Måned: februar 2021

I dag lå jeg lenge , klokken ble faktisk 11.30 før jeg kom meg opp. Noen ganger blir jeg bare så forbaska lei , lei av å stå opp til den samme tilværelsen. Den samme grå stolen , de samme skitne vinduene , de samme fire veggene som stadig føles trangere for hver dag som går. Fortsatt har jeg mangel på assistenter , noe som innebærer at vi må klare oss selv i helgene. Ungene elsker det selvfølgelig , helgene gir de en smak av privatliv igjen. Normalt sett elsker jeg det også , men innimellom hadde det vært greit å ha den friheten til å bestemme selv.

Gubben gjør sitt beste , kan ikke forlange noe mer. Problemet er bare at jeg og gubben kolliderer litt i helgene , han vil gjerne slappe av mens jeg vil bare ut og oppleve ting. Hver dag sitter jeg inne , ikke fordi jeg vil men fordi jeg må. Kulden og et virus begrenser meg fra å gjøre ting , og med lav bemanning i tillegg så er det ikke mye jeg får gjort. Hadde jeg i det minste hatt en funksjonell kropp så hadde jeg ikke sagt noe , derfor blir jeg så frustrert hver gang jeg hører ordet kjedelig.

Et ord jeg til stadighet hører , ja jeg leser det også. Friske funksjonelle mennesker som klager over hvor lite de har å gjøre , og det er selvfølgelig et virus sin skyld. Jeg går faktisk ikke med på at et virus har skyld i deres kjedsomhet , begrensningene sitter i hodet ikke inne i et virus. Ja det er kjipt at vi ikke kan gå på besøk eller treffe venner, vi skulle gjerne tatt en skål på byens mange utesteder eller gått på kafe. Men sånn er det bare , vi er alle i samme båt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skulle gitt såååå mye for å få min kropp tilbake , lite visste jeg hva ordet kjedelig egentlig innebar før tre små bokstaver rammet. Dere aner ikke hvor heldig dere er , hvor mange muligheter dere egentlig har. Dere syns kanskje dere lever kjedelige liv , men jeg er beviset på at det faktisk er motsatt. Så ta på dere sko og knytt de godt , ta med dere den kroppen dere har og la fantasien få fritt spillerom.

Min lørdag har igjen blitt tilbrakt i stolen , en stol som nå begynner å ramle fra hverandre. En knekkelyd kunne høres i går når gubben heiste opp stolen til nesten stående funksjon , lyden av en skrue som falt på gulvet gjorde meg en smule oppgitt. Hjelpemidlene er mange , men kvaliteten er diskutabel.

Selv om jeg ikke har kommet meg ut i dag så har det ikke akkurat vært stille , lydnivået har vært oppunder taket. To nabobarn sto plutselig på døren og da var det gjort , og det er spesielt en som har fått kjørt seg i dag. Lille Simba fikk plutselig overflod av oppmerksomhet , han har virkelig fått ut energi. Men det ble fort tydelig at barna hadde større energilager , en liten tass søkte dekning under sofaen til slutt.

Nå ser jeg bare frem til i morgen , for da skal jeg endelig få komme ut av huset. Nå er det på tide at mine foreldre får en bursdagsfeiring , og denne søndagen var en helt perfekt dag å gjøre det på. Så søndagen blir høydepunktet denne helgen , for da slipper jeg endelig ut av stadig trangere fengsel…

Mørket har igjen lagt seg , jeg kan kjenne hvordan roen er i ferd med å spre seg.

Stillheten har senket seg i en liten stue , og ved min side sitter en liten gutt.

Jeg ser på han i smug , prøver å forevige bilde av vår vakre skatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han er helt inne i en annen verden , TVen durer svakt i bakgrunnen.

Det er da de kommer , få ord som brått brøt en stille stund.

Små ord som fikk hjertet til å våkne , det føltes som om lydmuren brast.

Hodet mitt snudde seg av refleks , men når jeg snudde meg så trodde jeg at jeg hadde hørt feil.

For der satt han fremdeles og stirret , TVen hadde fremdeles fokuset til en liten gutt.

Plutselig snudde han seg mot meg , med et blikk som sa alt.

Tankene kunne leses i små øyne , tanker som ikke trenger ord.

Hjertet mitt sprakk , i et lite øyeblikk ble vi smeltet sammen.

Jeg kunne føle det han følte jeg visste hva som nå ville komme.

