Når mine ord blir til sang

Det føles som en hel evighet siden jeg lå og kjempet min hittil livs største kamp , det er nå gått ett år siden jeg lå og svevde mellom liv og død. Fremdeles husker jeg det som om det var igår , den følelsen av redsel blir jeg aldri kvitt. Det hele begynte med en lett forkjølelse , lite ante jeg den kvelden jeg gikk til sengs at jeg neste dag skulle måtte overbevise en ambulanse lege at jeg fortsatt ville leve.

Neste dag våknet jeg opp gispende etter luft , luften ville liksom ikke ned i lungene mine. Men som alltid ville jeg ikke innrømme det for meg selv , jeg prøvde å overbevise meg selv om at dette var nok forbigående. Min mann kom som vanlig inn til meg om morgenen , men som meg skjønte ikke han heller hvor alvorlig dette var.

Jeg klarte ikke og si noe heller , der og da hadde jeg mer enn nok med meg selv . Men jeg husker den tanken når far og sønn dro den morgenen , en tanke jeg har bært med meg siden.

“Kjære Gud ikke la meg dø her jeg ligger , ikke la meg dø alene”

Alt jeg klarte å tenke på var at det kunne jeg ikke utsette min mann for , gi han dårlig samvittighet til evig tid . For det hadde faktisk kunne vært tilfelle , den morgenen var jeg i ferd med å gi opp. Aldri har jeg vært mer redd , aldri har jeg følt meg mer alene. Men jeg holdt ut , i to lange timer lå jeg og heiv etter pusten.

Klokken 09.00 gikk ytterdøren opp , aldri har jeg vært mer lettet. Men nå måtte jeg bare klare å stoppe henne , jeg måtte hindre henne i og gå ut med en firbeint venn. Ikke vet jeg hvor jeg fikk krefter fra , men jeg klarte å rope såpass høyt at hun faktisk hørte. Det var bare en ting å gjøre , ringe 113.

Det første en ambulanse lege spør om er om jeg har takket ja , ja til livsforlengende behandling. Assistenten min ble helt paff , dette var ikke noe vi hadde pratet om. Jeg hadde ikke for vane å diskutere slike ting med assistentene , fremdeles har jeg ikke det. Jeg klarte heldigvis og forklare en akuttlege at ja jeg ville leve , behandling skulle jeg ha.

De neste to ukene ble de lengste i mitt liv , aldri har jeg vært lengre nede i kjelleren enn akkurat da. Legene jobbet på spreng med meg døgnet rundt , aldri har det sett mørkere ut enn akkurat da. Jeg husker mine foreldre som sto ved sengekanten , og alt jeg klarte å si var at nå orket jeg ikke mer. Jeg hadde gitt opp , det fantes ingen krefter igjen.

Heldigvis begynte til slutt alt arbeidet og gi resultater , og på tredje uken begynte behandlingen og virke. Dagen før 40 års dagen min begynte jeg å ane et lite håp , et lite håp om å overleve. Bursdagen kom og jeg var helt utslitt , familien samlet seg på et lite rom for å spise kake. Selv sovnet jeg av flere ganger , kroppen var helt nedbrutt. Den store festen jeg hadde sett frem til måtte avlyses , istedenfor ble min 40 års dag feiret på et lite sykehusrom.

Noen dager etter min store dag tikket det inn en mail , en mail som for meg ble starten på begynnelsen. For midt opp i all elendigheten kom det et lite lys , et lys som ga meg nye krefter. Mailen var fra mitt søskenbarn , et søskenbarn fra mitt barndomsparadis. Han ga meg verdens fineste bursdagsgave , aldri har jeg fått noe vakrere.

Et av mine dikt hadde gått innpå han , når han leste det klarte han ikke holde tårene tilbake. Ved hjelp av en gitar hadde han nå gitt mine små ord en melodi , ved hjelp av sin egen sangstemme hadde han gitt mine ord nytt liv. Der lå den , en liten fil med en liten sang. En liten sang som ble så stor , den traff meg fra første strofe. Alene på et sykehusrom lå jeg når de første strofene strømmet ut av en liten datamaskin , ute var det blitt mørkt.

Alle følelser kom strømmende ut , alt jeg hadde båret på av sorg og smerte vekket en sang til liv. En sang om mitt liv , en sang om en lengsel så stor. Nå nærmer det seg igjen en ny bursdag , minner fra en sykehusseng kom sterkt tilbake i dag. Jeg fikk aldri feire min store dag , mest sannsynlig vil jeg aldri få den store festen jeg engang drømte om. Men jeg fikk en sang , en sang som for meg ble starten på en vei tilbake.

Dessverre har jeg ikke fått tillatelse til å dele den med dere , men gudene skal vite at jeg har lyst. For meg finnes det ikke noen vakrere sang , jeg har skrevet teksten om mitt eget liv. Under ser dere det lille diktet som ble til en sang , en sang som reddet meg ut fra et bunnløst mørke. Så takk Robert , du skal vite hvor mye det betyr. Takket være deg fant jeg veien tilbake , din sangstemme ga meg håp når det så mørkest ut…

 

 

I min stue ser jeg 

Smilende og blid 

En livsglad jente

Som lager sin egen sti

 

 

Med fremtiden for sine føtter

En fremtid så god

På sine barn hun gløtter

Med en kjærlighet så stor

 

 

Drømmene var mange 

Der hun trippet lett på tå

Selv om nettene var lange

Arbeidet hun på

 

 

Fjellet hun elsket

Og bølgene så blå

Med en stødig hånd

Passet hun på sine små

 

 

Men brått var livet over

Sykdom rammet hardt

Mørkt, men ingen sover

Hjertet hennes brast

 

 

I den samme stue

Med små tårer på kinn

Sitter nå en dame 

Tung i hjerte og i sinn

 

 

Ser på bilder og tenker 

På det liv hun har hatt 

Hennes drømmer sykdommen senker

Men viljen har den ikke tatt…