Måned: januar 2024

En velkjent buldring i trappa fikk meg til å bråvåkne i går morges, på nytt ble huset fylt opp av finnmarksgloser. Ute var det fortsatt mørkt, og i senga lå jeg og lurte på om det var natt eller dag. Jeg skjønte ingenting der jeg lå, med øynene fulle av søvn ble jeg liggende å lytte. Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at gubben igjen var på krigsstien, lydene fra stuen talte sitt eget språk.

Like etterpå hørte jeg ytterdøren ble smelt igjen, gjenklangen fikk både meg og glassene i vitrineskapet til å skjelve som et aspeløv. Stillheten som etterfulgte gjorde meg bekymret, og det store spørsmålet var,  hva hadde gubben gjort nå?? Jeg ble liggende i senga og lytte etter flere livstegn fra en olm gubbe, men etter hvert kunne jeg konstatere at gubben hadde gått for dagen.

Det var først når jeg sto opp at jeg skjønte hvorfor gubben hadde vært på krigsstien noen timer før, for ute hadde vinteren satt sitt preg på landskapet igjen. Synet av de hvite snøfnuggene som danset tett i tett utenfor vinduet brakte smilet mitt frem, men etter hvert som dagen gikk skjønte jeg at jeg var alene om akkurat den gleden.

For det var ikke bare litt snø som kom dalende ned i går, det var som om alle himmelens sluser hadde åpnet seg over Bergen by. “Dæven steike” kom det fra svigerfar når han omsider sto opp i går, og i et lite øyeblikk så det ut som om han ikke var sikker på hvilken ende av landet han befant seg i. “Er du sikker på at vi er i Bergen” spurte han med en bekymret tone i stemmen, og akkurat i går tror jeg hjemlengselen var stor.

For det gikk ikke lang tid før svigerfar skjønte at her var det bare en ting å gjøre, få på seg klær og komme seg ut for å måke. De lavmælte sukkene hans sa mer enn tusen ord, og svigerfars siste ord før han forlot huset sa det meste om hvordan oppholdet hans her hadde vært så langt. “Fortsetter det slik så kan jeg løpe de syv fjell til neste år, jeg har fått mer trim her disse tre ukene enn jeg har fått hele livet”!!! 

Timene gikk og snøværet ble bare verre og verre, og tankene mine gikk til han som var ute. Akkurat når jeg ba assistenten om å gå ut for å se etter han dukket en skikkelse opp på verandaen, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det var den avskyelige snømannen som hadde funnet veien ut av skogholtet. Svigerfar var blitt ugjenkjennelige, han var totalt dekket av snø fra topp til tå.

Det ble ikke akkurat noe bedre når gubben kom hjem, glosene kunne høres på lang avstand. Når ytterdøren gikk opp fikk jeg flashback til et av mine første minner fra Finnmark, lydene som kom fra gangen tok meg tilbake til den gangen vi fant en strandet spekkhogger på land. Det viste seg at det var umulig å komme seg opp bakken i går med bil, så gubben fikk seg en ufrivillig trimtur i går.

“Karma er noe dritt” ble min første tanke når gubben kom krypende inn i stuen, og igjen fikk jeg flashback til den gangen jeg var frisk og måtte klare meg uten bil fordi gubben trengte den til jobb. Hver dag gikk jeg opp og ned bakken, og her lå gubben lang flat etter en tur.

Det siste jeg så til gubben var når han krøp inn på soverommet mitt, og der ble han liggende. Like etter dumpet svigerfar ned i sofaen, og det tok ikke lang tid før lavmælte snorkelyder fylte et liten stue. Igjen kunne jeg konstatere med at snøvær her i Bergen ikke er til å spøke med, bevisst på det lå i senga og på sofaen…

PS: I morgen er det meldt enda mer snø, så hvordan det dette skal gå må gudene vite...

I dag gikk alt galt fra første øyeblikk, jeg hadde knapt fått opp øynene før kaoset var i gang. Men for å ta det helt fra begynnelsen så må vi tilbake til i går kveld, en måling skulle vise seg å bli en utløsende faktor for dagens hendelser. Ja jeg skriver hendelser i flertall, for i et lite øyeblikk trodde jeg ting hadde ballet på seg!

