Måned: juli 2020

Idag var den store vaskedagen , alle måtte skrubbes fra topp til tå. Derfor ble badstua fyrt opp , her har vi ikke luksusen med innlagt vann. Nei her må vi gjøre det på gamlemåten , vi har reist tilbake i tid på alle måter. Men jeg elsker det , og du føler deg aldri så ren som etter en skrubbings i dampen. Isak var en smule skeptisk , det var da fryktelig så varmt det skulle være. Vi klarte likevel å lokke han inn lenge nok til at vi fikk vasket han , så nå er alle gullende ren.

Imorgen er nemlig den store dagen , to små skal fraktes frem til døpefonten. To søstre skal dele samme opplevelse , og vi er så heldige som får dele opplevelsen sammen med dem. Det blir en stor dag , enda en dag til minneboka. Det er alltid litt rart å tenke på at jeg nå sitter med døden på mine skuldre , mens to små er nettopp begynt sin ferd.

Igår ble jeg også spurt om et ærefullt oppdrag , et oppdrag som egentlig er umulig for meg lenger. Jeg ble spurt om jeg ville bære , og reaksjonen min var sikkert den samme som din er nå. Jeg bære?? Jeg klarer jo ikke bære meg selv engang. Men jeg er omringet av fantastiske folk , som ser løsninger fremfor hindringer.

Ved hjelp av en bæresele skal den lille jenten stroppes fast i meg , deretter skal jeg kjøre henne frem til døpefonten. Tenk så fantastisk! Hvis dette går så er det helt fantastisk , det blir virkelig noe å ha i minneboka. Tante bærer med seg en liten kropp , en liten kropp som står på startpunktet i livets vei. Jeg er så takknemlig for at de ser meg for den jeg er , og ikke lar sykdommen stå i veien for selve livet.

Derfor var det viktig med en vask idag , og igjen må jeg skryte av min mann. Tenk at jeg har fått dampet igjen , det hadde jeg aldri sett for meg. Det er ikke bare bare å skrubbe meg i en dampende badstu , men for min mann er tydeligvis alt mulig. Gullende ren ble jeg også , og det var virkelig en herlig opplevelse. I tillegg har han vasket Isak og seg selv , ikke så rart han var en smule slagen når han var ferdig.

Men her går dagene i ett , vi var invitert på middag hos svigermor idag igjen. Så her var det bare å komme seg ut av døren , pizzaen ventet på oss. Nå sitter vi her gode og mette , lykkelig over nok en god dag. Resten av kvelden går med til avslapping , for imorgen venter en stor dag. Jeg er lykkeligere enn noengang , denne ferien overgår det meste…

Jeg ser henne fremfor meg , hun står fremfor speilet og gjør seg klar.

Klar for en ny arbeidsdag , det er noen som venter på henne der ute.

Klokken er 06.30 og ute er det mørkt , vinteren har tatt over landskapet.

Den hvite snøen gjør det litt lysere , og nå er hun på vei ut for å sette avtrykk etter seg.

Små fotspor som vinden visker vekk , alene går hun ut i mørket for å starte en ny dag…

 

For hver gate vi kjørte gjennom igår så kom de , minner fra et annet liv dukket opp.

Huset vi bodde i står der enda , men nå er det andre som står fremfor speilet der jeg engang sto.

Minner jeg ikke visste jeg hadde kom tilbake igjen , minner jeg har fortrengt.

Klumpen i halsen vokste , jeg kjempet hardt for å holde tårene inne.

 

Ville ikke slippe de ut , redselen for hva som ville komme hindret meg fra å slippe taket.

En tåre ville bli til flere , et sammenbrudd var like om hjørnet.

Et liv , mitt liv , et lykkelig liv.

Jeg klarte ikke løfte på lokket , for det som befant seg under var for smertefullt.

 

Mitt liv , mine avtrykk i snøen er for lengst visket bort.

Mitt liv , mine spor på de grønne vidder er usynlig for det blotte øye.

Mitt gamle er borte , borte for alltid.

Et vindpust kom og tok det med seg.

 

Vårt liv min kjære , de gode samtalene ved kjøkkenbordet.

Meg og deg med vinden i ryggen , mens vi beveget oss raskt over hvitkledde vidder.

