Måned: juli 2021

Telefonen ringte plutselig i går kveld, og i andre enden var det mine foreldre. De hadde tenkt seg inn på hytta i mitt barndomsparadis noen dager og lurte på om en liten gutt hadde lyst til å være med.  Jeg og gubben kikket på hverandre, for selv om det var i orden for oss at han ble med så var det ikke sikkert en liten gutt ville være like velvillig. Det er nemlig ikke like enkelt å få en liten gutt ut av huset bestandig, spesielt ikke når det er snakk om overnatting uten oss.

Derfor gikk vi til sengs i går kveld vel vitende om en ting, vi måtte begynne å bearbeide en liten gutt med en gang han sto opp. Først fikk vi et bestemt nei, det kom ikke på tale at han skulle dra uten oss! En liten gutt trampet bestemt ut av soverommet mitt. Så der ble jeg liggende i senga og rope til en liten gutt som satt i stuen, men etter en lang forhandlingsrunde klarte vi å komme til en enighet.  Dermed ble det en spontan utflukt på oss i dag, en liten gutt var nemlig fast bestemt på at vi måtte være med inn på hytta og levere han.

Været så ikke akkurat så lovende ut når vi startet, så jeg ba gubben om å hive på meg langbukse og genser. Det skulle jeg tydeligvis aldri ha gjort, for før vi kom frem til fergekaien skinte det plutselig opp. Det gikk fra 16 grader til 23 på et blunk, og varmere skulle det vise seg å bli. Aldri har jeg vært mer fristet til å ta et bad, en algegrønn fjord danset forlokkende under solen.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Så at vi har hatt en fantastisk lørdag er det ingen tvil om, mitt barndomsparadis har aldri vært vakrere. Men det jeg syns er så fint er at barna mine også får oppleve idyllen her inne, nå er det de som boltrer seg i det som engang var min lekeplass. En liten gutt har storkost seg sammen med søskenbarna sine, og jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig når jeg så hvor mye de koste seg i sjøen.

Det var ingen problem å dra fra en liten gutt, han hadde det så gøy at han knapt nok enset at vi dro. Nå skal han være igjen i mitt barndomsparadis noen dager sammen med besteforeldrene og onkel, mens vi setter snuten hjemover til et stille hus. Det blir nok rart å komme hjem ikveld, det er nemlig lenge siden vi har hatt barnefri. Men nå er det bare en uke igjen for gubben på jobb så er det ferie på oss også, og da blir det vel enda flere spontane utflukter…

I natt vendte jeg tilbake , tilbake til en tid der livet var så enkelt.
Alle sanser våknet til liv , alt var så virkelig.
Bilder fra et helt liv omringet meg , mitt liv slik det engang var.
Jeg kunne fylle lungene med gamle dufter , hårene på kroppen min reiste seg av gamle kjærtegn.

Det var som om jeg svevde , lydløs fløy jeg gjennom mitt eget liv.
Jeg husker jeg tenkte at slik må det være , det er slik det må føles å være en engel.
Sveve fritt over hav og fjell , kikke ned på sine aller kjæreste.
Se ned på havet jeg engang lærte mine første svømmetak i , fly over en vill blomstereng der jeg engang løp gjennom på små barnesko.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Som i en sakte film så jeg meg selv , alle veivalg jeg har tatt kom til syne under meg.
Veivalg som har ført meg frem til i dag , det var som om jeg var ombord i en endeløs karusell.
Alle følelser vendte tilbake , alle tårer jeg noensinne har grått ble til en innsjø under meg.

Brått følte jeg meg fanget , sakte men sikkert ble jeg omringet av fjellvegger.
Febrilsk prøvde jeg og finne en utvei , livredd prøvde jeg å se etter en blå himmel.
Men himmelen var borte og to fjellvegger kom stadig nærmere , lyden av egne hjerteslag ble til tordenskrall i det fjerne.
Alt jeg hadde tid til var å tenke en siste tanke før det smalt , en stille bønn som jeg ber om hver eneste kveld.

“La meg leve , og gi meg styrke til å holde ut”…..

