Kun 2 dager igjen!!

Ååå som jeg gleder meg, nå kan jeg endelig se lyset i enden av tunnelen.
For det er ikke tvil om at jeg har vært lei i det siste, livet innenfor fire vegger kan bli altoppslukende noen ganger. I det siste har jeg følt meg som et fanget dyr, jeg har følt meg fanget i et hjørne uten rømningsveier.
Hadde det ikke vært for dette hersens regnværet så hadde jeg i det minste kommet meg ut, men så langt har dette vært en elendig sommer her i Bergen.

Så lite ute som jeg har vært nå har ikke skjedd før, normalt sett er jeg ute hver dag på denne årstiden.
Men både Juni og Juli har vært dårlige, det har vært mer som høst enn sommer.
Etter to år med pandemi vil jeg bare leve igjen, jeg har følt meg som en fange i eget hjem altfor lenge nå.
Jeg vil bare UT, jeg vil bare føle meg fri igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det håper jeg skjer neste uke, for gubben har sin siste arbeidsdag på fredag. Da har han fire uker fri, og vi kan endelig farte litt rundt igjen.
Svigermor kommer også på fredag, ja jeg håper i hvert fall det. Hun har bestilt tur med Widerøe, så nå krysser jeg bare fingrene for at de ikke blir påvirket av denne streiken.

For planen er å ta svigermor med til Trøndelag for å besøke familie som verken min mann eller svigermor har sett på årevis, jeg har vært sammen med min mann i 16 år nå og har aldri møtt de før.
Jeg må innrømme at jeg grugleder meg, for en ting er å møte mennesker som kjente meg når jeg var frisk, en helt annen ting er å møte nye mennesker nå som jeg er syk.

Men jeg gleder meg til å komme meg bort, akkurat det trenger jeg kjenner jeg.
Jeg trenger å kjenne på at jeg faktisk lever, den følelsen har jeg ikke hatt på en stund.
Men jeg skulle ønske vi hadde planlagt selve ferien litt bedre, for i år er første gang vi velger å ta alt på sparket.
Jeg er ikke så god på å ikke ha noen planer, jeg vil gjerne vite i god tid hvor vi skal og hva vi skal gjøre.

Vi får kanskje kjøre etter solen i år, ja et sted må den jo være. Det blir i det minste en spennende sommer, hvem vet hvor vi ender opp. I dag ble jeg bare oppgitt når jeg sto opp, atter en dag med regnvær.
Blomstene mine har stått under tak i flere dager nå, så i dag måtte jeg sende assistenten ut på inspeksjon.
Bildene hun tok ble lyspunktet mitt i dag, og jeg ble så glad når jeg så at rosebusken min hadde begynt å blomstre. Men assistenten hadde ikke bare tatt bilder, hun hadde også laget en liten filmsnutt av alle bildene. Men den fikk jeg ikke til å legge ut i dag, så nå skal jeg ta et jordbær og forske på problemet….