Måned: juli 2020

Nok en gang våknet vi opp til skyfri himmel , Finnmark viser seg virkelig fra sin beste side nå. Jeg holdt på å få sjokk når jeg trillet ut av hyttedøren , det var enda varmere enn igår. Men idag skulle dagen tilbringes i Vardø , svigermor sin nye platting skulle innvies. Det ble bestemt igår at vi skulle prøve oss på grilling , er det sommer så er det sommer.

Men før vi kunne nyte dagen hadde vi et ærend vi måtte få unna , noe jeg hadde glemt å ordne med før vi dro. Vår firbeinte venn har jo en dårlig fot , derfor har han fått skrevet ut smertestillende av dyrlegen. Her om dagen oppdaget vi plutselig at medisinen var tom , det hadde jeg glemt å sjekke før vi dro. Derfor så vi oss nødt til å ta en telefon , ny resept måtte ordnes.

Verden går ihvertfall fremover det er nå helt sikkert , og etter en kjapp telefon kunne vi hente medisinen på apoteket i Vardø. Et raskt ærend var over , nå kunne roen senke seg igjen. Vi var ikke før kommet bort til svigermor før det vrimlet av unger på plassen , både jeg og gubben lurte på hvor de kom ifra. Men sånn er det i Vardø , et paradis for unger.

Det er ikke hver dag Isak har så mange lekekamerater rundt seg , og det som er så fint å se er at de leker sammen uansett alder. Ikke så rart at Isak er helt i fyr og flamme her , spørs om vi får han med oss hjem igjen.

Gubben dro på butikken for å handle inn til grillingen , men det var tydeligvis ikke bare mat som ble kjøpt inn. Jeg lurte på om han hadde fått solstikk når han kom tilbake , gnier faktene hadde han tydeligvis lagt igjen hjemme. En hel pose full av godteri og kjeks ble tømt utover bordet , “ungjævlene skulle fores” sa han så fint.

Besøk fikk vi også idag , så jeg fikk nok en dag treffe gamle kjente. Gaver fikk vi også , vi er jammen meg heldig. Med magen full i godt selskap kunne vi konstatere at det har vært nok en god dag , late gode dager vi kan leve lenge på. Men plutselig begynte det å regne , små dråper ble til flere. Godt jeg har en løsningsorientert gubbe , han finner løsninger på det meste. Under ser dere resultatet , enda godt jeg satt skjult.

Nå skal resten av kvelden nytes , jeg må bare nyte mens jeg kan for hverdagene kommer fort tilbake. Reaksjonen vet jeg vil komme , nedturen blir nok stor når jeg kommer hjem.Men det får jeg ta når den tid kommer , nå er jeg omringet av solskinn og barnelatter. Barna har nå fått sin is nr 6 , trampolinen får virkelig gjennomgå. Nå sitter vi her på ny platten til svigermor og det dukker stadig opp kjentfolk som stikker innom , livet er perfekt her og nå…

Landskapet ligger åpent fremfor meg , grønne vidder så langt øye kan se.

Kjente stier dukker opp , som en gammel venn hilser de meg velkommen.

De ligger der som de alltid har gjort , de samme småsteinene jeg engang løp over er der fortsatt.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg glir forbi de , et siste blikk på fortiden ligger nå fremfor meg.

 

De små fjellknausene dukker opp , små men likevel så uendelig mektige.

Jeg lukker øynene et øyeblikk , ser det så klart fremfor meg.

Det er som om det var igår , jeg kan enda føle vinden i håret mens jeg beveget meg oppover.

Jeg kan enda se den samme utsikten som jeg engang gjorde når jeg satt på toppen.

Kroppen kribler , alt jeg vil er nå blitt umulig.

Jeg visker det inni meg , “vær så snill , bare en sjanse til”.

En siste sjanse , en siste mulighet blant grønne endeløse vidder.

Alt jeg vil er og løpe , klarte opp og løpe inn i uendeligheten.

 

Men innerst inne vet jeg det , jeg har fått denne siste muligheten for en grunn.

Velkommen er blitt til farvel , et siste farvel til livet som var.

Klumpen i halsen vokser , jeg er ikke klar.

En tåre blir til flere . de er beviset på at jeg engang har levd.

 

Jeg kan føle hjertet banke , enda lever jeg.

Men friheten har jeg mistet , den forlot jeg blant endeløse vidder.

