Det føles som en hel evighet siden jeg lå og kjempet min hittil livs største kamp , det er nå gått ett år siden jeg lå og svevde mellom liv og død. Fremdeles husker jeg det som om det var igår , den følelsen av redsel blir jeg aldri kvitt. Det hele begynte med en lett forkjølelse , lite ante jeg den kvelden jeg gikk til sengs at jeg neste dag skulle måtte overbevise en ambulanse lege at jeg fortsatt ville leve.

Neste dag våknet jeg opp gispende etter luft , luften ville liksom ikke ned i lungene mine. Men som alltid ville jeg ikke innrømme det for meg selv , jeg prøvde å overbevise meg selv om at dette var nok forbigående. Min mann kom som vanlig inn til meg om morgenen , men som meg skjønte ikke han heller hvor alvorlig dette var.

Jeg klarte ikke og si noe heller , der og da hadde jeg mer enn nok med meg selv . Men jeg husker den tanken når far og sønn dro den morgenen , en tanke jeg har bært med meg siden.

“Kjære Gud ikke la meg dø her jeg ligger , ikke la meg dø alene”

Alt jeg klarte å tenke på var at det kunne jeg ikke utsette min mann for , gi han dårlig samvittighet til evig tid . For det hadde faktisk kunne vært tilfelle , den morgenen var jeg i ferd med å gi opp. Aldri har jeg vært mer redd , aldri har jeg følt meg mer alene. Men jeg holdt ut , i to lange timer lå jeg og heiv etter pusten.

Klokken 09.00 gikk ytterdøren opp , aldri har jeg vært mer lettet. Men nå måtte jeg bare klare å stoppe henne , jeg måtte hindre henne i og gå ut med en firbeint venn. Ikke vet jeg hvor jeg fikk krefter fra , men jeg klarte å rope såpass høyt at hun faktisk hørte. Det var bare en ting å gjøre , ringe 113.

Det første en ambulanse lege spør om er om jeg har takket ja , ja til livsforlengende behandling. Assistenten min ble helt paff , dette var ikke noe vi hadde pratet om. Jeg hadde ikke for vane å diskutere slike ting med assistentene , fremdeles har jeg ikke det. Jeg klarte heldigvis og forklare en akuttlege at ja jeg ville leve , behandling skulle jeg ha.

De neste to ukene ble de lengste i mitt liv , aldri har jeg vært lengre nede i kjelleren enn akkurat da. Legene jobbet på spreng med meg døgnet rundt , aldri har det sett mørkere ut enn akkurat da. Jeg husker mine foreldre som sto ved sengekanten , og alt jeg klarte å si var at nå orket jeg ikke mer. Jeg hadde gitt opp , det fantes ingen krefter igjen.

Heldigvis begynte til slutt alt arbeidet og gi resultater , og på tredje uken begynte behandlingen og virke. Dagen før 40 års dagen min begynte jeg å ane et lite håp , et lite håp om å overleve. Bursdagen kom og jeg var helt utslitt , familien samlet seg på et lite rom for å spise kake. Selv sovnet jeg av flere ganger , kroppen var helt nedbrutt. Den store festen jeg hadde sett frem til måtte avlyses , istedenfor ble min 40 års dag feiret på et lite sykehusrom.

Noen dager etter min store dag tikket det inn en mail , en mail som for meg ble starten på begynnelsen. For midt opp i all elendigheten kom det et lite lys , et lys som ga meg nye krefter. Mailen var fra mitt søskenbarn , et søskenbarn fra mitt barndomsparadis. Han ga meg verdens fineste bursdagsgave , aldri har jeg fått noe vakrere.

Et av mine dikt hadde gått innpå han , når han leste det klarte han ikke holde tårene tilbake. Ved hjelp av en gitar hadde han nå gitt mine små ord en melodi , ved hjelp av sin egen sangstemme hadde han gitt mine ord nytt liv. Der lå den , en liten fil med en liten sang. En liten sang som ble så stor , den traff meg fra første strofe. Alene på et sykehusrom lå jeg når de første strofene strømmet ut av en liten datamaskin , ute var det blitt mørkt.