Når vi var på kontroll i forrige uke ville lungelegen at jeg skulle ta en måling hjemme av nattesøvnen min, han ville forsikre seg om at oksygenopptak et holdt seg stabilt gjennom hele natta. Det var den målingen vi skulle gjøre i går kveld, men hadde jeg visst hva som kom til å skje så vet jeg ikke om jeg hadde tatt den målingen i det hele tatt.

Selve målingen gikk smertefritt for seg, problemet begynte når en trøtt og stresset gubbe skulle koble alt av i morges. Igjen hadde gubben klart å forsove seg, stressnivået til gubben når en liten gutt også nektet å stå opp var til å ta og føle på.  Men stress skulle det bli mer av, for med en gang gubben hadde parkert på jobb fikk han en påminnelse om at han glemt noe viktig.

For når gubben skulle koble på meg måleapparatet i går var det ikke flere tilgjengelige strømuttak igjen, så for at den nye maskinen skulle få strøm ble kontakten til respiratoren dratt ut. Respiratoren er nemlig ikke avhengig av strøm, den kan gå på batteri også. Planen var at gubben skulle koble av  måleutstyret før han gikk på jobb, og koble respiratoren til strøm igjen.

I senga lå jeg og ante fred og ingen fare når far og sønn omsider løp ut døra, men en halv time senere ble søvnen brått avbrutt. En høy alarm fylte plutselig rommet, jeg skjønte ikke hva det var med en gang. Jeg kjente hvordan panikken grep meg der jeg lå i senga, og der og da gjorde jeg det eneste jeg kunne.

I full panikk sendte jeg en melding til gubben, “det er noe galt med respiratoren, kom hjem”!

Det eneste svaret jeg fikk var en tommel opp, men jeg kunne nesten høre glosene gjennom en datamaskin. Med huset fullt av folk var gubbens første tanke å ringe for å få hjelp, for både svigerfar og en av mine eldste sønner var hjemme. Men det skulle vise seg å være et dødfødt prosjekt, for ingen av dem registrerte anropene fra gubben. Hva svigerfar har holdt på med er ikke godt å si, for han var faktisk våken når gubben ringte.

Minuttene gikk og alarmen ble bare mer og mer intens, og en ny melding ble sendt til en stresset gubbe. Men når svaret omsider kom var det jeg som ble stresset, for det var ikke akkurat det svaret jeg ville ha der jeg lå. “Jeg er påtruffet” lyste opp på en liten dataskjerm, og det var da panikken virkelig tok overhånd! Hadde han virkelig krasjet også nå??

Men det var ikke selve meldingen som skremte meg mest, det var ordlyden jeg som fikk meg til å reagere. Det var nemlig ikke likt gubben å være så fin i språket, så den smellen måtte ha vært av det hardeste slaget! Jeg ble liggende å se for meg gubben sjanglende langs motorveien når jeg plutselig hørte ytterdøren gikk opp, aldri har jeg blitt mer glad for å høre de tunge skrittene til gubben.

Jeg lå som et spørsmålstegn når gubben kom heseblesende inn i rommet, nå måtte jeg få vite hva som hadde skjedd. Men det skulle vise seg at den meldingen jeg hadde tolket som en bilulykke hadde en helt annen forklaring, det viste seg nemlig at det var gubben sitt stressnivå som hadde tatt overhånd. Han hadde ikke registrert at mobilen hadde endret ordene han skrev, snakk om å gi kjerringa hjertebank!

Snakk om uflaks på en mandags morgen, ingenting gikk som det skulle i dag for gubben. For meg var det ingen krise, hadde respiratoren gått tom for før assistenten kom så var det ikke lenge til hun kom. Men den alarmen er helt grusom  å høre på, så hadde ikke gubben kommet hjem så hadde det ikke blitt mer søvn på meg. En ting er i hvert fall helt sikkert, gubben kommer aldri til å glemme den stikkontakten igjen…

I tre uker nå har jeg stått opp til den samme setningen, “JAAA, er det noe sport på Tv i dag”. Svigerfar er nemlig enda mer sportsinteressert enn meg, og han har skjønt at svigerdatteren har full oversikt. Jeg skulle bare ønske min mann hadde arvet litt av sportsinteressen til sin far, da hadde livet vært mye enklere.

