Måned: april 2022

På søndag fikk gubben en uventet melding, det var noen som hadde prøvd å få tak i meg. Normalt sett er mailen noe av det første jeg sjekker når jeg står opp, men akkurat denne søndagen hadde jeg mer enn nok med meg selv.
Men jeg skjønte jo at jeg hadde gått glipp av noe når gubben viste meg meldingen, for meldingen var fra Dagbladet.

De lurte på om de kunne få lage en reportasje om meg og familien, noe jeg selvfølgelig takket ja til. For etter seks år med denne sykdommen så betyr det så mye at jeg fortsatt får muligheten til å dele min historie, dele mitt budskap om at livet ikke er over selv om man er fanget i egen kropp.

Det er det samme med denne bloggen også, og når jeg fikk spørsmålet om hva denne bloggen betyr for meg så fikk jeg problemer med å svare.
For nå har jeg holdt på med denne bloggen i fire år, hver eneste dag har jeg delt fra livet mitt.

Hver dag eller helg, frisk eller syk, i fire år har jeg lagt ut minst et innlegg daglig.
Det tror jeg sier sitt, om hvor mye denne bloggen betyr for meg. Jeg husker enda hvordan tilværelsen min var før jeg fikk datamaskinen min, alt jeg husker var et altoppslukende mørke. Denne bloggen ga meg en ny hverdag, noe å stå opp til hver dag. Sakte men sikkert fikk jeg stemmen min tilbake, og det har endret hele min tilværelse.

I løpet av disse seks årene har jeg delt historien min flere ganger, både her på bloggen og i media. Jeg føler meg priveligert som har fått muligheten til å spre mitt budskap, og det betyr mye at jeg fortsatt blir kontaktet. Men det som betyr mest er møtene med alle disse menneskene som kommer for å intervjue meg.
Det har blitt mange fine møter opp igjennom årene, møter som har satt spor.

Møtet med Dagbladet ble et slikt møte, et møte jeg tar med meg videre.
Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt får en mulighet til å prate om livet, bruke stemmen til noe som gir mening. Det at jeg fortsatt får muligheten til å fronte denne sykdommen betyr så uendelig mye, da føler jeg i det minste at jeg bidrar med noe.
Tre små bokstaver har frarøvet meg mye, men de har også gitt mange uforglemmelige øyeblikk. Jeg har lært at selv et altoppslukende mørke ikke er lystett, livets gleder finner veien tilbake uansett. Neste uke kommer reportasjen i Dagbladet, og jeg gleder meg til å se det ferdige resultatet…

Som vanlig har denne uken flydd avgårde, og i dag er det fredag igjen. Min datter er i full gang med russetiden, det fikk jeg erfare på onsdag når hun kom hjem med en klirrende pose. Heldigvis er ikke min datter den hardeste på flaska, i motsetning til meg på den alderen smakte hun ikke en dråpe alkohol før hun fylte 18.
På det området har nok guttene vært verre, og jeg er glad for at ingen av dem var russ.

Fotball har vært livet til min datter, dessuten har hun alltid vært snusfornuftig.
Så jeg må innrømme at overgangen fra den tilværelsen til russetiden har vært stor, og det er nå jeg er takknemlig for at hun har eldre brødre. For selv om jeg vet at min datter aldri ville drukket seg fra sans og samling så er hun ute, og jeg klarer ikke sovne før jeg hører at hun er kommet hjem.

Heldigvis har jeg to sønner som gjerne stiller opp, så de har hentet min datter hver kveld denne uken. Hun har heldigvis kommet hjem like etter midnatt, men når de begynner å drikke klokken 15.00 så er det vel ikke annet å forvente.
Jaja, den varer heldigvis ikke så lenge denne russetiden, men det jeg gruer meg mest til skjer neste helg. Da skal nemlig russen til Stavanger, og da kommer mor til å sitte med hjertet i halsen hele helgen.

Så for å trøste meg selv gjorde jeg et lite innkjøp idag, årets første blomster står nå klar på trappa. Jeg har nemlig gjort meg noen erfaringer opp igjennom, og jeg vet at disse blomstene tåler det meste. Dessuten kommer de igjen også, akkurat det fant jeg ut når assistenten hentet fjorårets blomsterkasser frem igjen.
Til min store overraskelse hadde det begynt å spire oppi de, så nå blir det spennende å se hvor mange jeg får tilbake.

Disse tåler litt nattefrost også, og det kommer godt med her på Vestlandet. For selv jeg vet at Mai kan være en lunefull måned, det skulle ikke forundre om det begynte å snø igjen. Men disse tar jeg sjansen på å sette ut, for jeg vet de vil klare seg.
Nå har jeg huset fullt av avleggere, ja jeg kan nærmest starte spragle fabrikk. Jeg kjøpte nemlig mine to første spragler i fjor vår, men nå har jeg trippelt så mange.

Jeg har nemlig tatt flere avleggere i løpet av vinteren, og de har nå vokst seg kjempestore. I tillegg fikk jeg noen avleggere fra en av assistentene, hun hadde noen andre typer av denne fantastiske blomsten. Så nå trenger vi bare litt varmere utetemperatur slik at disse også kan få flytte ut, det er så kjekt når man får det til. Men jeg har en blomst i vinduet som jeg lurer litt på, jeg har nemlig aldri hatt en sånn før. Den ligner på en ildtopp men det er ikke det, og nå kommer det rosa knupper opp fra blomstene. Den er helt nydelig, kanskje dere vet hvilken type dette er?
Nå håper jeg på en rolig helg sammen med mine, og kanskje jeg klarer å sette gubben igang med litt hagearbeid…

Gudene skal vite at det ikke er lett å være syk i dette landet, selv den minste ting kan utvikle seg til et mareritt av en kamp.
Jeg har kjempet for mine rettigheter helt siden jeg fikk ALS, og jeg har lært på den harde måten at man jaggu skal være frisk for å være syk i dette landet.

Likevel er jeg en av de heldige, for jeg har så mange fine mennesker rundt meg. Jeg er aldri alene i kampen mot systemet, jeg har mennesker rundt meg som gjerne vil kjempe med meg. Derfor vil jeg idag benytte anledningen til å trekke frem det som faktisk fungerer, det er nemlig mange som gjør en helt fantastisk jobb for oss med denne sykdommen.

Leger, sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer og assistenter står på hver eneste dag for å gjøre hverdagen for ALS syke best mulig, uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Alt jeg trenger å gjøre er å sende en melding, og i løpet av noen få minutter har jeg fått svar. Det er takket være dem og min familie at jeg fortsatt kan bo hjemme, det er takket være dem at jeg fortsatt kan leve et godt liv sammen med mine kjære.

Alle hjelpemidler jeg har bidrar til at jeg fortsatt kan dra på turer og føle meg trygg, og til tross for at jeg har en del utfordringer så kan jeg fremdeles nyte livet. Det er ingen selvfølge når man blir alvorlig syk, men når jeg først var så uheldig og få ALS så var jeg likevel heldig.
Det tok meg en stund før jeg så det, sorgen over alt jeg hadde mistet la seg som en tåke over meg. Men nå ser jeg, tåken har lettet og jeg ser alt med nye øyne.

Jeg ser alle de som kjemper for at jeg skal ha det best mulig, som alltid er tilgjengelig dersom jeg trenger hjelp. Det at jeg vet at de bare er en melding unna gir meg trygghet, og trygghet er det viktigste når man lever med døden på skuldrene. Det er takket være disse menneskene at jeg fortsatt kan bo hjemme med mine kjære, og det betyr alt for meg.
Livet mitt ble kanskje ikke slik jeg hadde sett det for meg, det ble faktisk så mye mye mer.

Takket være hjelpemidler og mennesker som virkelig vet hva de holder på med kan jeg fremdeles leve et fullverdig liv, takket være dem har jeg fått muligheten til å skape mange uforglemmelige øyeblikk sammen med mine kjære. Øyeblikk som en dag vil bli til minner, minner som mine kjære en dag kan se tilbake på. Jeg vet at de minnene er den viktigste gaven jeg kan gi de, når sorgen en dag legger seg over et lite hus kan de dra frem disse små skatter av minner og minnes meg….

Nå er jeg helt fin igjen, mesteparten av det slimet som har plaget meg i det siste er nå kommet opp.
Og det er en stor lettelse, for det finnes ingen verre følelse enn når det tetner seg i brystet på deg. Jeg har ikke nok muskelkraft til å hoste det opp når det blir så mye, og den følelsen av å bli kvalt av sitt eget slim er ikke akkurat den beste.

Men nå er det heldigvis over for denne gangen, jeg krysser fingrene for at det blir lenge til neste gang. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har noen eksperter rundt meg som stiller opp på kort varsel når jeg trenger de som mest, det er ikke alle som yter den samme servicen.
Nå må jeg bare overbevise fastlegen min om at de symptomene jeg føler på faktisk er reelle, urinprøven jeg tok ga bare svakt utslag. Dermed vil legen avvente med behandling, jeg må tydeligvis bli verre for å få hjelp. Jeg har egentlig gitt opp hele den kommunikasjonsbiten, da drar jeg heller andre steder for å få hjelp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hele fastlegeordningen må rustes opp, for å bytte lege er heller ikke like lett i disse dager. Det er jo ingen som har kapasitet til å ta på seg ansvaret, spesielt når man bor i en storby. Tanken på alle de som står uten fastlege ryster meg, men selv om man har en fastlege så betyr ikke det at man får hjelp.

Alt er blitt en kamp, hadde jeg bare visst på forhånd at det skulle bli så vanskelig å være syk så hadde jeg nok tenkt meg om. Ja det er akkurat slik jeg føler det noen ganger, at jeg liksom har valgt å bli syk og bare må lide unødvendig.
Jeg er ikke en person som løper til legen for den minste ting, så når jeg først kontakter legen så er det fordi jeg ikke har noe valg.

Jeg har i hvertfall hatt en rolig dag i dag, for i dag vendte regnet tilbake.
De mørke skyene på himmelen ble et trist syn når jeg sto opp i dag, jeg hadde håpet på enda en finværsdag. Men nå krysser jeg fingrene for at det lille regnet som kom idag blir kortvarig, og at formen holder seg så jeg kommer meg ut i solen igjen ganske så snart.

Men det jeg gleder meg mest til er lange varme sommerkvelder, kunne sitte ute om kveldene og se alle lysene mine komme på en etter en. For bare se hvor fint det er? Jeg måtte jo be gubben ta bilder i går kveld, og når jeg så bildene ble lengselen etter lange sommerkvelder enda større. Jeg håper vi får mange varme tropenetter i år, det hadde vært fantastisk…

Det slo meg igår, jeg innså mine egne begrensninger. I seks år har jeg prøvd å motbevise tre små bokstaver, men i går innså jeg at de er umulig å rømme fra. Uansett hva jeg gjør så er de der, tre små bokstaver er alt enkelte ser. I seks år har jeg prøvd å vise at det er mulig, det er mulig å leve et godt liv på tross av tre små bokstaver.

Men igår slo det meg, jeg er lei av å prøve. Det er nemlig ikke mulig å overbevise noen som ikke vil se, det er ikke jeg som må forandre meg det er dem. Livet er for kort til å sløse bort tid på de som ikke vil se, bruke unødvendige krefter på å vise de at de tar feil.
Da velger jeg heller å bruke tid på de som faktisk lytter, de som ser hele meg og ikke bare tre små bokstaver.

En ny vår står for døren, og en ny vår betyr nye muligheter for meg.
Livet er fremdeles godt, og jeg vet at det ligger mange nye opplevelser og venter på meg der ute. Opplevelser som jeg lever for, nye opplevelser som gjør livet mitt rikere. Er det en ting jeg har lært så er det at livet er verdt å kjempe for, og selv om jeg aldri kan rømme fra tre små bokstaver så kan jeg likevel velge å leve.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Livet mitt er fylt med begrensninger, det går ikke en dag uten at de til stadighet kommer i veien. Min kropp er ubrukelig nå, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.
Og det er nettopp bare det enkelte mennesker ser, en ubrukelig kropp som påminner dem om sin verste frykt. Jeg ser det i øynene deres, et lite blikk er alt som skal til.
Det er da trangen kommer over meg, og det er da jeg får lyst til å skrike ut.

Skrike ut alt det gode jeg fortsatt føler på, skrike ut at livet fremdeles er godt.
For selv om kroppen min er halveis i graven så er sansene mine høyst levende, og gjennom sansene mine er jeg blitt rikere som menneske.
Jeg har fått et helt nytt liv på både godt og vondt, og på mange måter lever jeg nå mer enn jeg noengang har gjort. For alt jeg trenger å gjøre er å være tilstede, livets reise byr fortsatt på mange magiske øyeblikk….

I dag følte jeg på det igjen, hvor heldig jeg er som enda lever. Synet av to Dompapper på fuglebrettet mitt gjorde meg varm om hjertet når jeg sto opp i dag, og det var akkurat som om de lokket meg ut der de satt. Ut i friheten, ut under en endeløs blå himmel.

