Drivhus til besvær….

Det hele begynte med naboen for en stund tilbake, alltid greit å ha noen å skylde på.
Et uskyldig besøk skulle vise seg og bli starten på alt, de hadde nemlig fått samme ide som oss.
Året 2021 skulle bli jordbærene sitt år, Breistein skulle tydeligvis bugne over av bær.
Men i motsetning til oss så hadde naboen en mye bedre ide, et drivhus oppå en pallekarm ga meg blod på tann.

I går ga jeg som dere vet etter for fristelsen, og etter at jeg hadde saumfart internett fant jeg omsider det jeg var ute etter.
Plantasjen hadde som alltid det jeg var ute etter, ikke rart jeg elsker den butikken.
Men før jeg sendte assistenten ut på shopping hadde jeg en viktig ting som jeg måtte gjøre, jeg måtte sende melding til en finnmarking for å advare han om at nå var tiden kommet.
Tommel opp var svaret jeg fikk, en finnmarking var minst like engasjert som meg.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Lite visste jeg at det engasjementet skulle dale i løpet av ettermiddagen, helt uvitende om at det brygget opp til uvær sendte jeg assistenten ut på en handlerunde.
Godt fornøyd kom hun hjem med alt jeg hadde bedt om, to elegante drivhus med tilhørende pallekarmer ble dratt ut fra bilen.
Vente til gubben kom hjem hadde jeg ikke tålmodighet til, dessuten så har jeg jo ansatt assistenter som skal være mine armer og bein.
Her var det bare å begynne, finne frem den elektriske skrutrekkeren og sette i gang.

Men assistenten rakk bare å skru veggene sammen før gubben kom hjem, og det var når han kom hjem at ting begynte å eskalere.
Det begynte bra, til tross for litt klaging så satte gubben ivrig i gang.
Drivhuset som assistenten hadde begynt på ble kjapt skrudd sammen av to erfarne arbeidshender.
Men det var ikke bare drivhuset som skulle monteres, pallekarmene var neste utfordring.

“Har du kjøpt pallekarmer når jeg kan skaffe de gratis?”
Lavmælt banning kunne høres i et stille nabolag.
“Ja de var jo så stilige” ytret jeg forsiktig, vel vitende om at gubben hadde lukket ørene for lengst.
“Og ka har du tenkt å ha i bunnen liksom, e du klar over hvor dyr materialen er for tiden”

Banningen ble stadig høyere utenfor inngangspartiet, sakte rygget jeg inn i kroken for å søke ly.
Plutselig trampet han avgårde, kjerringa fikk klare seg selv en stund.
Coop bygg ble neste stopp, og hjemme satt jeg glad for at jeg ikke jobbet der den dagen.
Jeg banner på at jeg hørte han helt hjem, jeg så han klart for meg der han sto med forskalingsplater i nevene.

“3000??? Det er jo ran på høylys dag!!” gaulte gubben til hun som sto i kassa, og det ble ikke mindre banning når han kom hjem akkurat.
“Du kommer fa#n i sa#an til å ende opp med de dyreste drivhusene i hele sat#ns Norge”
På dette tidspunktet fant jeg ut at her var det best å holde kjeft, trusler om skilsmisse hang igjen i luften.
Tre timer holdt han på,  godt fornøyd med resultatet klappet han seg selv på skulderen.

Men så skulle drivhuset hentes, nå skulle det monteres på pallekarmen.
Med raske skritt hentet gubben drivhuset, men plutselig bråstoppet han.
“Ka i sa#an…” hørte jeg gubben si, jeg knep øynene igjen og forberedte meg på det verste.
Og her velger jeg å avslutte historien, for når gubben etter tre timer oppdaget at drivhusene var for små i forhold til pallekarmene så kan dere selv tenke dere til hvordan det endte.

Så nå er assistenten på vei for å bytte drivhusene til en større størrelse, mens jeg sitter hjemme og ber en stille bønn.
Jeg håper assistenten klarer å få minst et drivhus ferdig før gubben kommer hjem, han har knapt nok sagt et ord til meg siden i går.
Jeg kan nesten se han for meg der han sitter i en betongbil, bannende bakom rattet mens han undrer seg over hva kjerringa har funnet på i dag.
Naboene våre får i det minste underholdning nok, nå skjønner jeg hvorfor de alltid trekker ned gardinen når vi kommer ut…