Måned: juli 2019

Nå vet jeg hva jeg skal, jeg må skaffe meg et GoPro kamera, tenk på alt det gøyale jeg kan ta med dere på da! Det må jo være genialt, jeg kan filme en dag i mitt eget liv, og siden kameraet er festet på meg så får dere også se det fra mitt ståsted. At jeg ikke har tenkt på det før, da kan jo dere også bli med på tur, og jeg kan ta dere med i leken med Isak . Men det er en hake, jeg har dårlig erfaring med å være kameramann, og her kommer en historie jeg aldri har fortalt til noen før, og det har sine grunner kan du tro…

Som jeg har fortalt tidligere, så har jeg bodd noen år i Finnmark. På en nydelig øy rett ut i havgapet, nærmere bestemt Vardø. Gud hvor jeg lengter etter den vakre øya med sin ville natur og et vidunderlig folkeslag. Vardø er kjent for mye, men kanskje spesielt alle sine festivaler. For er det en ting de menneskene på denne øya kan, så er det å stelle i stand til fest. Det er på en av disse festivalene at min erfaring som kameramann også begynner.

Jeg gjorde meg klar til fest, det var lørdag og danseskoene var tatt på. På denne tiden var jeg nylig blitt singel, og her må jeg være ærlig. For er du singel i Vardø ja da er du nærmest “fritt vilt”, med andre ord, “Metoo” kampanjen hadde virkelig fått bein å gå på der oppe 🤣Gud jeg håper jeg ikke får tyn for den kommentaren 😅Uansett så var jeg ihvertfall klar for en “night on the town”. Denne kvelden var det et danseband sørfra som skulle opptre, noe som passet meg bra, for jeg elsket nemlig å danse swing.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Dansepartnere var det nok av, gjett om gutta der oppe kan danse, midt i blinken for meg. Vi var en venninne gjeng som etter et meget vellykket vorspiel etterhvert kom ramlende inn på det eneste hotellet i byen. Vi havnet fort i baren der vi fikk bestille drinker som skulle slukke tørsten. Dansebandet entret scenen og begynte å gjøre seg klar. Der sto jeg i utringet kjole, svarte støvletter og med en strømpebukse som presten snakker om den dag i dag (det er annen historie).

Plutselig kjenner jeg at det er noen som prikker meg svakt på skulderen, jeg snur meg og der står solisten i bandet og smiler svakt. “Unnskyld, men du kunne ikke tenkt deg å filme litt av opptreden vår, du ser ut som du er edru nok til å håndtere et kamera”. Det siste der tror jeg må ha vært en vits, han skulle bare visst hva jeg hadde bøttet innpå tidligere på kvelden. Det hører med til historien at han med alle sine komplimenter sjarmerte meg såpass at jeg plutselig sto der med kameraet i hånden.

Men å gi en platinablond, lettere beruset dame et kamera midt under en fest, ja det kan bare gå en vei det! Men jeg tok mitt nye oppdrag på ramme alvor, ja ihvertfall en stund. Jeg hadde ikke tid til å danse engang, jeg for bare å viftet med kameraet rundt om kring. Kameraet var med meg hele kvelden, i baren, ut for å røyke, ja til og med på do.

Jeg filmet alt og alle, dette skulle bli tidenes film, jeg hadde jo tross alt blitt lovet et eget eksemplar av kvelden. Nå skal det sies at min faste dansepartner var også ute denne kvelden, og jeg tror han var litt snurt for at jeg ikke hadde tid til han, så han gjorde det eneste han kunne gjøre, han sørget for at jeg hadde nok og drikke på hele den kvelden. Gudene skal vite at jeg kunne drikke på den tiden, alt går ned i kua er det noe som heter, eller kanskje det er et annet ordtak, samma det, dere skjønner hva jeg mener håper jeg  😅

Kvelden nærmet seg slutten, jeg så nesten ikke opp ned på kameraet lenger, hadde helt glemt å filme bandet når de hadde pause, ikke skjønte jeg hvorfor det satt noen halvgamle gubber lenger inne i lokalet som viftet febrilsk med hendene og ropte på meg. På det tidspunktet var jeg for lengst bikket over, jeg hadde strøket med glans på en hvilken som helst promilletest.

