Måned: juli 2021

Jeg gikk gråtende til sengs i går kveld, og tårene satt fortsatt løst i dag når jeg våknet. Noen ganger blir det bare så innmari vanskelig, noen ganger blir det bare for mye. Hver dag sitter jeg i en stol uten mulighet til å gjøre noe som helst, tanken på at andre trenger meg uten at jeg kan gi de det de trenger er vanskelig å svelge. Enkelte dager skulle jeg ønske at jeg bare hadde blitt i sengen, gjemme meg fra livet og alle bekymringer.

I dag var en slik dag, jeg hadde egentlig bestemt meg for å holde sengen så lenge jeg kunne. Men så kom den dårlige samvittigheten, tanken på at assistenten måtte få meg opp alene dersom jeg lå utpå fikk meg opp av senga til normal tid. Det er nemlig slik at hjemmesykepleien også kommer klokken 09.00, og de hjelper assistenten med å få meg opp av sengen om morgenen. Jeg vet at det bare er i mitt hode det sitter, for assistenten har ingen problemer med å få meg opp alene. Men hver dag må jeg ha hjelp til alt, og hvis jeg kan gjøre det litt lettere for de rundt meg så har jeg ikke samvittighet til å la være.

Så derfor tvang jeg meg opp i dag også, vel vitende om at det ville bli en laaaang dag. Huset føltes tommere enn normalt når jeg sto opp i dag, og det hjalp heller ikke på at det bøttet ned ute. En regnværsdag kunne ikke ha kommet på et dårligere tidspunkt, for jeg kjente på hele meg at jeg trengte en luftetur. Men igjen ble Tv skjermen min beste venn, takk og lov for at det er et lager med serier å velge i mellom. Det ble min redning i dag, og hvis dere vil se en god krimserie basert på en sann historie så kan jeg virkelig anbefale mordene på white house farm som finnes på Nrk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

(Over ser du en videosnutt fra Rampestreken, min datter og venninnen gikk opp dit igår. De av dere som har sett Kompani Lauritzen har sikkert sett hvordan aspirantene sliter seg opp dit…)

Jeg har sett alle seks episodene i dag, en grufull historie som fikk rettferdighet til slutt. Ikke rart jeg har pådratt meg en hodepine, jeg kan ikke akkurat kjefte på ungdommene for at de bruker mye tid fremfor skjermen når jeg gjør det selv. Det mest spennende jeg har gjort i dag er å be assistenten om å kjøpe plantegjødsel, ikke så mye action her med andre ord. Jeg har nemlig noen rosebusker som jeg prøver å få liv i, vi får se om litt næringsrik drikke kan få fart på de.

En liten gutt kom hoppende inn døren her i ettermiddag, det ble fort tydelig at han ikke hadde fått utløp for energi på jobben til pappaen. Sitte i en hjullaster hele dagen er vel ikke akkurat rette aktiviteten for en fem åring, ihvertfall ikke en hel dag. Derfor måtte vi finne frem firhjulingen i ettermiddag, så han fikk frest fra seg litt. Jeg derimot er bare glad for at denne dagen nærmer seg slutten, nå krysser jeg fingrene for at morgendagen blir hakke bedre…

Jeg ser de overalt, mennesker som kun viser en side av seg selv.
Uansett hvilke problemer de har så smiler de, det spiller ingen rolle om livet raser i fra hverandre rundt dem.
Korthuset har rast for lengst men de smiler, smiler helt til siste slutt.
Daglig kommer det nye, den ene mer tapper enn den andre.