“Jeg skal fly etter deg mamma , vi skal fly sammen opp til Jesus”

En liten gutt sitter der så stille , med sin svarte kappe på.

Mamma skal ikke være alene , alene i en himmel så stor.

Han vil være med , sitte ved min side og passe på.

En liten gutt øser ut alll sin redsel , en redsel som også er min.

Vi deler de samme følelsene , hans tanker er også mine.

Men han vet det innerst inne , han vet at han må bli igjen.

For når de neste ordene faller så vet jeg at han forstår , jeg må fly alene.

“Jeg har deg i hjertet mitt mamma , men jeg skulle ønske du kunne bli”

Tanken på begravelse var det første som slo meg i dag når jeg våknet , egentlig hadde jeg bare lyst til å bli i sengen. Men kroppen ga meg igjen signaler om at jeg ikke hadde noe valg , en full blære tvang meg opp før tiden. Litt uvant egentlig , for er det en ting denne kroppen er blitt vant til så er det å holde seg , jeg kan jo ikke akkurat løpe på do heller. De eneste gangene jeg kjenner det er når jeg har fått noen liter med væske innabords , men det er sjelden jeg må så tidlig på morgenen. Men nå sitter jeg her og lurer på hvordan jeg kom inn på dette temaet i det hele tatt , det er vel ingen som har behov for å lese om mine dovaner!!

Nei vi har vi har vel andre ting og prate om , ja som den Gullbarbie prisen som nå er blitt delt ut?? Aldri har jeg hørt om dette før , jeg måtte lese meg opp for å finne ut av hva i huleste dette var for noe. Du kan trygt si at jeg ble sjokkert når jeg leste , for hvem er det egentlig som finner på å dele ut en pris på  slike grunnlag??

Det er det Press- Redd barna som gjør , en orginasjon bestående av ungdommer som kjemper for at alle barn skal ha like rettigheter. De deler ut en pris til den som ungdommene mener er det verste forbildet for andre barn og ungdom , og i år er det ingen ringere enn Sophie Elise som fikk prisen. Mye kan nok sies om vedkommende , men det er ikke henne jeg reagerer på i denne sammenhengen. Det er denne prisen jeg reagerer på , for hva i huleste er dette for noe vrøvl??

For hva er det vi prøver å lære våre barn , er det dette liksom? Dette er jo intet annet enn en offentlig gapestokk , denne prisen er jo bare et hån på sitt aller beste. Jeg syns faktisk det er trist at en orginasjon som kjemper for barns rettigheter deler ut en slik pris , at de oppfordrer barn og ungdom til å sette andre i en offentlig gapestokk. Hykleri er det første som slår meg. Det er så mye rart som foregår , det er tydeligvis ikke bare oss som er på bærtur enkelte ganger.

Jeg har hatt en litt Tussi dag i dag , humørmessig har vi vært like. Ja for dere vet vel hvem Tussi er? Hvis ikke så er det bare å komme seg tilbake til barndommen og begynne å lese Ole Brum. Så idag er jeg Tussi , humøret er litt så som så kan du si. En liten gutt var også i litt dårlig humør når han kom hjem i dag , sliten etter en lang uke kom han subbende inn døren her.

Så vi har vært i dårlig humør sammen vi to , sammen i en liten stue har vi tilbrakt ettermiddagen fremfor TVen. Med Star Wars på skjermen og litt ostepop i skåla ble tilværelsen for en liten gutt litt bedre , og når en liten gutt er fornøyd så blir mor glad også. Så nå skal jeg legge gullbarbiene på hylla (bare navnet gjør meg sprø) og konsentrere meg om nuet , jeg er tross alt heldig som får oppleve en ny helg…

Endelig er det fredag igjen , en ny helg står for døren.
Ute skinner solen fra en skyfri himmel , alt ligger tilrette for nok en perfekt helg.
Jeg sitter her og venter på en ny forsyning med ved , ti fulle sekker som skal fylle opp vedlageret vårt.
-13 grader kan leses av gradestokken i dag , en av de kaldeste dagene hittil i Bergen.

Denne helgen kommer også med trippel feiring , en dag utmerker seg denne helgen.
På søndag er det både morsdag og fastelavn , og sist men ikke minst , kjærligheten skal feires.
Men vi har også en fjerde grunn til å feire , på søndag skal mine foreldre feires.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fastelavn er vel det eneste bortsett fra mine foreldre som blir feiret i dette huset.
Jeg vet nemlig hvem jeg er gift med.
Det blir nok ingen diktlesing omringet av levende lys i dette huset , og med blomsterbutikkene stengt så er det ingen fare for at jeg blir omringet av blomster med det første heller.

