier stille inni meg, “unnskyld for at jeg er syk”…

Solen skinner fra en skyfri himmel, men over meg henger det mørke uværsskyer. Jeg har følt på det de siste dagene, hvor hjelpeløs denne sykdommen gjør meg. Den verste følelsen jeg kjenner på er når barna har det vondt og jeg ikke kan gjøre noe, jeg må sitte hjelpeløs og se på at barnet mitt går i oppløsning.

Det er i slike øyeblikk jeg ser hvor mye min sykdom har frarøvet mine barn, mors kjærlige armer forsvant brått. En liten gutt sto oppløst i tårer fremfor meg i går og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kjente lengselen grep tak i meg, lengselen etter en frisk kropp. Jeg kikket ned på mine to livløse armer og med ett kjente jeg raseriet vokste inni meg, med tårer i øynene forbannet jeg tre små bokstaver.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hele dagen hadde en liten gutt mast på oss, han ville så gjerne besøke storesøster. Hun har ikke vært hjemme på noen uker nå, og nå hadde savnet vokst seg stort hos lillebror. Så i går kjørte vi opp til Haakonsvern, og på veien kjøpte vi med oss McDonald’s mat. Planen var å kose oss den lille stunden vi hadde til rådighet, for nå er det fullt kjør for vår kjære datter. Hun har ikke fått turnusen sin enda, så enn så lenge har de bare fri noen timer på kvelden.

Men allerede når hun kom gående mot bilen i går la jeg merke til tårene hos en liten gutt, jeg kunne se hvordan han kjempet mot tårene hele tiden mens vi var der. Men i det hun forlot bilen klarte han ikke holde seg lenger, da gikk en liten gutt i oppløsning fremfor oss. Det er i slike situasjoner gubben kommet til kort, han er dessverre en mannemann når det kommer til det og gi trøst.

Så i går ble min egen hjelpeløshet dobbelt så stor, for når jeg ikke kunne holde rundt han og la en liten gutt gråte ut så ble frustrasjonen enda større når gubben ikke gjorde det automatisk. I to timer gråt en liten gutt, jeg tror rett og slett ting hadde bygget seg opp over tid og i går kom alt ut. All redsel og sorg kom flommende mot meg i går, hjertet mitt brast når jeg så hvor vondt han hadde det.

Blomstene mine ble redningen i går, for selv om jeg ikke kan trøste så kan jeg prøve å få han på andre tanker. Jeg vet hvor glad en liten gutt er i å ta bilder, så i går spurte jeg en liten gutt om han ville ta bilder for meg. Det endte med at vi fikk en fin stund sammen, i flere timer rullet vi rundt sammen og så på alle blomstene som var i ferd med å sprunge ut.

Livet mitt er blitt en berg og dalbane av følelser, i et øyeblikk føler jeg på en håpløshet så stor og i neste føler jeg på en enorm lykke. Alle blomster bildene i dette innlegget har en liten gutt tatt, han er nå blitt min faste fotograf…

Noen ganger legger det seg en kappe over min kropp, en usynlighets kappe er nå blitt min.
Ja for det er nettopp slik det føles som enkelte ganger, en kappe hindrer meg fra og bli sett.
Jeg føler meg som et lite barn som må vente på tur, men ingen ser at jeg rekker opp hånden.
Tre små bokstaver rev meg ned, og nå har en usynlighets kappe lagt seg over min kropp.

Når jeg var frisk hadde jeg i det minste en mulighet, en mulighet til å si ifra.
Med en rungende stemme kunne jeg rope ut, rope ut mot en urettferdighet så stor.
Med kraftfulle hender kunne jeg banke i bordet, gi et klart signal om at nå var det nok!
På raske bein kunne jeg løpe ut av en smellende dør, lyden fra en smellende dør talte ordenes språk.

Men nå kan jeg ikke lenger, jeg klarer ikke si ifra.
Min stemme er blitt svak, for svak til å nå frem.
Mine hender henger rett ned, de har mistet sin kraft.
Mine raske bein er nå vasne, aldri mer skal de løpe ut en smellende dør.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg er blitt et lett bytte, min svakhet er for alltid synlig.
Min styrke er forsvunnet, en styrke til å si ifra.
Jeg har ikke krefter lenger, krefter til å stå imot.
Min styrke er blitt min svakhet, en usynlighets kappe ble til.

