For hva er egentlig problemet, hvorfor må vi klage over den minste ting?

Noen klarer bare ikke la være, de finner alltid noe å pirke på.

Hva gjør det egentlig om det regner sidelengs, eller blåser en snøstorm.

Ja så rakk du ikke bussen fordi du selv var for sent ute, men er det virkelig verdens undergang?

Ja så glemte tenåringen å sette skoene på plass, eller enda verre, sette tallerkenen i oppvaskmaskinen.

Men er det noe å ta sånn på vei over?

For ta en titt rundt deg, få opp øynene! Er det virkelig verdens undergang om du ikke ble festens midtpunkt, eller om den kvisa selvfølgelig dukket opp samme dag som du hadde planer. Ja spiller det egentlig en rolle i det store og det hele??

NEI!! Så slutt å syt!! 

Er det ikke egentlig litt egoistisk og syte så jæv*ig, er vi virkelig så selvsentrerte?? Ja selvfølgelig gjør jeg også det, jeg syter og bæser slik som dere. Men vet dere hva jeg syter over? Jeg syter over at jeg er syk, alvorlig syk, ja jeg skal faktisk dø! 

Jeg syter over at jeg må sitte naken på toalettet mens noen vasker meg

hva syter du over?

Jeg syter over at jeg er lam fra halsen og ned

hva syter du over?

Jeg syter når ingen kommer på jobb, og jeg igjen må tilbringe en dag i stolen

hva syter du over?

Jeg syter over at mine barn skal miste sin mamma

hva syter du over?

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, for jeg ser nå hva som er viktig i livet. Men man trenger ikke være dødssyk for å se det, det burde være en selvfølge for oss alle. Alle vet jo innerst inne hva som egentlig betyr noe i livet, alle vet jo hva en sitter igjen med når alt annet rakner. Likevel klager vi, legger oss ned og syter over den minste ting.

“Ååå jeg er så sliten” 

“Blæææ, enda en dag på jobb” 

Jeg skriver oss, men jeg mener egentlig dere. For jeg syter ikke lenger, jeg har ikke råd til det. For jeg er takknemlig for hver dag jeg får, hver dag er en gave for meg. Det er en forskjell på å syte over meningsløse ting, og faktisk være opprinnelig lei av sin egen tilværelse. For det er jeg nemlig, ofte, men likevel biter jeg tennene sammen.

Når kvelden kommer gråter jeg, stille for meg selv så ingen hører. Jeg har vært nødt til å svelge mange kameler, daglig må jeg finne i å ikke få leve det livet jeg ønsker. Men jeg nekter å gi opp, jeg nekter å bli en syter! 

For livet er så mye mer enn det dårlige været, det er så mye mer enn den bussen du ikke rakk. Gledene i livet er mange, opplevelsene utallige. Så neste gang du syter over nok en dag med regn, kle heller på deg og gå ut, jeg lover at det er verdt det…

 

 

 

Det skulle jeg ihvertfall ønske, men nok engang ble jeg sittende alene noen timer idag fordi jeg manglet hjelp. Det ble sagt på møtet vi hadde med firmaet at det skulle bli vanskeligere å få fri fra jobb, det måtte begrunnes godt hvorfor man ikke kunne, det ser jeg ingenting til enda.

Fortsatt får vi beskjed i ti elleve tiden på kvelden om at vi ikke har bemanning neste dag, enda de har all anledning til å gi beskjed tidligere. Dette begynner å gå meg på nervene, når man vet man ikke kan så gir man beskjed med engang, man venter ikke til sent på kveld. Det har med respekt å gjøre, det handler om tillit.

Igår dukket problemet opp kl 18.30, da ringer firmaet og forteller at vi ikke har bemanning neste dag. Hva skal vi liksom gjøre på kvelden når vi får beskjed om at ingen kan komme og ta meg opp? Skal jeg bare ligge i senga til ettermiddagen? Ja det spiller vel ingen rolle for enkelte, jeg er jo bare en grønnsak. Det er ihvertfall sånn det føles, det føles som jeg ikke har noe verdi lenger.

Dere aner ikke hvor lei jeg er, jeg begynner alvorlig og lure på hvordan denne BPA ordningen driftes. Jeg betaler flere tusen kroner hver måned for en ordning som ikke fungerer, her må faktisk noen ta tak! For det er ikke bare meg som har problemer, vi er mange. Det fungerer sikkert bedre for de som fortsatt har noen funksjoner igjen, men idet øyeblikket du må ha hjelp til alt, ja da virker det som hele korthuset faller sammen.

