Barnefri er farlig….

Jeg begynte faktisk å lure på om gubben var i live i dag, og når klokken nærmet seg 12 var jeg fristet til å sende ut en etterlysning. Men jeg hadde ikke før tenkt den tanken da jeg hørte en velkjent buldring i trappa, og like etterpå gikk skyvedøren min opp.
“E det liv i dæ kjerring” brummet han i det han kom inn på rommet, det er ingen tvil om at jeg er gift med en finnmarking.
“Æ har ikke sove så godt siden Sarajevo krigen ” fortsatte han, jeg måtte flire litt for meg selv der jeg lå.

En ting var ihvertfall sikkert, at gubben var uthvilt var det ingen tvil om. For det begynte med engang han kom inn på rommet, jeg fikk gjennomgå der jeg lå. Han gir seg ikke heller, ihvertfall ikke før jeg hiver etter pusten som en 100 år gammel hvalross med kols. Først da slipper han litt opp, men bare noen sekunder før det er på an igjen. Jeg HATER at jeg er så kilen, og jeg HATER at gubben utnytter det til det fulle. Det finnes ikke noe verre tortur enn å ligge der helt hjelpeløs mens noen står over deg og kiler deg med de klarer, og spesielt nå når sykdommen har gjort meg overfølsom.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Ja det ble altså min start på dagen i dag, ikke at kvelden igår ble avsluttet på en bedre måte akkurat. Jeg vet nemlig ikke hva som er verst, en overtrøtt gubbe med munndiare eller en uthvilt gubbe i plagehumør. I går kveld fikk jeg erfare begge deler, men det var med en overtrøtt gubbe at det holdt på å gå galt, og det kan han takke seg selv for. Noen ganger renner det så mye skit ut av en finnmarking at jeg bare blir liggende å vri meg i latterkrampe, hvem trenger vel dra på stand up show når man har gubben i hus?

Men i går gikk det litt for langt, gubben dro strikken til bristepunktet. Han skulle nemlig bære meg i seng i går kveld, men i det han dro meg opp i stående begynte han. Jeg har ingen problemer med å stå til vanlig, men med total latterkrampe går det heller dårlig. Jeg kjente hvordan knærne sviktet under meg, og hvordan gubben febrilsk prøvde å holde meg oppe. Det verste var at han også fikk latterkrampe, og når jeg hørte hvor mye han lo så lo jeg ti ganger mer. Til slutt fikk gubben panikk, for nå klarte han ikke holde meg lenger, han så ingen andre utveier enn å slenge meg i skinnstolen som sto like ved. Det var enten den eller gulvet, kjerringa hadde kollapset totalt.

Vi har rett og slett ikke godt av å ha barnefri, det er jo regelrett farlig for meg å være alene med en gubbe. “Æ elsker å se dæ smile” sa han når jeg satt og gispet etter luft, men det må da være andre litt mindre ufarlige måter å få frem smilet mitt på. Ikke rart jeg var gåen i dag når jeg våknet, men i dag tidlig var det altså på an igjen. Gudene skal vite at jeg er glad han skal på jobb i morgen, det gir meg i det minste et lite pusterom. Nå må jeg bare holde ut til klokken blir 21.00, for da begynner EM finalen, og selv gubben vet at han må holde seg langt unna når kjerringa ser fotball kamp…