Hver gang jeg setter meg i rullestolen føler jeg på det, takknemligheten over at jeg enda kan kjøre den selv. Det er vel derfor jeg har et fast rituale hver gang jeg beveger meg ut av huset, jeg bare må svi litt gummi i gata før jeg setter meg i solveggen. Den frihetsfølelsen jeg får når jeg freser avgårde opp igjennom gata er bare fantastisk, da lever jeg virkelig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er det beste med våren, at jeg får friheten tilbake. Jeg slipper å sitte innestengt i en stol, nå kan jeg sette meg i en annen stol og bevege meg fritt rundt. Ja jeg kan stikke av hvis jeg vil, gjemme meg bort slik at ingen finner meg. Jeg liker i det minste å tro at jeg klarer det, men det er ikke verdens enkleste sak å gjemme seg bort når man sitter i en svær lilla rullestol.

Gubben bare ler av meg, spesielt hvis jeg er forbanna i tillegg. For da får jeg uvante krefter, og da ser bare gubben støvrøyken etter meg i det jeg freser bortover veien. Gubben har sitt eget syn på når våren har kommet, “du vet det er vår når kjerringa freser bortover veien som en tordensky” hører jeg han si hver vår, og det ligger vel noe i det.

Idag har jeg tilbragt formiddagen utendørs, dessverre kom det en kald nordavind og ødela idyllen. Så jeg fikk bare en liten stund for meg selv ute i dag, men det er tross alt bedre enn ingenting.
Jeg trenger ikke så mange timer ute før jeg er fornøyd, en liten stund for meg selv gjør underverker. Dessuten er jeg aldri alene, akkurat det fikk jeg merke i dag.

For selv om det var midt på lys dag våget de seg frem, en hel Hjortefamilie dukket plutselig opp fremfor meg. De kunne ikke brydd seg mindre om at jeg satt bare noen meter unna, ikke rart jeg er fri for tulipaner.
Jo de er vakre, og det var litt av et syn. Men jeg må innrømme at det er litt frustrende å ha de så tett på, spesielt når man får hagen ramponert.
Likevel er det vi som har tatt valget om å bosette oss i naturen, og da må man bare regne med at hagen blir andre sitt matfat…

Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg våknet ihvertfall opp i går helt fin i formen.
Bank bare i bordet alle mann, jeg tør nesten ikke si det høyt engang.
Fortsatt har jeg en del slim, men på samme tid så er det akkurat som om noe har løsnet. Og det tror jeg er takket være den nye maskinen som jeg har fått låne, den rister lungene fri for slim.

Ja det føles ihvertfall sånn ut, hele meg rister der jeg ligger i sengen.
Men den hjelper i det minste, det fikk jeg bevis på igår.
Siden formen var så fin var det ikke tvil om hva jeg skulle bruke dagen til, endelig skulle jeg også få nyte solen utendørs.
Jeg har tilbragt nok tid inne fremfor skjermen, men nå kunne jeg endelig nyte livet ute igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nettopp det gjorde jeg i går, jeg lot blogg være blogg og kom meg ut.
Det er nemlig ikke noe jeg liker bedre, en tur ut i hagen er terapi for meg.
Dessuten måtte jeg få opp resten av perlefigurene som jeg har fått av Vibbedille, og når flamingoen kommer opp i hagen er det virkelig vår.
Jeg elsker de små figurene, jeg kan ikke annet enn å smile når jeg ser de.

Og det er ikke bare jeg som setter pris på de små perlekunstverkene, de skaper mye glede for barna i nabolaget. En liten gutt løp begeistret rundt i hagen i går, det ble nærmest en skattejakt etter bier og åmer. Med seg på jakten hadde han to nabobarn, og hver gang de fant en ny figur ble det vill jubel i hagen.

Det var midt under denne jakten at jeg kom på en julegave som jeg hadde fått i fjor, min kjære tremenning hadde gitt meg den perfekte gaven.
Tre runde lys lamper lå enda i esken de kom i, men nå var det på tide å få de opp. Egentlig hadde jeg tenkt å ha de i blomsterbedet mitt, men på grunn av manglende strømkontakt i nærheten ble jeg tvunget til å legge en ny plan.