Jeg kan høre hvordan de roper etter meg , ser hvor vakre de gjør seg i det vi glir forbi.

Men jeg sitter fastspent , fengslet i egen kropp.

 

Alt jeg nå kan gjøre er å se , lukke øynene mens jeg drømmer meg tilbake.

Tilbake til en tid , en tid der friheten fortsatt fantes i en frisk kropp.

Viddene vil for alltid være der , men jeg forlot.

På grønne vidder finnes mine fotspor , usynlige fotspor fra et tidligere liv…

For en deilig dag det har vært , solen har steikt fra en skyfri himmel. Jeg ble så glad når jeg våknet opp til fint vær idag , alt lå til rette for en fantastisk dag på hytta. Men når gubben åpnet ytterdøren hørte jeg det , en summing fra ubedne gjester la en demper på stemningen.

Tusenvis av mygg ønsket oss velkommen på platten , det er så typisk her når det er fint vær. Når det er fint vær og blikkstille kommer de , og da er det bare å rømme inn og skalke lukene. Men idag fikk jeg bevis på at et kjerringråd faktisk funker , det virket ihvertfall sånn.

For når jeg var plaget med småfluer og mygg hjemme så måtte jeg Google litt , og der dukket det opp et triks jeg enda ikke har prøvd. De påsto at en gjennomsiktig brødpose med vann skulle gjøre underverker , små fluer liker nemlig ikke vann. Om det gjelder mygg også er vel heller tvilsomt , men likevel ble det faktisk bedre etter gubben og svigerfar hev seg rundt.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

 

Idag måtte de nemlig vaske plattingen , for når vi kom var den dekket av saueskit. Det går nemlig sauer her inne på sommerbeite , til stor irritasjon for hytteeierne i området. Faktisk kunne svigerfar fortelle at når han kom inn for å klargjøre hytta til oss fikk han seg litt av en velkomst , en død sau lå midt på plattingen.

Derfor var det idag på høy tid med en rundvask , og de hev seg rundt med kost og vannslange. Vi ventet besøk og idag , så det var enda en grunn til å ta skurekosten fatt. Plattingen ble gullende ren igjen , og jaggu ble det mindre summing også. Litt vind i luften hjalp nok også på , og da ble det faktisk så fint å sitte ute.

Jeg fant meg en liten solkrok , og der ble det etter en stund fryktelig varmt. Ikke et vindpust var det å få inni kroken , jeg måtte faktisk trille et par ganger ut av hjørnet for å lufte meg litt. Det må ha vært godt over 20 grader i veggen , rene skjære sydentemperaturen. Det hadde jeg ikke sett for meg her oppe , longsen måtte vike for solkrem.

Isak har også hatt sitt første overnatting besøk inatt , og det var full rulle igår kveld. Vi hentet søskebarnet til Isak igår og tok henne med oss på hytta , og det var til stor glede for en liten gutt. Men sent ble det , klokken ble nærmere midnatt før det ble stille på soverommet. Men de har kost seg og det er det viktigste av alt , det er ikke så farlig når det er ferie.

Litt ut på formiddagen idag begynte det å komme biler på traktorveien , og med ett var det fullt liv i det ellers så stille landskapet. Svigermor og søskenbarnet hennes kom i en bil , og en venninne av meg med mann og barn i den andre. Det er såååå koselig med besøk , spesielt når det årevis siden sist. Så her er det bare å renne ned dørene kjære Vardøværinger , vi setter stor pris på at dere kommer til oss.

Dagen har vært strålende i godt selskap , og barna har storkost seg i hverandres selskap. Det gikk fra ellevill jubel til blikkstille igjen når de dro , men det var veldig kjekt så lenge det varte. Dagen ble avsluttet med middag på bruhytta nede i veien , et fantastisk tilbud for oss hyttefolk. Den ligger idyllisk til rett ved elva , en populær plass for laksefiskere.

Vi valgte å gå ned , det var et fantastisk vær for en kveldstur. Jeg freste som vanlig bortover veien med min faste passasjer ombord , men plutselig fikk vi uventet selskap. En bil stoppet plutselig fremfor oss , og Isak lurte fælt på hvem som kom hoppende ut bilen. “Det er litt rart mamma, alle kjenner jo meg” sa en liten gutt når navnet hans igjen ble ropt på av en fremmed.

