Plutselig ble gubben 18 igjen

Jeg var helt ferdig igår , ja det begynte allerede under selskapet.

Det må ha vært matinntaket , det er lenge siden jeg har spist så mye som jeg gjorde igår.

Thai mat er noe av det beste jeg spiser , og på et langbord sto alle favoritt rettene på rad og rekke.

Men det er ikke maten jeg skal fortelle om i dette innlegget , men at den har hatt en innvirkning det er jeg ikke i tvil om.

 

Som sagt så spiste jeg over evne , og da slo det innover meg.

Jeg ble så trøtt at jeg knapt klarte å holde øynene åpne , faktisk måtte jeg ut for å trekke luft.

Det hjalp litt , men vi hadde jo kakene igjen.

Så etter å ha fått trykket innpå to kakestykker så måtte det gå som det gikk , denne kjerringa var helt kaputt.

 

Derfor valgte vi å takke for oss , det var på tide å sette nesen mot hytta igjen.

Jeg tenkte at den lille kjøreturen ga meg en gylden mulighet , øynene måtte hvile litt.

En god dag var nesten over , og lykkelig satte jeg meg i bilen.

Jeg burde jo ha ant fare var på ferde når rullestol beltet ble festet rundt meg , det har til nå ALDRI vært i bruk.

 

Dobbelt sikret med både rullestol belte og bil belte satte vi avgårde , jeg var for trøtt til å stille spørsmål.

På veien måtte vi stoppe for å fylle opp bensinkanna vi hadde med oss , aggregatet på hytta trengte påfyll.

Med den godt plassert i baksetet var det bare å fortsette , endelig kunne jeg ta meg en blund.

Jeg så han i sidesynet , gubben lette etter noe på telefonen.

 

Der satt jeg med øynene igjen gjennom tunnelen som skulle ta oss over til fastlandet ,

jeg ante fred og ingen fare.

Men gubben hadde tydeligvis bestemt seg , denne bilturen skulle ikke bli noen sovetur.

Før jeg visste ordet av det kom det , vi hadde ikke kommet oss ut av tunellåpningen før det smalt.

 

Musikkanlegget ble guffet opp på full guffe , Dr Alban kunne høres over hele vidda.

Jeg kikket forskrekket bort på en halvskallet gubbe , og igjen fikk jeg meg litt av et syn.

Med begge hender i været veivet han rundt seg , og hodet gikk til alle kanter.

Et øyeblikk der lurte jeg på om bilen hadde fått autopilot , men låret ble et sekund der brukt som en arm.

 

Med hendene på rattet igjen begynte han nå og kjøre sikksakk , og da gikk mine øyne igjen.

Denne gangen var det ikke av tretthet , for nå var jeg jaggu meg våken!

Bak i bilen satt Isak og lo så han skrek , det hadde tydeligvis rablet for pappa.

Fra side til side for vi fremover , og jeg har ikke hatt en slik følelse siden jeg fløy paragliding.

Min datter ropte frydefullt bak ryggen min , men ut av meg kom det ingen lyd.

Igjen hadde gubben klart det , klart å fryse fast all lyd.

Urinblæra begynte også og reagere , jeg satt der og knep igjen så godt jeg kunne.

For selv om jeg visste at gubben hadde stålkontroll , så bidro veien til at jeg nå holdt på å pisse på meg.

 

Et øyeblikk der tenkte jeg på å be om en røyk , nervene var i høyspenn.

Men lukten fra baksetet fikk meg på bedre tanker , det var tydelig at bensinen nå fikk seg en ekstra blanding.

Lukten ble bare sterkere og sterkere , men gubben hadde en løsning på det også.

Vinduene i bilen ble rullet ned , og med det mener jeg Alle vinduene.

 

Plutselig ble det full orkan inne i bilen , og ansiktet mitt frøs fast i et lydløst skrik.

Hva er det med meg og det maleriet? Jeg tror jeg må ha sittet som et portrett i et tidligere liv.

Sauene som normalt sett pleide å ligge langs veien var sporløst forsvunnet , noe jeg ikke syns var det spor rart.

For denne galskapen kunne ha fått selv Bjørnen til å vurdere å gå i hi lenge før tiden.

 

Omsider kunne jeg se en ende på galskapen , en traktorvei har aldri vært høyere verdsatt enn i det øyeblikket.

Jeg har aldri vært mer glad for å se en gul hytte , og takknemlig for at den lå øde belagt.

For synet av meg når jeg kom trillende ut unner jeg ingen , selv har jeg enda ikke turt å se meg i speilet.

Takk for turen kjære du klarte det igjen , jeg bare håper det blir en stund til neste gang du blir 18 igjen…