Da var dagen her, enda et kapittel er nå over. Jeg kjente på det i går kveld, og det tror jeg en liten gutt gjorde også.
” Tror du jeg kommer til å se de igjen mamma, jeg vil ikke at de bare skal bli borte.” 
Fem år gammel satt han der, små øyne fortalte mer enn tusen ord.
Den aller siste barnehage dagen nærmet seg, og vi følte på det alle sammen.
Han var bare 8 måneder når han begynte i barnehagen, sykdommen hadde allerede begynt å ta over kroppen min.

Selv om jeg på det tidspunktet enda ikke visste hva som feilet meg så var det på den tiden at jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig, det var nemlig på den tiden at armene mine begynte å svikte. Jeg klarte knapt løfte en liten gutt opp fra gulvet, jeg måtte dra han etter klærne for å få han opp på fanget mitt. Så selv om hjertet mitt brast av tanken på at han måtte begynne i barnehagen litt før vi hadde planlagt så var det også en lettelse, jeg klarte ikke stole på meg selv lenger.

Fem år har satt dype spor, en liten gutt har mange gode minner han kan se tilbake på.
Den oppfølgingen han har fått har vært fantastisk, og det samme gjelder kommunikasjonen mellom barnehagen og oss som foreldre. Ukentlige mailer om hvordan en liten gutt har hatt det har vært gull verdt for meg, jeg har fått muligheten til å følge en liten gutt tett hele veien. Så i dag vil jeg bare takke alle som har tatt så godt vare på vår lille gutt gjennom disse fem årene, vi kunne ikke ha fått en bedre barnehage.

Siden det var siste dagen i dag så fikk jeg grei beskjed av en liten gutt, jeg måtte komme og hente han idag!
“Du må komme med den store bilen din mamma, vi må jo ta alle klærne mine med hjem” 
Så da var det bare å adlyde ordre, dessuten trengte jeg en tur ut etter å ha tilbrakt hele uken innendørs. Denne uken har flydd avgårde, og nå som barnehagen stenger ned så må far ta en liten gutt med på jobb den siste uken før sommerferien virkelig kan begynne for oss alle sammen.

Jeg fikk litt sjokk når jeg ankom barnehagen og så hvor mye ting en liten gutt egentlig hadde der, ikke rart han ville at mor skulle hente han med den store bilen. Enda godt assistenten jobber en uke til før hun også går på ferie, klesvasken ble nemlig ekstra stor i dag.
Det har virkelig vært en rar fredag, jeg kan nesten ikke tro at barnehage tilværelsen er over nå. Godt og vemodig på samme tid, et kapittel lukkes før et nytt kapittel åpnes til høsten…

Jeg lærer stadig noe nytt på denne datamaskinen, bare man blar lenge nok gjennom innstillingene så dukker det til stadighet opp noen nye redigeringsverktøy.
Når jeg ser på hvor mye jeg egentlig gjør på en øyenstyrt datamaskin så føles det ganske så uvirkelig ut, og på de siste fire årene har jeg lært mye.

På denne datamaskinen er det et program som heter Communicator, et forenklet program som skal gjøre det enklere for oss som bruker den. Men det programmet var ikke nok for meg, programmet oppfylte ikke de kravene som jeg trengte. Derfor begynte jeg å utforske datamaskinen på egenhånd, og det var da jeg fant ut at dersom jeg skulle komme noen vei så måtte jeg begynne å bruke maskinen som en vanlig datamaskin. Communicator programmet ble forkastet, og nå bruker jeg kun windows og Google chrome.

Som alle andre bruker jeg nå datamaskinen min til alt, bloggen min hadde aldri blitt til dersom jeg ikke hadde begynt å utforske datamaskinen på egenhånd. Jeg er så glad for at jeg ikke bare fokuserte på Communicator programmet som ble satt opp til meg, for faktum er at det finnes et hav av muligheter på denne maskinen. Det som gjør meg litt trist er når jeg hører om andre ALS syke som gir opp, noen gir opp før de har begynt. Jeg skulle ønske at fokuset ikke bare lå på et forenklet program, jeg skulle ønske at når man fikk opplæring av denne datamaskinen at alle mulighetene ble tatt med.

