MAMMA PÅ HJUL

En endeløs landevei ligger fremfor meg, og i en bil sitter jeg å kjenner på hvordan frihetsfølelsen er i ferd med å vende tilbake. Landskapet er som et åpent maleri, urørt natur i stadig bevegelse. Den svake duringen fra bilen er beroligende, jeg titter bort på min kjære og smiler for meg selv. Endelig var vi tilbake på veien, og fremfor oss lå frihetens rike.

Første etappe gikk helt smertefritt for seg, men det ble likevel en dryg etappe.
Jeg tror jeg har fortrengt hvordan det er å kjøre på ferie med en yrkessjåfør, alt han ser er endestoppet.
Det er pokker meg ikke snakk om å stoppe, og på det området ble gubben bare verre og verre.
Så på en 54 mils etappe kom jeg meg ut av bilen en gang, men en gang er vel bedre enn ingen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi fikk et fantastisk vær på vår første dag, det var med på å gjøre gårsdagen perfekt.
Som alltid satt jeg med datamaskinen fremfor meg, og underveis kom jeg på at jeg hadde den nye datamaskinen.
Og det var da det slo meg at jeg ikke hadde testet kameraet på maskinen, men i går fikk jeg en gyllen anledning til å ta noen prøvebilder.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette kameraet var mye bedre enn på den gamle maskinen, og jeg er ganske så fornøyd med de bildene jeg tok ut av bilvinduet.
Det var fantastisk og se hvordan landskapet forandret seg, spesielt når vi nærmet oss Valdresflya.
Jeg elsker å kjøre gjennom landet vårt, de fleste av oss vet ikke hvor heldig vi er som bor i et så vakkert land. Jeg trenger ikke Syden lenger, jeg vil heller reise rundt i Norge.

Klokken 19.30 kom vi endelig frem til Oppdal, og det tror jeg en liten gutt var glad for.
Allerede når vi kjørte gjennom Beitostølen var han lei, og akkurat det ble fanget opp på film. Jeg bestemte meg nemlig for å filme når vi kjørte gjennom sentrum, og det var da guttungen ga grei beskjed til sin far. Filmen ligger under, og om du lytter litt så hører du det.

I dag har vi bare en kort kjøretur foran oss, og det tror jeg en liten gutt er glad for.
Natta på Qualiti hotell har ikke vært særlig god for min del, men for en liten gutt har den vært veldig god.
For han hører sommerferie og hotell sammen, han er jo ikke vant til noe annet. Han sover som en stein hver gang, det er så vidt vi får han opp om morgenen. Men det er jo feire, og da skal man nyte livet.

Nå sitter vi i bilen og er godt i gang med dagens sjarmør etappe, og nå gleder vi oss til å komme frem.
For meg blir det ekstra spennende, for jeg har aldri vært på Fosen halvøya før. Så nå gleder jeg meg til å både møte folket og se stedet for første gang, dette tror jeg blir en uforglemmelig uke….

Snakk om å bli tatt på senga, og det var nettopp det som skjedde i dag.
Vi hadde bestemt oss for lenge siden at ferieturen skulle starte mandag, men i går kveld overhørte jeg gubben mumle noe om en tidligere start. Men det forble med mumlingen, og dermed tenkte jeg ikke noe mer over det. Jeg regnet med at jeg ville få beskjed dersom det ble forandringer, uansett så lot jeg gubben bestemme denne gangen.

Så jeg var ikke helt forberedt på det som ventet meg i morges, kanskje like greit når jeg tenker meg om.
For det viste seg at gubben hadde bestemt seg etter leggetid i går kveld, avreisetidspunktet ble flyttet en dag frem. Jeg skjønte det med engang jeg våknet i dag, for lyden av buldringen i trappa var ikke til å ta feil av.
Og når skyvedøren gikk opp med et smell var jeg helt sikker, kjerringa skulle nå ut på tur.