Men i motsetning til sin far så hater min mann alt som har med sport og gjøre, og det gjelder også alt form for aktivitet. Før jeg ble syk fikk jeg virkelig høre det av gubben, jeg var egoistisk som ikke fikk han i like god form som det jeg var. Men de gangene jeg prøvde å legge om kostholdet hans eller dra han med meg på tur fikk jeg enda mer kjeft!

Selv om det nå nærmer seg ti år siden sist jeg dro med meg gubben på fjelltur så husker jeg det som om det var i går, glosene som kom fra gubben den gangen har forfulgt meg siden. Jeg har etter hvert skjønt at grunnen til gubbens hat mot sport på Tv skjermen er av akkurat samme grunn som jeg fikk høre når jeg var frisk og sprek, de som driver med idrett bør slutte med sport av sympati med alle sofaslitere.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

I motsatt ende finner du svigerfar, han er som meg hekta på sport. Men selv han gjør meg forvirret, ja jeg blir like svimmel av både svigerfar og sønn. For hver dag setter jeg på sportssendingen til svigerfar, alt fra skiskyting, utfor til fotball. Men selv om han lyser opp som en sol hver gang jeg setter på det som han har mast om hele dagen så ender jeg opp med å få det samme oppfølgingsspørsmålet hver eneste gang.

“Er det ferdig alt, vant vi? ” spør svigerfar hver gang sendingen er slutt, da har han enten slumret seg gjennom hele sendingen eller holdt på med andre ting. Det står i hvert fall ikke på underholdningen nå om dagen, hver eneste dag dukker det opp nye gloser og utrykk. En ting er helt sikkert, livet er slettes ikke kjedelig med de to i huset…

Jeg er fortsatt sliten etter onsdagens kontroll på sykehuset, men denne gangen fikk jeg en nyhet som virkelig betrygget meg. Ja ikke bare meg, realisasjonen til min mann når han hørte det sa alt. Bare tanken på ordet får kroppen til å reagere, og det samme ser jeg hos min mann også. Det er nemlig en ting med denne sykdommen som jeg har fryktet siden dag en, en frykt som har hengt over meg som en mørk sky i åtte år.

Jeg husker enda den dagen jeg fikk diagnosen, sykdommen ALS ble kun forbundet med en ting. Min første tanke når jeg fikk diagnosen var at jeg nå måtte tilbringe resten av mitt liv fastlåst i en rullestol med et pustehull i halsen. Heldigvis ble det ikke sånn, men frykten for et liv på respirator har fulgt meg hele veien.

De første årene etter jeg fikk diagnosen ble jeg fysisk uvel hver gang legene begynte å prate om trakeostomi, og i 2019 var jeg nær ved å få det. En dobbeltsidig lungebetennelse kunne betydd slutten for det livet jeg kjenner i dag, men takket være fantastiske leger og sykepleiere kom jeg meg igjen uten noen alvorlige prosedyrer.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For knappe fire år siden ble alle ALS syke anbefalt å være ute i god tid når det gjaldt trakeostomi, det var bedre å ta operasjonen tidlig mens man enda var rustet til å tåle en slik operasjon bedre. Men når vi var på kontroll på onsdag fikk vi en nyhet som bør være godt nytt for alle som har ALS, både jeg og min mann trakk et lettelsen sukk når vi hørte det.

I følge nevrologen hadde teknologien på maskebehandling godt så mye fremover de siste årene, så nå kan vi som har ALS klare oss uten trakeostomi. Jeg vil heller bruke maske 24/7 når den dagen kommer enn å måtte ta en slik operasjon. Jeg kjenner meg selv så godt, jeg ville ikke taklet å få livet enda mer begrenset enn det er i dag.

Jeg har tross alt fått åtte år sammen med mine, så det å ta en trakeostomi operasjon nå er uaktuelt. Jeg har ikke hjerte til å la familien gå gjennom den påkjenningen nå, jeg hadde kanskje sett annerledes på det for seks år siden dersom det hadde skjedd noe da. Det er nemlig ikke bare bare å ta en trakeostomi operasjon, det er mye som må være på plass før en slik operasjon.