Ideen var det faktisk assistenten som kom på, jeg er heldig som har assistenter som er oppfinnsomme. På rekkverket bak sofagruppen ble de hengt opp, og ikveld må jeg sende gubben ut for å ta bildet.
Det ble så fint! Jeg ble så fornøyd med resultatet, noen ganger er det ikke så mye som skal til for å skape stemning.

Nå håper jeg bare at den gode formen min vedvarer, for nå har jeg lyst til å begynne med planting av blomster. Jeg elsker å holde på ute i hagen, det gir meg så mye livsglede. Så nå skal jeg komme meg ut i solen igjen, og nyte arbeidet vi har fått gjort så langt…

Små hender tar mine. Små uskyldige barnehender legger seg varsomt oppå mine. De små fingrene stryker så lett over huden min. Små fingre som har ennå mye å lære men som samtidig allerede er så kunnskapsrik.

Jeg holder englehender inni mine. Jeg stryker varsomt over dem. Jeg gjemmer de små fingrene med mine vaktsomme hender. Prøver å beskytte dem mot en kald verden, prøve å bevare de varme og uskyldige så lenge som mulig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lukker øynene. Små varme fingre stryker mitt kinn. Små hender fulle av kjærlighet og godhet. Ubetinget kjærlighet i små fingre. Jeg åpner mine øyne, mine øyne møter dine. Øynene dine er blå som en krystallklar himmel.

Varme og godhet flommer over meg, som en skånsom bølge på en varm sommerdag. Du gir meg en bit av himmelen, den lyser ut fra dine omtenksomme øyne. Mitt hjerte er ditt. Du fyller det opp med gode tanker og ord.

Hjerte mitt er i ferd med å briste , men du pusler det på plass igjen, finner puslebrikkene som passer, med de vakreste ord gjør du hjertet mitt helt igjen. Din kjærlighet strømmer inn i meg, som små elektriske støt gir du meg ny kraft hver dag.

Jeg føler meg berørt av en engel. Dine små fingre er som englestøv. Du drysser det over meg, ikke for mye, ikke for lite, men akkurat passelig dose så jeg klarer å ta imot. Du stiller ingen krav, du har ingen baktanker, hele deg er bare full av ubetinget kjærlighet.

Du er liten , men likevel så stor. Ditt hjerte er større enn mitt. Mitt hjerte er delvis dekket av mørke skyer. Men ditt er ennå like klart som en diamant, inni deg bor det bare godhet. All din kjærlighet gir du til meg. Din kjærlighet blåser bort mine mørke skyer. Sakte men sikkert blir hjertet klarere. Jeg ser det du ser.

Jeg ser en verden som er god, mennesker som lever lykkelig sammen i harmoni. Jeg ser en verden som er rik, rik på kjærlighet for hele menneskeligheten. Jeg ser en verden uten farer, nød og fattigdom. Jeg ser en verden som er så vakker, jeg ser din verden.

Uten å vite det, redder du meg. Du hindrer meg fra å drukne. Drukne i selvmedlidenhet og frykt. Du puster nytt liv i meg hver dag. Du gir meg ny styrke til å fortsette å kjempe. Kjempe for å fortsatt kunne bli i din verden, en verden du vil dele med meg….

Mamma elsker deg, min vakre, nydelige gutt…

Jeg er heldig jeg, når uhellet først inntreffer så får jeg hjelp med engang.
Som dere sikkert har fått med dere så har jeg følt meg litt pjusk i det siste, jeg har nok pådratt meg et eller annet. Planen er å få sjekket om det kan være en ny urinveisinfeksjon, men det må jeg gjøre i morgen. Det verste er alt slimet som jeg ikke får opp, det liker jeg ikke.  Men det er akkurat på det området jeg er så utrolig heldig, for jeg har en dame som kommer løpende for å hjelpe til dersom jeg trenger det.

I 2019 ble jeg innlagt med lungebetennelse, og det var da jeg virkelig ble kjent med denne damen. En spesialutdannet fysioterapeut som har hostemaskin som sitt spesialfelt. Takket være henne og legene som jobbet iherdig med meg i 30 dager kunne jeg omsider dra hjem igjen, men akkurat det var ingen selvfølge. Jeg er sikker på at jeg hadde noen med meg den gangen, det er ikke uten grunn at legene kaller det et aldri så lite mirakel.