Det går da virkelig ikke an å holde på sånn vel? Det er jo menneskeliv vi prater om her! Dette er nå blitt en kampsak for meg, for her må det virkelig gjøres noe. Her håver private firmaer inn penger på en tjeneste som åpenbart ikke fungerer på landsbasis, ja hvorfor får de da lov til å fortsette? Burde det ikke få noen konsekvenser hver gang de ikke leverer?

Jeg driter i om firmaet blir sur fordi jeg skriver dette, jeg blir forbanna når de prøver å antyde at det er meg som er problemet. Jeg betaler for en tjeneste jeg ikke får, jeg er et menneske som faktisk ønsker å leve på tross av en hel*etes sykdom. Det er da vel pokker ikke min feil at de ikke kan levere en tjeneste som jeg har krav på!

Er jeg vanskelig bare fordi jeg vil komme meg opp om morgenen?

Er jeg vanskelig fordi jeg vil ha et liv? 

Eller kanskje jeg er vanskelig fordi jeg vil oppleve ting? 

Jeg er sikkert vanskelig fordi jeg vil leve ! 

 

Det er helt umulig å forestille seg hvordan det er å være meg, men det skal dere vite, jeg går til sengs med en uro i kroppen hver eneste kveld. Jeg stoler ikke lenger på at systemet rundt meg fungerer, jeg stoler ikke på at jeg kommer meg opp neste dag. Vi kan bytte firma, begynne helt på nytt. Men det er ikke sikkert det blir bedre, for hele denne ordningen vakler.

Et lite vindpust og alt raser rundt meg, men hvorfor er det slik? Finnes det virkelig ikke noen der ute som kunne tenke seg en slik jobb? Er det for mye forlangt at jeg krever stabilitet og ærlighet? Det virker som de viktige spørsmålene ikke blir stilt, medmenneskelighet og ansvarsbevissthet er ikke et krav.

Nå er jeg kommet i en situasjon hvor jeg egentlig må takke ja til mennesker jeg egentlig ser ikke passer, dette fordi vi sårt trenger hjelp. Men hva hvis jeg nekter? For til syvende og sist er det jo opp til meg, det er tross alt jeg som skal leve dette livet, hver eneste dag….

 

Litt i seneste laget for god morgen kanskje, det riktige er vel god kveld. Men en liten gutt sa nemlig det når han kom hjem idag, etterfulgt av en real latterkrampe på gulvet her.

“Dumme meg, det er jo ikke morgen nå”  sa en liten gutt mens han sprellet på gulvet her i latter. Han har den nydeligste latteren, en latter som fyller hele rommet. Det minner meg om min nest eldste sønn, han var også sånn når han var liten, når han smilte kunne han lyse opp et helt rom. Det er ikke mulig å ikke la seg rive med, den latteren gir meg en stor lykke.

Idag var det ekstra stas for en liten gutt, han var nemlig invitert i bursdag. Du merker de er blitt store når du bare leverer en gutt i bursdag og går igjen, hvor blir tiden egentlig av? Tenk at det er ikke lenge til en fire åring begynner på skolen, jeg kjenner hvordan jeg gruer meg allerede. Ja for selvfølgelig skal jeg oppleve den dagen, noe annet alternativ er det ikke! Jeg har bestemt meg for å være her i mange år til, jeg driter i hva ALSen mener 😂💜

Jeg har vært trøtt i dag, sikkert fordi natta har vært dårlig. I natt har jeg bare ligget og irritert meg over alle bekymringene, unødvendige bekymringer som jeg ikke hadde behøvd og ha. Så derfor måtte jeg skrive om det, og innlegget kommer nok ikveld. Ja for det er det eneste som hjelper, få det ut, men i dette tilfellet så er denne saken blitt til mye mer. Nå er det blitt til en kampsak for meg! Men selv om jeg er trøtt så holder jeg meg godt, ja bare se her!

Ellers ble jeg veldig glad når min datter kom tidligere hjem fra skolen enn vanlig, faktisk rundt lunsj tider kom hun ramlende inn døra her. Det er de små gleder det, og selv om humøret kunne ha vært bedre hos oss begge, så var det koselig, vi kunne idet minste være sur sammen 🤣Men humøret ble mirakuløst bedre når mor tryllet frem skillingsboller, det er ikke måte på hva jeg kan altså.

