Måned: februar 2021

Nei dette er ingen clickbait overskrift , faktum er at jeg ikke visste hva en clickbait overskrift var før jeg begynte selv å blogge. For de av dere som er like uvitende som jeg engang var så skal jeg prøve å forklare , eller overlate det ansvaret til noen andre som kan definere dette bedre. Under ligger en definasjon på dette temaet , et tema som er høyt diskutabelt.

Klikkagn (fra engelsk clickbait), i blant stavet klikk-agn, er en nedsettende betegnelse på en «villedende eller overdreven tekst eller bilde som skal få folk til å klikke på en lenke på en nettside».

Så får å ha mitt på det rene så er min overskrift akkurat det den tilsier , jeg har gruet meg sånn for opplæringen i dag at jeg fikk mareritt i natt. Aldri har jeg våknet mer svett , det rant av meg når jeg våknet. Men istedenfor at jeg skal prøve å forklare hva dette dreier seg om , så tar jeg dere heller med inn i drømmeland , her kommer min drøm.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er helt stille i rommet , en svak tikkelyd fra klokken på veggen er alt jeg hører. Jeg prøver å fokusere på hva viserne viser , en liten sprekk i gardinen gir fritt spillerom for dagens første lysstråler. Plutselig hører jeg det , en bil kommer opp på plassen. I det bildøren blir smelt igjen går startskuddet for at min dag kan begynne , klokken er nå blitt 09.00.
Men noe hørtes annerledes ut , en buldrende lyd nærmet seg ytterdøren. Det første jeg tenkte var at gubben hadde kommet hjem , men disse skrittene var enda tyngre enn det jeg var vant med. Skrittene stoppet utenfor soveromsvinduet mitt , så nærme at jeg kunne høre den tunge pusten gjennom veggene. I løpet av et sekund hadde vinduet blitt neddugget , og de små istappene som hang fra taket ble forvandlet til en rennende elv som laget spor i en neddugget rute.
Kroppen var den som oppfattet faresignalene først , hårene på kroppen reiste seg og hjertet banket. Det eneste jeg tenkte var at jeg måtte få tak i hjelp , men de tunge skrittene hadde fått en datamaskin til trille bortover gulvet. Hjelpeløs og vettskremt ble jeg liggende å lytte , kunne det være en bjørn? Plutselig ble det stille igjen , så stille at jeg nesten trodde jeg hadde drømt. Tikkingen fra klokken på veggen fylte igjen rommet , en etter en muskel slapp taket under meg.

Akkurat når jeg trodde faren var over ble en skyvedør dratt sakte opp , med store øyne stirret jeg skrekkslagent mot døråpningen. Jeg trakk et lettelsen sukk når jeg så hvem det var , det var bare min assistent som kom. “God morgen , er du klar for å stå opp?”
Gjett om jeg var , det skulle bli godt å få et laken vekk fra ryggen. Men det var da det kom , en setning ble starten på et mareritt. “Du må hilse på Ulfrid (oppdiktet navn selvfølgelig), hun skal ta deg opp i dag.”
Plutselig hørte jeg det igjen , en buldrende lyd var tilbake. De tunge skrittene fikk glassene i vitrineskapet til å klirre , gulvet knirket faretruende for hvert skritt som ble tatt. En skygge fylte plutselig døråpningen , jeg kunne kjenne hvordan øynene mine var på vei til å poppe ut. “Hils på Ulfrid”, mens jeg lå og kaldsvettet var min assistent helt upåvirket. Jeg kunne ikke tro det jeg så , noe som jeg ikke kunne bestemme meg for hva det skulle være var nå på vei inn døren.
Hun var så høy at hun måtte gå ned på kne for å komme inn døren , og siden hun var like bred som døren så måtte hun krype sidelengs inn. Vel inne strekte hun seg opp , og i det hun skallet hode i taket svartnet det for meg. Hun tok tak i meg med to fingre , og knipset meg opp på en av de fjellknausene som lignet på skuldre…

Det var det siste jeg drømte , og jeg bråvåknet når assistenten sto i døra og sa god morgen. Men når en lyd igjen kunne høres fra stuen innså jeg det , panikkslagen kom jeg på at deler av drømmen var sann. Det var opplæring i dag , dagen var nå kommet. Men når assistenten ropte henne inn må jeg innrømme at jeg ba en stille bønn , “vær så snill , ikke la hun hete Ulfrid!”

