MAMMA PÅ HJUL

At gubben er sterk har jeg egenhendig erfart mange ganger, hver dag hiver han meg over skulderen lett som bare det. Men jeg er tydeligvis i fjærvektklassen i følge gubben, og det har jeg virkelig fått føle på.
For det finnes ikke et hinder gubben ikke har løftet meg over, jeg pleier å spøke med at dersom de hadde funnet opp en bæresele for voksne så kunne gubben båret meg til fjells.

Men det hender en sjelden gang at gubben sin styrke blir satt på prøve, og da er det som regel to ting som skjer.
Enten må gubben melde pass (noe som aldri skjer), eller så går det en djevel i gubben og det går til hel#ete.
Det er en kjent sak at gubben er en mannemann, det viktigste han har er stoltheten sin.
Han tar aldri feil, og ingen er sterkere enn han.

Så når ene assistenten her lurte på om vi ville overta to stressless stoler i skinn og påpekte at de var tunge lo gubben, han skulle nok klare å hamle opp med to stoler!
Assistenten gikk på ferie og vi tenkte ikke noe mer over det, ikke før hun kom tilbake på jobb denne uken.
Her om dagen fikk gubben nemlig en melding, hun kunne ta med stolene på jobb dersom gubben kunne bære de inn. Og igjen påpekte hun hvor tunge de var, hun mente helt klart at gubben måtte få hjelp til å bære.

Men igjen lo gubben, og for å bevise sin styrke tydde gubben til huleboer effekten.
Ved hjelp av en bevegelse rev gubben av seg skjorten, og brått sto han fremfor meg og slo seg selv på brystet mens han brølte som selveste Tarzan. Men når stolene kom den kvelden tror jeg Tarzan kreftene tok slutt, igjen fikk gubben seg en overraskelse.

Min sønn ble kommandert ut for å hjelpe, men på vei mot bilen ombestemte gubben seg. Det var vel stoltheten som nok en gang kom i veien, men det tror jeg gubben angret på like etterpå. Min sønn kom inn lettere oppgitt, det blikket han sendte meg sa alt.
“Han klarer det tydeligvis selv” utbrøt min sønn når han kom inn igjen, og like etter kunne et brak høres.

Med hjertet i halsen kikket jeg på min sønn, tusen spørsmål for gjennom hodet mitt.
Min sønn så like forskrekket ut, og det var bare et spørsmål som vi begge ville ha svar på. Hva i huleste var det som skjedde nå??

Lyden av knust glass kunne høres fra gangen, lyden fikk meg til å krympe meg der jeg satt.
Tankene mine gikk til det lille bordet jeg hadde stående i gangen, og jeg var helt sikker på at glasslykten som sto på bordet nå lå i tusen knas på gulvet.
“Går det bra” ropte jeg fra stuen mens jeg ba en stille bønn, og svaret jeg fikk var ikke særlig beroligende. For det var da lyden av gloser tok over, og det var alltid et tegn på at noe hadde gått rett vest.

Det viste seg at gubben hadde undervurdert tyngden på to stoler, men istedenfor å stoppe opp når han innså at det ble for tungt så gønnet gubben som vanlig på. Og da gikk det som det alltid gjør, det endte med kaos.
På vei inn døren med en altfor stor stol støtte gubben på et uventet hinder, et hinder gubben burde vite sto der. Det var nemlig han som skrudde opp speil skapet i sin tid, men etter tre år sto det plutselig i veien. Heldigvis var det bare speilet på hjørnet som fikk seg en trøkk, men jeg tror det blir en stund til gubben prøver seg på stresslesser igjen….

Ååå som jeg gleder meg, nå kan jeg endelig se lyset i enden av tunnelen.
For det er ikke tvil om at jeg har vært lei i det siste, livet innenfor fire vegger kan bli altoppslukende noen ganger. I det siste har jeg følt meg som et fanget dyr, jeg har følt meg fanget i et hjørne uten rømningsveier.
Hadde det ikke vært for dette hersens regnværet så hadde jeg i det minste kommet meg ut, men så langt har dette vært en elendig sommer her i Bergen.

Så lite ute som jeg har vært nå har ikke skjedd før, normalt sett er jeg ute hver dag på denne årstiden.
Men både Juni og Juli har vært dårlige, det har vært mer som høst enn sommer.
Etter to år med pandemi vil jeg bare leve igjen, jeg har følt meg som en fange i eget hjem altfor lenge nå.
Jeg vil bare UT, jeg vil bare føle meg fri igjen.

