Når jeg traff gubben for mange år siden tok det ikke lang tid før jeg skjønte at han var av den bedagelige sorten, men det var først når jeg traff svigerfar at jeg skjønte hvor gubben tok det i fra. Det er ingen tvil om at far og sønn er like, det nytter ikke å skylde på postmannen der i gården.
Så når svigerfar skulle komme på besøk visste jeg hva jeg hadde i vente, det lå an til en meget bedagelig høytidsfeiring. Det gikk ikke mange timer etter svigerfars ankomst at de første snorkelydene fylte huset, og siden har det vedvart. Men denne jula har snorkelydene økt med dobbel styrke, for det er nemlig ikke bare svigerfar som liker å ta seg noen høneblunder i løpet av dagen.
Ordtaket til gubben er nemlig ikke til å ta feil av, det sier det meste om gubbens holdning til livet. “En god soldat hviler når han kan” sier gubben hver eneste dag, men når den setningen kommer tre ganger om dagen blir det litt vel oppskrytt. Så i år har høytiden vært preget av snorking fra alle kanter, og på lille julaften tok det helt av.
Vi har nemlig vært litt heldig i år, vi fikk faktisk litt vinter denne jula. Det kom faktisk en 20-30 cm i dagene før julaften, og det fortsatte bare å lave ned der en stund. Så når lille julaften startet med enda mer snø bestemte svigerfar seg for å hjelpe til, nå skulle svigerfar ut og måke. Ut døra for han, og borte ble han.
Gubben selv la seg på sofaen for å slappe av, han måtte lade opp til kveldens tradisjonelle koldtbord. Jeg har nemlig i alle år pleid å lage god kvelds på lille julaften, så spiser vi og koser oss mens vi ser på hovmesteren og grevinnen. Men etter jeg ble syk så har gubben og barna sett seg nødt til å ta over, for akkurat den tradisjonen skulle bestå.
Så mens gubben lå og ladet opp på sofaen gikk timene, og før jeg visste ordet av det var det blitt mørkt ute. Plutselig fikk jeg flashback til i fjor da gubben plutselig bestemte seg for å starte det nye året med å renne til fjells, og siden eplet ikke har falt langt i fra stammen så ble jeg en smule bekymret for hva svigerfar hadde funnet på.
For skulle man bedømme ut i fra timene han hadde vært ute så skulle man tro at svigerfar hadde måkt hele nabolaget, men det skulle vise seg at svigerfar hadde undervurdert oppkjørselen vår. Opp og ned bakken med snøskuffa tok tydeligvis på, for når svigerfar endelig kom inn fikk vi oss litt av et syn.
Pesingen fra gangen ble det første tegnet på at svigerfar fortsatt var i live, men når han omsider fikk karret seg inn i stuen så det ut som om han hadde vært i krigen. En glinsende ildrød skalle var det første vi fikk øye på, og i et lite øyeblikk lurte jeg på om julenissen hadde tatt med seg feil Rudolf på tur denne kvelden. Øynene til svigerfar så ut til å være på på nippet til å poppe ut, og svetteperlene som rant ned talte et tydelig språk.
En grå sofa knirket faretruende når svigerfar dumpet ned i den, men det var bare bagateller i forhold til det som ventet. For når vi la oss den kvelden ante vi fred og ingen fare, men det tok ikke lang tid kaoset brøt ut. En faretruende lyd vekket hele huset, en lyd så høy at den fikk krystallglassene våre til å skjelve nervøst i glasskapet.
En firbeint liten tass begynte å bjeffe febrilsk, og like etter kom en liten gutt løpende ned trappa. “Nå kommer nissen mamma” ropte han lykkelig mens han kom løpende inn på rommet mitt, og i et lite sekund håpte jeg på at han hadde rett. Det tok ikke lang tid før vi skjønte at lyden kom i fra toppetasjen, og når jeg omsider innså hva lyden var kunne jeg puste lettet ut.
Dessverre for en liten gutt var det ikke nissen som hadde kommet på besøk, ei heller var det verken ras eller jordskjelv som var årsaken til bråket. Nei den høye lyden som hadde forplantet seg i hele huset kom ene og alene fra et rom, nemlig gjesterommet! Natt til julaften nådde snorkelydene til svigerfar nye høyder, lyden var så høy at jeg var sikker på at den skulle slå ut på Richters skala. Det var plutselig ingen tvil om at snømåkingen hadde krevd sin mann, heldigvis er det ikke ofte det er snø i Bergen så det blir nok lenge til neste gang…