Så dagen ble ikke så verst likevel, nå lurer jeg bare på hvilke utfordringer som venter meg i morgen. Det tar liksom aldri slutt, det er alltid et eller annet å bryne seg på. Men det er vel slik livet er dessverre, men jeg elsker det på tross av at veien er kronglete i blant….

Det tar 30 minutter å få i meg medisin

Hvor mange sekunder tar det deg å svelge tre tabletter?

Det tar meg 10 minutter å komme meg på toalettet

Hvor mange sekunder bruker du?

Det tar 15 minutter å få meg opp av senga om morgenen

Hvor mange sekunder bruker du?

Det tar 20 minutter å vaske ansiktet og kle på klær

Hvor mange minutter bruker du?

Det tar nærmere 35 minutter å gjøre meg klar for å gå ut

Hvor mange sekunder tar det deg å hive på jakken?

 

Livet mitt består av venting, tid er ikke lenger bare tid for meg. Hver dag må jeg vente, hver dag kaster jeg bort tid. Ja for det er slik det føles, jeg kaster bort dyrebar tid på å vente.

Jeg hater det, jeg hater å vente på ting jeg kunne gjort selv. Jeg hater å måtte spørre, og igjen måtte vente på selv de enkle ting. For de tingene som før tok sekunder å få unnagjort, de er nå blitt en umulighet for meg. De samme tingene må jeg nå vente på hjelp til.

Aldri kan jeg løpe hurtig ut døra, mens jeg trer jakka på meg fordi jeg har det travelt. Aldri skal jeg kunne løpe på do selv igjen, når man har inntatt litt for mye vann.

Aldri skal jeg kunne kle på meg selv igjen, gå i skapet selv å velge klær. Aldri skal jeg kunne stå foran speilet igjen, for å børste håret eller pynte meg til festlige lag.

Sorgen over at livet er blitt satt på vent er stor, men ikke bare for meg. For jeg ser det i mine barns øyne hver eneste dag, livet blir aldri det samme igjen.

For mamma kan ikke hjelpe lenger, hun strekker ikke helt til. Aldri kommer hun løpende lenger når krisen er stor, aldri kan hun sitte på sengekanten for å tørke tårer. Aldri mer en varm armkrok og krype inn i når utryggheten er stor.

Min mann har ingen hånd å holde i lenger, ingen som kommer og holder rundt han lenger. Vi kan ikke ligge på sofaen lenger mens vi ser en god film, aldri skal vi kunne gå hånd i hånd lenger.

Livet blir ikke det samme igjen, nå er livet satt på vent. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving, alt vi vet er at veien blir lang. Men vi vet også hvor sterke vi er, vår kjærlighet er stor. Så når vi står sammen er vi  sterke, sammen skal vi kjempe oss fremover på vår lange vei….

 

Jeg ser meg i speilet hver dag. Jeg ser meg på bilder og film. Jeg ser en dame som er fremmed men likevel så kjent, jeg ser en dame som har forfalt. En dame som er blitt brutt ned, jeg ser en dame som har tapt.

For jeg kjenner meg nesten ikke igjen, kroppen er blitt til et ugjenkjennelig skall. En vassen kropp med svampelignende hud og ubrukelige lemmer. En kropp som før var nyttig i alle slags gjøremål, er nå blitt ubrukelig og egentlig bare i veien.

En potetsekk pleier jeg å kalle kroppen min, den er blitt forvandlet til en tung og uhåndterlig potetsekk. Men av og til får jeg øye på det, jeg ser små glimt av meg selv. Noen ganger er de vanskelige å få øye på, ihvertfall for meg. Men de er der bare jeg ser hardt nok.

For jeg ser det i øynene, jeg ser det i smilet. Noen ganger ser jeg det i ansiktsuttrykk, andre ganger hører jeg det i stemmen. Da kommer tårene, en smerte slår til så ubeskrivelig vond. Ja for noen ganger gjør det vondt å se den virkelige meg i speilet. 

Det gjør vondt å se hvem jeg var, hvem jeg fortsatt er. Minner om en svunnen tid kommer tilbake, men også påminnelser om hvordan livet kunne vært. I et par øyne ser jeg det, livet som var og livet som kunne vært. Mitt liv, en lykkelig tid, jeg ser livet jeg drømmer om i et par øyne.