Og det håper jeg skjer neste uke, for gubben har sin siste arbeidsdag på fredag. Da har han fire uker fri, og vi kan endelig farte litt rundt igjen.
Svigermor kommer også på fredag, ja jeg håper i hvert fall det. Hun har bestilt tur med Widerøe, så nå krysser jeg bare fingrene for at de ikke blir påvirket av denne streiken.

For planen er å ta svigermor med til Trøndelag for å besøke familie som verken min mann eller svigermor har sett på årevis, jeg har vært sammen med min mann i 16 år nå og har aldri møtt de før.
Jeg må innrømme at jeg grugleder meg, for en ting er å møte mennesker som kjente meg når jeg var frisk, en helt annen ting er å møte nye mennesker nå som jeg er syk.

Men jeg gleder meg til å komme meg bort, akkurat det trenger jeg kjenner jeg.
Jeg trenger å kjenne på at jeg faktisk lever, den følelsen har jeg ikke hatt på en stund.
Men jeg skulle ønske vi hadde planlagt selve ferien litt bedre, for i år er første gang vi velger å ta alt på sparket.
Jeg er ikke så god på å ikke ha noen planer, jeg vil gjerne vite i god tid hvor vi skal og hva vi skal gjøre.

Vi får kanskje kjøre etter solen i år, ja et sted må den jo være. Det blir i det minste en spennende sommer, hvem vet hvor vi ender opp. I dag ble jeg bare oppgitt når jeg sto opp, atter en dag med regnvær.
Blomstene mine har stått under tak i flere dager nå, så i dag måtte jeg sende assistenten ut på inspeksjon.
Bildene hun tok ble lyspunktet mitt i dag, og jeg ble så glad når jeg så at rosebusken min hadde begynt å blomstre. Men assistenten hadde ikke bare tatt bilder, hun hadde også laget en liten filmsnutt av alle bildene. Men den fikk jeg ikke til å legge ut i dag, så nå skal jeg ta et jordbær og forske på problemet….

 

 

Når jeg startet denne bloggen for fire år siden var jeg en amatør, men hovedfokuset var at dette skulle være en ærlig blogg. Men det er jo ikke bare meg i denne familien, derfor ble jeg tvunget til å ta opp et viktig spørsmål med mine kjære. Vi ble enige om som en familie at dersom jeg skrev noe som handlet om andre familiemedlemmer at de skulle få godkjenne teksten før jeg publiserte, og den regelen har vært hellig for meg.

Hvor går grensen? Det er et spørsmål jeg tror alle bør stille seg selv og sine kjære. Men det spørsmålet bør også bli tatt opp med jevne mellomrom, for jeg har selv erfart at grensene en selv har satt kan forandre seg. Gudene skal vite at jeg har gjort mine tabber opp i gjennom denne bloggreisen, men det er av sine feil man lærer.
Det er en hårfin balanse å være ærlig men samtidig skåne sine kjære, derfor er den regelen vi satte for fire år siden en trygghet for meg.

Min mann bryr seg lite, jeg tror ikke han har noen grenser egentlig. Humor er blitt et viktig redskap for oss, og er det en ting gubben kan så er det å overdrive. Noen ganger blir jeg bare blåst av banen av alt det gubben min klarer å lire av seg, og det er en egenskap som jeg elsker. Det er også derfor innleggene mine om gubben er full av overdrivelse, det er liksom blitt vår greie.

Det viktigste for meg gjennom denne prosessen er at mine kjære har og føler seg respektert, deres følelser er det viktigste for meg. Uten familiens samtykke hadde ikke denne bloggen eksistert, det er takket være dem at jeg kan være så åpen som jeg er. Jeg har lært mye på disse årene som blogger, og hver dag før jeg publiserer et innlegg som handler om familien så stiller jeg meg selv et spørsmål. Hva hvis det var meg? Og det er et spørsmål jeg tror alle som blogger burde stille seg….

En liten gutt har hatt ferie i to uker nå, men det har ikke far i huset hatt.
Derfor var planen å sende guttungen på SFO i forrige uke, de skulle nemlig holde åpent den uken.
Men når vi presenterte planen for en liten gutt så fløy han helt i fistel, den planen kunne vi bare glemme.
For gutten hadde tydeligvis lagt sine egne planer, han hadde bestemt seg for lenge siden.