Plutselig sto hun der , liten og nett med et smil i ansiktet. Phu , et stort sukk fylte rommet , det er lenge siden jeg har vært så lettet som jeg var i morges. Men det var da jeg innså det , alt dette er gubben sin feil! Ja selvfølgelig var det sånn , herjingen til gubben har gått til hodet på meg!! Heldigvis for han var jeg så lettet at jeg ikke klarte være sint , og det tror jeg han også er lettet over der han sitter.
Det var i det minste en av oss som ble glad i dag , premien jeg hadde lovet en liten gutt kom idag. En stor eske sto og ventet på han når han kom hjem , det ble rene julaften når han kom stormende inn i en liten stue. Et rødt lasersverd og en koffert med Star Wars matboks og drikkeflaske ble redningen i dag , og når en liten gutt begynte å danse på gulvet av lykke så ble nattens mareritt glemt….

Den siste tiden har jeg kjent på det , en følelse av håpløshet har vendt tilbake.
Det har vært så mye “tull” i det siste , unødvendige påkjenninger jeg gjerne skulle vært foruten. Kommunen som prøver å overkjøre oss , en stadig sviktende BPA ordning , og spikeren i kisten , to anonyme meldinger som fikk begeret til å renne over.

Mitt eneste ønske er å bo hjemme med mine kjære , men ikke for enhver pris. Jeg har fått høre at jeg er vanskelig , ja og kravstor. Jeg må heller være fornøyd med det jeg blir tilbudt. Men når de tilbudene jeg blir tilbudt ikke fungerer hva skal jeg gjøre da? Skal jeg bare riste på skuldrene og la det gå sin gang? Skal jeg bare overse at de samme feilene blir gjort om og om igjen , selv om det er meg det går utover?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Utifra meldinger jeg har fått fra andre syke så er ikke jeg den eneste som er “kravstor” , vi er mange som sliter med de samme problemene. Selv om det gjør vondt å høre at andre også sliter så gir det meg også en slags trøst , for da er det ikke bare meg som er “vanskelig”.
Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag , hver dag har jeg og min mann etter beste evne prøvd å få en ordning til å gå rundt.

Men når man stadig får høre at det er vår skyld at bemanningen ikke strekker til , eller at turnusen ikke går opp så gjør det fryktelig vondt. For begge disse områdene er utenfor vår kontroll. Jeg fikk melding fra en annen ALS syk i går , og han sa en setning som stemmer så altfor godt. “Assistentene er så godt beskyttet at det går utover brukeren av ordningen”. For noen ganger føles det nettopp sånn , vi som har bruk for en BPA ordning blir ikke beskyttet.

De må gjerne mene at jeg er både kravstor og utakknemmlig , men hvis det er det jeg må være for å få litt livskvalitet så lever jeg godt med det stempelet. For hvorfor skal jeg finne meg i alt mulig bare fordi jeg er syk , hvorfor skal jeg måtte holde mine meninger for meg selv bare fordi kroppen forfaller. Hvorfor kan ikke jeg stille krav på lik linje som alle andre , hvorfor skal min stemme være mindre verdt bare fordi jeg har fått tre små bokstaver?

Så ja jeg er litt lei , lei av å høre at det stadig er min feil. Lei av å høre hvor vanskelig jeg er , hvor dårlig jobb meg og min mann gjør. Jeg er lei av å stadig måtte kjempe en kamp , en kamp jeg gjerne skulle vært foruten men som stadig dukker opp. Men jeg har ikke noe valg , dersom jeg skal få mest mulig ut av min siste tid her på jorden så må jeg kjempe.