Men jeg ser også en vilje, en vilje så sterk. Jeg er den viljen, den viljen er meg. For jeg er blitt sterk, sterk nok til å takle livet. Sterk nok til å si ifra, sterk nok til å velge livet selv om døden lokker.

Jeg er ikke lenger den stille sjenerte jenta jeg engang var, nå har jeg fått en stemme. Så nå brøler jeg, jeg brøler for urett og skjevheter i samfunnet. Jeg brøler for de svake og syke, men jeg brøler også for meg selv!

Så når to øyne møter mine, så ser jeg også styrke . For denne damen er blitt en som kjemper, en som klorer seg fast til livet. For livet er alt jeg har igjen, mitt liv, og jeg vil leve så lenge som mulig…

 

Det hjelper på å være ute i luft litt, for jeg har sovet som en stein i natt. Faktisk så hadde jeg glemt av hele avstemningen, idag skulle finalistene kåres. Jeg kan ikke si jeg var skuffet akkurat, jeg var rimelig forberedt på resultatet. Det skal noe til å konkurrere mot noen som har tusenvis lesere hver dag.

Men vet dere hva? Jeg er verdens lykkeligste dame om dagen, for jeg har så sinnsykt mye gøy å se frem til. Dessuten slipper jeg nå og skrive tale, og min eminente partner slipper å grue seg for å fremføre 😂 Nå kan vi gå på festen med lave skuldre, og bare nyte kvelden for alt den er verdt.

Dagen begynte travelt, plutselig ramlet det inn med mail og svare på. Jeg er faktisk blitt forespurt om jeg vil stille opp på intervju av medisinstudenter, og eventuelt være med på foredrag slik at jeg kan svare på spørsmål. Dette er midt i blinken for meg, for på denne måten får jeg muligheten til å sette lys på hvordan det er å være ALS pasient idag.

Jeg har så mange planer jeg vil iverksette, planlegge en ny innsamling, kanskje en demonstrasjon utenfor Stortinget, holde foredrag selv etterhvert, ja det bobler nesten over 🤗Men året har nå virkelig startet bra, så det gjenstår å se hva resten av året bringer med seg. Det er ihvertfall ikke kreativiteten min det står på, om alt vil la seg gjennomføre er en annen sak. Tenk om jeg hadde hatt litt midler en eller annen plass, da kunne vi gjort mye da. Hmmm, lurer på om min kjære har en hemmelig konto i Sveits, det hadde vært noe det 😅

Idag fikk jeg bekreftelse fra Grand hotell, guri hvor jeg gleder meg. Dessuten fikk jeg enda en overraskelse, det er ikke bare håret mitt som blir ordnet, jeg skal bli sminket også! Tenk så heldig jeg egentlig er, nå kribler det godt i kroppen kan du tro.

Det eneste er at jeg må dusje håret den dagen før jeg kommer til salongen. Og nå håper jeg virkelig at min forhenværende assistent som bor i Oslo kommer den dagen og hjelper meg. For ellers må jeg ta til takke med gubben, og vi vet alle at erfaringene med han og dusjing på hotellrom er så som så. Lurer du hva jeg prater om? Du kan lese tidligere erfaringer her!

En ting er ihvertfall sikkert, det har vært en fin start på uken. Jeg som egentlig trodde det var søndag i dag, og kunne ikke skjønne hvorfor Isak ga meg farvel klem idag tidlig. Så når jeg lettere forvirret spurte hvor en liten gutt skulle, ja da fikk jeg passet påskrevet.

“Dumme mamma, jeg må jo i barnehagen”! 

Jeg tror jeg avslutter der jeg, nå vet jeg i det minste at det er mandag, slettes ikke verst bare det….

Dette innlegget er til dere

jeg må si tusen takk.

Det holdt dessverre ikke helt

men jeg har vunnet uansett.

Jeg er blitt lagt merke til

av dere fine mennesker.

Så selv om jeg ikke ble finalist 

føler jeg likevel en stor lykke.

Jeg får gå på Vixen 

og heie de andre frem.

Jeg får oppleve noe fantastisk

en uforglemmelig kveld.

Takket være dere

får vi oppleve noe magisk.

Så tusen takk dere fine

takk for alle stemmer.

