Når jeg startet denne bloggen for fire år siden var jeg en amatør, men hovedfokuset var at dette skulle være en ærlig blogg. Men det er jo ikke bare meg i denne familien, derfor ble jeg tvunget til å ta opp et viktig spørsmål med mine kjære. Vi ble enige om som en familie at dersom jeg skrev noe som handlet om andre familiemedlemmer at de skulle få godkjenne teksten før jeg publiserte, og den regelen har vært hellig for meg.
Hvor går grensen? Det er et spørsmål jeg tror alle bør stille seg selv og sine kjære. Men det spørsmålet bør også bli tatt opp med jevne mellomrom, for jeg har selv erfart at grensene en selv har satt kan forandre seg. Gudene skal vite at jeg har gjort mine tabber opp i gjennom denne bloggreisen, men det er av sine feil man lærer.
Det er en hårfin balanse å være ærlig men samtidig skåne sine kjære, derfor er den regelen vi satte for fire år siden en trygghet for meg.
Min mann bryr seg lite, jeg tror ikke han har noen grenser egentlig. Humor er blitt et viktig redskap for oss, og er det en ting gubben kan så er det å overdrive. Noen ganger blir jeg bare blåst av banen av alt det gubben min klarer å lire av seg, og det er en egenskap som jeg elsker. Det er også derfor innleggene mine om gubben er full av overdrivelse, det er liksom blitt vår greie.
Det viktigste for meg gjennom denne prosessen er at mine kjære har og føler seg respektert, deres følelser er det viktigste for meg. Uten familiens samtykke hadde ikke denne bloggen eksistert, det er takket være dem at jeg kan være så åpen som jeg er. Jeg har lært mye på disse årene som blogger, og hver dag før jeg publiserer et innlegg som handler om familien så stiller jeg meg selv et spørsmål. Hva hvis det var meg? Og det er et spørsmål jeg tror alle som blogger burde stille seg….
Og ikke bare bloggere men og alt enkelte legger ut på Facebook.Noen bretter ut livet til både barn og voksne. Jeg er ikke sikker på at barna vil synes det er like kjekt å se dette når de blir eldre. Det høres veldig lurt ut å stille seg spørsmålet ville jeg synes dette var greit om det var meg🌞
Jeg deler også livet med barna mine, men det er kun for å gi et innblikk i hvordan det er for de pårørende. Men å bruke barna egenhendig for å få flere følgere er noe jeg aldri ville gjort, og jeg tenker meg alltid om før jeg legger ut ting om en liten gutt.
Dette er noe alle bør tenke over. Jeg tenker at du deler både din og din families opplevelser og utfordringer ved å ha en dødsdom i familien. Det opplever jeg som veldig interessant og lærerikt. Jeg føler i allefall ikke at du går over grensen for. hva du forteller,og jeg vet også ( du har fortalt det tidligere) at familien godkjenner det du legger ut.
Veldig enig i dette om grenser sånn. Jeg har en samboer som overhode ikke vil SYNES på bloggen, og det må være HELT greit også. Det er MIN blogg, og småtterier kan jeg fortelle om hva vi har gjort osv. Men bilder etc vil ikke han være med på. Jeg tenker at det viktigste er at familie/partner er enige, så får alle andre synes det de vil. Og man har forskjellige mål og mening med sin blogg, så derfor kan de ulike bloggene også være så forskjellige 🙂 Du har en fin variasjon av alvor og humor 🙂
Samme her. ‘Kællen’ har bestandig så til de grader hatet å bli tatt bilde av at jeg vil tro en kan telle på fingrene det antall bilder av ham som eksisterer pr. d.d. En gang har dog vært unntaket; Da var han utkledd som pirat, og sjokkerte ved brått å proklamere at dette bildet, kunne jeg gjerne få dele..
Men for mitt vedkommende, passer igrunnen dette helt fint, da jeg gjerne vil ha enkelte aspekter i livet som bare er mitt. – Og bloggen er definitivt et av disse. Dessuten har jeg jo et mindre personlig konsept enn mange andre, så derfor har jeg i det hele tatt kjørt en linje hvor jeg i svært liten grad inkluderer andre, hvilket også gjelder på SoMe. Eneste er enkelte innlegg der familien, og da gjerne med fokus på mutter’n, er omtalt, i tillegg til jobben. Men mutter’n vet jeg jo er sånn typisk stolt mor som syntes dette er stas, og hva bossen angår, står pilen standfast på ‘happy to the max’ når restauranten får omtale. Og selv om heller ikke han er noe fan av bilder, morer han seg kostelig over å bli omtalt *hehe*
Generelt, mener jeg bestemt at dette med deling av unger og øvrig familie får være opp til den enkelte, da unger er forskjellig, og det er de foresatte som kjenner vedkommende, og dermed vet hva som er ‘innafor’. 😉