Det har vært stille fra kommunen lenge , litt for stille syns jeg. De har sluttet å kontakte meg direkte , nå går de over hodet mitt og ringer min mann. Han er blitt deres mellomledd , han er den som må formidle videre til meg. Jeg har sendt flere mailer , prøvd og sende over mine tanker om de utfordringer vi står i. Men jeg får ikke noe skriftlig svar tilbake , de ringer heller min mann. Dette bekrefter bare min redsel , følelsen av å bli overkjørt er reell.
Når jeg var hos frisøren ringte min mann sin telefon , jeg skjønte med en gang hvem det var. Så nå holder jeg på å skrive ned våre ønsker , våre ønsker for livet videre. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at våre ønsker kommer frem i denne kampen , og håpe på at noen vil sette seg ned og lytte…

Jeg hadde nesten glemt det i går når jeg la meg , men jaggu kom jeg fort på det i dag når jeg våknet. En litt forsinket buldring i trappa påminnet meg om det jeg hadde tilsynelatende fortrengt , i dag skulle gubben være hjemme! Bemanningen er like ille enda , den ene jeg har på dag jobber på spreng. Men i dag kunne hun ikke , og da må gubben tre inn som assistent. Noe som selvfølgelig er veldig hyggelig for meg , selv om det går litt fort i svingene til tider så er det alltid godt med litt alenetid bare vi to.

Nei den siste setningen kan dere bare stryke ut , alenetid er ikke eksisterende i dette huset. Med unger på hvert rom og en vilter liten tass er ro blitt en mangelvare , her skjer det noe hele tiden.  Helt ærlig så skjønte jeg ingenting i dag når jeg våknet , men det er ikke noe nytt når det kommer til gubben min. Lavmælt banning kom fra yttergangen , og like etter ble baderomsdøren åpnet. Lyden av dopapir som ble revet av dorullen fikk meg til å forstå hva som hadde skjedd , en liten valp hadde hatt et uhell i gangen. Men det er nå gubben gjør noe som jeg ikke kan forstå meg på , for istedenfor å gå inn igjen på badet for å kaste papiret så valgte han å gå rundt.

Med rundt mener jeg den lange omveien GJENNOM mitt rom , uten et eneste ord smelte han opp begge skyvedørene. Trampende marsjerte han gjennom soverommet mitt , etterlot seg begge dørene åpne , for så og gå ut i yttergangen igjen. Den eneste døren han lukket var baderomsdøren ut til gangen , resten sto på vidt gap. Egentlig er det utrolig at jeg blir overrasket lenger , for dette er slettes ikke en uvanlig oppførsel når det kommer til min mann , heeeele dagen holder han på med sine uforståelige fakter. Stille sitter jeg og observerer han , jeg får underholdning bare ved å se på han.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden min datter har hjemmeskole de fleste dager i uken så har hun også hvert hjemme i dag , noe som igjen har gitt meg ekstra underholdning. Min datter er fantastisk på alle mulige måter , men på et punkt kan hun gå meg på nervene. Hun ELSKER å diskutere , men det hun er ekspert på er å kverulere. Aldri finn på å ordlegge deg feil i nærheten av henne , og aldri prøv å argumentere mot henne , jeg kan love deg at du må gi tapt til slutt. Meeeen når det er sagt så er det en person i huset som er hakke verre , og det er gubben så klart.

Når de to setter i gang er det bare å rømme huset , eller i mitt tilfelle skalke alle luker. Dagen i dag har gått med til å se to par lepper bevege seg , selv en travkommentater ville hatt vanskeligheter med å følge det tempoet. At de ikke blir svett forstår jeg ikke , for det renner av meg her jeg sitter. Først når min datter dro på fotball trening ble det fred og få , men hun hadde ikke før gått ut døren før døren gikk opp på ny.

En hoppende glad gutt kom inn , og idag kom han med hendene full av gaver til mor. Det er i det minste en som har forstått hvem som er den virkelige sjefen i huset , en selvlaget krone ble beviset på det. Han hoppet opp på fanget mitt og satte seg godt tilrette , det ble en fin stund for mor og sønn. En krone ble godt plassert der den hører hjemme , og der skal den forbli resten av kvelden. Alt jeg trenger nå er en elektrisk klubbe , slik at jeg kan slå i bordet når det trengs….