Bare tanken om å måtte ha bemanning til enhver tid som vet hva de skal gjøre virker umulig, det er vanskelig nok i dag å få tak i assistenter. Jeg så hvor lettet min mann ble når nevrologen sa at maskebehandlingen var blitt så god, og realisasjonen hans ble en bekreftelse på det jeg selv følte på. Livet er tøft nok som det er, vi trenger ikke mer nå.

Hadde noen sagt til meg den dagen jeg fikk diagnosen at jeg skulle sitte her åtte år etter hadde jeg ikke trodd på det, i hvert fall med tanke på formen min. At jeg fortsatt kan spise og drikke er ganske så utrolig, jeg har heller ingen problemer med å holde meg til jeg kommer på do. Jeg bruker bare respirator om natten, og ellers er oksygenmetningen min fin. Jeg kunne ikke vært mer takknemlig her jeg sitter, livet er fortsatt godt…

Selv etter åtte år kjenner jeg på det, fortsatt blir jeg nervøs når jeg vet at det nærmer seg kontroll. For selv om jeg føler meg fin og stabil så klarer jeg ikke helt stole på det, for jeg har erfart at det jeg føler nødvendigvis ikke stemmer med virkeligheten. Alt jeg kan håpe på er at prøvene fortsatt holder seg stabile, men denne gangen følte jeg at jeg hadde et litt dårligere utgangspunkt.

Jeg vet nemlig hvor viktig det er at jeg er uthvilt før jeg skal på kontroll, det har alt og si for et godt resultat. Men denne gangen var jeg langt i fra uthvilt, og det skyldes en eneste dårlig natt. Jeg er avhengig av respiratoren og hakestroppen om natten, så når en av dem plutselig blir borte sliter jeg. Respiratoren er det ingen fare med, det skal godt gjøres at den forsvinner. Da er det verre med de hakestroppene, jeg hadde to men nå har jeg bare en igjen.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det var hakestroppen som vi plutselig ikke kunne finne mandags kveld, den lå ikke på sin faste plass. Nattevakten lette overalt uten å finne den, og det var da jeg skjønte at natta kom til å bli dårlig. Det er når slike ting skjer at jeg skulle ønske jeg kunne hoppe opp av senga for å lete selv, for selv om jeg prøver å be de lete på plasser jeg tror den ligger så kan jeg ikke forvente at de finner den.

Det endte med at jeg måtte ligge uten hakestroppen natt til tirsdag, og enda merker jeg at kroppen ikke har kommet seg helt. Så jeg hadde ingen forventninger til dagens kontroll, jeg var faktisk forberedt på litt dårligere resultater. I dag dro vi mannsterke til årets første kontroll, omringet av assistenter og mann inntok vi gamle hovedbygget på Haukeland sykehus.

Første stopp for dagen var hos nevrologen min, der fikk jeg høre siste nytt om forskningsbiten innenfor ALS, og nevrologen fikk en oppsummering fra meg om siste måneders hendelser. Igjen kunne vi konkludere med at kroppen holdt seg noenlunde stabil, og det er alltid godt nytt etter åtte år med denne sykdommen. Men jeg måtte ta årets første lunge prøver før jeg virkelig kunne konkludere med at jeg faktisk var stabil, og det var neste stopp på veien.

Med mandagens hendelse fortsatt fersk i minnet forberedte jeg meg på et dårligere resultat enn sist, men det skulle vise seg at jeg ble positivt overrasket. Mens blodgassen viste det samme som ved sist kontroll så var pusteprøvene overraskende bedre i dag, spesielt den liggende pusteprøven var mye bedre enn sist. Når lungelegen lurer på om det er noe feil med apparatet sier det alt, hvor jeg tok luften i fra er ikke godt å si.

Jeg er bare glad for at prøvene fortsatt er stabile, det er det eneste jeg kan håpe på. Jeg er helt utslitt her jeg sitter, det ble en lang dag på sykehuset. Men jeg kunne ikke fått en bedre start på året enn jeg fikk i dag, og det til tross for at nattesøvnen har vært så som så i det siste. Så nå krysser jeg fingrene for at dagens resultater holder seg hele året gjennom, det hadde vært fantastisk. Men i kveld skal jeg legge meg tidlig, og gjett om jeg skal sove godt…

Det er ingen tvil om at svigerfar får kjørt seg nå om dagen, energinivået til en liten gutt er mer enn nok for svigerfar å takle. Hver gang svigerfar tror han har overtaket kommer en liten gutt med nye triks, og da går en stakkars svigerfar ned for telling. Endelig har en liten gutt fått noen å herje med, men energinivået til en liten gutt er på nivå med ti ville hester så det er ikke rart svigerfar blir sliten.