“Jeg vil ikke på SFO, jeg SKAL være med pappa på JOBB” ropte han bestemt mens han freste opp trappa, og like etter ga lyden av soveromsdøren hans ekko gjennom hele huset. Gubben og jeg ble bare sittende igjen å stirre på hverandre, vi innså begge i det øyeblikket at vår lille gutt begynte å bli stor. De er ikke gamle før de skjønner at en smellende dør har sin effekt, jeg syns bare den kom litt vel tidlig.

Men guttungen fikk viljen sin, SFO ble byttet ut til fordel for betongarbeid.
I to uker nå har han vært med på jobb, og til tross for lange dager så blir han ikke lei.
Det eneste som står i hodet på en liten gutt er anleggsarbeid, det er ingen tvil om at han er blitt påvirket av sin far. I en alder av seks år så har han bestemt seg for yrkesretning, han skal kjøre semitrailer akkurat som pappaen pleide og gjøre.

Akkurat det er jeg ikke i tvil om vil skje, jeg er sikker på at han vil følge sin far sine fotspor.
Gubben var nemlig akkurat lik, når læreren i første klasse spurte hva han ville bli så var svaret klart, han skulle kjøre lastebil. Men i dag skjønte jeg hvorfor en liten gutt var så begeistret for det yrket, i dag var han helt i hundre når han kom hjem.

De er tydeligvis ofte hjemme hos privatpersoner og leverer betong, og da får en liten gutt mye oppmerksomhet.
Han har fått både godteri og is gjennom disse ukene, men den gaven han fikk i dag toppet alt. En snill mann hadde tydeligvis skjønt at en liten gutt elsker alt som har med lastebiler og gjøre, han hadde fortalt om alle bilene han hadde hjemme. Og det var da denne snille mannen løp inn for å hente noe, og når han kom ut igjen sperret vår lille gutt opp øynene.

For i hendene bar han på en amerikansk betongbil, den skulle vår lille gutt få.
Aldri har jeg sett en liten gutt lykkeligere, han er helt forelsket i sin nye bil.
Så i dag har vi ikke sett mye til en liten gutt, han har stengt seg inne på rommet med hele samlingen sin…

Jeg ble sittende og se på nyhetene i går, streiken var et faktum.
Pilotene skyldte på SAS og SAS skyldte på pilotene, men de som alltid blir den lidende part er passasjerene.
Jeg må innrømme at selv jeg ble frustrert, enda jeg ikke har flydd på flere år. Sykdommen satte en stopper for det, jeg klarer ikke sitte rett opp og ned i de harde flysetene lenger. Men når jeg så på nyhetene i går brast hjertet mitt, innslagene om alle de uskyldige menneskene som ble berørt av denne streiken gjorde noe med meg.

Etter to år med pandemi er det mange som har behov for å komme seg bort, spesielt nå med alt som foregår.
Hadde jeg kunnet så hadde jeg gjort det samme selv, vi har tross alt bare noen uker i total frihet i løpet av året.
Selv om vi ikke blir direkte berørt så kan vi bli berørt likevel, for nå er det usikkert om svigermor kommer seg hit. Det blir i så fall trist for en liten gutt, for han har gledet seg lenge.

Min datter har også bestilt en Syden tur for lenge siden, om det er med SAS er jeg usikker på. Hun kom hjem i natt fra Trondheim, heldigvis gikk den flyreisen uten problemer.
Det som gjør meg frustrert er at dette kunne vært unngått, i hvert fall hvis vi kan tro på pilotene.
For i følge dem hadde de konfrontert SAS allerede i November i fjor, så at SAS har hatt tid på seg til å løse denne floken er det vel ingen tvil om.

Nå håper jeg bare begge parter har respekt nok for befolkningen til å sette seg ned rundt forhandlingsbordet igjen. Vi trenger en snarlig løsning. Den aller første sommerferien etter to år med pandemi står nå i fare, og selv om jeg forstår pilotene så håper jeg de snart kan vende tilbake på jobb.
For vi fortjener en sommer i frihet, vi har ventet lenge på å få livene våre tilbake.
Om en uke starter vår ferie, og i år er jeg takknemlig for at jeg enda kan farte langs landeveien….

I dag hadde jeg bare lyst til å rømme når jeg sto opp, skodden lå tung over hustaket.
Og når jeg gløttet ut av vinduet følte jeg det, det tunge skydekket hadde lagt seg over meg også.
Regndråpene pisket mot ruten, og en liten stue føltes med ett bilde fremmed og kald ut.
Jeg følte meg plutselig som en fremmed i eget hus, som et feilplassert møbel som bare var i veien.

Det var da jeg hørte de, mine indre demoner hadde kommet tilbake.
Stemmene ble overdøvende, så overdøvende at jeg kjente hvordan brystet snørte seg sammen.
Jeg følte meg brått helt tom der jeg satt, som om jeg var nummen.
Sliten lukket jeg øynene, og i et lite øyeblikk ønsket jeg meg bare langt bort.

Noen dager er så tunge at jeg ikke vil stå opp, det koster så mye krefter bare å komme seg opp av senga.
En slik dag har jeg hatt i dag, jeg følte meg like grå som uværsskyene på himmelen.
Jeg hater slike dager, mest av alt hater jeg hvordan de får meg til å føle meg. Jeg føler meg så ussel og egoistisk, det er på slike dager jeg kjenner på den dårlige samvittigheten som mest.

For jeg vet hvor heldig jeg er oppi det hele, jeg kan bo hjemme sammen med mine kjære til tross for store utfordringer. Jeg kan sette meg i rullestolen og kjøre hvor jeg vil, uten å tenke på å ta med meg hjelpemidler.
Hver dag mottar jeg en kjærlighet så stor, jeg vet at jeg har så mye å være takknemlig for.
Så når de tunge tankene melder seg kjenner jeg at klumpen i magen vokser, jeg føler jeg kaster bort dyrebar tid.

Men noen ganger må jeg bare gi slipp, jeg må tillate meg å kjenne på de vonde følelsene også.
Livet mitt tok en usving når jeg minst ventet det, og enda lurer jeg på hvor det gikk galt.
Men etter syv år har jeg lært noe viktig, og det er at bak skyene er himmelen alltid blå.
I morgen er en ny dag, og jeg vet at gledene ved livet før eller siden vil finne meg igjen…

1 Juli vil for alltid bli en sorgens dag for meg, og hvert år tenner jeg et lite lys.
Et lite lys for en ung kjærlighet som brast, et lite lys for sorgen som aldri slipper taket.
Her sitter jeg 25 år etter, men selv etter alle disse årene husker jeg den dagen som om det var i går.
Og hvert år kommer alle følelsene tilbake, hvert år den 1 Juli kommer en 17 år gammel jente frem igjen.

Jeg kan se henne fremfor meg, sittende på murkanten med en liten baby i armene. Solen skinner fra en skyfri himmel, og bare dagen før var hun på sitt lykkeligste. Sommeren hadde nettopp meldt sin ankomst, men der på murkanten satt hun i sjokk og med en redsel så stor.

Den dagen kommer jeg aldri til å glemme, og hvert år på den datoen kommer minnene fra den dagen tilbake.
Selvmord gjør noe med en person, de som sitter igjen får dype sår som aldri helt gror.
Min nyfødte sønn ble min redning den dagen for 25 år siden, hadde jeg ikke hatt han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

En ung gutt tok et skjebnesvangert valg den gangen, en vakker sommerdag ble brått veldig svart.
Jeg satt igjen med tusen spørsmål men ingen svar, kjærligheten var ikke nok til å slukke et altoppslukende mørke. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, og det spørsmålet stiller jeg meg enda. Jeg husker hvordan jeg lå sammen krøket på badegulvet til mine foreldre oppløst i tårer med telefonen tett inntil øret, i flere timer ringte jeg nummeret hans bare så jeg kunne høre stemmen hans.

Min nyfødte gutt er blitt voksen nå, og hver gang jeg ser inn i øynene til min sønn ser jeg han.
Han lever videre gjennom min sønn, i to små øyne har han fått evig liv.
Men sorgen bærer jeg på enda, den vil jeg bære med meg til det siste. Noen ganger lurer jeg på om det er derfor jeg har blitt syk, det er noen der oppe som ikke vil vente lenger. Kanskje vi møtes en dag igjen, og kanskje jeg da vil få svar på alle mine tusen spørsmål…

 

 

I dag har en liten gutt virkelig stått på, og igjen ble jeg imponert over hvor mye som bor i den lille kroppen.
Like imponert kan jeg ikke si at jeg ble av gubben i dag, men heldigvis kom han på andre tanker etter hvert. I dag skulle nemlig alle sekkene med vedkubber flyttes ned til garasjen, og det var i den forbindelse gubben kom med et forslag som fikk meg til å riste på hodet.