Det er vel en kjent sak at jeg har brukt mye tid på å planlegge min egen begravelse , mine siste ønsker er skrevet ned for lengst.
Jeg vet hvor tungt det kommer til å bli for mine kjære , så når den dagen kommer vil jeg at alt skal være klart.
Kanskje er det vanskelig å forstå , men på mange måter føler jeg at dette er den eneste kontrollen jeg har igjen.

Men aldri hadde jeg sett for meg at det var så mange ting jeg måtte tenke på , hvor mye det er å ta stilling til.
For eksempel hvor mange ulike kister det er , og at du kan velge selv hvilket stoff du kan kle den med. Jeg tror neppe det vil bry meg så mye om jeg ligger på silke eller tre når den dagen kommer , noen ligger jo bedre i kista enn i senga de har brukt hele livet.
Det samme er det med urner , her er det noe for enhver smak. I tillegg har du sanger , salmer , blomster , mine siste ord som skal leses opp , hvor jeg vil bli gravlagt , en preken , hvem som skal bære kisten , og sist men ikke minst , seremonien etterpå .

For meg er døden blitt et naturlig samtaleemne , døden er på en måte blitt mitt eneste faste holdepunkt i livet.
Jeg vet den dagen kommer før eller siden , og jeg føler meg heldig som har en mulighet til å planlegge min egen død.
Det er kanskje en rar ting å si , men det gir meg en trygghet på et vis.

Jeg har et ønske om å “rydde” opp etter meg , gjøre det enklest mulig for mine kjære når den dagen kommer.
Det er nok verre for dem å prate om dette temaet enn for meg , men av og til kommer de med spørsmål.
Noen ganger ut av det blå , og andre ganger når vi havner inn på temaet.

Men igår kom det ut av det blå , de vet at jeg svarer uansett.
Som regel så kan jeg gi et svar uten å tenke meg om , men ikke denne gangen.
For igår kom et spørsmål jeg ikke har tenkt over enda , jeg har vel tenkt at den biten får være opp til mine kjære. Men nå sto han der og ventet på svar , et lite spørsmål ble hengende i luften.

“Hva skal stå på din gravstein?”

I dag ble det en brå start på dagen , stillheten ble plutselig brutt av en hylende lyd. Hadde jeg ikke vist bedre så skulle man nesten tro vi hadde fått ulver på besøk , og nå tryglet en liten ulv om hjelp. Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde , men at en liten valp fikk vondt var det ingen tvil om. Det er når slike ting skjer at jeg hater denne sykdommen som mest , alt jeg ville var å løpe ut i stuen og redde en liten valp fra alle farer. Jeg har en mistanke om at han hadde blitt tråkket på , det er så fort gjort med en liten tass løpende rundt.

Heldigvis gikk det bra denne gangen , det var ikke noe som tydet på at han hadde fått noen varige men når jeg sto opp. Lykkelig stormet han inn på rommet mitt med logrende hale , og når tærne mine traff gulvet så tror jeg alt var glemt. Men det en liten tass ikke visste var at dagen for han var så vidt begynt , for i dag hadde mor booket time hos dyrlegen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det var min eldste sønn som fikk i oppdrag og følge en liten tass , det var nå vaksine tid. Fra dyrlegen fikk han de beste skussmål , vårt nye familiemedlem var perfekt på alle mulige måter. Lagt på seg hadde han også gjort , ett blankt kilo kunne leses av vekta. Aldri har jeg sett en hund være så lykkelig over å få komme hjem igjen , og aldri har jeg blitt mer rundsleiket enn det jeg ble i dag. Han la seg godt tilrette på fanget mitt , og der lå han i to timer og sov så godt.

Men når det gikk i ytterdøren her så bråvåknet en liten tass , hvem var det som kom nå mon tro?? En liten gutt kom som vanlig hoppende inn i min lille stue , og da var ikke mor mye verdt lenger. To små forflyttet seg til sofaen , og der ble jeg vitne til nok et idyllisk øyeblikk.

“Nå har jeg deg”

“NEI Simba , slipp jakkesnoren min!”

“Er den like hel mon tro?”