Alle følelser kom strømmende ut , alt jeg hadde båret på av sorg og smerte vekket en sang til liv. En sang om mitt liv , en sang om en lengsel så stor. Nå nærmer det seg igjen en ny bursdag , minner fra en sykehusseng kom sterkt tilbake i dag. Jeg fikk aldri feire min store dag , mest sannsynlig vil jeg aldri få den store festen jeg engang drømte om. Men jeg fikk en sang , en sang som for meg ble starten på en vei tilbake.

Dessverre har jeg ikke fått tillatelse til å dele den med dere , men gudene skal vite at jeg har lyst. For meg finnes det ikke noen vakrere sang , jeg har skrevet teksten om mitt eget liv. Under ser dere det lille diktet som ble til en sang , en sang som reddet meg ut fra et bunnløst mørke. Så takk Robert , du skal vite hvor mye det betyr. Takket være deg fant jeg veien tilbake , din sangstemme ga meg håp når det så mørkest ut…

 

 

I min stue ser jeg 

Smilende og blid 

En livsglad jente

Som lager sin egen sti

 

 

Med fremtiden for sine føtter

En fremtid så god

På sine barn hun gløtter

Med en kjærlighet så stor

 

 

Drømmene var mange 

Der hun trippet lett på tå

Selv om nettene var lange

Arbeidet hun på

 

 

Fjellet hun elsket

Og bølgene så blå

Med en stødig hånd

Passet hun på sine små

 

 

Men brått var livet over

Sykdom rammet hardt

Mørkt, men ingen sover

Hjertet hennes brast

 

 

I den samme stue

Med små tårer på kinn

Sitter nå en dame 

Tung i hjerte og i sinn

 

 

Ser på bilder og tenker 

På det liv hun har hatt 

Hennes drømmer sykdommen senker

Men viljen har den ikke tatt… 

 

 

 

 

 

Reklame | Linc frisør

Jeg vet knapt hva jeg skal si , tårene renner her jeg sitter. Endelig var dagen kommet , jeg kjente det på hele meg når jeg våknet idag. Med sommerfugler i magen sto jeg opp , tiden kunne ikke gå fort nok.

Men før jeg visste ordet av det var tiden der , og inn døren kom et fyrverkeri av en dame. Jeg tror faktisk gubben møtte sin likesinnede idag , for dette var en dame som pratet rett fra levra. Huset ble fylt med latter , vekk var alle sorger fra en ellers så trasig hverdag.

Aldri har jeg ledd så mye som jeg gjorde idag , og aldri har jeg følt meg bedre ivaretatt hos en frisør. Inn kom hun med eska full , flere hårtuster med rødfarger ble lagt på fanget mitt. For det viste seg at denne dama hadde tenkt å ta det fullt ut , hele tre rødfarger skulle opp i mine lyse lokker.

Jeg er ikke den som sier nei , her var det bare å sette i gang. Men jeg må innrømme at jeg kvapp litt når jeg så fargen etter den var blitt blandet , og det var da jeg forsto at dette kom til å bli litt av en forvandling.

Etter både klipp og farge var unnagjort så var det bare å vente , ventetiden ble brukt til å pønske ut hvordan dusjingen av håret skulle foregå. Men dette var en dame som tydeligvis var vant til å kaste seg rundt , og før jeg visste ordet av det ble hun like så godt med gubben og meg inn i dusjen.

Dere husker kanskje hvordan det gikk forrige gang gubben skulle vaske ut fargen , da ble jeg våt fra topp til tå. Men ikke denne gangen nei , for det beste samarbeidet oppsto mellom en frisør og gubben. Det er ikke hver dag jeg har så mye selskap i dusjen , men så er det ikke hvem som helst som får lov til å dele dusj med meg og gubben heller da 🤣

For en service jeg har fått i dag , jeg har ikke følt meg så fin siden jeg var på Vixen. Jeg har kjempet mot tårene i tre timer idag , men når hun gikk ut døren så klarte jeg ikke holde meg lenger. Til og med gubben ble imponert , så imponert at han betalte mer enn det vi hadde avtalt. Det tror jeg aldri har skjedd før , og bare det sier mye.