Nå vet jeg ikke hvordan det er med opplæringen i dag, men når jeg fikk opplæring var det kun ett par timer de var her og fokuset lå stort sett på et forenklet program. Jeg har ihvertfall fått en helt ny hverdag, og hvis dere lurer på hvordan en øyenstyrt datamaskin virker så kan dere lese dette innlegget Når en datamaskin endrer liv…

Men tilbake til det jeg egentlig ville prate om, jeg oppdaget nemlig enda et redigeringsprogram i går. Stort sett bruker jeg youtube når jeg laster opp filmer, youtube er også det programmet som fungerer utmerket på bloggen min. Derfor har jeg aldri utforsket om datamaskinen har sitt eget program, jeg har liksom ikke hatt behov for det. Ikke før i går, og det var da jeg skjønte at jeg hadde gått glipp av noe stort.

Det var nemlig da jeg oppdaget at jeg kunne klippe ut bilder fra flyturen min, og for noen bilder det ble. Under ser dere noen av bildene jeg har klippet ut, og det er ingen tvil om at noen av disse skal opp på veggen etterhvert. Denne datamaskinen har virkelig endret hele min tilværelse, stadig gir den meg nye muligheter…

Jeg HATER straffespark! Ja spesielt når Danmark spiller mot England! Såååå nærme men likevel så langt ifra, jeg skulle virkelig ønske at Danmark vant igår.  Men sånn ble det dessverre ikke, man kan vel ikke få alt man ønsker seg i livet.
I det minste fikk jeg ønsket mitt om en laaaang kamp oppfylt, det ble en litt lenger kveld enn gubben hadde ønsket.

I natt våknet jeg faktisk av regnet, det er lenge siden jeg har hørt slike høye trommelyder på vinduet mitt. Skulle minst tro syndefloden hadde vendt tilbake, ikke at det hadde vært det minste rart når jeg tenker meg om.
Så du kan trygt si at jeg sto opp til en gråværsdag i dag, skodden lå tung over et stille nabolag. Så jeg gjorde det eneste riktige på dager som denne, jeg satte på en god gammeldags krimserie. Jeg har alltid elsket gamle krim mysterier, Poirot, Miss Marple og Colombo er bare noen av favorittene. Til hele familien sin store ergelse kan man si, derfor er den beste tiden for å se slike serier på formiddagen når jeg er alene.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Så idag har formiddagen blitt tilbrakt fremfor Tv skjermen, og mens jeg satt tørrskodd inne så sendte jeg assistenten ut i regnværet. Jeg måtte nemlig få plantet de nyinnkjøpte blomstene mine, ja ihvertfall to av de. Egentlig kjøper jeg ikke slike blomster som må taes inn før frosten kommer, men disse klarte jeg bare ikke gå forbi. Fargene var så nydelige, og ifølge ekspertene er de veldig enkle å ta stiklinger av. Planen er å formere de, to blomster kan fort bli til fire før neste sommer.

I går satte gubben meg på en ny ide også, og det innebærer at han må ta med seg flere pallekarmer hjem fra jobb. Nå er planen at vi skal kjøpe to små drivhus som vi kan ha oppå pallekarmene, og deretter plassere de på toppen av den store muren vi har i hagen. Jeg har nemlig irritert meg grønn over de toppene som stikker opp på muren, så hvorfor ikke skjule de med pallekarmer fulle av blomster og jordbær?

Vi har i tillegg tenkt å male muren i løpet av sommeren, så jeg tror det blir veldig bra når vi er ferdig. Nå må vi bare be naboen om et lynkurs i hvordan vi klipper av nye stiklinger på jordbærene, vi vil jo gjerne ha maaaange flere jordbær etterhvert. Så her går det i hage og krim for tiden, en kombinasjon som passer meg utmerket.