Jeg er ikke tapper, jeg gråter like mye som jeg smiler.
Jeg tar ikke på meg et smil på vonde dager, da lar jeg tårene renne fritt.
Livet mitt består av gode og dårlige dager, noen ganger ser jeg bare mørke.
Livet mitt er fullt av kontraster, og jeg prøver å dele alle nyanser.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Livet mitt er ikke et glansbilde på instagram, livet mitt er fullt av prøvelser og utfordringer.
Noen dager kommer jeg meg knapt opp av senga, maktesløsheten er stor.
Etter ALS rammet har livet mitt blitt til en berg og dalbane, hver dag dukker det opp nye utfordringer.
Hindringene blir stadig større, og jeg legger ikke skjul på det.

Men så ser jeg de, andre syke som smiler seg gjennom livet.
Aldri en tåre og se, ingen dårlige dager.
Stadig tar de nye utfordringer på strak arm, og alt jeg ser er store smil.
Det er da jeg føler på det, de er mye sterkere enn jeg noengang kommer til å bli.

Hvorfor skal alle være så j#vla blide hele tiden? Hvorfor kan vi ikke bare være mennesker alle sammen?
Mennesker som deler både gode og dårlige dager, latter så vel som tårer.
Jeg vil så gjerne se menneskene bakom maskene, jeg vil se hele mennesket.
Men istedenfor ser jeg bare smil, store smil som får meg til å føle meg svak….

Selv om assistenten hadde gjort en god jobb med drivhusene i går så var det fortsatt arbeid igjen til gubben når han kom hjem.
Jeg er glad jeg er gift med en driftig kar (ja når han vil vel og merke), han har som regel en løsning på det meste.
Vi var dessverre tom for impregnert material, de siste plankene gikk med til de andre pallekarmene mine.
Løkene mine måtte reddes fra Hjorten, og dermed ble den materialen brukt til å lage bunn i de karmene.

Derfor måtte gubben krype til korset når jeg kjøpte drivhus, vi måtte nemlig ha bunn i disse pallekarmene også.
Jeg trodde egentlig gubben kjøpte mer impregnert materiale, men han hadde tydeligvis andre planer denne gangen.
Han kom hjem med fire store forskalingsplater under armer, svarte plater som sto i stil med både drivhusene og pallekarmene.
De ble deretter sagd til etter mål, og skrudd fast i bunnen på pallekarmene.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Selv om disse platene er hakke dyrere enn vanlig material så tåler de til gjengjeld alt.
Dessuten fikk vi et jevnere underlag i forhold til flere planker på rad og rekke.
Vi har nemlig en høy mur i hagen med klosser på toppen, og det var disse klossene vi ville utnytte nå.
Planen var å sette de på muren, på den måten fikk jeg utnyttet en mur som jeg har irritert meg over lenge nå.

Så idag var det bare å komme seg ut, for nå når drivhusene sto ferdig måtte plantene flyttes over.
Vi har holdt på i hele formiddag, assistenten har virkelig fått kjørt seg i varmen.
Jeg ble svett bare av å se på henne, men hun tok det hele som vanlig med et smil.
Nå håper jeg bare at plantene trives i sitt nye hjem, de har i det minste fått mer boltringsplass.

I går kom en liten gutt hjem igjen også, han var et eneste stort smil når han kom løpende opp til huset.
” Det er så godt å være hjemme igjen mamma ” ropte han i det han kom løpende mot meg, gjensynsgleden ble stor for oss alle.
“Skal jeg bli med deg på jobb i morgen pappa” var det første han spurte om etter han hadde gitt oss begge en stor klem.
Så idag for to lykkelige arbeidskarer grytidlig på jobb, og igjen ble badet fylt med sangstrofer fra en liten gutt.

Nå er det bare noen dager igjen til sommerferien kan begynne for oss også, fire uker sammen med mine kjære.
Gudene skal vite at jeg gleder meg til det, nyte late dager og gjøre akkurat det vi vil uten å tenke på noe annet.
Vi får håpe været holder seg slik som det er nå, det hadde vært perfekt.
Ja kanskje ikke for gubben da, det er vel like før han bygger seg en iglo…

Jeg må bare vise dere en film og bilder fra vakre Loen som min datter har tatt i dag.