Så kjære Linda , tuuusen millioner takk. Jeg har ikke ord nok når jeg skal forklare hva dette betyr , men du skal vite at det betyr så uendelig mye for meg. Takk for en fantastisk behandling , og takk for at du tok deg tid til å hjelpe meg. Så hvis dere bor i Bergen og trenger en frisør time så anbefaler jeg på det sterkeste denne dama , søk opp salongen hennes Linc frisør , jeg kan love at dere ikke vil bli skuffet.

Under kan dere se bilder av hele prosessen og ikke minst resultatet til slutt , jeg kan ikke slutte å smile her jeg sitter. Til slutt må jeg takke min kjære slektning som fikk denne dagen til å gå i oppfyllelse , Karen-Marie du er helt fantastisk 🧡

 

Trommevirvel takk…….

For en dag!!!

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må også være sykepleier , sykepleier for mitt eget liv.

Jeg blir fortvilet når jeg er den som må gi kunnskap ,  gi kunnskap de som egentlig bør vite.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må være sjef for andre mennesker , det er jeg som må sørge for at jeg får den hjelpen jeg trenger.

Jeg blir fortvilet når jeg stadig må gjenta de samme prosedyrene , selv nedskrevne gjøremål blir ikke sett.

 

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må sitte med et ansvar , et ansvar som er så krevende at selv de som er frisk blir tappet av krefter.

Jeg blir fortvilet når jeg stadig må påpeke om de logiske ting , logiske ting som ingen andre ser.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må opplyse om hva jeg trenger , opplyse om de innlysende ting.

Jeg blir fortvilet når mine kjære må stadig må ta over , gjøre den jobben andre egentlig skulle gjort.

 

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk må ha mer kunnskap , mer kunnskap enn de har gått på skole for å lære.

Jeg blir fortvilet når jeg hele tiden må ha oversikt , oversikt over alt rundt meg til enhver tid.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk ikke får leve mitt liv slik jeg vil ha det , min tid blir brukt til å passe på.

Jeg blir fortvilet når jeg hele tiden må sørge for , sørge for at jeg får den hjelpen jeg har krav på.

 

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk stadig må kjempe , kjempe en unødvendig kamp for retten til å leve.

Jeg blir fortvilet når jeg må bruke opp min dyrebare tid , bruke tid på å krangle meg til de rettigheter jeg har krav på.

Jeg blir fortvilet når jeg som er syk hele tiden må rope ut , skrike ut at våres liv er like mye verdt.

Jeg blir fortvilet over jeg ikke lenger føler meg trygg , trygg på at systemet gagner de som trenger det mest…

For en dårlig natt jeg har hatt , og det kan jeg takke senga for. Jeg tror jeg må be assistentene være litt mer forsiktig når de vasker gulvet inne på soverommet mitt , for jeg har en mistanke om at de ved uhell kommer borti slangen som fører luften inn i madrassen. Ja for i natt skjedde det igjen , luften bare forsvant ut av madrassen under meg. Jeg syns nemlig jeg lå så rart , jeg kjente at det var plutselig blitt så mykt under meg. Det faste underlaget hadde forsvunnet , og nå lå jeg nede i en grop.

Så du kan trygt si at jeg ikke var helt klar for å starte en ny dag i dag , og det var tydeligvis ikke gubben heller. For hver dag som går så står han opp litt senere enn dagen før , og idag var jeg sikker på at han hadde glemt at han skulle på jobb. En halv time senere enn normalt sto han opp , ja du kan tenke deg hvordan humøret var når han omsider kom inn for å se til meg. Humøret ble ikke akkurat bedre når han så hvordan jeg lå , han hadde slettes ikke tid til å være vaktmester nå.