Jeg dro kjensel på den fremmede med en gang , og det ble et koselig gjensyn. Med barn på samme alder som har gått i klasse sammen hadde vi nok å prate om , og jeg ble igjen påminnet om hvor fort tiden har gått. Nede på bruhytta eller kafeen om du vil traff jeg på enda en bekjent , en gammel arbeidskollega sto plutselig fremfor meg. Jeg blir like glad hver gang , det er jo en av grunnene til at jeg er her.

Treffe gamle venner og bekjente en siste gang , jeg er jo ikke garantert noen flere ganger. Så det skal dere vite alle dere som stopper og kommer besøk , det betyr uendelig mye for meg at dere tar dere tid. Dere bidrar til at denne ferien blir komplett , og det setter jeg stor pris på.

På vei hjem fra bruhytta sa plutselig Isak , “vi er alene mamma , men det går bra”. Det viste seg at gubben hadde havnet bakpå , han hadde truffet på kjentfolk han også. Så plutselig var det bare meg og en liten gutt langs veien , og det var faktisk en fantastisk følelse. Det er sjelden vi får frese på tur alene , en liten gutt og jeg. Det ble en fin tur langs veien , noe en liten gutt satte stor pris på. “Kjør mamma , kjør meg hjem”.

Nok en god dag er snart over , og jeg sitter her nå og lurer på hva morgendagen vil bringe.Gubben er gått i dampen med svigerfar , så nå sitter jeg og Isak sammen og nyter stillheten…

Jeg nyter hvert sekund , tenk at dere har bidratt til at jeg nå er tilbake. Dere aner ikke hvor mye det betyr , dere aner ikke hvilken stor gave dere har gitt meg. Hver morgen når jeg nå våkner så må jeg be min mann om å klype meg i armen , for jeg kan fortsatt ikke tro det er sant. Tusen takk til alle dere som har bidratt til denne reisen , jeg våkner med et smil rundt munn hver eneste morgen.

En stor takk til dere som følger meg på dette eventyret av en reise , takk for alle gode ord. Jeg klarer ikke svare alle , men jeg leser hvert eneste ord dere skriver. Hver dag venter et nytt eventyr , jeg lever livet som aldri før. Jeg sluker til meg alle opplevelser , og går til sengs fornøyd og tilfreds.

En frihetsfølelse er tilbake , jeg er nå nærmere naturen enn noengang før. Sansene er skjerpet , og en salt havlukt fyller lungene med nytt liv. Det er først nå jeg merker det , hvor mye jeg har savnet denne plassen. Det var mange i familien min som ikke kunne forstå hvorfor jeg ville bosette meg her oppe , men denne øya ga meg noe jeg hadde letet etter hele livet.

Den ga meg en følelse av fred , jeg følte meg hjemme for første gang i mitt voksne liv. Jeg har alltid vært en rastløs sjel , familiehytta i mitt barndomsrike var den eneste plassen jeg følte jeg kunne senke skuldrene. Den samme følelsen fikk jeg første gang jeg satte mine bein her på øya , og den følelsen har blitt med meg siden.

Hytta til svigerfar har alltid vært en plass der jeg virkelig har kunnet slappe av , og nå sitter jeg her igjen. Jeg syns alltid det var så rart at min mann og svigerfar ikke brukte hytta mer enn de gjorde , og mang en gang tvang jeg gubben til å pakke bilen.

Jeg har alltid følt meg hjemme her , denne lille gule hytta er terapi for sjelen. Det fins ikke innlagt vann her , og før måtte man kravle over snøskavlene for å komme seg på utedoen. Men når man satt fremfor peisen i ull longsen og hørte den beroligende knitringen , ja da var det ingen andre plasser på jord jeg ville være.

Nå sitter jeg her igjen , fremfor den samme peisen i ull longsen. For selv om det er sommer så blir aldri ull klærne pakket helt bort , og jeg elsker det! idag skal vi tilbringe hele dagen her på hytta , for første gang siden vi kom skal vi nå nyte hyttelivet til det fulle. Alt jeg føler på nå er ro og fred , her og nå er det ingen andre plasser jeg heller vil være…

Selv om været ikke var på vår side idag så la det ingen demper på humøret , ut på tur aldri sur.

Turen til Hamningberg skuffer aldri , landskapet var like spektakulært som jeg husket det.