De harde ord som falt , lyden av smellende dører som satte punktum for harde ord.

Vårt liv min kjære , borte for alltid.

 

Jeg skulle så gjerne ha spolt tilbake , gjort alt på nytt.

Men vårt gamle liv er over , og vi sitter igjen med sorgen.

Vi sitter side om side , din hånd ligger over min.

Vi deler de samme minnene , vi deler en sorg så stor…

Normalt sett ville jeg ha sittet hjemme i godstolen idag , sittet og ventet på at alle skulle komme hjem så vi kunne ta helg. Men denne fredagen er helt ulik alle andre fredager , og jeg skjønte nesten ikke hvor jeg var når jeg våknet idag tidlig. Fortsatt er det uvirkelig at vi nå er fremme , og at turen har gått så knirkefritt som den har gjort er helt utrolig.

Vi var ikke i seng før 01.30 i natt , det var så deilig og sitte fremfor kaminen og bare nyte roen. Jeg tror lufta gikk ut av oss begge igår når vi endelig nådde målet , vi har nok vært mer spent i kroppen enn vi trodde. Det ble sene kvelden på Isak også , klokka ble over midnatt før han falt til ro. Han var så oppgiret over gjensyn med besteforeldre , søskenbarn og onkel og tante at han nesten ikke klarte å stå i ro , etter fem dager i bil var det litt energi som skulle ut.

Men han sovnet til slutt , og sov faktisk helt til over ni idag. En overraskelse ventet oss også når vi kom på hytta igår , en fullstappet pose sto og ventet. Det viste seg at en av damene som hadde vært så snill og være med å vaske hytten , hadde i tillegg satt fra seg en gave. Isak fikk en stor bil , leke motorsag , noen stilige sugerør og en bok. Jeg fikk noen nydelige hjemmestrikka tøfler , håndvarmere og sokker.

Det ble plutselig julaften på hytta i Komagvær , en liten gutt ble i fyr og flamme og jeg ble igjen rørt til tårer. Men jeg våknet brått idag , en høy lyd over hodet mitt fikk meg til å reagere. Jeg våknet til litt av et syn , for over hodet mitt sto en liten alvorlig gutt med motorsagen klar. Det var visst på tide å stå opp , her var det ingen tid for noe slumring.

Han begynte masingen før han hadde stått opp , han kunne ikke komme seg til bestemor fort nok. Så etter å ha forgjeves prøvd å slappe av litt så vi ingen annen utvei , det var bare å komme seg i bilen og dra avgårde. Vi tok oss en liten rundtur i byen før vi stoppet hos bestemor , og det var en rar opplevelse. Jeg så de samme kjente gatene , de samme bygningene som alltid har stått der , og selv om jeg var der så var jeg ikke der likevel.

De samme gatene jeg har tråkket i så mange ganger lå nå rett fremfor meg , men det føltes som om det var et annet liv. Idag ble det middag hos svigermor , hjemmelaget fiskegrateng sto på menyen idag. Det har vært en fin dag i Vardø by , og jeg gleder meg allerede til morgendagen. Nå skal vi nyte kvelden i godt selskap , før vi igjen setter nesen mot den gule hytten…

Både jeg og gubben ble målløs igår , og det er ikke hver dag det skjer.

Når det bare var 7 mil igjen så vi på hverandre , der og da var ord overflødig.

Vi visste hva den andre tenkte , vi følte det samme begge to.

Det hele føltes så uvirkelig ut , vi kjørte bakover i tid.

 

Gamle minner fra en svunnen tid kom tilbake , landeveien fortalte en historie om en lykkelig tid.

Nye minner dukket opp hver gang vi rundet en ny sving , hver sving ga oss en varme så stor.

Veien ble som en kjær gammel venn , vi var tilbake på gamle stier.

Hver fjellknaus ønsket oss velkommen , det var nesten så vi hørte hvordan de ropte på oss.

 

Klyp meg i armen for jeg tror jeg drømmer , en drøm om frihet har vendt tilbake.

Alt er det samme som når vi forlot , det er som om tiden har stått stille.

Fem år siden sist , men nå lå den der.

Øya i havgapet har aldri sett vakrere ut.