 

Men sengen ble omsider blåst opp igjen  til det normale , og da kunne en stresset far løpe ut døren med en liten gutt under armene. Trøtt som en dupp ble jeg liggende igjen , det er alltid like godt å kunne sove litt til når huset er stille. Så når assistenten kom så følte jeg meg litt bedre , nå var det bare å komme seg opp.

I dag kjente jeg på det for første gang i år , jeg følte på stresset over at en høytid nærmer seg. Hvert år er det på det samme viset , jeg må vri hjernen for å finne på noe nytt som skal under juletreet. Med fire unger i hus er det ikke alltid like lett , ja for å ikke snakke om hva jeg skal ordne til gubben. Hvert år angrer jeg meg , angrer på at jeg ikke har startet tidligere.

Nå er det ikke bare barna jeg må ordne til , den øvrige familien må selvfølgelig også få noe. Det er heller ikke noe hjelp i gubben , nei her i huset er det mor som må sørge for at det kommer noen pakker under treet i år også. Så idag har jeg såvidt begynt med å lete på nettet , men det er ikke akkurat lett når man ikke vet hva man ser etter. Dersom dere har noen tips så rop ut , for jeg føler meg helt “lost in space” her jeg sitter.

På mandag fyller denne kjerringa hele 41 år , og i følge en liten gutt er det veeeeeldig gammelt. Det er rart hvordan humøret alltid endrer seg når det nærmer seg bursdagen min , bursdagen min ble aldri den samme igjen etter en spesiell hendelse. Far til en av guttene døde nemlig mens jeg var ute og feiret datoen for mitt liv , natt til 17.11.01 ebbet et altfor ungt liv ut. Siden den gangen har bursdagen min alltid vært preget av en sorg , alle følelsene kommer tilbake hvert eneste år.

Enda mer spesiell ble den etter at jeg ble syk , for hvert år som går føler jeg meg et skritt nærmere et endestopp. Det er vel derfor jeg gjerne vil feire så innmari mye , aller helst skal festen være større enn størst. Men nå blir det andre året på rad jeg ikke får feire slik jeg ønsker , og mitt eneste ønske er og fylle dagen med så mye glede og latter at all sorg forsvinner. Jeg vil feire livet mens jeg enda kan.

Men er det en ting som er sikkert så er det at dagen kommer , jeg blir ett år eldre i år også. Dagen blir nok å gå forbi i stillhet , men litt kos skal vi nok klare å få til. Nå er det i vertfall helg igjen og planene har blitt bestemt av en liten gutt. Det står pepperkake baking på planen for i morgen , for nå er en liten gutt lei av å vente. Men det jeg gleder meg mest til er en frisør time , nå skal denne dama ta juleklippen før det gror over alle støvleskaft…

Noen ganger blir jeg bare satt ut , nestekjærligheten blåser meg av banen når jeg minst aner det.

Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort for å fortjene en godhet så stor , jeg blir både ydmyk og rørt.

Nå skal det ikke så mye til før jeg tar til tårene heller da , i vertfall ikke dersom du spør gubben.

Han mener nemlig at jeg burde skru av krana litt mer , i følge han kunne jeg ha vannet hele Afrikas befolkning med kun en tårekanal.

 

Dere vet jo hvor frustrert jeg har vært over håret mitt , ja du er temmelig desperat når du utnevner en hårløs gubbe til frisør.

Men jeg så ingen andre muligheter , og du kan tro jeg har vridd hjernen min de siste dagene.

Jeg har lett på nettet etter noen som kunne komme hjem , men det var tydeligvis vanskeligere enn jeg trodde.

Til slutt ga jeg opp , og dere vet jo hvordan det endte.

 

For selv om mine to kjære prøvde å hjelpe så ble det ikke helt det samme , det er noe med den opplevelsen av å dra til frisør.

Plukke ut en farge og vite at resultatet blir bra , legge håret sitt i et par erfarne hender.

Og nå får jeg den muligheten , takket være en fantastisk dame som ringte sin egen frisør.

Så på lørdag skjer det , jeg får nå en frisør hjem til meg!

 

Det som imidlertid rører meg mest er tanken på denne dama , en slektning av meg som alltid gir med hele seg.