For å være helt ærlig så er jeg ikke sikker på om jeg vil ha det heller , tanken på at gubben skal stå på kne fremfor meg å lese dikt får hårene til å reise seg på kroppen.
Her hos oss pleier Valentinesdagen  og bli forbigått i stillhet , ikke skjønner jeg meningen med denne begivenheten.

Så du kan ta det med ro gubbe , din kjærlighet til meg blir bevist hver eneste dag.
Hver gang du hiver meg over skuldrene som en filledukke føler jeg det , og når du kler på meg bak frem så vet jeg det.
Jeg trenger ingen dikt for å feire kjærligheten , den blir mer enn nok feiret hver eneste dag.

Men det er nå bare oss , hvordan er det med deg??
Hva skal du bruke helgen til , blir det trippel feiring hos deg denne helgen?
Uansett hva du skal bruke den til så bruk den godt , trekk inn den deilige friske vinterluften og hver takknemlig for livet.
Det skal nemlig jeg gjøre , jeg må bare få gubben opp av gulvet først…

I dag skal du begraves , en lang kamp er nå over.
Jeg husker enda den første gangen jeg traff deg , det var som å møte seg selv i døren.
Vårt språk var usynlig for de hørende , men via en datamaskin har vi både ledd og grått.
Du delte gledelig dine erfaringer , bestandig hadde du gode råd.

En sykdom bant oss sammen , kjærligheten til familien ble vårt fellestrekk.
Våre elskede barn som alltid kom først , og våre ektemenn som kunne gå oss på nervene i blant men som vi aldri hadde klart oss uten.
Familien var det som holdt oss oppe , redselen for å forlate var stor.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Vårt vennskap ble så altfor kort , men dype spor har du satt.
Jeg er så takknemlig for alle samtaler , både latter og tårer har vi delt.
I 11 år kjempet du tappert , med en omsorg så stor delte du dine erfaringer med oss som ikke visste råd.
Din takknemlighet til livet var stor , din livsglede smittet over på alle oss rundt.

En lang kamp er nå over , i dag blir du lagt til hvile for aller siste gang.
Vi som sitter igjen har tårer på våre kinn , tomrommet er stort.
Hvil i fred kjære Siv , jeg håper du danser der oppe til lyden av englesang.
Du vil for alltid ha en plass i mitt hjerte , takk for alt du har gitt…

Til vi møtes igjen , farvel min venn…

Jeg vet snart ikke lenger hva som er rett eller galt , frem eller tilbake , riktig vei eller på vranga. Jeg føler jeg lever i en Twilight sone , eller i beste fall bakvendtland. Syns faktisk ikke det er så rart jeg føler meg forvirret til tider , for her i huset skjer de merkeligste ting. Men så er jeg jo gift med en finnmarking , ja vi har til og med klart å lage et lite avkom sammen.

Et avkom som har arvet diverse egenskaper fra oss begge , og selvfølgelig alle uvanene etter min mann. Selv har jeg ingen uvaner , de få jeg hadde druknet i det øyeblikket jeg møtte en halvskallet gubbe. Men nå har gubben sin forvirrelse smittet over på vårt avkom , klokken 03.45 i natt ble han smittet. Forvirret sto en påkledd liten kropp inne på rommet mitt i natt , med skoene på var han klar for å gå i barnehagen.
“Mamma , pappa vil ikke våkne , kan du vekke han??”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hele setningen til en liten gutt var forvirrende , og spørsmålet visste jeg ikke hva jeg skulle svare på. Forvirret stirret jeg på han , men jeg fikk et like forvirrende blikk tilbake. Har jeg nevnt at vi er en smule forvirret i dette huset?? Jeg innså kjapt at nå var gode råd dyre , en forvirret mor måtte få en forvirret sønn i seng!

Heldigvis ble smittekilden til en forvirret sønn raskt funnet , gubben var ikke årsaken DENNE gangen , et mirakel jeg vet. Smittesporingen førte oss rett til barnehagen , en fastelavn (ja fastelavn skrives faktisk sånn , hvem er forvirret nå liksom?) tilstelning var opphavet til nattens store forvirrelse. Heter det egentlig forvirrelse?? Pokker nå ble jeg forvirret igjen!!