Jeg tror vi brukte to timer på en fire mils strekning , men slik er det når man blir turist i gamle trakter.

Den samme følelsen dukker bestandig opp når jeg kjører den veien , det er som å kjøre gjennom et krater.

Steinformasjoner i ulike fasonger og størrelser preger terrenget , og vi smøg oss gjennom det hele.

Det ble tydelig at dette er en populær plass for turister , for bobiler var det mer enn nok av.

 

På sommer som vinter er det liv i hyttene , og jeg ble plutselig dratt tilbake i tid.

Tilbake til en tid da viddene var dekket av et hvitt teppe , og jeg og min kjære beveget oss fort over vidda.

For på vinteren blir veien stengt utover , og da er det snøscooter som gjelder.

Gud hvor jeg savner den tiden , den frihetsfølelsen du får når du kjører over endeløse vidder er den aller beste.

Tiden står stille , det er bare deg og naturen.

Men nå er det sommer og vi fikk igjen oppleve naturen på kloss hold.

Under ligger alle bildene , det er bare å nyte….

PS : på et av bildene skjuler det seg en steinformasjon av et dyr , spent på om dere finner den og ser hva det ligner på.

Idag skal vi ta turen til veis ende , et lite paradis i Båtsfjord kommune.

Her er det mye historie og finne , og her har også veien sin ende.

Kun 4 mil unna havner vi i et spektakulært landskap , et landskap som kan ta pusten av deg.

Kritthvite strender som strekker seg til uendeligheten , og en natur du ikke finner noe annet sted.

 

Jeg gleder meg til å kjøre langs den smale veien igjen , smyge oss rundt i et landskap som omringer oss.

Det er mange år siden jeg var der sist , og det er på høy tid med en ny tur.

Et lite sted der det en gang var fiske hele året rundt , men som nå er blitt et hyttesamfunn for Vardøværingene.

Så det er bare å følge med videre , denne turen blir dokumentert…

Idag våknet jeg grytidlig , ihvertfall til å være ferie. Min datter skulle reise tidlig idag , så da måtte gubben bare stå opp. Det var vemodig og ta farvel , det har vært så koselig å ha henne her. Nå skal hun tilbringe resten av ferien i Oslo , så sees vi forhåpentligvis snart igjen. Faktisk er det bare en uke igjen før vi drar sørover igjen , dagene bare flyr avgårde når man har det gøy.

Endelig kom sola , det var det første jeg la merke til når jeg slo opp øynene. En skyfri himmel ønsket meg velkommen til en ny dag , og det måtte selvfølgelig utnyttes. Isak er helt i hundre her oppe , han klarer ikke sitte i ro et øyeblikk engang. Så som de andre dagene var det bare å hive på seg fillene , en liten gutt ville til besteforeldrene.

Første stopp ble Kiberg , et lite tettsted en mil før Vardø. Her bor bestefar til Isak , og han var i full gang med gressklipperen. Kiberg er virkelig et idyllisk sted , et sted der du virkelig kan finne ro. Vi gikk en tur ned i strandkanten , og Isak fikk låne med seg en liten hagespade. Solen steikte , måkene sirklet over havet , og alt jeg kunne høre når jeg lukket øynene var bølgeskvulp.

Jeg vet ikke om andre steder der dønningene fra havet kan høres bedre , og alt jeg så i horisonten var himmel som møtte hav. Vi fikk en fin stund sammen i strandkanten , og jeg nøt hvert sekund. Etter at en liten gutt hadde raidet kjøkkenet til bestefar (han hadde nemlig honnikorn) så satte vi turen videre , Vardø glitret under sola når vi kom kjørende.

Plutselig var de tomme gatene våknet til liv igjen , menneskene hadde trukket ut av “husan”. Det første vi måtte gjøre var å plukke opp en passasjer , en liten jente sto så fint og ventet på oss. Søskebarnet til Isak måtte selvfølgelig få være med , og med full lastet bil dro vi til bestemor. Der ventet det hjemmelaget kjøttkaker på oss , og igjen trykket jeg i meg over evne. Eller rettere sagt gubben trykket i meg , det var ikke før jeg ba om nåde at gaffelen ble lagt bort.