For selv hun egentlig har mer enn nok med sitt akkurat nå , så tar hun seg likevel tid til å hjelpe meg med å finne en løsning på det som egentlig er en bagatell.

Hun ringer sin frisør og ordner med en dialog , hun tar seg tid selv om hun har all grunn til å la være.

Derfor blir jeg så rørt , og jeg skulle så gjerne gitt noe tilbake.

 

Men med en kropp som ikke fungerer lenger så er det ikke mye jeg kan gjøre , alt jeg har er mine ord.

Jeg kan bare si takk kjære deg , takk for at du gir meg den største gaven.

En gave gitt fra hjertet , en gave som betyr så uendelig mye.

Så nå gleder jeg meg bare til å vise dere resultatet , for dette blir såååå bra…

 

Under ser dere to bilder , jeg klarer ikke bestemme meg for hvilken farge jeg liker best. Det blir spennende å se hva frisøren kan trylle frem , jeg kan nesten ikke vente 😊

Nå er gubben sin CV blitt utvidet , og nå er prosessen hårfarge godt i gang. Det var med hjertet i halsen jeg ble plassert i stolen sent i går kveld , dette hadde jeg aldri sett for meg. Men det hjalp litt at min datter også sa seg villig til å være med på prosessen , jeg hadde ikke nerver til å sette i gang med kun gubben sine hender på mine lange lokker. Så da var det bare å spenne seg fast og håpe på det beste , det var nå tross alt bare litt hår.

Jeg fulgte med på alt med falkeøyne , bruksanvisning var helt unødvendig når det var mor selv som skulle til pers. Fremfor speilet satt jeg og ba en stille bønn mens jeg kastet et siste blikk på de lange lyse lokkene mine. To uerfarne lærlinger innenfor frisøryrket sto med hver sin flaske i hånden , og jeg kunne se en antydning av små svetteperler i panna på gubben. Jeg ble ikke akkurat beroliget når jeg så hvordan fargeblandingen ble blandet , det var så vidt jeg kunne se flaska bevege seg i hånden på min datter. Det var akkurat som om jeg kunne se tvilen ta overhånd , hvordan skulle dette gå?

Igår skjønte jeg hvorfor gubben har vært så frustrert over håret mitt , for i går så jeg hvor langt det faktisk har blitt. Hvis det fortsetter slik så må jeg bestille en egen kiste til bare håret når den dagen kommer , så jeg tror at det nå er på tide å klippe seg. Men akkurat det tør jeg ikke sette en gubbe til , for trusler om glattbarbering har blitt nevnt ofte i det siste.

Jeg innså fort at to esker med hårfarge var ikke nok til håret mitt , og i vertfall ikke når gubben helte halve innholdet på to hårstrå. Aldri har jeg vært mer frustrert enn i går kveld , likevel kunne jeg ikke gjøre annet enn å prøve å veilede. Tålmodigheten ble satt på en prøve når min datter plutselig avbrøt maset mitt , jeg måtte jo bare stole på at de visste hva de gjorde. Men fargen ble omsider gnidd inn i hele håret , og nå var det bare å vente på resultatet.

Aldri har ventetiden vært lengre , jeg holdt pusten når gubben heiv meg i dusjstolen. Med halve kroppen fortsatt tildekket med klær ble jeg omhyggelig dusjet , og det var ikke bare håret som fikk seg en vask. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre om at buksa plutselig føltes ut som om den var blitt limt til kroppen , alt jeg klarte å tenke på var hvordan jeg egentlig så ut.

Så galt kunne det da ikke bli , jeg hadde jo valgt ut den lyseste fargen jeg kunne finne innenfor den nyansen jeg var ute etter. Likevel fikk jeg litt sjokk når jeg så meg i speilet , det så nemlig så innmari mørkt ut. Men når jeg sto opp i morges ble speilbildet litt lettere å takle , for nå hadde håret tørket. Resultatet ble faktisk bra , i vertfall bedre enn jeg hadde forventet. Men det var fortsatt mye hår som ikke hadde fått like mye farge , så det må vi ordne i helgen.