Som alltid gikk det så fort for seg at jeg knapt rakk blunke før jeg var på badet, og igjen var jeg glad for at klærne var funnet frem på forhånd. For ellers vet jeg ikke hvordan det ville gått, jeg skal vel bare være glad for at jeg har klær på i det hele tatt. Dagen startet allerede klokken 0700, og i kjent stil ble huset fyll med gloser.
Jeg er like glad hver gang for at vi pakker i bag og ikke i koffert, for jeg tror neppe koffertene hadde kommet helskinnet i gjennom gubben sin behandling.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men nå har roen senket seg, og gubben har funnet sin vante plass bak rattet. Siden det er til Fosen vi skal i Trøndelag så har vi valgt å dele opp etappen, det ville blitt litt for langt for både meg og en liten gutt å kjøre helt frem på en dag. Derfor tar vi unna største del av etappen i dag, og overnatter på Oppdal i natt før vi kjører videre i morgen. Nå håper jeg bare kroppen min holder seg i form, for jeg har hatt noen dårlige netter i det siste.

Uansett så er det ingen vei tilbake nå, vi er godt på vei allerede.
Alt som betyr noe nå er at jeg er tilbake langs landeveien, for det er her jeg trives aller best.
Med en endeløs vel fremfor meg og min kjære mann bak rattet kunne jeg ikke hatt det bedre, og nå gleder jeg meg til å se hva som befinner seg bak neste sving…

Det var to lykkelige arbeidskarer som kom hjem i går, og den som var mest glad var gubben.
Endelig var det ferie, fire uker til gubben igjen skulle tilbake på jobb.
Det er egentlig litt rart å se gubben bli så glad for ferie, for det har ikke alltid vært sånn. Jeg husker en tid hvor jeg måtte tvinge gubben til å ta fri, hadde det vært opp til han så hadde han valgt å kjøre semitrailer året rundt.

Men den tiden er heldigvis over, helt siden jeg ikke kunne dra til Spania lenger så har gubben vært god på å ta ut ferie. Mens vi har vært i lag har jeg vært i Spania to ganger, og hver gang har gubben nektet å bli med.
Gubben og varme hører ikke sammen, han prater enda om Tyrkia turen moren hans tvang han med på i 98.
Han har tydeligvis fått traumatiske opplevelser etter den turen, og da hjelper det lite at jeg har prøvd å berolige med at det ikke er fullt så varmt i Spania.

Så jeg tror egentlig gubben bare er glad for at jeg ikke kan fly lenger, bilferie i Norge passer han utmerket.
For gubben elsker å kjøre bil, og i tillegg slipper han unna de helt høye temperaturene. Spesielt i år, er det en som er fornøyd nå så er det gubben. Når jeg tenker meg om så er det kanskje like greit at vi ikke er inne i en hetebølge nå, for da er det ikke sikkert det hadde blitt noen tur. For det er ikke bare det at gubben ikke liker varme, han tåler den ikke. Han går rett ned for telling, jeg har aldri vært borti verre.

I går fikk vi besøk også, svigermor kom frem uten problemer.
Det var spesielt en som var i hundre i går, en liten gutt klarte knapt nok holde seg i ro et sekund engang.
Det ble et gledelig gjensyn, det er ikke så ofte en liten gutt får se sine besteforeldre. Derfor er det ekstra gledelig de gangene de kommer, spesielt for en liten gutt. Så nå er ferien i gang, og på mandag starter vi turen mot Trøndelag. En ting er i hvert fall sikkert, uansett vær så skal jeg nyte denne ferien til det fulle….

Hver dag sitter jeg fanget i en stol, uten mulighet til å rømme når jeg trenger det som mest.
Jeg kan ikke gå på badet å gråte i stillhet, jeg kan ikke ta på meg joggeskoene og løpe meg en tur når jeg blir frustrert. Alt jeg kan gjøre er å sitte der, sitte stille og føle på alle følelsene. Det er det verste med denne sykdommen, at jeg ikke har mulighet til å få utløp for alle følelsene.

Det var så enkelt før, når jeg hadde en kropp jeg kunne bruke.
Da kunne jeg gå i dusjen å gråte ut, det var ingen som kunne se mine tårer da.
Ble jeg sint kunne jeg bruke min sterke stemme, rope ut og si tydelig i fra.
Og ble jeg frustrert var valget enkelt, ta på seg joggeskoene og løpe det av seg.