De tok nemlig skyliften opp til Loens høyeste utkikkspunkt, men i motsetning til dem så var det noen som fant andre måter å komme seg ned igjen på.

Basehoppere og paragliding instruktører kommer langveisfra for å leke seg på toppen, Loen er et eldorado for ekstremsportutøvere.

Så hvis dere syns jeg er tøff som setter meg i en spesialbygd rullestol for å fly så er det ingenting i forhold til disse gærningene, tankene mine gikk til Amun som også har løpt ut herfra.

Jeg fikk magesug bare av å se på denne filmen, dette hadde jeg aldri hatt nerver til å prøve….

PS : Legg merke til at han kysser Kjæresten før han hopper, de vet godt hvor farlig dette er. Dessuten er det bare fire dager siden en basehopper omkom i Loen, hun tok også skyliften opp og skulle fly ned igjen. Legger også ved en film fra skyliften og tre andre basehoppere, så dere får se hvor høyt det egentlig er…

Ja det er vel unødvendig å fortelle hva vi har gjort på idag, to drivhus har tatt opp hele formiddagen her. Assistenten har skrudd som aldri før, og med større drivhus så tok det også lenger tid. Men jaggu klarte hun og få ferdig begge to i god tid før gubben kom hjem, hun har virkelig reddet husfreden i dag. Jeg derimot har bare slumret i godstolen mens hun holdt på, jeg er nemlig ikke helt i toppform for tiden. Noen ganger blir man bare fryktelig sliten av denne sykdommen, enkelte dager er verre enn andre. Dessuten har jeg ikke lykkes med å få legen til å stoppe menstruasjonen min, og nå er jeg midt oppi den.

Jeg er bare glad den kom nå, for nå blir jeg ferdig med den i god tid før sommerferien begynner. Da slipper jeg i det minste plages med smerter under turene vi har planlagt, for i år blir det litt farting rundt omkring. Beitostølen, Lillehammer, Gardemoen, Tønsberg og til slutt Bygland er planen, gubben har virkelig lagt et program i år. Men det blir bare to til tre dager på hvert stopp, vi har nemlig lyst til å få gjort litt hjemme også i løpet av ferien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var så spent igår kveld, hele dagen i går sendte jeg meldinger til min datter for å høre hvordan første fjellturen hadde gått. Heldigvis er hun flink til å ringe hjem, i motsetning til guttene som knapt nok svarer når de er på tur. Jeg tror de skjønte i går at det programmet de først hadde lagt opp til var i tøffeste laget, så istedenfor å sette kursen mot Galøpiggen i dag valgte de å ta en hviledag i Loen. Men Besseggen tok de på under 8 timer, to spreke jenter hadde frest opp fjellsiden. For noen bilder jeg fikk tilsendt, jeg ble helt syk av misunnelse når jeg så den utsikten!

En liten gutt var også i tankene mine idag, derfor bestemte jeg meg for å prøve å ringe til de på Messenger i dag. Det ble fort tydelig at han hadde mer enn nok å ta seg til, omringet av søskenbarn hadde han knapt nok tid til å prate med meg. Det er så godt å se at han koser seg uten oss, han trenger å se at mamma og pappa ikke trenger og være tilstede hele tiden. Med besteforeldre og to onkler tilstede er det ikke rom for å kjede seg, tror neppe en liten gutt kommer til å glemme denne turen med det første.