Vi nådde ikke helt opp

men hjelpe meg hvor langt vi har nådd.

Nå kan vi feire

det blir bobler likevel.

For sammen har vi klart det

søkelyset er der.

ALS skal vi fremme

koste hva det vil.

Sammen skal vi kjempe

for å få mirakler til….

Tusen takk💜

Ikveld føler jeg på det

en lykke så stor. 

På tross av sykdom 

smiler livet.

Ikveld er vi lykkelig 

over virkelig gode dager.

Opplevelsene er mange 

ja de står nærmest i kø.

Barna smiler og ler

latteren gir meg en varme så stor.

Min kjære sier

at han er stolt over meg.

Små bobler fyller meg

det føles som jeg skal lette.

Sveve høyt over land

fri som fuglen. 

For ikveld er jeg lykkelig 

over vår egen vei. 

For selv om vi vet at veien blir lang

så skal vi gå den sammen… 

Denne søndagen har vært helt herlig, fra jeg slo opp øynene idag morges har det bare vært kos. Dagen begynte med at en liten gutt kom tassende, klokken var så vidt passert 06.30. Her var gode råd dyre, for jeg skjønte fort at en gubbe ikke hadde tenkt å stå opp. For Isak går ned og setter seg i sofaen, og da begynner ropingen.

“Pappa kommer du” begynner han nærmest viskende.

“Pappa kommer du”nivået øker sakte men sikkert, det er bare å stålsette seg

“Pappa NÅ KOMMER DU”!!! 

Det var på dette tidspunktet jeg ropte på en liten gutt, her måtte vi finne på noe lurt.

“Isak vil du se på film sammen med mamma i senga” spurte jeg, fullstendig klar over svaret som kom.

“JAAAAA” ropte en fornøyd liten gutt.

Jeg har nemlig med meg datamaskinen min på soverommet når jeg legger meg, og den er god og ha altså. Ulempen er at den skrur seg av om natten, og jeg får ikke den på igjen på egenhånd. Jeg gleder meg til jeg får den nye datamaskinen, for den har mange nye finesser, som blant annet at jeg kan skru den av og på selv.

Isak har aldri hjulpet med dette før, og jeg visste ikke om han fikk det til. Men vi måtte prøve i det minste.

Knappen er på siden Isak”sa jeg, og brukte kneet mitt for å vise på hvilken side han skulle lete på.

“Jeg finner den ikke” sa en liten gutt mens han følte seg frem med små fingre.

“Litt lenger opp, du kjenner sikkert en liten kul helt oppe”sa jeg mens jeg tenkte inni meg at dette så mørkt ut.

Men det var da vi hørte det, et lite klikk ifra dataen, gutten hadde jaggu meg klart det!!

“JAAAA, jeg KLARTE det” ropte en fornøyd liten gutt, og jeg ble så glad på hans vegne at jeg kjente tårene presse på.

Så der lå vi og koste oss på samme puta i to hele timer, for en perfekt start på dagen da.

Gammelt bilde, men samme positur💜

 

Ut kom vi oss også idag, faktisk på gåtur. Det er ikke alltid så lett å få med seg en gubbe på tur, vi har nemlig noen bratte bakker som han dessverre må gå opp igjen når vi skal hjem. Men jeg skjønte etterhvert at han hadde lagt en plan på det problemet også. Så vi for avgårde, finværet måtte utnyttes.

Vi valgte å gå en tur på lekeplassen nede i veien, ikke så langt å gå, og Isak fikk en mulighet til å rase litt i fra seg. Herlighet for en energi, vi møtte på tremenningen min, men det var nesten ikke mulig å ha en samtale, alt vi hørte var “Mamma mamma, SE PÅ MEG DA”!! 

Men vi fikk i det minste luftet oss litt, og det trengte vi alle mann. Plutselig så vi hjemmesykepleien komme kjørende, pokker da, vi hadde glemt tiden, det var nemlig medisintid. Jeg har aldri sett en gubbe reagere så fort, det var som å se et vogntog komme durende i høy hastighet, bare at nå var det en 105 kg gasse som kom løpende opp skråningen. I sidesynet så jeg en dame komme gående like bortenfor oss, jeg la også merke til hvordan hun bråstoppet ved synet av en gasse komme løpende 🤣Gåturen hennes ble sikkert ikke det samme igjen etter denne opplevelsen.