Hva gjør man ikke for kjærligheten sier jeg bare , gubben slutter aldri å overraske. Selv om det aldri hadde gått uten min datter , hun reddet situasjonen denne gangen også. Så nå gleder jeg meg til helgen , for jeg tror dette blir bra til slutt. Jeg er veldig fornøyd med fargen , ja og med to nye utlærte frisører…

Til deg min kjære , og til deg min vakre lille gutt.

En dag må dere takle livet alene , men jeg vil alltid være nær.

Mine ord vil leve videre , i hverandre vil dere finne meg.

Se opp på de hvite skyer , kanskje sitter jeg der og følger med…

 

 

Jeg ser dere. 

Hvordan din trygge, beskyttende hånd legger seg rundt små uskyldige fingre.

Jeg ser dere. 

Hvordan dine store armer holder han tett inntil ditt bryst, beskyttende, voktende mot alle farer. 

 

Jeg ser dere. 

Hvordan han lyser opp av glede når du kommer for å hente. 

Jeg ser dere. 

I dype, fortrolige samtaler om alle dagens hemmeligheter. 

 

Jeg ser dere 

Altoppslukende i leken, deg og han på en egen øy, der fantasien ingen grenser har

Jeg ser dere 

Du er kaptein , han er læregutt, med din visdom seiler dere trygt over de syv hav

 

Jeg ser dere 

små tårer renner nedover hans kinn, han trenger deg 

Jeg ser dere 

Du løper, på ditt fang er det trygt, med kjærlighet tørker du tårer, med din beroligende stemme blir alt bra igjen

 

Jeg ser dere 

Han er trøtt nå, han trenger hvile 

Jeg ser dere

Med dine sterke armer bærer du han, Ved hjelp av din søvndyssende stemme er han snart i drømmeland 

 

Jeg ser dere 

Det er på tide for meg å slippe taket nå

Jeg ser dere 

Jeg kan trygt dra, dere har hverandre 

 

Min kjære, jeg ga deg en gave, den mest dyrebare gaven som finnes, jeg ga deg han

Når du ser inn i hans øyne så ser du mine 

Vokt over han, for han bærer med seg en liten del av meg

Mine kjære, jeg ser dere 

hånd i hånd langs en støvete grusvei, dere er trygge, dere har alt dere trenger, dere har hverandre… 

 

I dag skjønte jeg ingenting når jeg våknet , klokken var nærmere syv og jeg lå fortsatt med masken på. Det var ikke før gubben tok affære at noe skjedde , nå må tydeligvis gubben ordne opp hele døgnet. Humøret er fremdeles ikke på topp , men denne gangen kan jeg ikke klandre gubben. Han kom nemlig med forsoningsgave i går kveld , eller det vil si han laget en forsoningsgave. Jeg var nemlig så sur igår at jeg plutselig kom på at jeg hadde glemt en ting , det var altfor lenge siden forrige måltid.

Ja når selv gubben hørte knurrelyder fra en liten mage så sier det sitt , det var tydeligvis på tide med en foringsrunde. Jeg hørte hvordan han kokkelerte på kjøkkenet , freselyder kunne høres fra en varm stekepanne. Klokken var nesten blitt 21 igår når jeg først spiste middag , men så sies det at fintfolk spiser sent. En gubbe kom omtrent løpende over stuegulvet , udyret i godstolen måtte temmes rimelig fort. Aldri har en hamburger smakt bedre , og bonusen var at humøret ble bedre også.

I dag måtte vi fortsette med et lukt mysterium , jeg blir faktisk sprø av å ikke vite hvor den kommer fra. Så idag måtte jeg selv være med på letingen , ved hjelp av rullestolen kjørte jeg rundt som en sporhund. Men uansett hvor jeg kjørte så ble lukten verken sterkere eller svakere , jeg ble helt forvirret der jeg kjørte rundt i ring. Det var helt umulig og finne ut av hvor lukten kom ifra , jeg ble helt matt der jeg satt.