Til tross for at jeg hadde sendt melding til gubben om at drivhusene var ferdig kom han bannende hjem i dag også, idag var det varmen som tok knekken på han. Jeg hadde satt assistenten til å lage stekt ris og vårruller til middag i dag, og etter at gubben hadde slukt en stor porsjon flatet han ut på sofaen. Spørsmålet nå er bare om jeg får han med meg ut i kveld, jeg hadde nemlig veldig lyst til å se hvordan drivhusene tar seg ut oppå muren. En ting er jeg ihvertfall sikker på, det kommer til å bli såååå fint…

Det hele begynte med naboen for en stund tilbake, alltid greit å ha noen å skylde på.
Et uskyldig besøk skulle vise seg og bli starten på alt, de hadde nemlig fått samme ide som oss.
Året 2021 skulle bli jordbærene sitt år, Breistein skulle tydeligvis bugne over av bær.
Men i motsetning til oss så hadde naboen en mye bedre ide, et drivhus oppå en pallekarm ga meg blod på tann.

I går ga jeg som dere vet etter for fristelsen, og etter at jeg hadde saumfart internett fant jeg omsider det jeg var ute etter.
Plantasjen hadde som alltid det jeg var ute etter, ikke rart jeg elsker den butikken.
Men før jeg sendte assistenten ut på shopping hadde jeg en viktig ting som jeg måtte gjøre, jeg måtte sende melding til en finnmarking for å advare han om at nå var tiden kommet.
Tommel opp var svaret jeg fikk, en finnmarking var minst like engasjert som meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lite visste jeg at det engasjementet skulle dale i løpet av ettermiddagen, helt uvitende om at det brygget opp til uvær sendte jeg assistenten ut på en handlerunde.
Godt fornøyd kom hun hjem med alt jeg hadde bedt om, to elegante drivhus med tilhørende pallekarmer ble dratt ut fra bilen.
Vente til gubben kom hjem hadde jeg ikke tålmodighet til, dessuten så har jeg jo ansatt assistenter som skal være mine armer og bein.
Her var det bare å begynne, finne frem den elektriske skrutrekkeren og sette i gang.

Men assistenten rakk bare å skru veggene sammen før gubben kom hjem, og det var når han kom hjem at ting begynte å eskalere.
Det begynte bra, til tross for litt klaging så satte gubben ivrig i gang.
Drivhuset som assistenten hadde begynt på ble kjapt skrudd sammen av to erfarne arbeidshender.
Men det var ikke bare drivhuset som skulle monteres, pallekarmene var neste utfordring.

“Har du kjøpt pallekarmer når jeg kan skaffe de gratis?”
Lavmælt banning kunne høres i et stille nabolag.
“Ja de var jo så stilige” ytret jeg forsiktig, vel vitende om at gubben hadde lukket ørene for lengst.
“Og ka har du tenkt å ha i bunnen liksom, e du klar over hvor dyr materialen er for tiden”

Banningen ble stadig høyere utenfor inngangspartiet, sakte rygget jeg inn i kroken for å søke ly.
Plutselig trampet han avgårde, kjerringa fikk klare seg selv en stund.
Coop bygg ble neste stopp, og hjemme satt jeg glad for at jeg ikke jobbet der den dagen.
Jeg banner på at jeg hørte han helt hjem, jeg så han klart for meg der han sto med forskalingsplater i nevene.

“3000??? Det er jo ran på høylys dag!!” gaulte gubben til hun som sto i kassa, og det ble ikke mindre banning når han kom hjem akkurat.
“Du kommer fa#n i sa#an til å ende opp med de dyreste drivhusene i hele sat#ns Norge”
På dette tidspunktet fant jeg ut at her var det best å holde kjeft, trusler om skilsmisse hang igjen i luften.
Tre timer holdt han på,  godt fornøyd med resultatet klappet han seg selv på skulderen.

Men så skulle drivhuset hentes, nå skulle det monteres på pallekarmen.
Med raske skritt hentet gubben drivhuset, men plutselig bråstoppet han.
“Ka i sa#an…” hørte jeg gubben si, jeg knep øynene igjen og forberedte meg på det verste.
Og her velger jeg å avslutte historien, for når gubben etter tre timer oppdaget at drivhusene var for små i forhold til pallekarmene så kan dere selv tenke dere til hvordan det endte.