Men nå er alt blitt mye vanskeligere, for selv om kroppen min ikke fungerer lenger så er følelsene de samme.
De har faktisk økt i styrke, det jeg følte før kan jeg nå gange med to.
Tre små bokstaver har ikke bare fanget min kropp, de har også fanget mine følelser.
Noen ganger føler jeg meg som en sommerfugl i et syltetøyglass, sakte men sikkert kveles jeg i min egen luft.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett hva jeg gjør så kan jeg ikke unnslippe, jeg vil for alltid være en fange i min egen kropp.
Noen ganger føler jeg meg som en tikkende bombe, jeg kan høre tikkingen inni meg.
Jeg kan føle hvordan frustrasjonen vokser, og siden jeg ikke klarer å få utløp for følelsene lenger så hoper de seg opp. Alt er bare kaos, og noen ganger er det lite som skal til for å utløse bomben inni meg.

Jeg har stukket av mange ganger, uten å tenke på konsekvensene har jeg spinnet bortover grusveien bare for å være i fred. For det er det jeg savner mest, privatlivet mitt.
For noen ganger føler jeg meg trengt opp i et hjørnet, et hjørne jeg aldri kommer meg ut av.
Alt jeg vil ha er litt tid for meg selv når kaoset raser inni meg, jeg vil bestemme selv når jeg er klar til å prate om ting. Men her sitter jeg fanget i en stol, og jeg vet at jeg aldri slipper ut av dette fangenskapet…

Noen ganger er det så mange oppdateringer overalt at jeg blir sprø, jeg har brukt hele formiddagen på å finne ut av hva en API Key er for noe. Det var nemlig det jeg manglet for å kunne legge ut videoen i går, det er ingen tvil om at jeg har lært mye på disse årene. Men det er ikke alt jeg klarer å få til med øynene, så i dag måtte jeg få hjelp av assistenten. Jeg var allerede lei før jeg begynte, for det er ikke bare på bloggen det har vært nye oppdateringer.

De siste dagene har jeg fått nye grå hår av Facebook, jeg skjønte ingenting når jeg ikke klarte å dele innleggene mine på mammapåhjul siden min. Til slutt skjønte jeg at jeg hadde fått to brukere, og at jeg måtte inn og fysisk bytte bruker hver gang jeg skulle publisere innlegg på mammapåhjul siden. Snakk om å gjøre det tungvint, noen ganger virker disse oppdateringene mot sin hensikt.

Men takket være assistenten min er nå YouTube oppe og går igjen på bloggen min, så nå kan jeg dele videoer igjen. Det kommer godt med nå som vi skal på ferie, jeg er glad vi klarte å løse det i dag.
I dag måtte jeg be assistenten finne frem det elektriske varmeteppet mitt igjen, det er så kaldt og guffent ute for tiden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg håper virkelig vi får bedre vær når vi skal på tur, det blir en trasig ferie med regn hele veien.
Klar for tur er jeg uansett, pakket har jeg også gjort. Akkurat den oppgaven tør jeg ikke overlate til gubben.
Det har jeg gjort en gang for mye, og da endte det med at jeg måtte ut og kjøpe meg truser.
Så jeg har lært av mine feil, aldri i livet at jeg lar gubben pakke for meg igjen.

Men nå har jeg helt glemt meningen med dette innlegget, og det var jo videoen.
Assistenten filmet jo alle blomstene mine i går, og den blir jeg fortsatt glad av å se.
Blomster gjør meg alltid glad, og det håper jeg gjelder for dere også, så uansett hvilket vær dere har så håper jeg denne lille filmsnutten kan bringe frem sommerfølelsen….

At gubben er sterk har jeg egenhendig erfart mange ganger, hver dag hiver han meg over skulderen lett som bare det. Men jeg er tydeligvis i fjærvektklassen i følge gubben, og det har jeg virkelig fått føle på.
For det finnes ikke et hinder gubben ikke har løftet meg over, jeg pleier å spøke med at dersom de hadde funnet opp en bæresele for voksne så kunne gubben båret meg til fjells.