Så hyggelig med besøk av en gammel kollega 💖
Tusen takk for pelskåpe og nydelige blomster ,
savner dere alle hver eneste dag.

Jeg ble litt satt ut av ordet fastelavn , for hvorfor skriver vi fastelavEnris men dropper E i ordet fastelavn alene?? Er det rart jeg er forvirret??
Gubben var også forvirret i dag tidlig , vekkerklokken ble forvekslet med en dørklokke ( ja han har drømt ) , han smelte igjen døra og sov videre. Med et forvirret og panisk blikk kom han inn til meg i morges , noe som igjen medførte at jeg igjen ble forvirret.
“Du må jo vekke meg” sa en tydelig forvirret gubbe , og jeg kunne igjen konkludere med at smittefaren langt i fra er over. Far og sønn er like forvirret , den lamme har tydeligvis ansvaret med å få alle opp. Dagen har heldigvis forbigått uten de helt store forvirrelselsene , et kjærkomment pusterom var på sin plass. Men nå er hele familien igjen samlet under et tak , så nå kan jeg se frem til nok en forvirrende kveld…

Nå sitter jeg her og prøver å få ned mine ønsker , ønsker om hvordan livet mitt skal være.
Alt det dere friske tar for gitt må jeg nå få ned på et papir , det som egentlig burde vært en selvfølge må jeg nå trygle om å få.
Aldri hadde jeg sett for meg at det skulle bli så vanskelig , når tre små bokstaver rammet så trodde jeg at sykdommen skulle bli min største kamp.
Men etter fem år har jeg lært en dyrebar lekse , det er kampen mot systemet som er verst.

Hver dag lengter jeg tilbake til en tid , en tid der jeg hadde råderetten over mitt eget liv.
En tid der alt var så enkelt , der jeg selv kunne bestemme hva tiden min skulle brukes til.
Hver dag savner jeg å stå opp til en ny dag , en ny dag som bare var min.
Mest av alt savner jeg selvstendighet , vandre ut av huset på selvstendige bein.

Jeg savner de enkle ting , som å gre håret mitt på en mandags morgen.
Nyte en kopp kaffe med kjøkkenbordet før en ny arbeidsdag , løpe litt småstresset opp trappa for å vekke mine små.
Men mest av alt savner jeg de late morgener , ligge i min kjære sine trygge armer og planlegge hva vår dag skulle brukes til.

Når jeg nå tenker tilbake så føles det som noen andre sitt liv , en drøm som forsvant i det de første lysstråler tok over nattemørket.
Fanget i egen kropp sitter jeg her , drømmer om et liv som ikke eksisterer lenger.
Jeg misunner alle dere som nå befinner dere der jeg engang var , i selvstendige sko kan dere selv velge hvilken vei dere skal gå.
Aldri ta det for gitt , jeg er et levende bevis på at alt kan være over i morgen.

Her sitter jeg med en datamaskin og prøver å få til en liste , en liste over hvordan jeg ønsker at resten av livet mitt skal leves.
Men hva hvis det var deg , hva ville dine ønsker vært?
Alt det som er en selvfølge for dere er umulig for meg , jeg kan ikke lenger leve slik jeg vil.
Så dersom det hadde vært du som satt i min stol , hvordan ville ditt brev til kommunen sett ut??

Som dere sikkert har fått med dere så sto jeg opp med feil fot i dag , ja eller det vil si begge beina samtidig. Aldri stå opp med begge beina samtidig så samt du ikke har noe valg , en fot om gangen er nok både det tryggeste og beste.

Ja i hvertfall når du bor i dette huset , man vet nemlig aldri når ett par piraja tenner dukker opp. Skarpe tenner som stadig er på jakt etter sitt neste bytte , lydløs setter de tennene i deg når du minst aner det. Så ja , en fot om gangen er nok det aller beste spør du meg. For første gang i dag ble jeg fristet til å bruke en ubrukt takheis , fly ut på badet mens ett par piraja tenner glefset under meg.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Men nå er det ikke piraja tenner som er årsaken til mitt lunefulle humør , snarere tvert imot. Ett par piraja tenner er den største årsaken til at jeg kommer meg opp for tiden , en liten pelsdott gir meg alltid et smil rundt munn. Nei det er ingen hybelkanin som min sønn sa idag , han kikket under sofaen og konkluderte med at vi burde nok støvsuge.