Så nå er assistenten på vei for å bytte drivhusene til en større størrelse, mens jeg sitter hjemme og ber en stille bønn.
Jeg håper assistenten klarer å få minst et drivhus ferdig før gubben kommer hjem, han har knapt nok sagt et ord til meg siden i går.
Jeg kan nesten se han for meg der han sitter i en betongbil, bannende bakom rattet mens han undrer seg over hva kjerringa har funnet på i dag.
Naboene våre får i det minste underholdning nok, nå skjønner jeg hvorfor de alltid trekker ned gardinen når vi kommer ut…

Jeg våknet i panikk litt over klokken 07.00, svetten rant av meg der jeg lå i senga. Alt jeg ville var å få av meg teppet som lå over meg, men med armer som ikke fungerer lenger utviklet hele situasjonen seg til et mareritt. Der lå jeg helt alene i huset, både gubben og nattevakten hadde dratt før jeg våknet. Mitt eneste håp var en datamaskin, jeg sendte en melding til gubben som igjen prøvde å ringe min sønn som lå og sov i kjelleren. Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det var nytteløst, min sønn har et altfor godt sovehjerte.

Så der lå jeg mens jeg prøvde å gjøre alt for å få av meg et tynt teppe, igjen ble livet fryktelig vanskelig. Etter 40 minutter klarte jeg å få lirket teppet så langt ned at jeg fikk luft igjen, men nå dukket det plutselig opp et nytt problem. Hendene mine var nå fanget i teppet, uansett hvor mye jeg prøvde så var de ikke til å rikke. Til slutt måtte jeg bare gi opp, jeg sovnet av utmattelse.

Aldri har jeg vært så glad for å høre ytterdøren gå opp som idag, endelig kunne jeg komme meg opp av en klam seng. Solen skinte fra en blå himmel når jeg sto opp i dag, men jeg var helt utslitt etter en slåsskamp med et teppe til å bry meg. Jeg trengte virkelig en oppmuntring, og det var når datamaskinen ble plassert fremfor meg at jeg så det. To Messenger meldinger brakte frem smilet mitt, bilder av en liten gutt og bilder fra min datter fikk meg til å glemme en strabasiøs morgen. Min datter var i full gang med å bestige Besseggen, og en liten gutt var blitt Kaptein på onkel sin nye båt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var alt jeg trengte, livet ble godt igjen på et blunk. Jeg skjønte at jeg ikke kunne kaste bort en godværsdag på surmuling, jeg måtte gjøre noe. I går var gubben og jeg ute en tur for å inspisere jordbær plantene, og vi ble skjønt enige om at her måtte vi gjøre noe. Plantene har nemlig vokst seg over evne, og hvis vi ville utvide jorbærplantene våre så måtte vi ha mer plass. Husker dere jeg nevnte planen om drivhus oppå muren? Ja idag sendte jeg assistenten ut for å kjøpe to stykker.

Nå fikk det være nok, når vi først har begynt med jordbær så fikk vi jaggu gjøre det skikkelig en gang for alle. Jeg fant noen fine og rimelige på Plantasjen, de hadde også plantekasser som passet til. Så nå gjenstår det bare å plante om alle jordbærene våre, og plante utløpere i en kasse for seg selv. Det blir spennende å se om vi klarer å doble plantene til neste år, dette blir et spennende prosjekt å følge med på…

Jeg så hvordan han på raske skritt beveget seg mot badet, kropp og hode fungerte i skjønn harmoni. Det ser så enkelt ut, ved hjelp av lette bevegelser har han nådd sitt mål på et blunk.
Fra en sliten hvilestol følger jeg han med blikket, sluker til meg alle bevegelser.