Gubben er kjent for sine lettvinte løsninger, men han er også kjent for å være en gnier.
Spesielt nå etter alt har steget, hver dag klager han over de høye strøm og diesel prisene.
Så når han i dag tidlig kom med et forslag om å bruke bilen min til å kjøra veden ned til garasjen måtte jeg bare riste på hodet, for det er knappe 50 meter ned dit.

Heldigvis kom gubben på bedre tanker , men det kan jeg takke en liten gutt for.
“Vi kan jo bare ta trillebårene pappa” sa en liten gutt, og da var det gjort.
Det er som de sier, vedkubbene varmer ikke bare en gang.
35 sekker er nå flyttet, og en liten gutt har virkelig stått på i dag.

Dessverre kom regnet tilbake i dag, så det ble en våt affære for to arbeidskarer.
Men nå er alt klart for å rive verandaen, så gjenstår det å se når det kommer opp en ny.
En ting er sikkert, jeg skal filme hvordan jeg har det her før den rives.

Jeg har bare vært inne i dag, det fristet ikke mye å gå ut i regnværet.
Dessuten hadde jeg ikke tid, for i dag var det Formel 1 løp igjen. Og for et løp det ble, snakk om å få action fra start til slutt. Silverstone var plassen å være på i dag, jeg skulle gitt mye for å være der selv.
Men jeg fikk en fantastisk opplevelse hjemme i egen stue, og det beste er at jeg fikk dele det med min eldste sønn. Så nå gleder jeg meg bare til neste løp, men i mellomtiden skal jeg kose meg med kvinnefotball…

 

Tre små ord faller 

De vakreste på jord

På mitt hjerte de kaller

Der kjærligheten bor

 

 

Dine øyne sier alt

Der de lyser imot meg

Her blir det aldri kaldt

Fordi jeg elsker deg

 

 

Tre små ord forteller 

Om en kjærlighet så stor

De bringer med seg glede 

Der våres hjerte bor

 

 

For de visker vekk

Selv den dypeste sorg

De river ned

Muren rundt din høye borg

 

 

For selv når du tror 

At alt håp er ute 

Det er da de kommer 

Og banker lett på din rute

 

 

Så si de gjerne

Hver dag hvis du kan 

Si det til dine kjære 

Dine barn og din mann… 

 

 

I dag måtte jeg ta gubben for meg, han har nemlig lagt lista høyt med alle sine planer.
Men problemet er bare at gubben har en tendens til å utsette ting, og det er her min jobb kommer inn i bildet.
For dersom gubben skal komme i mål med alle sine planer trenger han litt motivasjon, og det er min jobb å få han i gang. I år er det verandaen gubben har sett ut seg som mål, gubben vil rive hele verandaen og bygge opp en ny.

Det er et såpass stort prosjekt at dersom vi skal komme i mål så må vi starte nå, og det var akkurat derfor jeg måtte ta en alvorsprat med gubben i dag.
Gubben hadde nemlig ikke tenkt å starte på arbeidet før til høsten, men den planen så jeg litt mørkt på.
For høst i Bergen betyr regn, og hvis gubben klager på regnet nå så vil han i hvert fall klage til høsten når han står ute i regnværet og river verandaen.

Så i dag begynte gubben med operasjon opprydding, han har nemlig et tonn med vedkubber som han må flytte. Først i dag skjønte vi hvor mye ved gubben har hamstret inn, for bare på verandaen hadde han 30 60 liters sekker. I tillegg har gubben et enda større lager nede ved garasjen, så at vi til slutt ender opp med over 100 sekker er jeg ikke i tvil om.

Mens gubben var opptatt på verandaen så hadde jeg og en liten gutt andre planer, vi hadde en monster oppgave. Han var nemlig heldig som fikk en gave fra Vibbedille for en stund siden, men hvor de skulle henge ble plutselig et problem. For monstrene var egentlig ment for å henge på kjøleskapet, men det ville ikke en liten gutt ha noe av. Men det var ikke før i dag at jeg fikk en forklaring av en liten gutt, og nå skjønner jeg hvorfor de må henge ute.

“Vi må jo skremme bort tyvene mamma” sa han i dag, og når han hang de opp de opp på muren rett utenfor soveromsvinduet mitt så skjønte jeg hvem han ville passe på.
Det er slike små handlinger som gjør at jeg blir rørt, og når en liten gutt snudde seg mot meg etter at han hadde hengt opp den siste kom tårene mine.
“Nå er du trygg mamma, nå kan ingen stjele deg fra meg”….