Den sterkeste røst vinner, og den er ikke min.
Mine ord blir stadig overkjørt, de forsvinner i andre sine ord.
Det er en pågående konkurranse, en konkurranse om å få det siste ord.
En konkurranse jeg ikke vil delta i, for alt jeg vil er å bli hørt.

Alt jeg ber om er litt tid, gi meg tid til å sette ord på det jeg føler.
Selv om du ikke liker det jeg sier så gi meg rom, rom til å få mine følelser ut.
For det bobler inni meg, jeg føler meg som en dampkoker.
Trykket bare øker og øker, men ingenting kommer ut.

Noen ganger føler jeg meg som en del av møblementet, et møblement som er bortgjemt og gjenglemt. I et hjørne sitter jeg og støver bort, jeg er usynlig for det blotte øye. Tre små bokstaver gjorde meg til en fange i eget liv, hun som en gang var med på å dra lasset er nå blitt en del av lasset de andre må dra på. Mine indre demoner er tilbake, og stemmene deres er sterke…

På tirsdag var det siste skoledag for en liten gutt, og det var en glad liten gutt som kom hjem den dagen. Endelig skulle han få bli med pappaen på jobb igjen, endelig var ventetiden over. Men det skulle vise seg å bli en brå overgang for en liten gutt, for gubben bestemte seg for å starte på jobb tidligere siden han ikke trengte levere en liten gutt på skolen.

Klokken var bare 06.00 når jeg hørte gubben ropte på guttungen, men en liten gutt var ikke helt klar for en så tidlig start. Rett før lunsj tider fikk jeg et bilde fra gubben, og jeg måtte le når jeg så bildet. For på lunsjrommet i en litt for liten sofa lå en skolegutt og sov, det ble tydelig at den tidlige starten ble for mye for en liten gutt.

Men en time var alt som skulle til for å kvikne en liten gutt opp, og et grustak ble lekeplassen til en liten gutt de neste timene. Det er ingen tvil om at en liten gutt elsker å være med sin far på jobb, det er høydepunktet for sommerferien. Men i dag kunne jeg overraske en liten gutt når han kom hjem, for nå var ferieplanene på plass.

Om noen uker kommer svigermor på besøk, og denne gangen kommer hun ikke alene. Søskenbarnet som er like gammel som vår gutt skal også komme, derfor fant vi ut at vi måtte finne på noe mens de var her. Så nå er det bestilt, to dager i dyreparken er booket + en kveldsforestilling med Kaptein Sabeltann.

Sist vi var der var i 2019, men det husker ikke en liten gutt mye av. Så nå drar vi tilbake, og denne gangen tar vi med oss feriegjestene. At prisene har steget siden 2019 var ingen overraskelse, men når jeg så at det var blitt dobbelt så dyrt fikk jeg en bismak i munnen. Vi er heldige som kan ta oss råd til slike ferier en gang i året, men jeg vet at det er ikke alle som er like heldig.

Jeg synes det er viktig at en liten gutt skal vite hvor heldig han er som får oppleve slike ting, det siste jeg vil er at han tar det for gitt. Det kommer en dag når jeg er borte og gubben kun har en inntekt som skal strekke til, og da blir det ikke like enkelt. Men vi skal kose oss og skape minner mens jeg enda er her, så får vi bare håpe det er en stund til jeg blir borte for godt…

Det var en slagen mann som kom hjem fra jobb i går ettermiddag, ja han var så ferdig at jeg ble en smule bekymret. Gråkvit i maska dumpet han ned i sofaen, og der ble han liggende uten å si et ord. Med øynene på vidt gap ble han liggende å stirre i taket, og det var da jeg virkelig ble bekymret. For på det tidspunktet visste jeg kun at han hadde vært hos legen, jeg visste ikke hva dommen var.

Jeg så på hele gubben at han var i sjokk, det var nesten så jeg lurte på om gubben hadde fått dårlige nyheter på legevakten. Både jeg og assistenten ble nysgjerrig på hva som hadde skjedd, gubben så nesten ut som han hadde vært i krigen. “Har du så vondt kjære” spurte jeg lettere bekymret, for det var det eneste som kunne forklare tilstanden til gubben.

Jeg hørte gubben fnyste høylytt av spørsmålet mitt, det var tydeligvis ikke smertene som var problemet. Forklaringen på hvorfor gubben lå sjokk skadet på sofaen, det viste seg at det var alle undersøkelsene som hadde tatt knekken på gubben. Gubben går nemlig aldri til legen, i løpet av de 16 årene vi har vært sammen har han kun vært hos legen en gang.

Jeg vet hvor redd gubben er for sprøyter, han holder på å gå ned for telling hver gang jeg skal ta blodprøver. Derfor prøvde jeg å forberede han i går, for jeg skjønte at blodprøver var noe han måtte ta. Gubben ble svimmel med en gang sykepleieren fant frem nålen, og når hun i tillegg bommet på åren første gang nådde gubben bristepunktet. “Æ må legge mæ ned før Æ svime av” sa gubben spakt til sykepleieren, det var nummeret før han klasket i bakken.

Gubben trodde han var over det verste når han kravlet seg opp av senga, men det skulle vise seg at legen ikke var fornøyd med bare blodprøver. En haug med prøver ble tatt av en svett gubbe, og akkurat når han trodde han var ferdig kom legen med et spørsmål gubben ikke var forberedt på.
“Jeg skulle gjerne undersøkt endetarmen din hvis jeg får lov” spurte legen, og det var da det raknet for gubben.

“En finger hvor sa du” ropte gubben forskrekket, og selv om jeg ikke var med så kunne jeg nesten høre glosene helt hjem. Så det var ikke rart gubben gikk ned for telling i går, men det positive var at sjokket over en uventet endetarmsundersøkelse fjernet smertene. Likevel tror jeg det blir en stund til gubben oppsøker en lege igjen, det koster tydeligvis krefter å gå til legen i disse dager, i hvert fall når det gjelder gubben…

I går skjønte jeg hvor mye flaks jeg har hatt denne helgen, for på fredag kom gubben svindårlig hjem fra jobb. Jeg var faktisk på vei til å avlyse lørdagens planer når jeg så hvor dårlig han var, men gubben ba meg vente. Lørdag morgen var han helt fin igjen, og jeg så hvor glad gubben var for at smertene hadde gått over.

Men i går så jeg det på han, smertene hadde kommet tilbake. I hele går var gubben utslått, og det var da jeg fikk en mistanke om hva det var som feilte gubben. Symptomene han hadde minnet veldig om nyre eller gallestein, så i hele går maste jeg på han. Han måtte komme seg til legen, jo før jo bedre. Etter en smertefull natt tok han endelig til fornuft i morges, etter å ha levert en liten gutt på skolen dro han rett på legevakten.

Der kom han inn med en gang, og der bekreftet legen at det mest sannsynlig var en gallestein. Gubben krisemaksimerer hver gang han blir syk, litt vondt og han er døden nær. Jeg kan ikke annet enn å le, for det siste døgnet har gubben selvdiagnostisert seg med alle dødelige sykdommer som finnes.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er ikke ofte gubben er syk, men når han først blir syk så er han nærmere døden enn kjerringa. Heldigvis klarte legen og berolige han i dag, og da gikk han rett på jobb. Jeg har vært sammen med gubben i 16 år nå, og i løpet av de årene har han ikke tatt ut en eneste sykedag. Ja i det minste ikke for seg selv, de eneste gangene han har tatt seg fri er hvis det har skjedd noe med meg.

En ting er i hvert fall sikkert, livet med gubben blir aldri kjedelig. Den ene dagen er han døden nær og neste dag er han frisk som en fisk. Nå får vi bare håpe gallesteinen forsvinner og at gubben slipper operasjon, for dersom det skjer så tror jeg gubben stryker med av frykt før han havner på operasjonsbordet…

På onsdag fikk jeg en uventet melding på Messenger, det var min bloggvenn Bunny som skrev til meg. Det viste seg at han og Vibbedille skulle til Bergen denne helgen, og nå lurte de på om jeg ville treffe de mens de var her. Jeg trengte ikke bli spurt to ganger, selvfølgelig skulle jeg møte de!!

De kunne ikke ha valgt en bedre helg å komme på, i hvert fall ikke når man tenker på været.
For nå er det virkelig sommer i Bergen, den siste uka har vi ikke hatt en dag under 25 grader. Mens jeg nyter varmen klager gubben, men jeg forstår han godt. For nå sliter selv jeg i varmen, i solen klarer jeg ikke sitte lenger enn ti minutter.

Bunny foreslo at vi kunne møtes på toppen av Fløyen, men det forslaget falt ikke i god jord hos gubben. “Er de ikke kloke, det er jo 25 grader og ingen plass å gjemme seg fra sola” freste gubben, men denne gangen var det meg som lukket ørene for alle hans protester. På Fløyen skulle vi, siden jeg måtte bli med på lastebil treff forrige helg så hadde han bare med å bli med.