Enkle bevegelser som jeg enda kan føle, enkle bevegelser som han ikke tenker over at han gjør. Men jeg tenker over det, for hans enkle bevegelser er blitt umulig for meg.
Jeg ser hvordan han står fremfor speilet, med  et fast grep rundt tannbørsten setter han i gang.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg kan nesten kjenne den friske smaken, duften av tannkrem fyller rommet. Det ser så enkelt ut når han gjør det på seg selv, omhyggelig pusser han hver enkel tann. En følelse av velvære vender plutselig tilbake, savnet etter selvstendighet blir igjen så nær.

Det er seks år siden sist jeg sto der han står nå, seks år siden jeg hadde skikkelige rene tenner. Små enkle hverdagslige gjøremål som ikke er så enkle lenger, for nå må andre gjøre de for meg.
Enkle ting som mange tar for gitt, men som jeg lengter etter hver eneste dag.

Pusse tennene, stå under dusjen så lenge man vil, kle på seg selv, kunne gå ut på kjøkkenet for å se hva som finnes i kjøleskapet.
Lage seg mat selv, spise ved hjelp av sine egne hender uten å tenke på at assistenten egentlig var ferdig på jobb for to minutter siden.
Gå på do selv, kunne låse døren og vite at du har fred så lenge du måtte trenge det.

Velge selv når du vil gå og legge deg, uten å tenke på hva andre måtte mene. Krype under dyna og krølle seg sammen, kunne snu seg fra side til side uten å tenke over det.
Bære sine barn til sengs, gud hvor jeg savner å kunne kysse de godnatt.
Fortelle dem hvor mye jeg elsker dem, uten å måtte gjenta fordi de ikke forstår.

Hver dag har jeg en lengsel i meg, et savn etter de små ting.
Kunne trekke pusten en vakker vårdag, fylle lungene mine med all den luft jeg vil ha.
Men her sitter jeg, med en hjelpeløs kropp som ikke klarer lenger.
Jeg vet at det bare er snakk om tid , lungene mine vil en dag også gi etter.

Friheten til å puste selv vil en dag bli borte, det eneste som holder meg i live vil en dag kollapse.
Jeg kikker ut på badet, tenker på hvor heldig han er.
En svunnen tid vender tilbake, en tid jeg ønsker meg tilbake til hver eneste dag.
Jeg skulle ønske det var meg som sto der på badet, jeg skulle ønske det var meg som var uvitende om hvor heldig jeg var…..

Jeg begynte faktisk å lure på om gubben var i live i dag, og når klokken nærmet seg 12 var jeg fristet til å sende ut en etterlysning. Men jeg hadde ikke før tenkt den tanken da jeg hørte en velkjent buldring i trappa, og like etterpå gikk skyvedøren min opp.
“E det liv i dæ kjerring” brummet han i det han kom inn på rommet, det er ingen tvil om at jeg er gift med en finnmarking.
“Æ har ikke sove så godt siden Sarajevo krigen ” fortsatte han, jeg måtte flire litt for meg selv der jeg lå.

En ting var ihvertfall sikkert, at gubben var uthvilt var det ingen tvil om. For det begynte med engang han kom inn på rommet, jeg fikk gjennomgå der jeg lå. Han gir seg ikke heller, ihvertfall ikke før jeg hiver etter pusten som en 100 år gammel hvalross med kols. Først da slipper han litt opp, men bare noen sekunder før det er på an igjen. Jeg HATER at jeg er så kilen, og jeg HATER at gubben utnytter det til det fulle. Det finnes ikke noe verre tortur enn å ligge der helt hjelpeløs mens noen står over deg og kiler deg med de klarer, og spesielt nå når sykdommen har gjort meg overfølsom.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ja det ble altså min start på dagen i dag, ikke at kvelden igår ble avsluttet på en bedre måte akkurat. Jeg vet nemlig ikke hva som er verst, en overtrøtt gubbe med munndiare eller en uthvilt gubbe i plagehumør. I går kveld fikk jeg erfare begge deler, men det var med en overtrøtt gubbe at det holdt på å gå galt, og det kan han takke seg selv for. Noen ganger renner det så mye skit ut av en finnmarking at jeg bare blir liggende å vri meg i latterkrampe, hvem trenger vel dra på stand up show når man har gubben i hus?

