Gubben sin styrke ble satt på prøve…

At gubben er sterk har jeg egenhendig erfart mange ganger, hver dag hiver han meg over skulderen lett som bare det. Men jeg er tydeligvis i fjærvektklassen i følge gubben, og det har jeg virkelig fått føle på.
For det finnes ikke et hinder gubben ikke har løftet meg over, jeg pleier å spøke med at dersom de hadde funnet opp en bæresele for voksne så kunne gubben båret meg til fjells.

Men det hender en sjelden gang at gubben sin styrke blir satt på prøve, og da er det som regel to ting som skjer.
Enten må gubben melde pass (noe som aldri skjer), eller så går det en djevel i gubben og det går til hel#ete.
Det er en kjent sak at gubben er en mannemann, det viktigste han har er stoltheten sin.
Han tar aldri feil, og ingen er sterkere enn han.

Så når ene assistenten her lurte på om vi ville overta to stressless stoler i skinn og påpekte at de var tunge lo gubben, han skulle nok klare å hamle opp med to stoler!
Assistenten gikk på ferie og vi tenkte ikke noe mer over det, ikke før hun kom tilbake på jobb denne uken.
Her om dagen fikk gubben nemlig en melding, hun kunne ta med stolene på jobb dersom gubben kunne bære de inn. Og igjen påpekte hun hvor tunge de var, hun mente helt klart at gubben måtte få hjelp til å bære.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Men igjen lo gubben, og for å bevise sin styrke tydde gubben til huleboer effekten.
Ved hjelp av en bevegelse rev gubben av seg skjorten, og brått sto han fremfor meg og slo seg selv på brystet mens han brølte som selveste Tarzan. Men når stolene kom den kvelden tror jeg Tarzan kreftene tok slutt, igjen fikk gubben seg en overraskelse.

Min sønn ble kommandert ut for å hjelpe, men på vei mot bilen ombestemte gubben seg. Det var vel stoltheten som nok en gang kom i veien, men det tror jeg gubben angret på like etterpå. Min sønn kom inn lettere oppgitt, det blikket han sendte meg sa alt.
“Han klarer det tydeligvis selv” utbrøt min sønn når han kom inn igjen, og like etter kunne et brak høres.

Med hjertet i halsen kikket jeg på min sønn, tusen spørsmål for gjennom hodet mitt.
Min sønn så like forskrekket ut, og det var bare et spørsmål som vi begge ville ha svar på. Hva i huleste var det som skjedde nå??

Lyden av knust glass kunne høres fra gangen, lyden fikk meg til å krympe meg der jeg satt.
Tankene mine gikk til det lille bordet jeg hadde stående i gangen, og jeg var helt sikker på at glasslykten som sto på bordet nå lå i tusen knas på gulvet.
“Går det bra” ropte jeg fra stuen mens jeg ba en stille bønn, og svaret jeg fikk var ikke særlig beroligende. For det var da lyden av gloser tok over, og det var alltid et tegn på at noe hadde gått rett vest.

Det viste seg at gubben hadde undervurdert tyngden på to stoler, men istedenfor å stoppe opp når han innså at det ble for tungt så gønnet gubben som vanlig på. Og da gikk det som det alltid gjør, det endte med kaos.
På vei inn døren med en altfor stor stol støtte gubben på et uventet hinder, et hinder gubben burde vite sto der. Det var nemlig han som skrudde opp speil skapet i sin tid, men etter tre år sto det plutselig i veien. Heldigvis var det bare speilet på hjørnet som fikk seg en trøkk, men jeg tror det blir en stund til gubben prøver seg på stresslesser igjen….