 

De samme luktene jeg alltid har hatt med meg , sansene ble vekket på ny.

Lukten av salt hav slo innover meg , og vekket liv i en sliten kropp.

En gul hytte lå nesten skjult i terrenget , en gul hytte innerst i mitt hjerte.

En svak eim av bensin brakte frem gamle minner , vi var tilbake.

 

Duringen fra aggregatet var beroligende , en during som gikk rett inn i kropp og sjel.

Hytteboka talte ordenes språk , ord skrevet med mine egne hender.

Hender som nå er ubrukelige , men som en gang var sterke og friske.

Hender som engang talte en historie fra vårt liv , et liv sto skrevet i linjene.

 

Jeg hørte hvordan ordene ble lest opp , stemmen sprakk halvveis i setningen.

Jeg så hvordan han kjempet , kjempet mot sorgen over en lykkelig tid.

Mine ord , vår tid sammen , en historie fra vårt liv.

Men nå er vi tilbake , nye ord skal bli til på blanke ark…

Du vet du er kommet til Finnmark når alle kjører i 100 uansett hvor dårlige veiene er , og det er like vanlig med reinsdyr i hagen som naboens katt.

Du vet du er i Finnmark når trærne forsvinner fra landskapet , og etterlater seg endeløse vidder så langt øye kan se.

Du vet du er i Finnmark når bilruten er dekket av insekter , spylervæsken blir tom i forsøket på å få de bort.

Du vet du er i Finnmark når veiene blir tom for biler , og du kvepper ved synet av en møtende bil.

Vi er FREMME!!!

Jeg kan nesten ikke tro at det er sant , tenk at jeg klarte det , VI klarte det!

Tårene kom når vi kjørte over Domen , øya i vårt hjerte åpenbarte seg i all sin prakt.

Gubben er endelig hjemme , og jeg føler meg hjemme jeg også.

Minner fra mitt livs beste tid kom flommende over meg , tenk at jeg endelig er tilbake.

 

Nå strekker ikke ordene til lenger , alle mine følelser ligger utenpå.

Vi er tilbake min kjære , tilbake i Vardø by….

Jeg tror det må være noe med luften her i Alta , for her kom virkelig galskapen frem.

Sultne som løver for vi ut på jakt etter nærmeste serveringssted, maten kunne ikke komme fort nok.

Men jeg kjente det allerede på vei inn på hotellet , kreftene hadde tatt slutt.

Med blodsukkeret på bånn dro vi ut for å finne påfyll.

 

Rullestolen var blytung å kjøre , uansett hva jeg prøvde på så gikk det sakte fremover.

Lite lading på både meg og rullestolen hadde gjort sitt, vi trengte nye krefter begge to.

Gubben gikk i forveien , han var for lengst rundet hjørnet før jeg hadde fått sukk for meg.

Isak og min datter ropte på kappløp , men jeg var som en snegle med promille.

 

Heldigvis fant vi et serveringssted noen få meter bort i gata , Kokkejævel fikk vente til en annen gang.

Vi fikk bord med en gang , og ikke lenge etter var maten på bordet.

Hele gjengen var utsultet , som løver hev vi innpå maten.

Men hele inntaket gjorde det bare verre , luften gikk rett ut av meg.

 

Etter maten måtte vi en snartur på butikken , hyllene ble raidet for godteri og snacks.

Det var når vi beveget oss ut av butikken at jeg virkelig kjente det , nå ville ikke kroppen mer.

Jeg tryglet gubben om å overta spakene , men han var frest avgårde før jeg fikk fullført setningen.

Det var da voldsomt så travelt han hadde det da? Her måtte jeg visst bare klare meg selv.

Isak fikk selvfølgelig øye på en lekeplass på vei tilbake , og da var det gjort.

Når han i tillegg fikk noen nye lekekamerater så tenkte jeg mitt , vi måtte sikkert sove ute inatt.

Men etter litt lokking og luring fikk vi han med oss , nå var det på tide å ta kveld.

Denne kjerringa var fullstendig på felgen , og da måtte det gå som det gikk.

 

Jeg vet ikke hva de som har laget gågatene i Alta har tenkt , særlig rullestol vennlig var det ikke.