Men la oss vende tilbake til det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om , eller kanskje jeg har skrevet om det allerede?? Forvirret er jeg ikke , det vil jeg ikke ha på meg. Litt senil kanskje , det er ikke så godt å si hva som egentlig feiler meg. Jeg har mistet oversikten selv for å være helt ærlig , så kanskje jeg egentlig er litt forvirret likevel?? Gir noe av dette mening for dere?? Nei ikke for meg heller.

Jeg trøster meg med at jeg bor med noen som er hakke mer forvirret enn meg selv , jeg tror faktisk det smitter. Smittekilden er enda ikke funnet , men en mistanke har jeg likevel. For når gubben kom hjem tror jeg han også var litt forvirret , istedenfor å kle på meg så vi kom oss ut , så endte han opp med å kle av meg rubbel og bit. Forvirret satt jeg der i Evas drakt , og lurte jeg på om det var is nakenbading som nå sto for tur.

Det hele gikk så fort at jeg ikke rakk reagere , og når gubben selv innså hva han hadde gjort så ble det heeeelt stille. Så jeg tror vi trygt kan konstantere at smittekilden er funnet , nå må vi bare advare våre nærkontakter.

Ut kom jeg derimot til slutt , to lag med klær kom på i en rykende fart. Bak frem eller rett frem er var ikke så nøye , det var i det minste bedre enn Evas drakt. Men forrvirrelsen fortsette , gubben sin smittefare er tydeligvis stor. En guttunge fulgte far sine anvisninger , et akebrett ble dratt opp på den høyeste topp. Men retningen var ikke tatt høyde for , en murkant sto plutselig i veien.

Med hjertet i halsen rullet jeg forsiktig inn igjen , håpet på at forrvirrelsens time nå hadde kommet til sin ende. Selvpålagt karantene er nok det eneste riktige , så får vi håpe på at morgendagen bringer med seg et bedre resultat. Nå håper jeg bare dere er blitt litt klokere , håper dette innlegget var oppklarende nok. Så hva gjør Vivian når hun er lei?? Bare vent litt så skal jeg spørre….

PS : Jeg har funnet smittekilden til min forvirrelse , en 5 plass på blogglisten. Gubben er det verre med , hans smittekilde er fortsatt ukjent.

I dag er jeg bare lei , trøtt og sliten av at livet stadig må være en kamp. Helt fra den dagen tre små bokstaver rammet har jeg kjempet for mine rettigheter , kjempet for at min stemme skal bli hørt. Selv om jeg er heldig som har mange rundt meg så er ikke det bestandig nok , spesielt ikke når du stadig får kriger slengt imot deg fra et system så stort som forlanger at du alene må klare å kjempe deg igjennom.

Et program på mandag fikk kverna mi til å gå , Norge bak fasaden tok denne gangen opp rusproblematikken. To setninger traff meg spesielt hardt , for det kunne like så godt hvert ALS syke han snakket om.
“Det er en skam at ikke Norge klarer å ta vare på ett par tusen rusmisbrukere”
“Kreftpasienter får alt de peker på av medikamentell behandling , men rusmisbrukere får ingenting”

Det er nemlig ikke bare rusmisbrukere som ikke blir hørt , Norge klarer ikke engang ta vare på 400 ALS syke. Vi får ikke prøve medisiner , vi blir fratatt rettigheter fordi andre vet bedre enn “oss” , noen får faktisk ikke bestemme selv om de fortsatt vil leve , og hver gang vi prøver å fortelle hvordan livet med denne sykdommen virkelig er så rister de bare på hodet og ser en annen vei.  Så ja jeg er enig , det er en SKAM at Norge ikke klarer å ta vare på sine egne!!!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg blir sakte men sikkert henrettet hver eneste dag , helt skjult for omverden sitter jeg og råtner bort. Jeg er en av dem som fikk det korteste strået , jeg er en av 400 som lever med en sykdom “ingen” vil høre om. Med “ingen” mener jeg våre folkevalgte , noen ganger føles det som om vi ikke eksisterer i det hele tatt!! For vi er mange som har prøvd å få de til å lytte , men så fort de går ut døren blir vi igjen glemt.

Et rigid system gjør livene våre umulig , vi møter stengte dører uansett hvilken vei vi går. Usynlig sitter vi bak lukkede dører mens vi roper etter hjelp , men vår svake stemme drukner i et hav av paragrafer og retningslinjer. Stadig hører jeg det , en setning går igjen rundt meg. “Vi vet best” er en frase som går igjen , det er nemlig ikke JEG som vet best om hva som fungerer , det er det alle andre som gjør.

