Du er unik akkurat som du er…

Januar er så vidt i gang og over alt i sosiale medier flommer det over av dietter og lettvinte løsninger for å gå ned i vekt. Det er det samme hvert eneste år, og for hvert år som går blir det bare flere og flere som hopper på trenden. Drømmekroppen står i fokus hver gang Januar melder sin ankomst, men blir vi noensinne fornøyd?

Det finnes utallige kurer der ute og like mange råd, og jeg kan skjønne at det ikke er like lett å vite hvem man skal høre på. Men fakta er at vil du gå ned i vekt så må du være innstilt på å jobbe for det, og du kan ikke forvente resultater over natta. Det skremmer meg hvor mange det er der ute som er villige til å gamble med egen helse for å oppnå resultater, og det er de lettvinte løsninger som stadig flere hiver seg på.

Pulver, tabletter, ulike typer væsker kan virke forlokkende når man sliter med sitt eget selvbilde, når man hater sitt eget speilbilde så mye er man villig til å prøve alt for å oppnå raske resultater. Det vet jeg for jeg har vært der selv, jeg har vært en av dem som har blitt uvel av mitt eget speilbilde.

Syv dager i uken løp jeg til fjells eller dro på treningsstudio, og hver morgen før jobb startet jeg dagen med en beinhard treningsøkt. Måltider ble byttet ut med pulver og jeg raste ned i vekt, og selv om kroppen sa i fra om at den trengte næring så presset jeg meg til det ytterste. Uansett hvor mye jeg gikk ned ble jeg aldri fornøyd, hver dag fant jeg nye feil.

Alt handlet om kalorier, fettinnhold og trening, og dersom jeg sprakk og falt for fristelsen ble straffen hard dagen etter. Men så slo lynet ned, beskjeden var uhelbredelig ALS. Plutselig ble kroppen jeg hadde hatet mitt største savn, og jeg innså at alle de årene med trening og strikt kostholdregime var bortkastet.

Nå har det gått åtte år siden jeg fikk den skjebnesvangre diagnosen, og nå er jeg blitt en fange i min egen kropp. Det går ikke en dag uten at jeg savner min gamle kropp, jeg skulle gitt mye for å få min friske kropp tilbake. Det er nå jeg ser hvor heldig jeg var den gangen som faktisk hadde en frisk kropp, og jeg ser nå at det var ikke kroppen min det var noe feil med. Alt satt i mitt eget hode, i stedet for å sette mål for meg selv så sammenlignet jeg meg med andre.

Derfor kjenner jeg hårene reiser seg på kroppen når jeg ser det slankehysteriet som utspiller seg når Januar melder sin ankomst, og spesielt når jeg ser hvor mange unge som hiver seg på. Vi må slutte og sammenligne oss med alle andre, og vi må slutte å tro at livet blir så mye bedre med en drømmekropp. Vær heller takknemlig for at du har en frisk funksjonell kropp, og husk på at det finnes bare en av deg, du er unik akkurat som du er…