En dag kan det være for sent…

Categories Blogg

I går kveld gikk tankene til alle vi har mistet til denne sykdommen , alle våre helter og heltinner som til slutt måtte gi tapt.
Her sitter jeg på femte året med en sykdom som sakte tærer meg ned , likevel er jeg lykkeligere enn jeg noengang har vært.
Livet forbarmer seg over meg gang etter gang , og hver gang føles det ut som om jeg blir født på nytt.

 

2-5 år sa legen den skjebnesvangre dagen for fem år siden , men selv om døden har prøvd flere ganger så er jeg her enda.
For to år siden så det mørkt ut , så mørkt at jeg var i ferd med å gi opp.
Men etter den episoden har jeg holdt meg stabil , mirakuløst klarte jeg å kjempe meg tilbake.

 

Hver morgen når jeg våkner opp føler jeg på det , en indre varme brer seg gjennom min slitne kropp.
Aldri har morgenlyset gitt meg større glede , takknemligheten over å ha fått en ny dag blir stadig større.
Mens andre går trøtt å lei ut døren for å gå på jobb ligger jeg i sengen og smiler , jeg skulle ønske alle kunne få føle på det jeg gjør hver morgen.

 

Det siste året har jeg følt på en ny følelse , en følelse av befrielse.
Bitterhet og selvmedlidenhet er forsvunnet , selv om livet mitt er blitt innskrenket så klarer jeg ikke være bitter lenger.
Det er så lett å tenke at slike ting rammer ikke meg , men før eller siden så vil vi alle miste noe.
Hadde det ikke vært meg så hadde det vært noen andre , men da vil jeg heller at det skal være meg.

 

Hver dag vi får er en gave , vi lever kun på lånt tid alle sammen.
Jeg har mistet mange opp igjennom tiden , og jeg vet at en dag er det min tur.
Men i dag er jeg her , mest sannsynlig så er jeg her i morgen også.
Det første jeg tenkte på i dag når jeg våknet var hvor skjørt livet er , det er de som har gått i forveien et bevis på.
Derfor er det så viktig å leve mens man kan , for en dag vil du kanskje sitte der jeg er nå og da er det for sent å angre seg….

12 kommentarer

12 thoughts on “En dag kan det være for sent…

  1. Jeg er så heldig at jeg kjenner et helt nydelig menneske her i Vadsø. På siste behandling jeg hadde hos henne fortalte jeg henne om deg, Geir Håvard og familien. Om hvor sterke jeg synes dere alle er, hvor reflektert og åpen du er, hvor støttende mannen din er og hvor hjelpeløs situasjonen deres er og hvor vondt det er å bare se på. Selv går hun ut av et ganske vondt forhold nå og er urolig for tiden som kommer. Hun ble dyp i tanker over det jeg fortalte, og sa det hørtes ut som en helt ufattelig vond situasjon du og dere er i. Men så ble hun stille. «Så heldig hun er.» Heldig, spurte jeg. «Ja, altså.. Ikke misforstå, .. Det må være det de kaller ekte kjærlighet», sa hun.

    Selv har hun nok aldri opplevd å være så lengtet etter, så elsket som det er så tydelig at du er! Og selv om det på noen måter må gjøre det enda jævligere (kanskje det er lettere å forlate verden om man ikke har så mange nære å forlate?) så har du i hvert fall opplevd en kjærlighet som bare er helt makeløs – så sterk og urokkelig – og det er så vakkert.

    Håper du forstår hva jeg mener – og at ingen selvfølgelig er heldig som får ALS. Det er kanskje noe av det mest grusomme jeg kan tenke meg.

    Stor klem til fine deg

    1. Hun har helt rett Ragnhild , jeg er heldig 💜Jeg har verdens fineste familie , en mann som gjør alt for at jeg skal ha det bra , og tusenvis av fremmede lesere som overøser meg med nestekjærlighet hver eneste dag , jeg har alt jeg trenger og litt til 💜

  2. Rørende lesning. Synes du er tøff som deler slike tanker med oss lesere. Jeg er imponert over din evne til å tenke positivt og se muligheter istedenfor begrensninger.
    Lag deg en fin ettermiddag 🌷🌼🌻⚘

  3. Det er et viktig og tankevekkende innlegg du skriver, Vivian 💜 Det siste du skriver er utrolig viktig. Vi må slutte å planlegge for framtiden,og gripe dagen i dag. Som du sier,vi vet ikke hva morgendagen bringer. Ønsker deg en flott kveld 💜lem fra meg ♥️

  4. Jeg øynet nylig en sjanse for en ny jobb hos bedriften jeg jobber i. Lenge var jeg usikker på om jeg skulle stikke nesa fram og si «jeg vil gjerne prøve meg i den stillingen» Så tenkte jeg: «hva ville Vivian ha gjort?» Så jeg grep sjansen – og fikk den! Takk for bloggen din, inspirasjonen, latteren og tårene. Takk for nytt perspektiv, mot og toleranse. Takk❤️

    1. Åååå så flott Nina😍Det er så godt å høre at du ikke lot usikkerheten stå i veien for drømmen , Gratulerer så mye med den nye stillingen💜

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *