De siste dagene har vært preget av mail korrespondanse , en av disse har vært med en fotograf. Hvert år blir det tatt nye bilder i barnehagen , og siden jeg ikke kjøpte bildene i fjor så måtte jeg bare gjøre det i år. Det er tross alt siste året i barnehagen , neste år har vi nok en skolegutt i huset. Men jeg fikk et problem når jeg kjøpte bildene , jeg fikk tilsendt noen digitale filer som var umulig og åpne. Så derfor sendte jeg en mail , og en mail har blitt til flere de siste dagene.
Men idag trodde jeg endelig problemet var løst , en ny mail med en ny fil lå og ventet på meg når jeg sto opp. Jeg ble så paralysert av at det var begynt å snø ute at jeg ikke så det med engang , det er noe magisk med de første snøfnuggene. Så når endelig kom til meg selv igjen sjekket jeg mailen , noe som jeg gjør hver morgen. Og der lå den og lyste imot meg , men jeg oppdaget fort et nytt problem.
Nå syns jeg faktisk synd på den stakkars fotografen , for han har gjort alt for å hjelpe meg med dette problemet. Men idag hadde han sendt meg feil bilder , skuffelsen var stor når jeg så at jeg hadde fått bildene fra i fjor tilsendt. Så da hadde jeg ikke noe valg , en ny mail måtte skrives. Det er nesten så jeg kan lese svettedråpene mellom linjene , nå håper jeg bare det løser seg så jeg kan gi en stakkars fotograf litt fred. Det skal ikke være enkelt noen ganger.
Fotograf Reimers bilde fra i fjor
Det har vært nok en rolig dag , men jeg har likevel nok å gjøre. I går fikk jeg en av fire ønskelister , så nå blir det litt lettere for meg å finne på ting. Men nå er det i tillegg snart på tide å dra julepynten frem , og den ser ut til å vokse hvert år. Ja jeg vet ikke hvordan det er med dere , men jeg mååå bare kjøpe en ny julegjenstand hvert år. I år var det valget enkelt , en julestjerne ble kjøpt inn i dag. Men denne gangen var det ikke til meg selv , for nå når en liten gutt har fått sitt eget rom så må han også få sin egen julestjerne.
Gubben klarte endelig å få opp noen av klistremerkene igår , ting tar tid her i huset. Så til helgen er det ingen bønn , rommet må ferdigstilles så jeg kan begynne med julepyntingen. Det er nemlig det kjekkeste jeg vet , og det er ingenting som gir mer glede enn å se uttrykkene til barna når de kommer hjem til et julehus. Jeg hører til stadighet at mange sier de mangler julestemning , og de fleste skylder på været. Men for meg har ikke julestemningen noe med været og gjøre , julestemning er noe du skaper selv…
Noen ganger stopper verden opp , en følelse av fred tar over.
Stillheten er til å ta og føle på , en fredfull stillhet som fyller hele deg.
Lydløs faller de ned , himmelen har åpnet seg opp.
Små men likevel så mektige , englene har kastet sitt støv ned på oss i dag.
Vinterens første snøfnugg ligger som et teppe , et hvitt teppe full av magi.
Et lite under har igjen skjedd , himmel og jord blir til ett idag
Sorg og lidelse blir borte , et englestøv visker alt bort.
En barneglede tar over i mitt hjerte , frydefull blir jeg sittende og se.
Himmelen er hvit idag , barnelatter kan høres i det fjerne.
Min egen barnelatter , mine barns frydefulle glede , jeg blir dratt tilbake i tid.
Små snøfnugg bringer minner frem , minner full av glede.
Så idag er jeg bare til , for akkurat nå er himmelen i ferd med å åpne seg opp…
Det er noe helt spesielt med den første snøen, de første små snø fnuggene som daler stille ned i vår lille atmosfære. Tiden står liksom litt stille og alt blir med ett litt fredeligere rundt oss. Uansett hva jeg holder på med eller hvor jeg befinner meg, så stopper jeg alltid opp når de første snø fnuggene daler ned. Det er akkurat som om jeg får tid til å reflektere, tid til å puste i en hektisk hverdag, det er som om snøen varsler om en ny begynnelse og at den visker vekk alt det vonde som har vært, ja, det er som om det er fred i verden der en liten stund.
Jeg har alltid elsket vinteren, sikkert fordi jeg er et vinterbarn, født en kald novemberdag i 1979. Denne gleden har jeg og prøvd å videreformidle til mine barn, tatt de ut når den første snøen har dalt ned, nyte de første snø fnuggene, helt stille har vi stått der og bare beundret disse små lette fjærene som kommer dalende, som min datter pleide å si : “en liten bit av himmelen mamma”.
Jeg håper at når jeg en dag er borte, at disse små fnuggene kan minne mine kjære om meg, viske vekk alt det vonde, bre seg over dem som et hvitt teppe av gode minner og kjærlighet. Varsle om en ny begynnelse, mange gleder, og hell og lykke...
Noen dager skulle jeg ønske jeg bare hadde holdt senga , glemme at en hel verden eksisterer og bare gjemme meg under dyna. Idag har det vært en slik dag , jeg ønsket meg med et tilbake under en varm dyne. Vinterens første storm var i full anmarsj når jeg sto opp , det var som om noen hadde slått hull på en vanntank som var like stor som hele Bergen by. I tillegg blåste det , og du vet det blåser når både du og bikkja henger som et slips etter en lyktestolpe. Ja den beskrivelsen fikk jeg i morges fra en venninne , et sikkert tegn på at vinteren er kommet til Bergen. Oslo slo kanskje nedbørsrekorden for oktober , men november er det ingen fare med.
En god grunn til å holde seg inne med andre ord , men akkurat det er jeg nå blitt temmelig vant med. Det var ikke bare været som ga meg hodebry idag , for jeg føler jeg har bedrevet enveiskommunikasjon i hele dag. Jeg har nemlig kommunisert på mail i hele formiddag , men uten å komme noen som helst vei. Det ble mye jegsadusa , og det kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tiden min på lenger.
Så jeg ga opp til slutt , jeg orker ikke kaste bort krefter på unødvendige ting. Da ville jeg mye heller gjøre noe koselig , og hva er vel mer koselig nå før jul enn julegaver. Jeg har til nå klart å finne tre gaver , tre av hundre. Av en eller annen grunn så føler jeg gavelisten blir større og større for hvert år , og jeg aner ikke hvorfor. Mine brødre kom med et forslag for noen år siden , et forslag jeg har protestert mot i alle år. En stille protest som blir synlig hvert år , hvert år når julegaver kommer i posten.
Forslaget innebar og bare kjøpe julegaver til de minste barna , verken de voksne eller barn over 15 år skulle ikke få noe. Hva er liksom det for et forslag?? Ingen julegaver med vårt navn på? Og når jeg føler på den sårheten av og ikke få noe , hvordan tror du en tyveåring har det da? I fjor fikk jeg nemlig smertelig erfare nettopp dette , og der og da forbandt jeg meg på at det aldri skulle skje igjen.
Tre av barna mine er heldig som har en stor familie på far siden , de får tilsendt mange julegaver hvert eneste år. Men et av mine barn er ikke like heldig , og det fikk jeg smertelig erfare i fjor. For mens alle de andre fikk haugevis av gaver så fikk han kun to , den julekvelden gikk jeg gråtende til sengs. Så hvert år kjøper jeg gaver til alle mine tantebarn uavhengig av alder , og det gjør jeg i håp om at alle mine barn får gaver til jul.
Men siden jeg nå ikke stoler på at han får flere gaver i år så ordner jeg det selv , jeg orker ikke tanken på å gå igjennom dette igjen. Takket være et tips fra flere av dere lesere så er ungene nå igang med å lage seg en lang ønskeliste , det gjør det lettere for meg å plukke ut ting. Så nå sitter jeg spent og venter på fire lange lister , og nyter synet av de nye runde fine sølvlysene jeg har fått i dag…
Som mor har jeg ingen problemer med å sørge for at mine barn har det de trenger , jeg passer på og sørger for at alle de viktigste behov blir dekket. Som ektefelle prøver jeg å bidra med det lille jeg fortsatt kan , det er kanskje ikke så mye , men når jeg ser lettelsen i øynene på min mann over at han slapp og betale regningene denne måneden også så er det kanskje litt likevel.
For når tre små bokstaver rammet så lovet jeg meg selv , jeg skulle prøve så lenge jeg kunne. Jeg skulle fortsatt være en ektefelle og mor , jeg skulle prøve å passe på så lenge som mulig. Det føler jeg at jeg har klart , jeg har funnet min måte å gjøre ting på. Så når gubben ikke finner finbuksa si så har kjerringa stålkontroll , eller når fire barn ikke husker hvor de la tingene sine sist så har mor fått det med seg.
Nå har jeg levd med denne sykdommen i fem år , og aldri hadde jeg sett for meg at det var slik det skulle bli. For en ting er barna og en ektefelle , de skal jeg med glede ta meg av. Men når tre små bokstaver rammet så hadde jeg en forestilling av hvordan min nye hverdag ville bli , jeg hadde en forestilling om at den syke skulle bli passet på.
Fem år er nå gått , og jeg er nå mange erfaringer rikere. For aldri hadde jeg sett for meg at det var meg selv som måtte passe på , alene sørge for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Jeg hadde heller ikke sett for meg at når den hjelpen var på plass at jeg da måtte sørge for at hjelpen ble riktig utført. Ja selv med faglærte helsepersonell i huset må jeg passe på , gi de opplæring av utstyr de egentlig burde ha kjennskap til.
Jeg som er syk må passe på at medisiner blir riktig gitt , og følger jeg ikke med selv så kan du være sikker på at det er gjort en feil. Men det verste er at jeg som er syk skal stadig klare , klare å styre en hel gjeng med ansatte. Jeg kan ikke bare være syk , jeg kan ikke bruke min tid på det jeg ønsker. Min tid går med til å passe på , passe på at jeg får den hjelpen jeg trenger til enhver tid.
Hver dag er jeg alene hjemme , alene må jeg sørge for at alt er i orden. Jeg bruker mye krefter på å gjenta beskjeder , lage arbeidslister og gi grundig opplæring. Enkelte ganger føler jeg at min mann og meg har mer kunnskap enn de som har gått på skole for å lære seg den samme kunnskapen. Uansett hvor mange lister jeg lager eller hvor mange beskjeder jeg gir så skjer det samme hver eneste dag , arbeidsoppgaver blir ikke fulgt og de samme feilene gjentar seg.
Etter fem år så skulle man tro at jeg kunne føle meg trygg , trygg på at jeg får den hjelpen jeg så sårt trenger. Mine kjære prøver så godt de kan , de bruker mye tid på å rette opp i det som ikke blir gjort. Men selv de kommer til kort , for når selv deres beskjeder ikke når frem så blir det vanskelig.
Så nå sitter jeg her og lurer på når min tid skal komme , når skal jeg kunne føle at det er meg som blir passet på. For hvorfor er det sånn at jeg skal være sykepleier for min egen kropp , hvorfor er det sånn at jeg må være sjef selv om jeg er syk? Når skal jeg kunne føle på den tryggheten over at ting blir gjort riktig , når skal jeg få slippe å passe på?
Jeg er nå blitt hun ingen liker , jeg er blitt til hun vanskelige som pirker på den minste ting. Jeg er blitt til en person jeg ikke kjenner , men jeg er blitt sånn fordi jeg må. Hver dag må jeg passe på , for konsekvensene kan bli store dersom jeg bare gir opp. Så da får jeg bare leve med et heksestempel , for så lenge det er det som holder meg i live så fortsetter jeg med å rope ut.