Men det hender en sjelden gang at gubben sin styrke blir satt på prøve, og da er det som regel to ting som skjer.
Enten må gubben melde pass (noe som aldri skjer), eller så går det en djevel i gubben og det går til hel#ete.
Det er en kjent sak at gubben er en mannemann, det viktigste han har er stoltheten sin.
Han tar aldri feil, og ingen er sterkere enn han.

Så når ene assistenten her lurte på om vi ville overta to stressless stoler i skinn og påpekte at de var tunge lo gubben, han skulle nok klare å hamle opp med to stoler!
Assistenten gikk på ferie og vi tenkte ikke noe mer over det, ikke før hun kom tilbake på jobb denne uken.
Her om dagen fikk gubben nemlig en melding, hun kunne ta med stolene på jobb dersom gubben kunne bære de inn. Og igjen påpekte hun hvor tunge de var, hun mente helt klart at gubben måtte få hjelp til å bære.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men igjen lo gubben, og for å bevise sin styrke tydde gubben til huleboer effekten.
Ved hjelp av en bevegelse rev gubben av seg skjorten, og brått sto han fremfor meg og slo seg selv på brystet mens han brølte som selveste Tarzan. Men når stolene kom den kvelden tror jeg Tarzan kreftene tok slutt, igjen fikk gubben seg en overraskelse.

Min sønn ble kommandert ut for å hjelpe, men på vei mot bilen ombestemte gubben seg. Det var vel stoltheten som nok en gang kom i veien, men det tror jeg gubben angret på like etterpå. Min sønn kom inn lettere oppgitt, det blikket han sendte meg sa alt.
“Han klarer det tydeligvis selv” utbrøt min sønn når han kom inn igjen, og like etter kunne et brak høres.

Med hjertet i halsen kikket jeg på min sønn, tusen spørsmål for gjennom hodet mitt.
Min sønn så like forskrekket ut, og det var bare et spørsmål som vi begge ville ha svar på. Hva i huleste var det som skjedde nå??

Lyden av knust glass kunne høres fra gangen, lyden fikk meg til å krympe meg der jeg satt.
Tankene mine gikk til det lille bordet jeg hadde stående i gangen, og jeg var helt sikker på at glasslykten som sto på bordet nå lå i tusen knas på gulvet.
“Går det bra” ropte jeg fra stuen mens jeg ba en stille bønn, og svaret jeg fikk var ikke særlig beroligende. For det var da lyden av gloser tok over, og det var alltid et tegn på at noe hadde gått rett vest.

Det viste seg at gubben hadde undervurdert tyngden på to stoler, men istedenfor å stoppe opp når han innså at det ble for tungt så gønnet gubben som vanlig på. Og da gikk det som det alltid gjør, det endte med kaos.
På vei inn døren med en altfor stor stol støtte gubben på et uventet hinder, et hinder gubben burde vite sto der. Det var nemlig han som skrudde opp speil skapet i sin tid, men etter tre år sto det plutselig i veien. Heldigvis var det bare speilet på hjørnet som fikk seg en trøkk, men jeg tror det blir en stund til gubben prøver seg på stresslesser igjen….

Ååå som jeg gleder meg, nå kan jeg endelig se lyset i enden av tunnelen.
For det er ikke tvil om at jeg har vært lei i det siste, livet innenfor fire vegger kan bli altoppslukende noen ganger. I det siste har jeg følt meg som et fanget dyr, jeg har følt meg fanget i et hjørne uten rømningsveier.
Hadde det ikke vært for dette hersens regnværet så hadde jeg i det minste kommet meg ut, men så langt har dette vært en elendig sommer her i Bergen.

Så lite ute som jeg har vært nå har ikke skjedd før, normalt sett er jeg ute hver dag på denne årstiden.
Men både Juni og Juli har vært dårlige, det har vært mer som høst enn sommer.
Etter to år med pandemi vil jeg bare leve igjen, jeg har følt meg som en fange i eget hjem altfor lenge nå.
Jeg vil bare UT, jeg vil bare føle meg fri igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det håper jeg skjer neste uke, for gubben har sin siste arbeidsdag på fredag. Da har han fire uker fri, og vi kan endelig farte litt rundt igjen.
Svigermor kommer også på fredag, ja jeg håper i hvert fall det. Hun har bestilt tur med Widerøe, så nå krysser jeg bare fingrene for at de ikke blir påvirket av denne streiken.

