Jeg ble sittende og se på nyhetene i går, streiken var et faktum.
Pilotene skyldte på SAS og SAS skyldte på pilotene, men de som alltid blir den lidende part er passasjerene.
Jeg må innrømme at selv jeg ble frustrert, enda jeg ikke har flydd på flere år. Sykdommen satte en stopper for det, jeg klarer ikke sitte rett opp og ned i de harde flysetene lenger. Men når jeg så på nyhetene i går brast hjertet mitt, innslagene om alle de uskyldige menneskene som ble berørt av denne streiken gjorde noe med meg.
Etter to år med pandemi er det mange som har behov for å komme seg bort, spesielt nå med alt som foregår.
Hadde jeg kunnet så hadde jeg gjort det samme selv, vi har tross alt bare noen uker i total frihet i løpet av året.
Selv om vi ikke blir direkte berørt så kan vi bli berørt likevel, for nå er det usikkert om svigermor kommer seg hit. Det blir i så fall trist for en liten gutt, for han har gledet seg lenge.
Min datter har også bestilt en Syden tur for lenge siden, om det er med SAS er jeg usikker på. Hun kom hjem i natt fra Trondheim, heldigvis gikk den flyreisen uten problemer.
Det som gjør meg frustrert er at dette kunne vært unngått, i hvert fall hvis vi kan tro på pilotene.
For i følge dem hadde de konfrontert SAS allerede i November i fjor, så at SAS har hatt tid på seg til å løse denne floken er det vel ingen tvil om.
Nå håper jeg bare begge parter har respekt nok for befolkningen til å sette seg ned rundt forhandlingsbordet igjen. Vi trenger en snarlig løsning. Den aller første sommerferien etter to år med pandemi står nå i fare, og selv om jeg forstår pilotene så håper jeg de snart kan vende tilbake på jobb.
For vi fortjener en sommer i frihet, vi har ventet lenge på å få livene våre tilbake.
Om en uke starter vår ferie, og i år er jeg takknemlig for at jeg enda kan farte langs landeveien….
