En skikkelig blåmandag!

I dag gikk alt galt fra første øyeblikk, jeg hadde knapt fått opp øynene før kaoset var i gang. Men for å ta det helt fra begynnelsen så må vi tilbake til i går kveld, en måling skulle vise seg å bli en utløsende faktor for dagens hendelser. Ja jeg skriver hendelser i flertall, for i et lite øyeblikk trodde jeg ting hadde ballet på seg!

Når vi var på kontroll i forrige uke ville lungelegen at jeg skulle ta en måling hjemme av nattesøvnen min, han ville forsikre seg om at oksygenopptak et holdt seg stabilt gjennom hele natta. Det var den målingen vi skulle gjøre i går kveld, men hadde jeg visst hva som kom til å skje så vet jeg ikke om jeg hadde tatt den målingen i det hele tatt.

Selve målingen gikk smertefritt for seg, problemet begynte når en trøtt og stresset gubbe skulle koble alt av i morges. Igjen hadde gubben klart å forsove seg, stressnivået til gubben når en liten gutt også nektet å stå opp var til å ta og føle på.  Men stress skulle det bli mer av, for med en gang gubben hadde parkert på jobb fikk han en påminnelse om at han glemt noe viktig.

For når gubben skulle koble på meg måleapparatet i går var det ikke flere tilgjengelige strømuttak igjen, så for at den nye maskinen skulle få strøm ble kontakten til respiratoren dratt ut. Respiratoren er nemlig ikke avhengig av strøm, den kan gå på batteri også. Planen var at gubben skulle koble av  måleutstyret før han gikk på jobb, og koble respiratoren til strøm igjen.

I senga lå jeg og ante fred og ingen fare når far og sønn omsider løp ut døra, men en halv time senere ble søvnen brått avbrutt. En høy alarm fylte plutselig rommet, jeg skjønte ikke hva det var med en gang. Jeg kjente hvordan panikken grep meg der jeg lå i senga, og der og da gjorde jeg det eneste jeg kunne.

I full panikk sendte jeg en melding til gubben, “det er noe galt med respiratoren, kom hjem”!

Det eneste svaret jeg fikk var en tommel opp, men jeg kunne nesten høre glosene gjennom en datamaskin. Med huset fullt av folk var gubbens første tanke å ringe for å få hjelp, for både svigerfar og en av mine eldste sønner var hjemme. Men det skulle vise seg å være et dødfødt prosjekt, for ingen av dem registrerte anropene fra gubben. Hva svigerfar har holdt på med er ikke godt å si, for han var faktisk våken når gubben ringte.

Minuttene gikk og alarmen ble bare mer og mer intens, og en ny melding ble sendt til en stresset gubbe. Men når svaret omsider kom var det jeg som ble stresset, for det var ikke akkurat det svaret jeg ville ha der jeg lå. “Jeg er påtruffet” lyste opp på en liten dataskjerm, og det var da panikken virkelig tok overhånd! Hadde han virkelig krasjet også nå??

Men det var ikke selve meldingen som skremte meg mest, det var ordlyden jeg som fikk meg til å reagere. Det var nemlig ikke likt gubben å være så fin i språket, så den smellen måtte ha vært av det hardeste slaget! Jeg ble liggende å se for meg gubben sjanglende langs motorveien når jeg plutselig hørte ytterdøren gikk opp, aldri har jeg blitt mer glad for å høre de tunge skrittene til gubben.

Jeg lå som et spørsmålstegn når gubben kom heseblesende inn i rommet, nå måtte jeg få vite hva som hadde skjedd. Men det skulle vise seg at den meldingen jeg hadde tolket som en bilulykke hadde en helt annen forklaring, det viste seg nemlig at det var gubben sitt stressnivå som hadde tatt overhånd. Han hadde ikke registrert at mobilen hadde endret ordene han skrev, snakk om å gi kjerringa hjertebank!

Snakk om uflaks på en mandags morgen, ingenting gikk som det skulle i dag for gubben. For meg var det ingen krise, hadde respiratoren gått tom for før assistenten kom så var det ikke lenge til hun kom. Men den alarmen er helt grusom  å høre på, så hadde ikke gubben kommet hjem så hadde det ikke blitt mer søvn på meg. En ting er i hvert fall helt sikkert, gubben kommer aldri til å glemme den stikkontakten igjen…