Dermed bar det av gårde med alle mann i går, ja til og med vår firbeinte venn ble dratt med på tur. Vi trodde vi var ute i god tid når vi startet en time før vi skulle være der, men det gikk ikke lang tid før vi innså at vi vi skulle ha startet før. Jeg tror jeg aldri har sett så mange mennesker i byen før, og når gubben fikk øye på folkemengden økte glosene enda et hakk.

Det er så få handikap parkeringsplasser i byen at det er umulig å finne en ledig plass på finværsdager, og det fikk vi en påminnelse om i går. Vi endte opp med å parkere bilen bak et hotell, vel vitende om at vi risikerte å få bot med å stå der. Med parkeringen unnagjort var det bare å ta fatt på neste hinder, vi måtte komme oss bort til fløybanen. Jeg har ikke sjans til å kjøre rullestolen selv i byen, med hinder som brostein og høye fortauskanter er det umulig å komme frem.

I tillegg heller fortauene i byen så mye nedover at jeg blir hengende ut av rullestolen, det er ingen behagelig opplevelse. Men vi kom oss omsider levende frem, men hadde jeg visst hva som ventet vet jeg ikke om jeg hadde dratt. For inne på fløybanen måtte vi gjennom enda et hinder, og denne gangen holdt det på å gå fryktelig galt. For å komme oss inn på banen måtte vi skanne billettene for å komme oss inn gjennom bommen, men halvveis gjennom gikk bommen igjen.

Den ene bommen traff ribbeina mine med full kraft og der ble den stående, det gjorde så vondt at jeg ikke fikk frem en lyd. Det gjorde det ikke noe bedre at gubben prøvde å presse meg i gjennom, det gikk en stund før han innså at bommen ikke ga etter. Det ble en tårevåt tur opp til toppen, men når jeg kom opp og fikk se velkomstkomiteen var alt glemt.

Vi fikk noen fantastiske timer sammen med Bunny, Vibbedille og deres kjære, og det var så hyggelig å møte de igjen. Det er ikke ofte jeg blir invitert med på ting lenger, så det betyr ekstra mye når det først skjer. Jeg er så takknemlig for at de tar seg tid til å ta kontakt når de først er her, og denne turen kommer jeg til å leve lenge på…

Ps: Alle på rekka fikk parkeringsbot utenom oss, snakk om å være heldig…

Selv om det er knappe to måneder siden sist så var det i går tid for kontroll, og denne gangen var jeg ekstra spent. Målingene har vært så ustabile den siste tiden, i hvert fall når det gjelder blodgassen. På forrige kontroll var blodgassen litt forhøyet, og selv om det foreløpig ikke er noen krise så liker jeg det ikke.

Det rare er at målingene som ble tatt her hjemme var helt fine , det ga meg håp om at prøven jeg tok på sykehuset var feil. Men så heldig var jeg ikke, i går ble det bekreftet at blodgassen var forhøyet. Hver gang jeg får ustabile prøvesvar kjenner jeg panikken griper tak i meg, jeg har vært stabil så lenge nå at jeg har tatt det litt for gitt.

Eller at jeg har tatt det for gitt blir litt feil å si, for jeg er så takknemlig for alle de årene jeg har fått sammen med mine kjære. Jeg vet hvor fort ting kan snu med denne sykdommen, jeg vet hvor lite det er som skal til. En liten infeksjon kan være slutten for meg, og det er det siste jeg vil.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Håpet er at min fantastisk lungelege klarer å få ned blodgassen min, så nå krysser jeg fingrene for at justeringene hans virker. Men selv om blodgassen var litt ruskete så var det en positiv ting med kontrollen i går, og den kom under veiingen. Jeg hadde faktisk gått opp et kilo, så det viser at de tiltakene vi har gjort fungerer.

I dag skjønte jeg ingenting når gubben kom hjem fra jobb, uten et ord stormet han rett forbi meg og inn på soverommet mitt. I senga mi ble han liggende i ynke seg, han hadde vondt i magen. Det er ikke ofte gubben klager over vondter, så når han først går ned for telling så vet jeg at han vondt. Plutselig ble mine bagateller ikke verdt å bruke tid på.

Jeg er så avhengig av min mann, så når han blir syk er det krise her. Jeg bare håper det er noe som går fort over, for vi har egentlig planer i morgen. Men det viktigste for meg er at han kommer seg igjen, og at han ikke har noe smittsomt. På tirsdag er det siste skoledag for en liten gutt, og det siste vi trenger nå er sykdom…