Dessverre ble den idyllen fort brutt , ja i hvertfall for mitt vedkommende. For når gubben satte seg ned ved min side innså jeg at det ikke bare var vasken som hadde problemer med avløpet , nå var det gubben som hadde fått problemer. Hadde han bare fått et tett avløp skulle jeg ikke sagt noe , men her var det tvert om som ga problemer. Det dirret i veggene her når gasslekasjen smalt , og like etter fylte rommet seg med en stinkbombe av det dødelige slaget.

“GÅ UT” ropte jeg , men da var skaden allerede skjedd. Gubben satt tilsynelatende helt upåvirket ved min side , men når jeg klarte å åpne øynene igjen innså jeg at også han var blitt litt bleik om nebbet.
“HYSJ! Æ kan ikke bevege mæ for da svimer æ av!”

Ja sånn går nå dagene her i huset , man vet aldri hva neste dag vil bringe med seg. Men nå har jeg sendt gubben til staking på det eneste rommet i huset som tåler slike påkjenninger , jeg tror faktisk en tett vask har tatt hevn på flere måter enn en. Neste gang bestiller jeg rørlegger , for i dag ble det helt tydelig at gubben ikke tåler slike uventede titler…

Jeg trodde knapt jeg var våken i går når gubben kom utrustet hjem fra jobb , med hendene fullastet av utstyr gliste han mot meg.
Jeg tror ikke jeg har sett et bredere smil på gubben før , det var større enn selve gliset på bryllupsnatta.
Som en unge sto han stolt og viste frem det nyinnkjøpte utstyret , nå skulle en tett vask virkelig få kjenne på hvem som var sjefen i dette huset!!

En liten gutt stirret storøyd opp på sin far , det var nesten så jeg kunne lese tankene hans.
For hva hadde egentlig skjedd med en ellers så sliten far , hvem hadde skylden i denne mirekaløse forvandlingen??
Svaret lå på kjøkkenet , og nå stormet gubben full av iver nettopp den veien.
En liten gutt fulgte selvfølgelig hakk i hel , han kunne jo ikke gå glipp av dette opptrinnet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For første gang på 13 år kunne jeg høre gubben plustre mens han jobbet , noe som igjen vekket alle faresignalene hos meg.
Så jeg gjorde det eneste riktige , jeg ropte en liten gutt ut til meg.
Jeg tok nemlig ingen sjanser med en plystrende gubbe , en liten gutt fikk heller vente til glosene begynte å komme , da var det i det minste litt tryggere.

Plutselig hørte jeg det , pumpa hadde blitt dratt frem.
Surklelyder som minnet mer om en våt natt på byen fylte huset.
Jeg kunne nærmest høre hvordan en vask strittet i mot , men nå hadde overmakten bestemt seg.
Vakumlydene ble stadig høyere , to arbeidshender ga alt i kampen mot en sta vask.

Men nå var gubben gått lei , han dro frem det største våpenet han hadde.
En pumpe på størrelse med en liten ubåt ble hentet frem , nå var det ingen kjære mor lenger.
Gubben plasserte pumpen og dro til , men at det skulle gå på første forsøk hadde han nok ikke regnet med.
Men nå hadde en vask tydeligvis fått nok av den harde behandlingen , likevel hadde den en siste overraskelse på lur.

For i det gubben dro til så var det som om jeg kunne høre det , en hånlig latter fra en tett vask.
En vask hadde bestemt seg , hvis det var åpne rør han ville ha så var det åpne rør han skulle få!!
Et brak kunne høres fra kjøkkenet , en gubbe hadde gått på ræv.
En vask fikk siste ordet , men selv om rørene nå er åpne, så klarer jeg ikke bestemme meg for hvem som vant til slutt…

Som vanlig ble jeg lempet i seng i går kveld , først nå vet jeg hvordan tøydukke Anna har det. Hver gang gubben tar tak i fjernkontrollen til godstolen skjer det , jeg kan se i sidesynet hvordan han gjør seg klar. Nei jeg snakker ikke om gubben , etter den hendelsen med vasken tror jeg neppe han hadde vært klar for noe som helst. Det er nemlig en i huset som har hakke mer energi , og når mor sine føtter nærmer seg gulvet så vekkes jaktinnstinktet.