Gubben har jobbet overtid i dag, siste innspurt før ferien kan du si. Så da ble det opp til mor å underholde en liten gutt, og heldigvis skinte det opp ute på ettermiddagen. I grevens tid kan man si, for det er lettere å aktivisere en energisk gutt utendørs enn inne. Vi fikk en fin ettermiddag sammen, tiden går alltid fort når jeg er i hans verden. Rullestolen fikk ihvertfall kjørt seg i dag, for alt en liten gutt ville var å sykle om kapp med mammaen sin. Jeg tror jeg må få noen til å trimme rullestolen min, for stoltheten min fikk seg virkelig en knekk i dag. En liten råkjører vant over sin “gamle” mor hver gang, ja det var faktisk hans egne ord, “du er blitt gammel og grå mamma, det går ikke fort med gamle folk….”

Jeg var litt lei igår, hverdagene blir alltid litt ekstra tunge etter store opplevelser.
Det hjelper heller ikke på at alle er borte, stillheten blir til å ta og føle på.
For første gang så føler jeg på det, gleden over at det snart er sommerferie er borte.
Alt det jeg har drømt om har jeg fått oppfylt, og når sommeren er over har jeg nådd alle mine mål.

En liten gutt sin skolestart blir min siste milepæl, jeg har kjempet meg frem til min aller største drøm.
Tanken på at jeg nærmer meg målgang skremmer meg litt, for når drømmene tar slutt handler det bare om å holde ut.
Jeg har ingenting mer å drømme om, og livet på overtid hindrer meg i å drømme videre.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Alt det jeg har hatt mest lyst til å gjøre har jeg gjort, og med en sykdom som ALS så begrenser drømmene seg selv.
På mange måter føler jeg at jeg ikke har mer jeg vil oppnå, jeg har fullført alle mål jeg satte meg den dagen for seks år siden.
Livet ble helt annerledes enn det jeg så for meg da, livet med ALS ble til en fantastisk reise som jeg aldri hadde sett for meg.

I går ble jeg liggende på bloggen og bla meg tilbake i tid, tre år av livet mitt er blitt samlet i uttallige innlegg.
1891 innlegg har det blitt, og på ti tusenvis av kommentarer.
Og jeg tør påstå at min blogg skiller seg ut på et område, for når jeg bladde gjennom alle kommentarene i går kveld fant jeg bare en ufin kommentar.
En liten ufin kommentar blant tusenvis av gode ord, den nestekjærligheten jeg og familien min har mottatt er nesten uvirkelig.

Så idag følte jeg for å takke hver en av dere, alle mine trofaste lesere som har fulgt meg gjennom disse årene.
Jeg kan med hånden på hjertet si at denne reisen hadde ikke vært den samme uten dere, vi har delt både glede og sorg sammen hver dag de siste årene.
Mange av dere har jeg også fått et personlig forhold til, nye venner som har fått en plass i mitt hjerte.

Huff, dette innlegget minner mer og mer om en farveltale, sånn kan det gå når man føler seg litt nedstemt.
Men i går slo det meg for alvor hvor fantastisk denne reisen egentlig har vært, og dere har vært en stor del av alle mine gleder på min siste reise.
Jeg kommer aldri til å gi opp før jeg må, men jeg håper virkelig at livet vil gi meg enda flere fantastiske opplevelser.
For selv om jeg ikke tør å drømme selv lenger, så vet jeg at hver dag jeg får er en opplevelse i seg selv….

Jeg ble kastet i seng fresende i går kveld, igjen ble sykdommen et hinder. Det ble nemlig en spennende fotball kamp i går, det eneste problemet var at den dro ut i tid. Ekstraomganger og til slutt straffekonkurranse bød på et problem, gubben nektet nemlig å sitte oppe. Han skulle jo på jobb i dag, så det kom ikke på tale at han skulle sitte oppe og vente på at kampen var over. Sånn er det når man er avhengig av andre, og når det kommer til legging er det kun gubben som får det til. Vi prøvde en stund å lære opp hjemmesykepleien til å gjøre det, men med så mange forskjellige pleiere var det umulig å gi en god nok opplæring.

Det samme er det med assistentene, det er dessverre ikke nok stabilitet til at vi får det til. Dessuten er jeg veldig nøye på hvordan jeg blir lagt når jeg legger meg, putene jeg bruker som støtte må ligge riktig for at jeg skal finne roen. Jeg ligger tross alt i den samme stillingen hele natten, men så lenge putene ligger riktig under beina mine klarer jeg å bevege meg nok på egenhånd slik at jeg kan flytte meg noen cm. Det eneste jeg trenger hjelp til i løpet av natten er å flytte armene mine, de klarer jeg nemlig ikke flytte selv. Jeg har funnet en stilling som fungerer godt for meg, og jeg er glad for at jeg slipper å endre stilling på kroppen om natten.

Jeg vil gjerne sove mest mulig på natten, og jo mindre forstyrrelser jo mer nattesøvn blir det. Jeg har hørt fra andre ALS syke som må ha hjelp til å snu seg flere ganger i løpet av natten hvor slitsomt det er, hvor vanskelig det er å finne roen etter at de har skiftet stilling. Derfor er jeg takknemlig for at jeg har funnet en stilling som fungerer for meg hele natten, det eneste problemet er at gubben er den eneste som får dette til. Nettopp det irriterte meg i går, for så lenge han er den eneste som klarer å legge meg riktig så må jeg legge meg når han vil.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Normalt sett er ikke dette et problem siden jeg har datamaskinen, jeg kan bruke den til å se ferdig programmene jeg har begynt på. Det eneste jeg ikke kan se er direkte sendinger på Tv2 Play, det er noe rart som skjer hver gang jeg prøver. Alle andre apper fungerer helt fint, Nrk, Discovery+ og Viaplay har jeg ingen problemer med. Det er kun Tv2 Play som skaper seg, og bare når jeg skal se direkte sendinger. Hele sendingen hakker bare hele tiden, og det rare er at hvis jeg lukker øynene så fungerer den helt fint. Ja faktisk om jeg har mørke solbriller på så har jeg ingen problemer med sendingen, derfor tror jeg det er øyenstyringen som påvirker direkte sendingen. Men det rare er at det kun er på Tv2 Play, og det var nettopp der fotball kampen gikk i går kveld.

Jeg tror neppe jeg får assistenten til å vanne blomster flere ganger, hun holdt på å gå i bakken i dag når hun så denne grønne edderkoppen som hadde bosatt seg i krukka mi😱Gubben mente vi måtte finne frem hagla, aldri har vi sett noe sånt før…

Fresende satt jeg på toalettet i går kveld, tankene gikk til dagens kamp. En kamp jeg har gledet meg til lenge, og dersom Danmark-England kampen også skulle ende opp med ekstraomganger så kunne gubben bare glemme å få meg i seng. Om jeg så måtte sove i godstolen så skulle jeg se dagens kamp ferdig. Heldigvis gikk gubben med på å sitte oppe i dag, det var jo tross alt Danmark-England som skulle spille. Så nå håper jeg på en mer fredeligere avslutning på dagen, trusler om skilsmisse henger fortsatt i luften. Jeg tror faktisk jeg må begynne å ansatte store sterke menn som assistenter, menn som er like fotball gærne som meg…

De siste dagene har det skjedd så mye rundt meg at jeg ikke har hatt tid til å svare på alle deres kommentarer, ting tar litt lenger tid når man kun har to øyne å skrive med.
Noen ganger ønsker jeg meg tilbake til en tid der alt var litt enklere, en tid der jeg kunne plukke telefonen opp av lomma for å svare på ørten meldinger i løpet av noen få minutter. Ja enkelte ting var mye enklere før, likevel føler jeg på en måte at jeg er blitt mer tilstede etter at en sykdom rammet.

Jeg husker nemlig at det ikke var bare bare å ha en mobil i nærheten 24 timer i døgnet, faktum er at den tok over tiden min litt mer enn jeg ønsket. Hele livet mitt var på den telefonen, fant jeg den ikke var det full krise i heimen. Den første tiden etter jeg ble syk sørget jeg, en stor del av mitt sosiale liv forsvant når jeg ikke kunne bruke mobilen lenger. Det var som at jeg hadde mistet en del av meg selv, jeg fikk nesten panikk der en stund.