Men i går gikk det litt for langt, gubben dro strikken til bristepunktet. Han skulle nemlig bære meg i seng i går kveld, men i det han dro meg opp i stående begynte han. Jeg har ingen problemer med å stå til vanlig, men med total latterkrampe går det heller dårlig. Jeg kjente hvordan knærne sviktet under meg, og hvordan gubben febrilsk prøvde å holde meg oppe. Det verste var at han også fikk latterkrampe, og når jeg hørte hvor mye han lo så lo jeg ti ganger mer. Til slutt fikk gubben panikk, for nå klarte han ikke holde meg lenger, han så ingen andre utveier enn å slenge meg i skinnstolen som sto like ved. Det var enten den eller gulvet, kjerringa hadde kollapset totalt.

Vi har rett og slett ikke godt av å ha barnefri, det er jo regelrett farlig for meg å være alene med en gubbe. “Æ elsker å se dæ smile” sa han når jeg satt og gispet etter luft, men det må da være andre litt mindre ufarlige måter å få frem smilet mitt på. Ikke rart jeg var gåen i dag når jeg våknet, men i dag tidlig var det altså på an igjen. Gudene skal vite at jeg er glad han skal på jobb i morgen, det gir meg i det minste et lite pusterom. Nå må jeg bare holde ut til klokken blir 21.00, for da begynner EM finalen, og selv gubben vet at han må holde seg langt unna når kjerringa ser fotball kamp…

Helt stille ble jeg sittende og betrakte, et kjent landskap åpenbarte seg fremfor meg.
En varme kom over meg som en flodbølge, alt lå der som det alltid har gjort.
Selv med øynene igjen visste jeg hva som befant seg rundt neste sving, høye kjente fjelltopper visket mitt navn. De smale trange veiene omfavnet hele meg, som en gammel barndomsvenn ønsket de meg velkommen tilbake.

En siste sving nærmet seg, bak den svingen ventet et hav med minner.
Jeg kunne kjenne hvordan jeg holdt pusten, klumpen i halsen lå der og varslet om det som var så nær. Øynene var fortsatt igjen, kroppen fulgte bilens bevegelser gjennom hele svingen. Det var da jeg hørte det, høye måkeskrik som ga ekko mellom kjente fjell.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sakte åpnet jeg øynene, slitne øyne ble plutselig vekket på ny.
Fargene slo i mot meg med all sin prakt, mitt barndomsparadis har aldri vært vakrere.
Den grønne fjorden danset under solen, de høye fjelltoppene strekte seg opp mot en himmel så blå. Lyden av bølgeskvulp og barnelatter ga hjertet mitt påfyll, alle minner kom tilbake.

Jeg ser hvordan han løper gjennom det samme gresset, det samme gresset som jeg engang løp gjennom. Jeg ser hvordan han forsiktig beveger seg over de skarpe steinene, på små nakne sarte føtter nærmer han seg det salte avkjølende vannet som jeg engang boltret meg i. Det var da de kom, små salte dråper fra en lengsel så stor.

Aldri mer skulle jeg få gå gjennom duggvått gress, aldri mer skulle jeg få boltre meg i en salt kjærkommen sjø. Aldri mer skulle jeg komme opp av det avkjølende vannet med gåsehud på kroppen, aldri mer skulle jeg kunne legge meg ned på et varmt svaberg mens solstrålene strøk kulden bort. Alt jeg har igjen er minner, minner om hvordan det engang var. Fremfor meg ser jeg en liten gutt, han er i ferd med å lage seg sine egne sommer minner. Jeg blir sittende og betrakte han mens jeg tenker stille for meg selv, “alt jeg har igjen er minner fra en sommer som forsvant….”