I går kjente jeg hvordan hårene reiste seg på kroppen min når svigerfar plutselig stilte seg opp på gulvet fremfor en liten gutt og yppet opp til kamp, hadde ikke svigerfar lært noe på den tiden han har vært her?? Yppe opp til bråk fremfor en liten gutt er det siste man bør gjøre, det er som om å be om krig.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Lydene som kom i fra svigerfar gjorde meg en smule bekymret, det var ingen tvil om at han hadde undervurdert sin motstander. En liten gutt ga alt i kampen mot bestefaren, og det var liten tvil om hvem som var mest utholdende. Peselydene som kom i fra svigerfar sa alt, blodpumpa til svigerfar fikk virkelig kjørt seg.

Se film her!

Så når gubben i går kveld ga sin far en arbeidsoppgave tenkte jeg mitt, for den treningsøkta med en liten gutt hadde nesten tatt knekken på en stakkars bestefar. Jeg tror svigerfar har fått mer trening de to ukene han har vært her enn hva han har fått de siste årene, og det kan vi takke en liten gutt for. Men i følge gubben hadde arbeidet knapt nok begynte, og beviset på det lå på enga.

Jeg fikk nok et bevis på at svigerfar har tatt seg ut de siste dagene når jeg våknet i dag, for svigerfar som alltid stor opp tidlig lå helt til klokka ti i dag. Det så ikke ut som han var klar for å arbeide i dag, men han tok motet til seg til slutt og luntet av gårde. Synet av svigerfar i arbeidsjakka til gubben luntende over enga fikk smilet ditt til å komme, og det var nesten så jeg kunne høre pesingen hans helt inn når han tok de første greinene og dro de med seg.

Men det gikk ikke lang tid før han kom inn igjen, arbeidsøkta hadde knapt nok begynt før den var over. “Han tar livet av far sin” utbrøt svigerfar når han kom inn igjen, og igjen ble det tydelig at svigerfar hadde tatt lett på oppgaven som sønnen hadde gitt han. For når gubben satte far sin i arbeid mente svigerfar at det skulle han klare på to dager, men i dag fikk pipa en annen lyd.

“Dette kommer til å ta minst to uker” sa han i det han dumpet ned i sofaen, så da blir han vel ferdig før han setter snuten nordover igjen. Men jeg tror nok svigerfar trenger en ferie når han kommer hjem igjen, for ukene her hos oss har tydeligvis krevd mye. Men det skal han ha, han står nå på. Det beste er at jeg har selskap hele dagen, ja bortsett fra de gangene han sover da…

Jeg kan enda huske den dagen du ble født, et lite skrukkete ansikt så dagens lys.
Du kom med lyset, et lys som bare har blitt sterkere for hvert år som har gått.
Ventetiden ble lang, 7 dager over tiden måtte jeg gå.Men når du først bestemte deg for å komme ut så kom du fort, så fort at du gjorde din far helt svett.

Kjærligheten er aller størst når en mor får møte sitt barn for første gang.
Du var nummer tre i rekken, to brødre ventet spent.
En liten prinsesse føyde seg inn i rekken, likevel klarte to brødre nesten ikke holde tritt.
Du var høyt og lavt fra første stund, det to gutter gjorde skulle du gjøre bedre.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Livet med deg har vært et eventyr, du har holdt oss i ånde fra første øyeblikk.
Men selv om du har gitt oss hjertet i halsen mang en gang, så viste du tidlig en indre styrke.
Du sto støtt på egne bein, du fulgte din egen vei. Aldri har du hørt på de som prøvde, de som prøvde å trykke deg ned.

Den viktigste lærdommen tok du med deg, du var tro mot deg selv.
Aldri har du prøvd å late som, med mor sine ord i øret banet du din egen vei. “Du er god nok som du er” var mor sin setning hver kveld, og du har virkelig skint deg gjennom livet.Men en ting brukte du litt tid på, likevel fant du den til slutt.