Den innleggelsen har gjort noe med meg, jeg får panikk dersom jeg kjenner at slimet hoper seg opp. For jeg vet at dersom jeg får en lungebetennelse til så er det over, det er ikke uten grunn at jeg har vaksinert meg opp og ned i mente.
Så når jeg i går hadde prøvd i en uke og få opp slimet uten hell så måtte jeg gjøre noe, og jeg visste hvem jeg skulle kontakte.

Tiina Andersen er en fantastisk fysioterapeut, og jeg er så heldig å ha henne i teamet mitt. Takket være henne har jeg som første person i Norge fått prøve en ny type hostemaskin, og den har virkelig hjulpet meg siden jeg fikk den.
Men nå for første gang opplevde jeg at hostemaskinen ikke var nok, og det skremte meg litt. Derfor sendte jeg Tiina en Messenger melding igår om hun kunne hjelpe, og hvem tror du ikke sto på døren her i dag tidlig klokken 08.00?

Ja og hun kom ikke alene heller, neida hun hadde tatt med seg en ekspert på området.
Og det er her hellet kommer inn i uhellet, for det viste seg at jeg ikke kunne ha spurt om hjelp på et bedre tidspunkt. Det viste seg nemlig at denne eksperten hadde landet i Bergen kvelden før, han kom fra Belgia for å delta på et seminar her i Bergen.
Stakkars mann, det ble ikke akkurat mye hvile på han, klokken 08.00 sto de inne på soverommet mitt klar for å bidra.

Utstyr hadde de også med seg, og en maskin som jeg aldri har sett før. Eksperten fra Belgia hadde jobbet med denne maskinen i 30 år, og det ble raskt tydelig at dette kunne han. Når de startet maskinen var det som om gubben sin luftkompressor ble fyrt igang inne på soverommet, jeg skjønte ingenting der jeg lå.
Slangen fra maskinen ble koblet til bipap masken min, og på slangen var det en beholder som ble fylt opp med saltvann.

Jeg har aldri vært borti i noe sånt før, snakk om å få lungegymnastikk på morgenkvisten! Når jeg prøvde den første gangen var det helt forferdelig, for luften ble støtvis presset ned i lungene mine. Hele meg ble liggende å vibrere, og den følelsen forsvant ikke med det første. Vi holdt på i en halvtime, og takket være denne eksperten så ble jeg fort vant med maskinen. Den mannen var bare helt fantastisk, hele han utstrålte trygghet.

Maskinen var jeg så heldig å få beholde noen dager, så nå får jeg sykehusbehandling hjemme i min egen stue. At den fungerer er det ingen tvil om, for jeg surklet godt etter at de dro. Nå må jeg bare bruke den mest mulig fremover så jeg får løsnet dette dritet en gang for alle, for nå er det på tide at jeg også får nyte disse finværsdagene…

En stor takk til Tiina og eksperten fra Belgia, for en fantastisk jobb dere gjør💖

Du kan se det i hennes øyne, et lite blikk forteller en historie.

En historie om livet, om livet som engang var.

Du kan se det i hennes øyne når alle går, mens hun sitter igjen i en stol drar alle andre ut for å leve livet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det samme livet som hun engang eide, et liv som hun lengter etter hver dag.

Du ser henne smile, et tappert smil mot en verden som hun engang hadde så kjær.

Men dersom du tar deg tid så ser du det, hun smiler mens to øyne gråter.

To øyne taler sjelens språk, i to små øyne kan du finne de tause ord.

Du kan se det når alle andre går forbi henne, og hun sitter tilbake med et ønske om at hun var dem.

I to små øyne dukker fortiden opp, savnet etter det enkle liv speiler seg i to øyne.

Fra en stol ser hun livet farer forbi, et liv hun ikke er en del av lenger.

Hun kan føle deres blikk, og hun vet hva de tenker.

Hun får frem deres indre frykt, i deres øyne ser hun spor av lettelse.

Noen går bare rett forbi, klarer ikke møte hennes blikk.

For hun er alt de ikke vil være, hun påminner dem om hvor fort ting kan snu.

Men av og til tar de motet til seg, og det er da de ser hennes lengselsfulle blikk.

Et lite blikk er alt som skal til, for at de forstår hennes indre drøm.

Jeg så henne i speilet igår, hun som engang var.

Hun er der inne et sted, fanget bak to små øyne.

Jeg ser hennes lengselsfulle blikk, jeg kan se hennes indre drøm.

En drøm som brast, og alt hun har igjen er lengselen etter livet som engang var….