Etter tennene hang han seg fast , gubben heiv meg over skuldrene mens en knurrende løveunge satt som limt til sokkene mine. Aldri har et dobesøk vært mer actionfylt , dramaet fra kjøkkenet hadde nå forflyttet seg til badet. Selv på do fikk jeg ikke fred , en liten gnager hang fortsatt fast. Bannende rev gubben av meg klærne , og når klærne begynte å fly rundt i rommet fikk en liten gnager noe annet å tenke på. Jeg vet ikke hva som fløy høyest , klærne eller en liten gnager. Det var salto og høye hopp , jeg følte i et lite øyeblikk at jeg var tilbake på sirkuses.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter en heseblesende økt ble jeg endelig lagt i senga , føttene var nå ute av rekkevidde for en liten gnager. Pipelyder kunne høres under meg , lettere snurt gikk en liten pelsdott ut på badet. Det var ikke før jeg sto opp i dag at jeg oppdaget hva han hadde gjort , for hvor var egentlig sokkene mine blitt av?? En leteaksjon ble satt i gang , og det gikk ikke lang tid før mysteriet var løst.

Du kan trygt si at en firbeint venn har funnet seg godt tilrette , galskapen til resten av familien har smittet over på vårt minste familiemedlem. Nattevakten har prøvd flere ganger i natt og tatt de ifra han , men en liten gnager har voktet de godt. Det var så vidt jeg fikk de på meg i morges , en sko måtte brukes som byttehandel. Jeg vet ikke hva som skjer for tiden , kanskje en der oppe har endelig forstått at denne kjerringa trenger litt liv og røre?

Når gubben i tillegg kom hjem og fortalte at han hadde lagt en plan så kjente jeg at det svimlet litt for meg , nå var Plumboen byttet ut med en vakumpumpe. Så når gubben for med guttungen på fotball trening etter middag måtte jeg igjen be en stille bønn , “Kjære Gud , gi min mann veiledning på sin vei mot vasken , og sørg for at vakumet havner på rett plass , AMEN…”

Frezzzz , små freselyder kan høres fra kjøkkenet , gubben har jeg ikke sett på noen timer nå.
Sist jeg så han lå han på alle fire , en vask måtte til for å få gubben ned på kne.
To fulle Plumbo flasker ble kjøpt inn , gubben tok fatt på rørene med nytt pågangsmot.
Med hevn i blikket satte han i gang , ingen tette rør skulle få hamle opp med han.

Mor sin rosa bøtte ble funnet frem , lavmælte gloser konstanterte at fargevalget til mor ikke var helt optimalt.
En svart bøtte ble skrevet på handlelisten til neste dag , han var da tross alt Mann!
Med en rosa bøtte og en skiftenøkkel i hånd stormet han mot kjøkkenet , de tunge skrittene ga sangen “Rumba med Gunn” ny mening.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg kikket litt nervøst på klokken , tre timer kunne leses av.
Tre timer siden forrige livstegn , det kunne da umulig være bra.
Jeg ble sittende og vurdere mine alternativer , kanskje vi måtte vurdere å skaffe hjelp?
Men bare det å ymte frempå at gubben ikke helt passet som rørlegger estimerte jeg som en litt for stor risiko , jeg vet nemlig hvem jeg er gift med.

Freselydene ble stadig høyere , noe var det som kokte der ute.
Nervøst prøvde jeg å rope , lydene tilsa at noe holdt på å gå i luften.
Glosene hadde stoppet for lengst , noe som tydet på at det var fare på ferde.
Nå hadde freselydene nådd kokepunktet , med øynene lukket ba jeg igjen en stille bønn. Gud har kanskje gått lei , for nå kunne en ny lyd høres fra kjøkkenet.

Et høyt smell fylte huset , tyve sprengte heliumballonger kunne ikke matche dette smellet.
En liten pelskledd tass hoppet til , under sofaen søkte han dekning.
Sakte åpnet jeg øynene , panisk kikket jeg meg rundt.
Jeg trakk et lettelsen sukk når jeg så at veggene sto enda , jeg hadde ikke forflyttet meg mer enn en meter eller to.