Men nå er jeg egentlig bare glad jeg slipper, for det stresset med å alltid være tilgjengelig savner jeg ikke. Selv om det tok en stund før jeg vente meg til et mer asosialt liv så var det helt klart verdt det, jeg tror ikke jeg ville gått tilbake til den biten av livet mitt om jeg hadde kunnet. For nå har jeg fått øynene opp for det virkelige livet, og ikke bare det som skjer på en skjerm.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Så selv om jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke klarer å svare dere alle bestandig så vet jeg at dere forstår, og nettopp det hjelper på når jeg føler alt går så treigt.
Det virker nemlig som at jeg har fått en leserskare som ser alle de tingene som jeg ser, som ser at livet er så mye mer enn det du ser på sosiale medier. Det er nemlig ikke en selvfølge, enkelte lever kun for det som skjer på en skjerm.

Er det en ting jeg har fått fra denne sykdommen så er det et nytt perspektiv, jeg er mer tilstede på det som skjer rundt meg. En liten gutt er beviset på det, når han er hjemme er jeg 100% fokusert på han. Mens far ligger på sofaen og surfer på mobilen så sitter jeg og en liten gutt i en liten stue og prater sammen, og det er først nå jeg ser hvor mye unødvendig tid jeg pleide å bruke på unødvendige ting. Så dersom jeg ikke svarer på deres kommentarer hele tiden så er det ikke fordi jeg ikke gidder, det er kun fordi jeg prioriterer å være tilstede her og nå. Livet mitt er allerede på overtid, og jeg skal nyte livet her og nå så lenge jeg er her…

Jeg merket det med engang jeg våknet, det var helt stille i huset. Far og sønn hadde forlatt huset like før klokken 07.00, og det var en mer opplagt gutt som sto opp i dag. Jeg kunne høre hvordan han sang der ute på badet, den samme sangen som har gått på repeat under hele bilturen i helgen. Storesøster må ta på seg skylden for akkurat det, for det var nemlig hun som spilte den av for en liten gutt. Vestlandet har blitt en liten gutt sin nye favorittsang, og det var den sangen som vekket meg i dag. Jeg måtte smile litt for meg selv der jeg lå, heller den sangen enn en irsk drikkevise som han har sunget på de siste månedene.

Jeg ble liggende våken en stund etter de hadde gått, og det var da jeg merket det. En stillhet hadde vendt tilbake,  nå var det virkelig hverdag igjen. Min datter reiste også på ferie i går, og det merkes godt. Jeg har virkelig satt pris på å ha henne hjemme på formiddagene, det beste med ferien er at jeg får selskap hjemme. Men i år fylte hun 18, og med billappen unnagjort så var planen for sommeren klar. Hun ville på biltur med en venninne, og sammen la de litt av en plan.

Fjelltopper var målet med turen, i en hel uke skulle de kjøre rundt for å klatre opp fjell. Det siste hun sa før hun dro var at hun skulle ønske jeg var frisk, for dette hadde vært midt i blinken for meg og henne. Jeg må innrømme at jeg ble litt misunnelig når jeg hørte hvilke fjell de hadde pekt seg ut, Galdhøpiggen, Trolltunga og Besseggen var bare noen av fjellene de hadde plukket ut. Så de siste ukene har vi laget lister og kjøpt inn utstyr, og igår dro hun til faren sin for å hente bilen hun har fått låne i sommer.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Så jeg sto opp til et helt stille hus idag, ingen hjemme bortsett fra meg. Litt godt var det nå, og den første tanken som slo meg var at nå kunne jeg arbeide i fred og ro. Lite ante jeg hva som ventet meg når jeg slo på datamaskinen, gratulasjonsmeldinger på både Facebook og bloggen gjorde meg lettere forvirret. Hva var det de pratet om egentlig? Lå jeg på toppen av en bloggliste? Min første tanke var at noen måtte ha sett feil, men når jeg gikk inn for å se selv holdt jeg på å ramle ut av stolen.

Min aller første 1 plassering på topplisten, ikke nok med at jeg flydde til himmelsk i helgen, nå hadde jeg også flydd til topps på listen også. Men det rare var at selv om det var gøy så ga det meg ikke så mye som jeg hadde trodd det skulle gjøre, etter helgens opplevelse så var dette ingenting i forhold. Misforstå meg rett, jeg ble selvfølgelig glad men jeg vet at det finnes viktigere ting i livet enn å ligge på toppen av blogglisten. Da vil jeg heller ha fantastiske opplevelser som jeg kan dele med dere, leve mens jeg kan er det viktigste for meg.