Jeg blir nesten svett bare ved tanken, jeg tror du har vært innom de fleste idretter.
Bryting, svømming, riding er bare en brøkdel, men når fotball ble prøvd så var du fortapt.
Jeg ble ikke det minste overrasket når treneren sa du hadde talent, for du har gitt alt i alle grener. Likevel ble fotball noe spesielt, og selv om du nå har lagt fotballen på hylla så har vi mange gode minner å se tilbake på.

Vi har alltid hatt et nært forhold du og jeg, åpenhet har alltid vært et nøkkelord.
På mange måter er du en sjelden vare, for det er ikke mange ungdommer som velger hjemmekos fremfor fest og sprell på en lørdagskveld. Aldri har vi sittet hjemme bekymret, lurt på hva du gjorde nå. Pliktoppfyllende har du alltid vært, en egenskap vi virkelig har satt pris på.

Nå er det militærtjenesten som gjelder, og jeg kunne ikke vært mer stolt.
Det er ingen tvil om at du trives som milliliterpoliti, så det kom ikke som en overraskelse når du ringte hjem og sa at du hadde forlenget perioden. Du har en stå på vilje som er enorm, du gir deg aldri!

Når jeg en dag blir borte så blir du limet, jeg ser det allerede nå.
For når jeg ikke kunne lenger så tok du over, tre brødre og en stefar er heldige som har deg.
Du gjorde meg lykkelig når du ble født, og lykke har du gitt meg hver dag siden.
Gratulerer med dagen min kjære datter, jeg elsker deg…

Januar er så vidt i gang og over alt i sosiale medier flommer det over av dietter og lettvinte løsninger for å gå ned i vekt. Det er det samme hvert eneste år, og for hvert år som går blir det bare flere og flere som hopper på trenden. Drømmekroppen står i fokus hver gang Januar melder sin ankomst, men blir vi noensinne fornøyd?

Det finnes utallige kurer der ute og like mange råd, og jeg kan skjønne at det ikke er like lett å vite hvem man skal høre på. Men fakta er at vil du gå ned i vekt så må du være innstilt på å jobbe for det, og du kan ikke forvente resultater over natta. Det skremmer meg hvor mange det er der ute som er villige til å gamble med egen helse for å oppnå resultater, og det er de lettvinte løsninger som stadig flere hiver seg på.

Pulver, tabletter, ulike typer væsker kan virke forlokkende når man sliter med sitt eget selvbilde, når man hater sitt eget speilbilde så mye er man villig til å prøve alt for å oppnå raske resultater. Det vet jeg for jeg har vært der selv, jeg har vært en av dem som har blitt uvel av mitt eget speilbilde.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Syv dager i uken løp jeg til fjells eller dro på treningsstudio, og hver morgen før jobb startet jeg dagen med en beinhard treningsøkt. Måltider ble byttet ut med pulver og jeg raste ned i vekt, og selv om kroppen sa i fra om at den trengte næring så presset jeg meg til det ytterste. Uansett hvor mye jeg gikk ned ble jeg aldri fornøyd, hver dag fant jeg nye feil.

Alt handlet om kalorier, fettinnhold og trening, og dersom jeg sprakk og falt for fristelsen ble straffen hard dagen etter. Men så slo lynet ned, beskjeden var uhelbredelig ALS. Plutselig ble kroppen jeg hadde hatet mitt største savn, og jeg innså at alle de årene med trening og strikt kostholdregime var bortkastet.

Nå har det gått åtte år siden jeg fikk den skjebnesvangre diagnosen, og nå er jeg blitt en fange i min egen kropp. Det går ikke en dag uten at jeg savner min gamle kropp, jeg skulle gitt mye for å få min friske kropp tilbake. Det er nå jeg ser hvor heldig jeg var den gangen som faktisk hadde en frisk kropp, og jeg ser nå at det var ikke kroppen min det var noe feil med. Alt satt i mitt eget hode, i stedet for å sette mål for meg selv så sammenlignet jeg meg med andre.