Men jeg har likevel et håp , et håp om at våre folkevalgte snart skal begynne å forstå. For en hel ordning må skrives om , en BPA ordning burde vært for alle. Det burde vært lagt mer tilrette , de syke burde slippe å være sjef for sitt eget liv. Våre pårørende burde bli skånet , de burde slippe å ta over når alt svikter. Men viktigst av alt , de syke burde slippe å føle seg utrygge i sitt eget hjem.
Likevel er bare en BPA ordning bare en brøkdel av problemet , for når selv utdannet helsepersonell sliter med kommunikasjon ja da blir det vanskelig. Hver dag kommer det nye pleiere inn i mitt hus , men selv om både medisinhåndteringer og endringer blir dokumentert og gitt rapport om så skjer feil nesten daglig. Unødvendige små feil som blir store for meg , for daglige unødvendige feil gjør meg utrygg. Mitt eneste håp er at det kan komme en ordning som gjør meg trygg , så trygg at jeg kan slutte å passe på , jeg håper det kommer en dag der jeg kan føle på at det er meg som blir passet på…
I dag skulle min tante egentlig fylt 78 år , og den tanken var den første som slo meg i dag når jeg våknet. Mine tanker gikk til de som nå satt igjen , igjen med en bunnløs sorg over et tap så stort. Igjen ble vi påminnet om at livet er uforutsigbart , ingen av oss lever for evig. Men jeg fikk ikke mye tid til å dvele meg inn i den tanken , for plutselig gikk skyvedøren opp og dagen var i gang.
Jeg tror jeg kunne skrevet bok om dumme spørsmål , i løpet av de siste fem årene har jeg hørt de alle. Og det var nettopp dumme spørsmål som ble starten på dagen i dag , jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte der jeg lå.
“Skal jeg la døren være åpen?”
“Nei!”
“Skal jeg lukke den da?”
Rettigheter : tegninger.no
Hadde det ikke vært for at jeg litt for godt oppdratt så tror jeg at jeg hadde bedt henne prøve å snu den på hodet , for hva skal man ellers gjøre med en dør som ikke skal være åpen liksom? Men det stoppet ikke der , for nå kjente jeg at toalettet kallet. Derfor ga jeg grei beskjed om at når vedkommende hørte at assistenten kom på jobb så måtte hun be henne komme rett inn til meg , for nå hastet det. Jeg hørte godt når assistenten kom inn døren , og det hadde tydeligvis vedkommende også gjort. Likevel fikk aldri assistenten beskjeden , og jeg hørte til min store fortvilelse at ytterdøren smalt igjen atter engang.
Hadde det vært meg som skulle gi den beskjeden så hadde jeg gått ut for å gi beskjed med engang jeg hørte det gikk i døra , men i dette tilfellet er det tydeligvis bare meg som tenker sånn. For assistenten hadde gått ut som vanlig med hunden , og enda hun hadde vært helt inne i stua for å hente hunden så hadde ikke vedkommende sett henne. To meter skiller det fra kjøkkenet til stua , hun kunne da vel ha gått ut for å gi beskjed. “Jeg trodde hun skulle komme inn til meg på kjøkkenet jeg , det er ingen sin feil dette vel.” Ja det var den forklaringen , et punktum for en forviklende morgen.
Litt lys må til i mørketiden
Jeg må innrømme at jeg var fristet til å bare tømme blæra i senga og la vedkommende rydde opp , men så var det den oppdragelsen da. Jeg har allerede et rykte på meg for å være en heks , jeg tror neppe det ryktet hadde blitt bedre hvis jeg hadde gitt pokker idag. Jeg er nemlig blitt den slitsomme brukeren , og det er fordi jeg gir klar beskjed når jeg ser slurving.
Heldigvis fikk jeg uventet besøk i dag , min eldste bror sto plutselig på døren. Jeg er veldig påpasselig med hvem jeg slipper inn her for tiden , men aldri en regel uten unntak. Det ble et hyggelig avbrekk fra en litt kaotisk morgen , men litt kaos ble det likevel. For min bror hadde med seg sin firbeinte venn , og et behov for å markere seg ble tydeligvis for stort. Ja ikke min bror altså , men hans firbeinte venn la igjen et visittkort på lykta mi. Den lykta har vært meget populær hos min firbeinte venn idag , selv etter å ha vasket den med sprit så sitter tydeligvis en lukt igjen.
