1 Juli vil for alltid bli en sorgens dag for meg, og hvert år tenner jeg et lite lys.
Et lite lys for en ung kjærlighet som brast, et lite lys for sorgen som aldri slipper taket.
Her sitter jeg 25 år etter, men selv etter alle disse årene husker jeg den dagen som om det var i går.
Og hvert år kommer alle følelsene tilbake, hvert år den 1 Juli kommer en 17 år gammel jente frem igjen.
Jeg kan se henne fremfor meg, sittende på murkanten med en liten baby i armene. Solen skinner fra en skyfri himmel, og bare dagen før var hun på sitt lykkeligste. Sommeren hadde nettopp meldt sin ankomst, men der på murkanten satt hun i sjokk og med en redsel så stor.
Den dagen kommer jeg aldri til å glemme, og hvert år på den datoen kommer minnene fra den dagen tilbake.
Selvmord gjør noe med en person, de som sitter igjen får dype sår som aldri helt gror.
Min nyfødte sønn ble min redning den dagen for 25 år siden, hadde jeg ikke hatt han vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.
En ung gutt tok et skjebnesvangert valg den gangen, en vakker sommerdag ble brått veldig svart.
Jeg satt igjen med tusen spørsmål men ingen svar, kjærligheten var ikke nok til å slukke et altoppslukende mørke. Jeg kunne ikke forstå hvorfor, og det spørsmålet stiller jeg meg enda. Jeg husker hvordan jeg lå sammen krøket på badegulvet til mine foreldre oppløst i tårer med telefonen tett inntil øret, i flere timer ringte jeg nummeret hans bare så jeg kunne høre stemmen hans.
Min nyfødte gutt er blitt voksen nå, og hver gang jeg ser inn i øynene til min sønn ser jeg han.
Han lever videre gjennom min sønn, i to små øyne har han fått evig liv.
Men sorgen bærer jeg på enda, den vil jeg bære med meg til det siste. Noen ganger lurer jeg på om det er derfor jeg har blitt syk, det er noen der oppe som ikke vil vente lenger. Kanskje vi møtes en dag igjen, og kanskje jeg da vil få svar på alle mine tusen spørsmål…
Varme tanker til deg og sønnen din💜💔
Tusen takk Kristin 💖
Stor nettklem fra meg ❤
Så fint at du fremdeles tenner lys for din daværende kjæreste ❤
Det har jeg alltid gjort Bjørg, det er liksom blitt noe min sønn og jeg gjør hvert år 💖
Den sorgen som avstedkommer et selvmord avstedkommer med andre følelser enn den man normalt føler ved dødsfall. – Iallefall var det sånn for meg, og ut i fra det jeg har kunnet observere, virker det som om dette er noe de fleste opplever.
Det som iallefall er helt essensielt at en forstår, er at det aldri er sånn at det er noens ‘skyld’ på noe som helst vis, en ikke er nok/at kjærligheten ikke var nok, at en skulle ha skjønt ditt og gjort datt, og at dette kanskje kunne reddet de.. For greia er at de har hatt en alvorlig sinnslidelse, hvor den virkeligheten de opplever bryter med den vi andre opplever.. – Og et felles trekk her, er at de er utslitt av en evig lang kamp for å holde hodet over vann, mens de stadig blir dratt under igjen, uansett hva de gjør. Dernest lever de med den fryktelige vrangforestillingen at verden er best tjent med deres sorti..
Denne fyren forlot ikke sønnen sin frivillig, men fordi han led av en dødelig sykdom <3
Skyldfølelse kommer jeg alltid til å ha, for selv om jeg Innerst inne vet at det ville skjedd før eller senere så kommer jeg aldri til å tilgi meg selv for at jeg ikke reagerte den dagen. Det er som du sier, sorgen etter selvmord er spesiell 💖
Jeg skjønner hva du mener Vivian, veldig vanskelig opplevelse ❤️❤️💔❤️
Du setter ord på så mange ulike prøvelser man kan oppleve i dette underlige livet.Og det gjør du så nyansert. Det er lett å si og tenke og vite med hodet at man ikke er skyld i andre sine skjebnesvangre handlinger.Jeg vil ikke si “valg”, for når det er alvorlig sykdom så er det absolutt ikke noe valg, slik jeg synes en del folk kan gi uttrykk for. De jeg kjenner som sitter igjen etter selvmord, er noen av de mest fantastiske mennesker jeg vet om. Det er ikke nok beskyttelse når det kommer til stykket, når mørket overtar. Selv det å ha barn er dessverre ofte ikke “nok” til å “overvinne” desperasjonen. Dessverre. ❤️
Du har helt rett Mona, depresjon er en veldig vanskelig lidelse. Ikke bare for den det gjelder men også for de rundt 💖Selvmord er det verste, skyldfølelsen som vi blir sittende igjen med er noe vi må bære med oss videre 💖
Med hodet, ja. Men det er noe med at kroppen husker og kjører sitt eget løp. At skyldfølelse sitter dypere enn bare det kognitive på en måte.