Derfor kjenner jeg hårene reiser seg på kroppen når jeg ser det slankehysteriet som utspiller seg når Januar melder sin ankomst, og spesielt når jeg ser hvor mange unge som hiver seg på. Vi må slutte og sammenligne oss med alle andre, og vi må slutte å tro at livet blir så mye bedre med en drømmekropp. Vær heller takknemlig for at du har en frisk funksjonell kropp, og husk på at det finnes bare en av deg, du er unik akkurat som du er…

Hverdagen kom like brått på i år også, et lite blunk og så var julen over. Jeg syns høytidsdagene raste unormalt fort av gårde denne julen, men når jeg tenker meg om så følte jeg akkurat det samme i fjor på denne tiden. For meg er dagene like uansett om det er jul eller hverdag, eneste forskjellen er at familien er samlet i jula.

Da er det verre for gubben, jeg tror ikke han var helt klar for å vende tilbake på jobb på tirsdag. Jeg tror gubben skal være glad for at svigerfar er så besøk, for hadde det ikke vært for han så tror jeg ikke gubben hadde kommet seg opp på tirsdag. Alarmen på mobilen hadde ringt i en halv time uten at gubben enset den, så det endte med at svigerfar måtte gå inn og se om gubben var i live.

Svigerfar er nemlig oppe før hanen galer hver morgen, men til gjengjeld har han minst ti små lurer om dagen. Snorkelydene forfølger meg hele døgnet for tiden, ikke skjønner jeg at han får sove om natta når han sover så mye om dagen. Det første han spør om når jeg står opp er om jeg kan sette på sporten, men når jeg først setter den på så sovner han.

Svigerfar er en artig kar, han har alltid en replikk på lur. Det er ikke vanskelig å se hvor gubben har arvet ordforrådet sitt i fra, finnmarksglosene sitter løst nå om dagen. Det blir rolige dager på svigerfar og meg nå som hverdagen er tilbake, men i følge gubben må svigerfar bare samle krefter mens han kan. Gubben har nemlig en plan om å sette far sin i arbeid etter hvert, og kjenner jeg gubben rett så blir ikke det noen kjære mor.

På engen ligger det nemlig spør etter gubben sin siste arbeidsøkt, flere hauger med kvist og trær ligger bare å venter på å bli bearbeidet. Så det skal bli et liv når gubben skal sette far sin i arbeid, og jeg har orkesterplass til underholdningen. Heldigvis går vi mot lysere tider nå, og en ny vår kan skimtes i horisonten…

Et nytt år ligger fremfor oss, med blanke ark ligger dagene der og venter på deg.
Året som var viskes bort bak oss, alt vi har igjen er minner.
Hver og en av oss tar med seg egne minner, det er opp til deg selv hva du velger å ta med deg.
For meg er disse første dagene en ny begynnelse, en ny start på resten av mitt liv.

2024 kommer med nye muligheter for oss alle, vi velger selv hva vi tar med oss fra året som har gått. Sorg og problemer begraver jeg i året som har gått, jeg tar kun med meg glede og lykkelige øyeblikk. Mine drømmer er ikke så store lenger, men drømmer gjør jeg fortsatt.
2023 har vært vært plaget av krig og lidelser, måtte 2024 bli fredens år.

Det var alt jeg klarte å tenke på når jeg satt under en fargesprakende himmel.
La det bli slutt på alle lidelser, la vår tid her på jorden bli fylt med fred og kjærlighet.
Livet med ALS har gitt meg nye øyne, mine skylapper er fjernet.
Selv med en sykdom som sakte men sikkert bryter meg ned ser jeg det, livet er vakkert.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Livet er hva du skaper det til å bli, det er opp til deg hvordan ditt liv skal se ut.
Du er din egen lykkessmed, det er ingen andre enn deg selv som kan bestemme over ditt liv.
Men vi må ikke glemme å se våre medmennesker på vår vei, strekke ut en hånd til de som ikke har det så greit. Alle kan gjøre en forskjell for andre, det er de små enkle ting som blir store når de blir flere.

Mitt liv ble aldri det samme igjen etter tre små bokstaver rammet, likevel er takknemlighet alt jeg føler på. For jeg vet hvor mye livet enda har å by på, og jeg har erfart hvor lite det er som skal til for å skape gleder. Så la dette nye året bli en ny start, stak deg ut en ny vei for deg selv og andre.Nå har du muligheten, en ny mulighet til å skape det livet du alltid har drømt om…