Plutselig kom jeg på gubben , og nå gjorde jeg det eneste jeg kunne.
Jeg fylte lungene så godt jeg kunne , og ropte fra full hals.
“LEVER DU!” , ja det var min første tanke.
Det var da jeg hørte det , det første livstegnet på mange timer.

“Aaaaatsjo , harrrrrk , jaaa , harrrrrrk” 
Et spakt ja kunne høres mellom lyden av hosting og harking , og ut i stuen kom en fortumlet krokbøyd finnmarking. To store øyne hadde problemer med å fokusere , med et flakkete blikk stirret han på meg. Kritthvite flekker hadde dukket opp på et skallete hode , først var det mel og nå var det Plumbo.

Etter tre timer kunne vi konstantere at en tett vask vant første kamp , og etter synet av en kritthvit gubbe så tror jeg det blir den siste.
For nå har mor satt foten ned , jeg har frarøvet gubben sin nye arbeidstittel.
Så nå er jeg på jakt etter en rørlegger med erfaring , men jeg har en mistanke om at vi kanskje må få tak i en snekker også…

I dag har alt som kunne gått galt gjort nettopp det , fredag den 13 er ingenting sammenlignet med dagen i dag. Det begynte allerede i natt , bipap masken begynte å skape seg så jeg ble tvunget til å ta den av etter bare to timer. Det skulle jeg aldri ha gjort , for det medførte til at jeg var svindårlig når jeg våknet idag. Enda en indikasjon på at jeg er blitt dårligere , ikke akkurat en perfekt start på en morsdag.

Jeg kom meg ikke opp før 12.30 , og i det jeg ble satt i godstolen angret jeg på at jeg ikke bare holdt senga. For på kjøkkenet var gubben og min datter i full gang med bollebaking , hun hadde stått tidlig opp på en søndag for å hjelpe til med å bake fastelavens boller. Det gikk imidlertid ikke lang tid før noen ulyder kunne høres , denne gangen var det ikke bare min mann som spydde ut gloser. Det synet når både gubben og min datter plutselig sto fremfor meg kommer jeg aldri til å glemme , heldekket av mel stirret de på meg med et oppgitt blikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Det bli fa#n mæ ingen boller av dette hær”
Et brett ble holdt fremfor meg , 16 inntørkede rosiner ble vist frem. Jeg skjønte ingenting der jeg satt , lurte fælt på hvilken oppskrift de hadde fulgt. Hadde de hevet i det hele tatt , når jeg så på brettet så var det lite som minnet om fastelavens boller. Jeg prøvde hardt å holde meg alvorlig , men inni meg gapskrattet jeg. Men boller måtte vi jo ha , så med mor sine instruksjoner satte Helan og Halvan i gang med en ny deig.

Det første jeg anbefalte var å bruke håndmikseren til å elte deigen , da blir den både luftig og myk. Men det gikk ikke lang tid før nye gloser igjen kunne høres , og når et hyl som like gjerne kunne kommet fra en ulv kunne høres , ja da innså jeg at dette ikke var rette dagen å bake på. Jeg aner ikke hvordan de har klart det , men at det er en ny Guiness rekord i kløneri på kjøkkenet er jeg ikke i tvil om.

Ledningen på håndmikseren hadde på mystisk vis forvillet seg opp i deigen , og tvinnet seg rundt eltekrokene som et slaktet skinn. Heldigvis klarte gubben å dra ut kontakten før det gikk helt galt , det siste som manglet var at hele håndmikseren gikk i luften. Det var et øyeblikk der hvor jeg faktisk trodde at noe hadde gått i luften , for når de for andre gang sto fremfor meg så sto virkelig håret rett opp Halvan mens på Helan er jeg usikker på hva som vokste opp fra en blankpolert skalle.

Bolledeigen klarte vi å redde , men håndmikseren var det verre med. Etter at vi hadde renset bolledeigen for plastikdeler kunne vi hive bollene på steking , så var det bare for oss å krysse fingrene og håpe på det beste. Heldigvis ble det et vellykket resultat , ja jeg vet ikke hva som hadde skjedd hvis det ikke hadde gått denne gangen. Men når gubben plutselig ropte at vasken var blitt tett så var det bare å rømme huset , vi tok ingen flere sjanser. Så i dag gikk vi til bords hos mine foreldre med verdens dyreste boller på bordet , men så smakte de til gull også.