Jeg som er syk kan da umulig vite hva som er best for meg selv , vi blir bedt om å høre på de som har “erfaring”. Men da har jeg bare et spørsmål , erfaring med hva??? De som påstår de har erfaring med denne sykdommen har jo ikke ALS , men likevel “tror” de at de vet best. “Tro” kan du gjøre i kirka , jeg har ikke tid til å vente på at du en dag får rett.

Livet med denne sykdommen er umenneskelig , den er ditt aller største mareritt. Et mareritt du må leve med hver eneste dag , og når du legger deg om kveldene ber du kun om en ting. “LA MEG VÅKNE OPP” roper du stille ut i nattemørket , likevel sovner du vel vitende om at neste dag blir ved det samme. En ny dag betyr en ny kamp, og jo lenger vi holder ut jo større blir kampene.

Det føles som en straff at jeg fortsatt lever , og for hvert hinder jeg kommer over jo større blir neste hinder. Min stemme er blitt til et ekko mellom to fjell , to fjell hindrer min stemme i og nå frem. Men det er ikke bare min stemme som gir et ekko , 400 ALS syke roper om det samme mens de i det stille planlegger sin egen begravelse , “HJELP OSS NÅ!!!” Det er bare trist som fa#n….

Jeg er sliten i dag , ballen full av problemer slutter aldri å rulle.
Uansett hvilken vei jeg ser så er de der , utfordringene står i kø.
Høye som fjell ruver de over meg , sakte men sikkert omringer de meg en etter en.
Rømningsveier eksisterer ikke , alt du kan håpe på er at du finner en liten sprekk der du kan få litt fred.

Du kan tro jeg ble provosert når jeg så hva en helsebyråd hadde svart , ja jeg ble mer provosert enn begge de to ufine mailene til sammen. På et kontor sitter de , bak lukkede dører gjemmer de seg bak fine setninger og fraser. Ja for det ser jo så fint ut gjør det ikke? At en helsebyråd har samme filosofi som oss? Men sine medarbeidere kan hun ikke svare for , alt hun kan gjøre er å “håpe” på at de lytter.

Takk og lov for små lysglimt sier jeg bare , og ikke minst takk og lov for dere lesere. Gubben ble spesielt glad i deg når han kom hjem , nok engang hadde bloggen til kjerringa kommet han til unnsetning. For i går kveld ble jeg kontaktet av en dame , og hun kunne fortelle at arbeidsplassen hennes hadde ved til salgs. Så da var det bare for meg å sende assistenten bort for å hente , og plutselig var fire sekker ved trygt plassert under taket på yttersiden her. Så tusen takk kjære Wenche , nå slipper gubben rive ned huset i jakt på fyringsved.

En liten tass har også fått tankene mine over på noe annet , jeg er så glad for at vi tok det valget om å skaffe oss en ny hund. Han gir meg så mye glede hver eneste dag , og det skjer stadig noe nytt med en liten valp i hus. Nå er han blitt så tøff at han jager hjemmesykepleien rundt her , hver gang de kommer inn med sine blå skotrekk på er han klar for jakt. Men ingenting slår mor sine bare tær , de er blitt et fast frokostmåltid hver eneste dag.

Nå har han oppdaget det samme som vår forrige hund , nemlig at varmekabler er gull verdt. Vi fikk litt panikk i dag når vi ikke fant han med engang , han var ikke på noen av sine faste plasser. Yttergangen har nemlig hvert litt skummel frem til nå , han har holdt seg unna frem til idag. Men idag oppdaget han hvor varmt og deilig det gulvet var , og der fant vi han sovende mellom ett par sko.

Men det var ikke det eneste han oppdaget idag , for når han gikk forbi speilgarderoben i gangen innså han at han ikke var alene. Plutselig fikk han en lekekamerat , og denne lekekameraten var mer enn villig. Det er noe av det herligste jeg har sett , han skjønte ingenting der han for frem og tilbake. Men når jeg sa til gubben at vi måtte skaffe Simba en virkelig lekekamerat så var talen klar , men den talen egner seg ikke på trykk.

Jeg har nå inntatt streikeposisjonen i godstolen , og her tror jeg at jeg blir værende i kveld. Ja ikke at jeg har noen andre valg da. Men i morgen er en ny dag med nye muligheter , eller rettere sagt utfordringer som må løses. Nå håper jeg bare på litt påfyll av krefter i løpet av natten , for i morgen må jeg igjen brette opp armene og gjøre noe….