Likevel kommer jeg aldri til å glemme denne dagen, det var nemlig litt kult å se Mammapåhjul helt på topp i dag. Jeg tror gubben var mer entusiastisk enn meg, for han hadde tydeligvis også sjekket listen på jobb i dag. Helt i hundre ringte han meg klokken 12, og lurte på hvordan toppbloggeren hans hadde det😅

Min bror kom også uventet innom idag, og han kom ikke alene. Tantungene mine var også med, det er like koselig hver gang de kommer. De kom tydeligvis på riktig tidspunkt, for like etter kom far og sønn hjem også. Jeg skjønte ingenting når en liten gutt plutselig sto fremfor meg, hadde ikke jeg nettopp pratet med gubben på telefonen? Tre timer hadde flydd avsted, plutselig var det ettermiddag.

Nå sitter jeg bare å venter på at dagens fotballkamp skal begynne, men det er morgendagens kamp jeg gleder meg mest til. Det ble en uforglemmelig tirsdag i dag, en toppliste plassering kommer jeg alltid til å huske. Livet gir meg stadig nye opplevelser, livet er virkelig herlig for tiden…

Jeg så hvordan han sprang rundt meg, små barneføtter i det grønne gresset. Rundt meg skjedde det så mye, jeg satt i en rullestol med sele på.
Begivenheten jeg hadde ventet på nærmet seg med stormskritt, jeg var bare minutter fra å kunne fly igjen.

Solstrålene varmet mitt solbrune ansikt, over meg kunne jeg se en blå himmel med hvite bomullsskyer. Alt jeg klarte å tenke på var at snart skulle jeg også opp dit, sveve under en blå himmel med skyene ved min side. En liten fugl fløy der oppe , så høyt at jeg ikke kunne se hvilken fugl det var. Jeg fulgte den med blikket, snart var det meg som fløy der oppe.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg var så fokusert på det som skjedde over meg at jeg ikke fikk med meg det som skjedde på bakkenivået, jeg skvatt litt når en liten gutt plutselig sto ved min side. Med spente nervøse øyne kikket han på meg, den urolige kroppen hans klarte ikke stå stille. To små barnehender grep tak i sidestøtten på rullestolen, og plutselig skjønte jeg at en liten gutt trengte noen beroligende ord.

Med ett følte jeg meg veldig egoistisk der jeg satt, jeg hadde vært så opptatt av det jeg skulle gjøre at jeg ikke hadde tenkt på at en liten gutt kanskje lurte på noe.
“Syns du det er litt skummelt?”, spurte jeg mens jeg prøvde å gi han et beroligende smil.
“Neeei det er ikke skummelt mamma, jeg bare lurer på om du kommer ned igjen?”

Litt forvirret kikket jeg på en liten gutt, det var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde sett for meg. Litt usikker på hvor han ville med det spørsmålet begynte jeg å fiske litt etter hva han egentlig mente, og det gikk ikke lang tid før jeg skjønte hvorfor han spurte meg om nettopp det.

“Du skal jo opp til himmelen mamma, og der bor jo Jesus” 
Selvfølgelig tenkte en liten gutt på dette, at jeg ikke tok den med det samme! Vi har jo pratet så mye om himmelen, Jesus og engler i det siste, det var ikke rart han tenkte i de baner. Men en forklaring rakk jeg ikke, men jeg klarte i det minste å love at jeg skulle komme ned igjen.
Likevel hang det spørsmålet med meg under hele flyturen, og når vi skulle lande igjen så jeg han.

Jeg kunne se hvordan en liten gutt løp gjennom det grønne gresset så fort han bare kunne, små barneføtter gjorde meg varm om hjertet.
Vi hadde knapt nok landet når han kom løpende mot meg, smilet hans sa mer enn tusen ord. Jeg kunne høre ordene hans før han kom frem, med en oppspilt stemme ropte han utover et helt jorde.
“Du kom jo ned igjen mamma, var det fint oppe i himmelen?….”