For planen er å ta svigermor med til Trøndelag for å besøke familie som verken min mann eller svigermor har sett på årevis, jeg har vært sammen med min mann i 16 år nå og har aldri møtt de før.
Jeg må innrømme at jeg grugleder meg, for en ting er å møte mennesker som kjente meg når jeg var frisk, en helt annen ting er å møte nye mennesker nå som jeg er syk.

Men jeg gleder meg til å komme meg bort, akkurat det trenger jeg kjenner jeg.
Jeg trenger å kjenne på at jeg faktisk lever, den følelsen har jeg ikke hatt på en stund.
Men jeg skulle ønske vi hadde planlagt selve ferien litt bedre, for i år er første gang vi velger å ta alt på sparket.
Jeg er ikke så god på å ikke ha noen planer, jeg vil gjerne vite i god tid hvor vi skal og hva vi skal gjøre.

Vi får kanskje kjøre etter solen i år, ja et sted må den jo være. Det blir i det minste en spennende sommer, hvem vet hvor vi ender opp. I dag ble jeg bare oppgitt når jeg sto opp, atter en dag med regnvær.
Blomstene mine har stått under tak i flere dager nå, så i dag måtte jeg sende assistenten ut på inspeksjon.
Bildene hun tok ble lyspunktet mitt i dag, og jeg ble så glad når jeg så at rosebusken min hadde begynt å blomstre. Men assistenten hadde ikke bare tatt bilder, hun hadde også laget en liten filmsnutt av alle bildene. Men den fikk jeg ikke til å legge ut i dag, så nå skal jeg ta et jordbær og forske på problemet….

Når jeg startet denne bloggen for fire år siden var jeg en amatør, men hovedfokuset var at dette skulle være en ærlig blogg. Men det er jo ikke bare meg i denne familien, derfor ble jeg tvunget til å ta opp et viktig spørsmål med mine kjære. Vi ble enige om som en familie at dersom jeg skrev noe som handlet om andre familiemedlemmer at de skulle få godkjenne teksten før jeg publiserte, og den regelen har vært hellig for meg.

Hvor går grensen? Det er et spørsmål jeg tror alle bør stille seg selv og sine kjære. Men det spørsmålet bør også bli tatt opp med jevne mellomrom, for jeg har selv erfart at grensene en selv har satt kan forandre seg. Gudene skal vite at jeg har gjort mine tabber opp i gjennom denne bloggreisen, men det er av sine feil man lærer.
Det er en hårfin balanse å være ærlig men samtidig skåne sine kjære, derfor er den regelen vi satte for fire år siden en trygghet for meg.

Min mann bryr seg lite, jeg tror ikke han har noen grenser egentlig. Humor er blitt et viktig redskap for oss, og er det en ting gubben kan så er det å overdrive. Noen ganger blir jeg bare blåst av banen av alt det gubben min klarer å lire av seg, og det er en egenskap som jeg elsker. Det er også derfor innleggene mine om gubben er full av overdrivelse, det er liksom blitt vår greie.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det viktigste for meg gjennom denne prosessen er at mine kjære har og føler seg respektert, deres følelser er det viktigste for meg. Uten familiens samtykke hadde ikke denne bloggen eksistert, det er takket være dem at jeg kan være så åpen som jeg er. Jeg har lært mye på disse årene som blogger, og hver dag før jeg publiserer et innlegg som handler om familien så stiller jeg meg selv et spørsmål. Hva hvis det var meg? Og det er et spørsmål jeg tror alle som blogger burde stille seg….

En liten gutt har hatt ferie i to uker nå, men det har ikke far i huset hatt.
Derfor var planen å sende guttungen på SFO i forrige uke, de skulle nemlig holde åpent den uken.
Men når vi presenterte planen for en liten gutt så fløy han helt i fistel, den planen kunne vi bare glemme.
For gutten hadde tydeligvis lagt sine egne planer, han hadde bestemt seg for lenge siden.

“Jeg vil ikke på SFO, jeg SKAL være med pappa på JOBB” ropte han bestemt mens han freste opp trappa, og like etter ga lyden av soveromsdøren hans ekko gjennom hele huset. Gubben og jeg ble bare sittende igjen å stirre på hverandre, vi innså begge i det øyeblikket at vår lille gutt begynte å bli stor. De er ikke gamle før de skjønner at en smellende dør har sin effekt, jeg syns bare den kom litt vel tidlig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men guttungen fikk viljen sin, SFO ble byttet ut til fordel for betongarbeid.
I to uker nå har han vært med på jobb, og til tross for lange dager så blir han ikke lei.
Det eneste som står i hodet på en liten gutt er anleggsarbeid, det er ingen tvil om at han er blitt påvirket av sin far. I en alder av seks år så har han bestemt seg for yrkesretning, han skal kjøre semitrailer akkurat som pappaen pleide og gjøre.

Akkurat det er jeg ikke i tvil om vil skje, jeg er sikker på at han vil følge sin far sine fotspor.
Gubben var nemlig akkurat lik, når læreren i første klasse spurte hva han ville bli så var svaret klart, han skulle kjøre lastebil. Men i dag skjønte jeg hvorfor en liten gutt var så begeistret for det yrket, i dag var han helt i hundre når han kom hjem.

De er tydeligvis ofte hjemme hos privatpersoner og leverer betong, og da får en liten gutt mye oppmerksomhet.
Han har fått både godteri og is gjennom disse ukene, men den gaven han fikk i dag toppet alt. En snill mann hadde tydeligvis skjønt at en liten gutt elsker alt som har med lastebiler og gjøre, han hadde fortalt om alle bilene han hadde hjemme. Og det var da denne snille mannen løp inn for å hente noe, og når han kom ut igjen sperret vår lille gutt opp øynene.

For i hendene bar han på en amerikansk betongbil, den skulle vår lille gutt få.
Aldri har jeg sett en liten gutt lykkeligere, han er helt forelsket i sin nye bil.
Så i dag har vi ikke sett mye til en liten gutt, han har stengt seg inne på rommet med hele samlingen sin…

Jeg ble sittende og se på nyhetene i går, streiken var et faktum.
Pilotene skyldte på SAS og SAS skyldte på pilotene, men de som alltid blir den lidende part er passasjerene.
Jeg må innrømme at selv jeg ble frustrert, enda jeg ikke har flydd på flere år. Sykdommen satte en stopper for det, jeg klarer ikke sitte rett opp og ned i de harde flysetene lenger. Men når jeg så på nyhetene i går brast hjertet mitt, innslagene om alle de uskyldige menneskene som ble berørt av denne streiken gjorde noe med meg.

Etter to år med pandemi er det mange som har behov for å komme seg bort, spesielt nå med alt som foregår.
Hadde jeg kunnet så hadde jeg gjort det samme selv, vi har tross alt bare noen uker i total frihet i løpet av året.
Selv om vi ikke blir direkte berørt så kan vi bli berørt likevel, for nå er det usikkert om svigermor kommer seg hit. Det blir i så fall trist for en liten gutt, for han har gledet seg lenge.

Min datter har også bestilt en Syden tur for lenge siden, om det er med SAS er jeg usikker på. Hun kom hjem i natt fra Trondheim, heldigvis gikk den flyreisen uten problemer.
Det som gjør meg frustrert er at dette kunne vært unngått, i hvert fall hvis vi kan tro på pilotene.
For i følge dem hadde de konfrontert SAS allerede i November i fjor, så at SAS har hatt tid på seg til å løse denne floken er det vel ingen tvil om.

Nå håper jeg bare begge parter har respekt nok for befolkningen til å sette seg ned rundt forhandlingsbordet igjen. Vi trenger en snarlig løsning. Den aller første sommerferien etter to år med pandemi står nå i fare, og selv om jeg forstår pilotene så håper jeg de snart kan vende tilbake på jobb.
For vi fortjener en sommer i frihet, vi har ventet lenge på å få livene våre tilbake.
Om en uke starter vår ferie, og i år er jeg takknemlig for at jeg enda kan farte langs landeveien….