Til slutt måtte jeg bare gi opp , og det irriterer meg noe grenseløst. Jeg ser ingen andre løsninger enn å rive huset , vi får heller bygge et nytt hus. Gubben var selvfølgelig ikke enig i den ideen , men når han ikke kommer med andre forslag så har ikke jeg noen bedre forslag å komme med.

Bursdagen min nærmer seg nå med stormskritt , og jeg har kun et ønske som jeg gjerne skulle ha sett bli oppfylt. Jeg sitter nemlig enda med et tofarget hår , og nå kan du trygt si at jeg er lei. Aldri hadde jeg sett for meg at dette skulle bli så vanskelig og få gjennomført , folk rundt meg blir jo livredd når jeg spør om hjelp. Utifra reaksjonen så skulle man nesten tro jeg ba de om å skalpere meg , det er jo bare en enkel hårfarge jeg skal ha opp i håret. Nei nå er det faktisk gått så langt at jeg ser kun en løsning , og den sitter så langt inne at jeg nesten ikke tør og si det høyt.

For så langt har jeg kun en person som har sagt seg villig , men når jeg vet av erfaring hvordan ting pleier å utarte seg med denne personen så vet jeg ikke om jeg tør. Gubben meldte seg nemlig frivillig , litt farge skulle han da klare å håndtere. Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre , det kan hende det blir en bursdag med alle regnbuens farger…

Hipp hurra for min gode venninne som har bursdag idag , gratulerer så mye med dagen ❤

De fleste av dere som følger meg på Facebook vet at jeg nå har startet en innsamling , noe jeg ikke fikk gjort i fjor.

Det nærmer seg nemlig en bursdag i huset med det rare i , enda ett år er gått.

I fjor på denne tiden lå jeg på sykehuset , og for å si det som det er , det så temmelig mørkt ut.

Jeg husker enda mine egne tanker der jeg lå i en sykehusseng , det føltes på en måte riktig å takke for seg.

 

For 2019 hadde vært et begivenhetsrikt år , jeg følte meg heldig som hadde fått oppleve så mye.

Dessuten fylte jeg jo 40 år der jeg lå i en sykehusseng , et mål jeg aldri hadde trodd jeg fikk oppleve.

Egentlig skulle jeg hatt en heidundrende fest for å feire , men slik ble det altså ikke.

Nå sitter jeg her ett år etter og syns fremdeles det er rart , rart at ikke døden tok meg den gangen.

 

Men gudene skal vite at jeg er takknemlig , den største gaven fikk jeg i en sykehusseng.

Jeg fikk lov til å fortsette min ferd litt til , jeg fikk lov til å leve.

Det blir ingen fest i år heller , Korona satte stopper for det.

Men en ting kunne jeg likevel gjøre , jeg fikk en ny mulighet til å starte en innsamlingsaksjon.

 

En halv time etter at innsamlingen var lagt ut hadde jeg allerede fått inn et par tusen , jeg ble så glad!

Etter det har det bare strømmet på , og idag er vi oppe i den nette sum av 5050.

Så nå måtte jeg bare benytte anledningen til å takke , en stor takk til alle dere som har bidratt til nå.

Enda er det over en uke igjen av innsamlingen , så dette blir spennende å følge med på.

 

Dere skal vite at dette er den største gaven dere kan gi meg , dere gir en gave som gir meg håp.

Et håp om en fremtidig kur , om ikke for meg så for de som kommer etter.

Så i år som i fjor har jeg bare et ønske , et ønske om at vi en dag skal klare å bekjempe ALS.

Og for hver eneste krone som kommer inn tennes et håp , et håp om at en dag vil vi få det til.

 

Jeg skal snart feire det livet jeg har fått i gave , og denne gangen ser det ut som jeg kan feire livet sammen med dere.

Alle dere fine som alltid er der , i fjor ga dere meg styrke til å fortsette å kjempe , og i år gir dere meg håp.

Så dette innlegget er til alle dere som alltid er der , tusen takk for alt dere gir.