Det nye ullsettet er selvfølgelig kommet på
Nå sitter jeg her og leter febrilsk på nettet etter julegaver , det blir ikke noe butikk leting på meg i år. Mitt største håp for det nye året må være at det kommer en vaksine snart , en vaksine som kan gi oss den normale hverdagen tilbake. Men enn så lenge så er jeg glad for at at netthandling er mulig , så det blir nok gaver under treet i år også…
Jeg følte meg slettes ikke klar for å feire idag når jeg våknet , natta har vært dårlig og jeg følte meg sliten. Men en liten gutt sto klar ved sengekanten min , og nå hadde han fått vite at det var mamma sin dag i dag. Det ble en god klem fra en liten gutt , en klem som varmet mer enn tusen ord. Likevel ble det for meg en helt vanlig formiddag , jeg visste godt hva jeg sto opp til. Et stille hus ventet , og ute var skyene i ferd med å legge seg som et lokk over himmelen.
De siste årene har det blitt tyngre for meg å feire dagen min , noe har med sorgen jeg føler hvert år og noe har med håpløsheten som jeg føler. Jeg er vant med å organisere hver bursdag selv , og det gjelder også min egen dag. Men i år er tankene mine andre plasser , døden fikk fokus denne bursdagen også. En ektemann har mistet sin livslange dansepartner , tre voksne barn har mistet sin eneste mor , og to brødre har mistet sin eneste søster. Jeg har mistet nok en tante , en tante som bestandig hadde mange gode ord å komme med.
Derfor har jeg ikke orket å organisere noe , og heldigvis vet ikke assistentene når jeg har bursdag. Det gjorde ting litt enklere for meg idag , jeg fikk rom til å puste litt for meg selv. Noen ganger er det enkle ofte det beste , ja spesielt når det gjelder gubben. Stakkars mann , jeg så hvordan svetteperlene kom frem når jeg hintet om en hjemmelaget kake. Jeg visste jo at det var å dra strikken litt langt , men til gjengjeld så har vi mange gode bakere rundt oss.
Jeg har brukt formiddagen til å rydde på badet og soverommet , men det beste av alt er at jeg har bestilt en gave som gleder. For det som gjør meg mest glad er å kunne gi , og selv om jeg fysisk ikke kan gjøre noe så kan jeg likevel gi en gave som gleder. Så jeg håper vedkommende blir glad i morgen når gaven dukker opp , for da blir jeg glad også.
Men er det en ting jeg har lært i løpet av disse årene så er det at sorg og glede går hånd i hånd , og jeg har fått mine antall av gleder i løpet av denne dagen. Første gaven jeg fikk var fra en liten gutt , han kom hjem med armene bak på ryggen. “Jeg har laget noe til deg mamma” , han var stolt som en hane der han sto. Et rødt ark med et stort hjerte ble vist frem , og mor sitt hjerte smeltet fullstendig.
Like etter en liten gutt kom en heseblesende far inn døren , det var lett å se at han hadde stresset rundt. Med poser full av bakerivarer og blomster under armene kom han inn døren , jeg må innrømme at jeg fikk tårer i øynene der jeg satt. Men det rant fullstendig over når min eldste sønn kom hjem , for selv ikke han kom tomhendt hjem.
Det viste seg at barna hadde klekket ut en plan , og siden eldstemann er den eneste med bil så ble han sendt ut på et ærend. En nydelig bukett med roser ble overlevert , og som om ikke det var nok så fikk jeg favoritt sjokoladen min og to rusbrus. Ingen tvil om at eldstemann vet hva jeg liker , jeg ble helt blåst av banen. Det var da det brast for meg , gledestårer rant i strie strømmer.
