Jeg forlot…

Landskapet ligger åpent fremfor meg , grønne vidder så langt øye kan se.

Kjente stier dukker opp , som en gammel venn hilser de meg velkommen.

De ligger der som de alltid har gjort , de samme småsteinene jeg engang løp over er der fortsatt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg glir forbi de , et siste blikk på fortiden ligger nå fremfor meg.

 

De små fjellknausene dukker opp , små men likevel så uendelig mektige.

Jeg lukker øynene et øyeblikk , ser det så klart fremfor meg.

Det er som om det var igår , jeg kan enda føle vinden i håret mens jeg beveget meg oppover.

Jeg kan enda se den samme utsikten som jeg engang gjorde når jeg satt på toppen.

Kroppen kribler , alt jeg vil er nå blitt umulig.

Jeg visker det inni meg , “vær så snill , bare en sjanse til”.

En siste sjanse , en siste mulighet blant grønne endeløse vidder.

Alt jeg vil er og løpe , klarte opp og løpe inn i uendeligheten.

 

Men innerst inne vet jeg det , jeg har fått denne siste muligheten for en grunn.

Velkommen er blitt til farvel , et siste farvel til livet som var.

Klumpen i halsen vokser , jeg er ikke klar.

En tåre blir til flere . de er beviset på at jeg engang har levd.

 

Jeg kan føle hjertet banke , enda lever jeg.

Men friheten har jeg mistet , den forlot jeg blant endeløse vidder.

Jeg kan høre hvordan de roper etter meg , ser hvor vakre de gjør seg i det vi glir forbi.

Men jeg sitter fastspent , fengslet i egen kropp.

 

Alt jeg nå kan gjøre er å se , lukke øynene mens jeg drømmer meg tilbake.

Tilbake til en tid , en tid der friheten fortsatt fantes i en frisk kropp.

Viddene vil for alltid være der , men jeg forlot.

På grønne vidder finnes mine fotspor , usynlige fotspor fra et tidligere liv…