Jeg er så takknemlig for at jeg har dere i livet mitt , sammen står vi sterke…

 

PS : Legger ved linken , dersom dere vil bidra så kan dere gjøre det her

Jeg var forbanna når jeg la meg igår , men mest av alt fortvilet over hele min tilværelse. Som vanlig tvang jeg meg opp av senga , og i dag startet jeg dagen med en mørbanket kropp. Akkurat det hadde sin enkle forklaring , som vanlig dro gubben strikken litt for langt i går. Men noen ganger er det faktisk ikke så gøy , noen ganger skulle jeg ønske at han forsto at et Nei er et nei. Ja for i går ble jeg forbanna over at han informerte meg så sent , jeg hadde satt pris på litt tidligere beskjed slik at jeg hadde fått tid til å endre planene mine.

Men her i huset får man ikke lov til å være sint , en gubbe skal bestandig tulle alt vekk. Men det virker noen ganger mot sin hensikt , noe jeg igjen fikk erfare igår. Jeg ble rasende , og da er det ikke like enkelt for en gubbe. Jeg trodde faktisk at det ikke gikk an å være mer sint enn jeg var igår , men der tok jeg feil gitt.

Jeg sto i vertfall opp som vanlig idag , og planen var som alltid klar for dagen når jeg slo opp øynene. Jeg har nemlig hatt assistent noen timer idag , og idag hadde jeg kun en oppgave og delegere. Vi har nemlig hatt en rar lukt i huset de siste dagene , en uforklarlig lukt jeg ikke skjønte hvor stammet ifra. En slags søppellukt har lagt seg i en etasje , så idag måtte assistenten på jakt.

Men dette er virkelig et mysterium , vi kom ikke nærmere en løsning på gåten idag. Så i morgen må vi på ny ut på en jakt , jeg nekter å gå inn i høytiden med en søppellukt i huset. Gubben er det ingen vits i å sende ut på jakt , for han tror det holder med å sjekke om søpla er tømt. Nei dette er noe helt annet , og jeg har en mistanke om at en liten gutt har lagt noe et sted.

Klokken ble 14 og assistenten gikk hjem for dagen , men det gjorde ingenting for nå skulle en gubbe komme hjem og ta over. Men tiden gikk og ingen gubbe dukket opp , og når det hadde gått en time så fikk jeg bange anelser. Egentlig har jeg ingen problemer med å sitte alene , så lenge jeg får beskjed på forhånd så kan jeg avtale med andre den tiden jeg er alene. Men det siste gubben sa igår var at han skulle komme hjem , og det var ikke kommet noen melding som sa noe annet heller.

Etter to timer fikk jeg nok , og jeg skjønte utifra stillheten fra en gubbe at han fortsatt var på jobb. Han er nemlig svært gjennomskuelig , når han ikke gir lyd fra seg så vet jeg godt hvorfor. Han vil ikke ta seg fri fra jobb , noe jeg til en viss grad kan forstå. Så da tar han den enkleste løsningen , istedenfor å gi beskjed på forhånd så holder han det for seg selv. Han vet nemlig at jeg ikke syns noe om at han velger jobben fremfor å komme hjem når jeg trenger han , da tar han heller kjeften etterpå.

Men det er en ting han ikke tenker på , jeg blir nemlig trippel så sint når han velger den løsningen. Så du kan sikkert tenke deg hvordan temperaturen var på meg når han kom inn døren her , du kunne sikkert ha stekt både speilegg og biff i panna på meg. Forbannelsen fra i går nådde nå nye høyder , og verre skulle det bli. En setning fra min kjære fikk meg til å se rødt , ja jeg tror det ble svart før han hadde rukket å lukke kjeften igjen.

“Slutt nå å bæs, alltid skal du overdrive”

Så nå sitter jeg her og lurer på hva som har skjedd den siste timen , for nå er en gubbe blitt fryktelig spak. Jeg er bare takknemlig for at vi fortsatt er i live begge to , for det har aldri vært så nære på som idag. Aldri hadde jeg trodd at jeg noengang skulle være takknemlig for at en kropp ikke fungerer lenger , men det er jeg idag…