For hele veien tilbake til hotellet møtte jeg på hindringer , små søkk i gata gjorde veien ufremkommelig.

Noen gikk greit å kjøre over , problemet var bare at de var overalt og i forskjellige størrelser.

På dette tidspunktet var jeg bare lei , og når denne dama er lei så begynner hun å gi faen.

Plutselig hørte jeg min datter rope , men før jeg forsto noe som helst var kaoset et faktum.

Bildet over viser hva jeg hadde og bryne meg på , men dette søkket kunne du gange med ti.

Der sto jeg bom fast med rullestolen , midt i gågaten sto jeg og spant kruttrøyk.

Min datter knakk fullstendig sammen i latterkrampe , det samme gjorde jeg.

 

Isak ropte på pappaen , mamma trengte jo hjelp.

Men da Isak kom tilbake skjønte jeg plutselig hvorfor han hadde hatt det så travelt.

“Fysj det lukter, pappa bare promper”

Når lyden rundt hushjørnet i tillegg nådde oss var det ikke tvil , gubben var dårlig i magen.

Det hjalp ikke akkurat på situasjonen , og med latterkrampe på denne kjerringa må det bare gå galt.

Noen forbipasserende stoppet opp , herlighet for et syn det måtte ha vært for dem.

Jeg strammet meg opp og klarte til slutt å rygge opp av hullet i bakken.

Og hva gjorde gubben?? Jo han sto borti veien og så på galskapen mens han slapp ut illeluktende luft.

Men det stoppet ikke der , for når jeg først begynner å le så klarer jeg ikke stoppe.

Jeg hørte min datter lo så tårene trillet , og da klarte jeg ingenting.

Så før jeg visste ordet av det hadde jeg kjørt meg fast på ny , og denne gangen var jeg på god vei gjennom et glassvindu.

Der sto jeg på nytt og spant mens tårene trillet , jeg hikstet sånn av latter at jeg ikke kom meg noen vei.

Du skulle tro at gubben kanskje forsto at nå var tidspunktet der , men den gang ei.

Istedenfor å ta over styringa for å få kjerringa i seng så la han hånda mi på joysticken for ørtende gang.

Jeg kom meg så vidt bort til hotellet før det skjedde igjen , for tredje gang denne kvelden sto jeg fast.

Denne gangen på rampen opp til hotellet , og alene var jeg.

 

Gubben hadde gått inn for lengst , så der sto jeg alene og humret for meg selv.

Heldigvis kom en liten gutt ut for å se hvor mamma var blitt av , og han lo så hjertelig når han så hva som hadde skjedd.

For der sto jeg igjen og spant , røyken sto og jeg lo så tårene trillet.

Da skjønte gubben det , nå måtte han ta over.

Nå sitter jeg på rommet og humrer for meg selv , Alta har fått underholdning idag.

Det er ingen spøk når mammapåhjul drar ut på eventyr,

det har vi fått erfare idag.

Imorgen er det heldigvis siste etappe , da kan både jeg og rullestolen få seg en velfortjent hvil…

Nest siste etappe startet litt senere enn vi hadde sett for oss , men etter så mange dager i bil så er vi nødt til å hente inn krefter der det er mulig.

Så klokken ble nærmere ti før vi kom oss avgårde , vi ga oss god tid under frokosten.

Jeg er så stolt over mannen min , han er beundringsverdig han.

Du skal lete lenge for å finne en slik mann , jeg kan ikke få sagt det nok , han er fantastisk.

 

Ikke nok med at han kjører hele veien , han har også hendene fulle når vi stopper.

Han tar seg av både meg og Isak , den eneste gangen han får hvile  er når han sover.

Takket være han får jeg mulighet til å leve , takket være han får jeg nå oppleve en stor drøm.

Han hjelper meg når alt annet svikter , gang på gang kommer han til unnsetning.

 

Når vi ikke fikk hjelp med oss på turen så nølte han likevel ikke , vi skulle på tur.

Og når min datter også hev seg med så gikk drømmen i oppfyllelse.

Nå er vi snart fremme på vår siste overnatting ,

vårt endelige mål er nå bare 55 mil unna.