I tillegg har jeg fått blomster på døren fra nære og kjære , noe som varmer mye. Nå mener gubben at vi skal fortsette feiringen ut uken , men etter en dag full av følelser så vet jeg ikke om jeg klarer mer. Vi avslutter dagen med å spise kake , og jeg kan nesten ikke vente med å prøve det nydelige ullsettet som mine foreldre har kjøpt…
PS : Tuuuusen takk for alle gratulasjoner og gode ord , det varmer et aldrende hjerte 💓
Jeg var rimelig skutt når jeg gikk til sengs i natt , ja for det ble faktisk natt før jeg ble båret i seng av en minst like trøtt gubbe. Det rare var at vi egentlig gjorde oss klar for å gå til sengs like etter Skavland , men gubben syns det var så deilig og bare sitte med TVen av og bare med stearinlys som eneste lyskilde. Jeg satt på datamaskinen og han på mobilen , sammen nøt vi mørket og stillheten.
En time etter at jeg hadde lagt meg angret jeg på at jeg ikke bare tilbrakte resten av natta i godstolen , ja nå er det faktisk like før jeg kaster en tilpasset seng ut av huset. Aldri har jeg sett mer frem til en god natts søvn som jeg gjorde igår , jeg gikk sliten men lykkelig til sengs. Men dessverre gikk det ikke mer enn en time før forbannelsen slo til på ny. Ja for det er nettopp det jeg tror , jeg tror det er kastet en forbannelse over senga mi.
De siste nettene har nemlig senga begynt å skape seg igjen , luften i madrassen forsvinner ut under meg. Egentlig burde det blitt laget krimbok om denne hendelsen , hvem vil vel ikke lese en bok med tittelen “myrdet av en madrass.” Ja for det var slik jeg følte meg der jeg lå , madrassen hadde på nytt slukt meg hel. Der lå jeg og lurte på hva jeg skulle gjøre , men jeg tror jeg var for sliten til å tenke klart. Det endte i vertfall med at jeg ikke ringte på nattevakten , jeg var for sliten til å prøve å forklare en ny nattevakt hva hun skulle gjøre.
Det var ikke før gubben sto opp at en madrass ble blåst opp på ny , og da fikk jeg meg noen timer til på øyet. Men når jeg våknet rundt 10.30 så skjønte jeg at det hadde skjedd på nytt , det er ingen tvil om det er noe galt med madrassen. Så da var det bare å stå opp , det var rett og slett en befrielse og bli tatt opp til slutt.
Idag har det virkelig vært jul i huset , juledufter har kjempet om kapp i et lite hus. Nå har en liten gutt mast i dagevis , nå måtte mor handle inn så han kunne bake. Og vipps så ble en pepperkakebaker født på ny dette året også , faktisk to pepperkakebakere samlet seg rundt et spisebord. For selvfølgelig måtte storesøster være med , det blir lite baking uten henne. Det gikk ikke lang tid før en deilig lukt begynte å bre seg i huset , og plutselig kom en liten gutt løpende med en smaksprøve til mor.
Men det er ikke bare en liten gutt som har bidratt til et snev av julestemning idag , gubben har også bidratt på den fronten. Ribbe sto nemlig på menyen idag , og da dukker bestandig det samme spørsmålet opp. Ja ikke bare et spørsmål , men en hel rekke av spørsmål blir ropt fra et kjøkken hvert eneste år.
“Hvor mange grader kjære?”
“Skal jeg ha folie på?”
“Skulle den dampe først sa du?”
“Hvordan får jeg svoren sprø?”
Men etter tre timer var resultatet klart , det ble perfekt ribbe denne gangen også. Denne søndagen har vært både trist og god på samme tid , nyheten om et dødsfall i familien har preget dagen. Jeg kan ikke noe for det , men hver gang noen i familien eller bekjente går bort får jeg den samme tanken. Jeg syns det er vanskelig å sitte her med døden pustende i nakken og se på at en etter en faller ifra , det er ingen mening i det for meg…