Men vi fikk ihvertfall ordnet med medisin, og idag fikk jeg dosen utendørs, det handler vel om å tilpasse seg eller?? Men så var det på tide å komme seg hjem igjen da, bakkene ventet. Som vanlig satte Isak seg på fotbrettet opp på beina mine, en liten gutt har skjønt hvordan han skal slippe å gå bakkene. Men idag var det ikke bare han, for en gubbe hadde også klekket ut en plan.

Før jeg visste ordet av det kjente jeg at jeg plutselig var blitt så baktung, jeg hadde fått eks antall kilo ekstra bak på stolen. Vi må ha vært et syn for guder der vi kom kjørende, en guttunge fremme, og bak sto en gubbe og klamret seg fast. Jeg må si at jeg er imponert over kapasiteten til rullestolen, det eneste jeg merket var at jeg var baktung, men vi suste opp bakkene på et blunk. Kanskje jeg skal begynne som et fraktefirma, kjøre folk mot betaling??

Som du sikkert skjønner så har dagen vært fin, og det beste gjenstår. For nå skal gubben lage finnbiff gryte, noe som er det beste jeg kan få servert. På toppen av det hele er det storkamp idag, Liverpool – Man.United venter. Så jeg kunne ikke drømt om en bedre dag, og håper dagen har vært like god for dere også.

Fortsatt god søndag til dere alle  💜

Jeg blir stadig forbauset over oss mennesker, vi er så forskjellige men samtidig så like. Vi prøver alle å finne en slags mening med dette livet, men når vi havner i en krise reagerer vi alle forskjellig. Noen reagerer med sinne eller tårer, andre reagerer med likegyldighet og fornektelse. Samtidig ser jeg ofte en ting som går igjen hos mange, vi vil så gjerne kontrollere det ukontrollerbare.

Men hva gjør man når man ikke kan kontrollere noe,  for livet er ikke alltid kontrollerbart. Vi ble hardt rammet, lynet slo ned hos oss alle. Når sykdommen ble et faktum så mistet vi kontrollen, hverdagen ble til et kaos. Jeg måtte lære meg å slippe kontrollen over alt jeg ikke klarte å gjøre, og det er noe av det vanskeligste jeg noensinne har gjort.

Fortsatt er det vanskelig, ikke bare for meg men også for de rundt meg. Jeg vet min mann sliter med dette, så han finner andre ting han kan kontrollere. For det er vanskelig, uhyre vanskelig å forholde seg til at det er ingenting å gjøre med min sykdom, jeg kommer til å dø av dette uansett.

Jeg skulle ønske han kunne sett akkurat dette, at han kunne lært seg slippe det. For det henger over han som en mørk sky, og det tærer på meg også. Jeg skulle så gjerne tatt over alle bekymringene hans, gitt han litt av kontrollen tilbake,

Men dette gjelder for oss alle, for det er ikke alt vi kan kontrollere. Det er selvfølgelig vanskelig for dere og forestille dere en hverdag der dere måtte slippe all kontroll, men alle havner før eller siden i situasjoner som krever at man må slippe kontrollen.

Jeg har slitt mye med dette, ja jeg sliter fortsatt. Spesielt med henhold til barna er det vanskelig, jeg gråt første gangen jeg måtte la assistenten bytte bleie på min egen sønn. Jeg ville så gjerne gjøre det selv, det verste for en mor å føle på er å ikke strekke til.

Men jeg har blitt flinkere, jeg har innsett hva som er verdt å bruke kreftene mine på. For det er ikke verdt å stresse over ting jeg ikke kan få gjort noe med, jeg må innse at jeg ikke klarer å kontrollere omgivelsene lenger. Jeg har hvert nødt til å endre måten jeg tenker på, ta grep over egen hverdag.

Fordi jeg fant ut at det kan faktisk komme noe fint ut av å slippe kontrollen litt, du åpner opp nye dører for de rundt deg. For selv om jeg hater denne sykdommen og alt den fører med seg, så har jeg kommet nærmere de rundt meg. Mine kjære har fått bevise hvor sterke de egentlig er, vår kjærlighet til hverandre er blitt større.

Så til alle dere der ute så vil jeg bare si en ting, slapp av! Livet er ikke alltid kontollerbart, men det pleier som regel å ordne seg til slutt likevel. Så prøv heller å senke skuldrene, hvem vet, det kan faktisk komme noe godt ut av det til slutt….