 

Idag har vi faktisk hatt et strålende vær, sol og nesten skyfri himmel så langt øye kan se.

Troms hadde finværet vi har ønsket oss , det gjør turen litt enklere.

Havgapet åpnet seg opp fremfor oss , en bedre utsikt skal du lete lenge etter.

Vi måtte ta en stopp ved Kvænangen skiltet, der fikk en liten gutt litt boltringsplass.

 

Denne etappen har gått mye fortere enn de andre , og det til tross for at vi startet sent.

Vi kom frem til Alta klokken 17.17 , det var tidligere enn forventet.

Tenk at vi har lagt bak oss over 200 mil , det er jaggu meg ikke verst for en med ALS.

Nå venter sjarmøretappen på oss imorgen ,Vardø , vi kommer hjem…

Trøtt og sliten ankom vi Narvik igår kveld , og ikke fant vi hotellet heller.

Du vet den reisemappa jeg egentlig hadde tenkt å lage før vi dro? Ja den ble ikke noe av.

Gubben mente han hadde stålkontroll, dette ville gå lett som en lek.

Problemet er bare at det har vært litt for mange kokker innblandet i denne reisen, noe vi fikk erfare igår.

 

Gubben mente hardnakket på at han hadde bestilt rom på Scandic, ja det begynte med det ihvertfall.

For når han til sin store overraskelse fikk beskjed om at ingen reservasjon forelå, ja da fikk pipen en annen lyd.

Da var alt plutselig min feil , det måtte være meg som hadde bestilt rom i Narvik.

Til slutt viste det seg at det var ingen av oss , det var faktisk en av assistentene.

 

Til gjengjeld ventet det luksus på oss , for det var ikke hvilket som helst hotell som var bestilt.

Grand hotell ble stoppestedet for denne natta , og det var ikke meg imot.

For en service , og for et rom! Rett og slett fantastisk.

Det beste av alt er at prisen for det fineste rommet sålangt på turen er billigst av de alle.

 

Men vi hadde ikke før parkert utenfor hotellet før vi fikk oss en overraskelse , en fløytelyd fikk oss til å reagere.

Jeg aner ikke hvor de kom ifra eller hvordan de visste at vi var kommet frem , men nå var det plutselig kjentfolk på parkeringen.

Tanten og onkelen til min mann bor nemlig i Narvik , og ut av det blå sto de ved vår side.

Isak fikk møte tremenningen sin for første gang , og det ble en hyggelig middag i godt selskap.

 

Plutselig var klokka blitt 21.30 , men det stoppet ikke en liten gutt.

Han var fortsatt full i energi etter kjøreturen , og da var det bare en ting å gjøre.

Vi måtte ta en kveldstur i Narvik sine gater , vi måtte gå av oss litt.

Det ble en hyggelig kveld i en fin by , mange minner kom tilbake.

 

Veien fra Narvik og videre kommer til å bli en minnerik affære , men jeg har fortsatt et sted igjen å utforske.

For Narvik har vi vært i flere ganger , men endestoppet idag har vi også pleid å bare suse forbi.

Siste ovenatting blir i Alta , og jeg kan nesten ikke tro at vi er kommet så langt allerede.

Disse dagene har flydd avgårde , og nå er vi igang med nest siste etappe, Alta er neste stopp…

 

Idag har dagen vært preget av mye venting, men heldigvis var vi forberedt på det. Mye veiarbeid og masse biler på veien har medført til at denne etappen har vært minst like lang, ihvertfall når det gjelder tid. Men takket være en av dere lesere så ble vi advart om det igår kveld , en dame fra Alta tipset oss om at vi måtte smøre oss med tålmodighet , så tusen takk Trude , alltid greit å være forberedt.

Når vi kom opp på Saltfjellet idag tok jeg en avgjørelse , idag skulle dagen nytes. Derfor ble datamaskinen pakket vekk for en stund , og jeg lente meg tilbake for å suge til meg alle inntrykk. Isak og datter er helt fantastiske , det er ikke et knyst å høre fra baksetet.  De eneste gangene en liten gutt roper er når nøden trenger på , “eg må tisse” kunne høres over hele Saltfjellet.