Nå har vi kommet hjem etter en god ettermiddag sammen med mine foreldre , de har disket opp med både middag og dessert. Gubben står nå på hodet under vasken og banner , mens jeg sitter her og ber en stille bønn. Hva kvelden bringer er det ingen som vet , jeg bare håper vi overlever lenge nok til å igjen få oppleve en ny dag…

Helt siden jeg gikk ut av fødestuen for fem år siden har jeg kjempet , kjempet for å være her lengst mulig med alle mine og spesielt en nyfødt gutt.
Når jeg sto der med en liten gutt i armene ante jeg ingenting om hva som ventet meg , en “bedøvet” fot skulle bli starten på et langt mareritt.

Alene satt jeg på et lite grått kontor da beskjeden kom , “du skal dø” ga ekko i en lang korridor i det jeg forlot et lite grått kontor.
Mørket var så altoppslukende at hjernen gikk i svart , det siste jeg tenkte på var rettigheter og søknader, naive meg trodde at alt skulle falle på plass av seg selv.
For jeg var jo døende , det måtte jo være en god nok grunn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har fortrengt mye fra den dagen , men en drosjetur har brent seg fast i mitt minne. I en drosje med tre andre pasienter ble jeg sendt hjem , alt jeg tenkte var “ikke bryt sammen nå!”  
Men når vi nærmet oss et lite grått hus kom tårene , tanken på barna som satt i total uvisshet på skole og barnehage fikk klumpen i halsen til å vokse.

Fem år er nå gått , mine øyne ser nå det jeg ikke så den gangen.
Det gikk ikke lang tid før jeg innså at en dødelig sykdom ikke var nok , stridsøksen måtte hentes frem igjen og igjen.
Jeg måtte krangle meg til en BPA ordning , jeg måtte purre på å få en ansvarsgruppe på plass. Psykolog kom ikke opp som et tema engang den første tiden , og hjemmesykepleie kunne jeg glemme hvis jeg ville ha BPA.

Jeg ble frarøvet det som skulle være min lykkeligste tid , jeg satt i trappa oppløst i tårer over at jeg ikke klarte å komme meg opp til min seks måneder gamle gutt , men kommunen mente fortsatt at jeg ikke var syk nok til å få hjelp.
Mine kamper har vært mange , alt jeg har idag har jeg svettet for. Jeg fikk til slutt både BPA og hjemmesykepleie , takket være media vant jeg frem.

Men ingenting av dette hadde gått hvis jeg ikke hadde klart å ta frem stridsøksen , en indre stridsøks for meg og for mine.
Derfor blir jeg provosert når jeg får kommentarer om å legge den ned , heller bruke tiden min på det som betyr noe. De får det til å høres ut som at jeg har et valg , at jeg bare kan la være å kjempe så vil alt ordne seg. Men det de ikke skjønner er at det finnes ikke noe valg , for at jeg SKAL få kunne bruke tiden min på det jeg vil så må jeg kjempe mot systemet.

Jeg kjemper nemlig ikke bare for meg selv , jeg kjemper for min familie også. Kjemper for at min mann skal få avlastning , både hjemme og når vi er på tur. Jeg kjemper for mine barn som har lyst til å ha mor med seg på aktiviteter , uten at vi er avhengig av far hele tiden. Jeg skulle gjerne ha lagt ned stridsøksen og bare gitt blaffen , men da må jeg også ofre min tid med familien.

Så ikke be meg om å legge ned stridsøksen , ikke skriv det i en kommentar som om jeg har et valg. Jeg nekter å ofre min tid med familien , jeg nekter å bare sitte hjemme uten mulighet til å oppleve nye ting. Da kunne jeg like godt flyttet ut , bodd på et eldrehjem og fått besøk hver uke. Alt jeg ønsker er å leve sammen med mine den siste tiden , lage nye minner som de kan se tilbake på. Derfor kjemper jeg , stridsøksen er fortsatt hevet den dag i dag….