Idag hadde jeg også lovet Isak noe , idag skulle han få se på de store kanonene. Norges vakreste festning ligger her i Vardø , ja ihvertfall hvis du spør meg. Og hva passer vel bedre for en liten sjørøver enn kanoner , det måtte bare bli bra. Derfor ble det en kveldstur på oss alle , vi måtte jo utnytte finværet når det først hadde kommet. Plutselig kom det et drønn over oss , og både far og sønn ble helt i fyr og flamme. Forsvaret sitt helikopter blir brukt som ambulansehelikopter her oppe , og nå var det i ferd med å lande midt på festningen.

Det ble et voldsomt liv , ungene løpte både hit og dit. Vi hadde mer enn nok med å holde ungene under kontroll , men gubben fikk da filmet en liten videosnutt. Det er langt til sykehuset her oppe , og det er sørgelig at et bedre tilbud ikke er på plass.

Bildene fra dagen taler vel sitt tenker jeg , ingen tvil om at det har vært nok en fin dag. Nå sitter vi her og lurer på hva vi skal gjøre , for inatt er det store sjanser for å få oppleve midnattsolen. Så nå vurderer vi å bli i Vardø for å få den med oss , det hadde vært en perfekt avslutning på dagen….

Jeg var helt ferdig igår , ja det begynte allerede under selskapet.

Det må ha vært matinntaket , det er lenge siden jeg har spist så mye som jeg gjorde igår.

Thai mat er noe av det beste jeg spiser , og på et langbord sto alle favoritt rettene på rad og rekke.

Men det er ikke maten jeg skal fortelle om i dette innlegget , men at den har hatt en innvirkning det er jeg ikke i tvil om.

 

Som sagt så spiste jeg over evne , og da slo det innover meg.

Jeg ble så trøtt at jeg knapt klarte å holde øynene åpne , faktisk måtte jeg ut for å trekke luft.

Det hjalp litt , men vi hadde jo kakene igjen.

Så etter å ha fått trykket innpå to kakestykker så måtte det gå som det gikk , denne kjerringa var helt kaputt.

 

Derfor valgte vi å takke for oss , det var på tide å sette nesen mot hytta igjen.

Jeg tenkte at den lille kjøreturen ga meg en gylden mulighet , øynene måtte hvile litt.

En god dag var nesten over , og lykkelig satte jeg meg i bilen.

Jeg burde jo ha ant fare var på ferde når rullestol beltet ble festet rundt meg , det har til nå ALDRI vært i bruk.

 

Dobbelt sikret med både rullestol belte og bil belte satte vi avgårde , jeg var for trøtt til å stille spørsmål.

På veien måtte vi stoppe for å fylle opp bensinkanna vi hadde med oss , aggregatet på hytta trengte påfyll.

Med den godt plassert i baksetet var det bare å fortsette , endelig kunne jeg ta meg en blund.

Jeg så han i sidesynet , gubben lette etter noe på telefonen.

 

Der satt jeg med øynene igjen gjennom tunnelen som skulle ta oss over til fastlandet ,

jeg ante fred og ingen fare.

Men gubben hadde tydeligvis bestemt seg , denne bilturen skulle ikke bli noen sovetur.

Før jeg visste ordet av det kom det , vi hadde ikke kommet oss ut av tunellåpningen før det smalt.

 

Musikkanlegget ble guffet opp på full guffe , Dr Alban kunne høres over hele vidda.

Jeg kikket forskrekket bort på en halvskallet gubbe , og igjen fikk jeg meg litt av et syn.

Med begge hender i været veivet han rundt seg , og hodet gikk til alle kanter.

Et øyeblikk der lurte jeg på om bilen hadde fått autopilot , men låret ble et sekund der brukt som en arm.

 

Med hendene på rattet igjen begynte han nå og kjøre sikksakk , og da gikk mine øyne igjen.

Denne gangen var det ikke av tretthet , for nå var jeg jaggu meg våken!

Bak i bilen satt Isak og lo så han skrek , det hadde tydeligvis rablet for pappa.

Fra side til side for vi fremover , og jeg har ikke hatt en slik følelse siden jeg fløy paragliding.

Min datter ropte frydefullt bak ryggen min , men ut av meg kom det ingen lyd.

Igjen hadde gubben klart det , klart å fryse fast all lyd.

Urinblæra begynte også og reagere , jeg satt der og knep igjen så godt jeg kunne.

For selv om jeg visste at gubben hadde stålkontroll , så bidro veien til at jeg nå holdt på å pisse på meg.