Vi valgte derfor å ta en lengre stopp der , så kunne en liten gutt fikk gått på do og løpe litt rundt. Isak fikk oppleve snø for andre gang denne turen , noe han syns var veldig rart. Suvenir fikk jeg også med meg , for gubben var tydeligvis i det gavmilde hjørnet . En stormlighter, gryteklut og en pyntegjenstand fikk jeg i gave idag , slett ikke verst.

Når vi hadde passert Saltfjellet så gikk det virkelig unna , veiene her i nord er ikke som veiene på Vestlandet. Men plutselig ble det stopp , og skiltet med manuell dirigering kom til syne. Jeg må innrømme at jeg duppet litt av der en stund , jeg blir alltid trøtt når jeg kjører bil. Selv om rullestolen ikke akkurat er behagelig å sove i så fikk jeg meg noen minutter , og det gjorde godt.

 

Heldigvis har natten i Mosjøen vært bedre enn den forrige , så jeg føler meg i god form. Det er jeg såååå takknemlig for , når energien er der så klarer jeg det meste. Denne turen hadde ikke latt seg gjøre dersom formen hadde vært skral, så jeg er lykkelig over at jeg faktisk sitter her nå.

Idag måtte vi ta ferge for å komme oss til Narvik , og det er alltid like stas for en liten gutt. Kaptein Sabeltann sverdet måtte være med ut på dekk , og det måtte selvfølgelig kjøpes pølse i kafeen. Da var en liten pirat fornøyd , og når barna er fornøyd så er vi fornøyd.

Men idag kjente jeg det , for første gang på denne turen fristet det med et avvik fra reiseruten. For rett før fergekaia lyste de imot meg , de vakre fjellene i Lofoten skinte mot meg i det fjerne. Jeg kunne godt heller tatt ferga til Svolvær, men det hadde aldri gubben gått med på. Men synet av de vakre fjellene fikk jeg i det minste med meg , og det var et praktfullt syn.

Rett etter vi kom i land møtte vi på en ny kø , for tunnelen etter fergen er visstnok under oppgradering. Litt rart at de velger fellesferien til å oppgradere , men hva vet vel jeg. Jeg er bare en av mange turister som ferierer i eget land , og av de alle så finner du den mest takknemmelige i denne bilen.

Nå er vi fremme i Narvik , og i skrivende stund er vi på jakt etter hotellet. Det skal bli godt å få seg en matbit nå og strekke litt på kroppen , bilferie over lengre tid krever sin mann. Håper dere har det bra alle sammen , imorgen venter en ny etappe…

Tenke seg til at her sitter jeg , i en bil som ruller mil etter mil.

Jeg har kanskje fått en sykdom som har frarøvet min kropp , men gleden over livet har den ikke klart å ta.

Selv om sorgen er stor over det jeg har mistet , så har jeg fått noe i retur.

Jeg har fått en ny vei og gå , en ny vei der alt kan skje.

 

På mange måter føler jeg at jeg lever i et eventyr , jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving.

Selv om jeg vet at mitt eventyr ikke har en lykkelig slutt , så er lykken fortsatt tilstede.

Sykdommen vil vinne til slutt , men jeg vil ta med meg lykken til graven.

Her sitter jeg i bilen , og alt jeg ser er en ny vei som åpenbarer seg fremfor meg.

 

Som et maleri ligger landskapet fremfor meg , et landskap som stadig er i forandring.

Gjennom daler og endeløse åkre . til høye fjell og bratte stup.

Maleriet er i stadig forandring , og jeg sluker alt til meg.

Gjennom storslått natur beveger vi oss , Norge er et vakkert land.

 

Etter fem år med ALS hadde jeg nesten gitt opp , denne landeveien var et tilbakelagt kapittel.

Men her sitter jeg , og alt jeg føler på er takknemlighet.

Skjebnen ville det annerledes , jeg skulle få en mulighet til.

Jeg føler meg sterkere enn nooensinne, naturen gir meg påfyll av krefter.

 

Nå lever jeg , lever som aldri før.

Nye opplevelser gir meg det jeg så sårt trenger , energien er tilbake på plass.

Kroppen har gitt opp , men det bobler over inni meg.

Stadig beviser jeg det for meg selv , jeg klarer mer enn jeg tror…