En velkjent buldring i trappa fikk meg til å bråvåkne i går morges, på nytt ble huset fylt opp av finnmarksgloser. Ute var det fortsatt mørkt, og i senga lå jeg og lurte på om det var natt eller dag. Jeg skjønte ingenting der jeg lå, med øynene fulle av søvn ble jeg liggende å lytte. Det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at gubben igjen var på krigsstien, lydene fra stuen talte sitt eget språk.
Like etterpå hørte jeg ytterdøren ble smelt igjen, gjenklangen fikk både meg og glassene i vitrineskapet til å skjelve som et aspeløv. Stillheten som etterfulgte gjorde meg bekymret, og det store spørsmålet var, hva hadde gubben gjort nå?? Jeg ble liggende i senga og lytte etter flere livstegn fra en olm gubbe, men etter hvert kunne jeg konstatere at gubben hadde gått for dagen.
Det var først når jeg sto opp at jeg skjønte hvorfor gubben hadde vært på krigsstien noen timer før, for ute hadde vinteren satt sitt preg på landskapet igjen. Synet av de hvite snøfnuggene som danset tett i tett utenfor vinduet brakte smilet mitt frem, men etter hvert som dagen gikk skjønte jeg at jeg var alene om akkurat den gleden.
For det var ikke bare litt snø som kom dalende ned i går, det var som om alle himmelens sluser hadde åpnet seg over Bergen by. “Dæven steike” kom det fra svigerfar når han omsider sto opp i går, og i et lite øyeblikk så det ut som om han ikke var sikker på hvilken ende av landet han befant seg i. “Er du sikker på at vi er i Bergen” spurte han med en bekymret tone i stemmen, og akkurat i går tror jeg hjemlengselen var stor.
For det gikk ikke lang tid før svigerfar skjønte at her var det bare en ting å gjøre, få på seg klær og komme seg ut for å måke. De lavmælte sukkene hans sa mer enn tusen ord, og svigerfars siste ord før han forlot huset sa det meste om hvordan oppholdet hans her hadde vært så langt. “Fortsetter det slik så kan jeg løpe de syv fjell til neste år, jeg har fått mer trim her disse tre ukene enn jeg har fått hele livet”!!!
Timene gikk og snøværet ble bare verre og verre, og tankene mine gikk til han som var ute. Akkurat når jeg ba assistenten om å gå ut for å se etter han dukket en skikkelse opp på verandaen, og i et lite øyeblikk trodde jeg at det var den avskyelige snømannen som hadde funnet veien ut av skogholtet. Svigerfar var blitt ugjenkjennelige, han var totalt dekket av snø fra topp til tå.
Det ble ikke akkurat noe bedre når gubben kom hjem, glosene kunne høres på lang avstand. Når ytterdøren gikk opp fikk jeg flashback til et av mine første minner fra Finnmark, lydene som kom fra gangen tok meg tilbake til den gangen vi fant en strandet spekkhogger på land. Det viste seg at det var umulig å komme seg opp bakken i går med bil, så gubben fikk seg en ufrivillig trimtur i går.
“Karma er noe dritt” ble min første tanke når gubben kom krypende inn i stuen, og igjen fikk jeg flashback til den gangen jeg var frisk og måtte klare meg uten bil fordi gubben trengte den til jobb. Hver dag gikk jeg opp og ned bakken, og her lå gubben lang flat etter en tur.
Det siste jeg så til gubben var når han krøp inn på soverommet mitt, og der ble han liggende. Like etter dumpet svigerfar ned i sofaen, og det tok ikke lang tid før lavmælte snorkelyder fylte et liten stue. Igjen kunne jeg konstatere med at snøvær her i Bergen ikke er til å spøke med, bevisst på det lå i senga og på sofaen…
PS: I morgen er det meldt enda mer snø, så hvordan det dette skal gå må gudene vite...
Jeg kan se for meg alt du skriver om.Måtte le,så gubben komme hjem.Det blir enda mer snø,ikke lett for noen.nå er jeg glad vi bor i en liten blokk på RÅSTØL
Eiendommen vi eier med stort hus og 5 hytter i Nordvik tar andre seg av.
hehehe ja nå har det blitt NOK snø over hele linjen, sånn egentlig, tenker jeg 🙂 Men fint er det uansett!