 

Et øyeblikk der tenkte jeg på å be om en røyk , nervene var i høyspenn.

Men lukten fra baksetet fikk meg på bedre tanker , det var tydelig at bensinen nå fikk seg en ekstra blanding.

Lukten ble bare sterkere og sterkere , men gubben hadde en løsning på det også.

Vinduene i bilen ble rullet ned , og med det mener jeg Alle vinduene.

 

Plutselig ble det full orkan inne i bilen , og ansiktet mitt frøs fast i et lydløst skrik.

Hva er det med meg og det maleriet? Jeg tror jeg må ha sittet som et portrett i et tidligere liv.

Sauene som normalt sett pleide å ligge langs veien var sporløst forsvunnet , noe jeg ikke syns var det spor rart.

For denne galskapen kunne ha fått selv Bjørnen til å vurdere å gå i hi lenge før tiden.

 

Omsider kunne jeg se en ende på galskapen , en traktorvei har aldri vært høyere verdsatt enn i det øyeblikket.

Jeg har aldri vært mer glad for å se en gul hytte , og takknemlig for at den lå øde belagt.

For synet av meg når jeg kom trillende ut unner jeg ingen , selv har jeg enda ikke turt å se meg i speilet.

Takk for turen kjære du klarte det igjen , jeg bare håper det blir en stund til neste gang du blir 18 igjen…

Det har vært en fantastisk dag idag , og jeg har vært så heldig som har fått tatt del i det hele.

Jeg var en smule nervøs før vi startet idag , jeg hadde jo fått et ærefullt oppdrag.

Men nervøsiteten gikk fort over når en liten jente kom løpende mot meg , en god klem fra et barnekinn blåste nervene bort.

Tante sine jenter strålte som aldri før.

 

En liten kropp ble lagt på min , den følelsen er ubeskrivelig.

Duften av en liten kropp slo imot meg , og jeg fikk en varme så stor.

Jeg har ikke hatt en så liten kropp på min siden Isak var liten , og jeg kjente hvordan tårene presset på.

Hun ble så festet i bæreselen slik at hun lå trygt og godt.

 

Mitt andre tantebarn fikk låne Isak sin plass , på mine bein satt en liten prinsesse.

Jeg er så takknemlig for denne muligheten , jeg fikk ikke bare fulgt et tantebarn men to.

Før vi gikk inn forberedte jeg meg på barne gråt , jeg har da hatt fire barn selv.

Men til min overraskelse kom det aldri noe gråt , hun lå stille på mitt bryst under hele gudstjenesten.

 

Dagen har vært fullkommen , en perfekt dag med to små i sentrum.

Bildene taler for seg selv , takknemligheten er stor overfor alle de mennesker som gir meg store øyeblikk.

Nå sitter vi her ti kilo tyngre , jeg har ihvertfall spist over evne.

Resten av kvelden blir tilbrakt i godstolen , nok en god dag er over…

 

De står der fremfor meg , i hvitt blir de brakt frem til presten.

To søstre skal døpes , med store øyne tar de til seg alt som skjer.

En jente på fire holder hånden til lillesøster , en tre måneder gammel lillesøster følger nøye med.

To små barneføtter tripper spent , det er deres dag i dag.

 

To små sarte sjeler , helt i begynnelsen av livet.

Med nysgjerrige blikk betrakter de omgivelsene , alle blikk er rettet mot dem.

Veien opp til døpefonten er kort , men livets vei er lengre.

En vei som ligger åpen for små barneføtter.

 

Jeg ser hvordan de blir ført frem , små øyne møter livet.

Et åpent landskap ligger fremfor dem , et maleri blir til mens de går.

Små barneøyne møter mine , jeg ser livet på ny.

Vi befinner oss i hver vår ende av livet , men alt som betyr noe er her og nå.

 

Idag er det tid for å feire , to små står i starten av livet.

Veien kan bli lang og kronglete , og de må gå den selv.

Men vi rundt skal stå støtt , prøve å gi de en styrke så stor.

Vi skal gå ved deres side , vi skal følge de på deres vei.

 

Ordene sitter inni meg , mine tanker blir til ord.

Ord jeg håper de en dag kan se tilbake på.

Alt jeg ønsker er at hell og lykke skal følge to små langs deres vei ,

så lenge kjærligheten er tilstede så blir aldri veien mørk…