Lysene i lokalet kom på, festlighetene var over for denne gang. Jeg ga bandet tilbake kameraet og snøvlet noe om at dette måtte bli den beste dokumenterte giggen Ever!! Jeg overså alle forsøk på å få meg med på Nachspiel,ga han telefonnummeret mitt, og kom meg avgårde. Jeg fikk sjanglet meg ut av hotellet, enda mindre flatterende enn når jeg kom, men kom meg omsider hjem til egen seng.

Dagene gikk, ja faktisk uker også, jeg fortsatte med mitt og hadde glemt hele hendelsen den lørdagen. Men en ettermiddag ringer plutselig telefonen, det var ingen ringere enn solisten som ringte. Vi pratet litt om løst og fast helt til jeg spurte med en smule overmot i stemmen hvordan filmen ble. “Tja” , han dro litt på det, og det ble stille i et sekund eller to før han til slutt sa, “du kunne jo ha slått av kameraet når du var på do”, og i det han sa det, husket jeg plutselig vagt hvor og i hvilken kledelig høyde kameraet sto inne på toalettet…

Leksen må være og ALLTID slå av kameraet når du skal gjøre ditt fornødne, hvis ikke så kan du ende opp som meg, få “dåsa” di foreviget på film….

Pst :Nå kom jeg på at mine barn leser dette…

Heldigvis skinner solen igjen i Bergen by. Det innebærer at prosjekt husmaling kan fortsette. Nå er vi faktisk kommet frem til den siste veggen, men den er desidert den verste også. Det er på denne veggen vi må ha lift for å i det hele tatt komme oss til det høyeste punktet, noen bord var i tillegg pill råtten så de må byttes ut. Men vi er nå kommet så langt så vi kommer nok i mål skal du se. Jeg er ihvertfall glad for at vi valgte å begynne når vi gjorde, for enn så lenge ser det ut som om værgudene er med oss.

Minstemann var klar før jeg hadde stått opp i dag, “kan vi mamma, kan vi” , tryglet han med de store blåe øynene sine mens jeg enda lå i senga. Han blir ikke lei han, jeg måtte nok belage meg på enda en arbeidsdag i solsteiken. Jeg må innrømme at jeg nå på tredje dagen er en smule lei, men hva gjør man ikke for en liten gutt, det var bare å komme seg ut i “lastebilen” (rullestolen), for her måtte det hentes stein.

Jeg fikk meg en liten nedtur i dag når advokaten kontakten oss idag. Jeg kjenner jeg er drittlei den saken vi har gående med snekkerfirmaet vedrørende utbyggingen, nå er det faktisk like før jeg tar hele saken til media. For idag fikk vi et forslag til enighet fra firmaet, og det forslaget henger ikke på greip i det hele tatt.

Nå har jeg faktisk fått nok, det er ikke det spor av medfølelse for vår situasjon i det hele tatt, og utsagnet “kunden har alltid rett” gjelder ihvertfall ikke for dette firmaet. Her sitter vi med feil og mangler på et påbygg til den nette sum av 170000 kroner, og så har de nerver til å be om enda 240000 kroner til??? Vi har hatt utallige fagfolk her som har bare ristet på hodet av amatørmessig arbeid, og som er rystet over at dette er gjort av såkalte fagfolk. Som om ikke det er nok, så krever de også forhåndsbetaling på 50000 for i det hele tatt å komme og reparere feilene, er det mulig??

La oss si at jeg dør og min mann må selge huset. Da vil ikke påbygget se bra ut på en salgsrapport, snarere tvert imot. Men dette forslaget idag fikk begeret mitt til å renne over, så nå har jeg sendt inn et motforslag, så får de ta det eller la være. Da får det heller bli rettssak, for nå har jeg sluttet å bry meg. De skal være glad for at vi ikke krever dem for penger, for psykisk påkjenning og tort og svie.

Så dagen begynte så fin, men nå har jeg sittet i timevis og sendt mail til advokaten vår. For det er jo meg som må gjøre det også, sekretæren i huset som min mann sier. Nå sitter jeg og vurderer Tv2 hjelper deg, så får vi se hva jeg lander på.

Håper dere har en litt mindre kaotisk dag enn min, og at dere nyter livet….

Jeg må bare dele dette innlegget på nytt. Det beskriver en lykke i et øyeblikk av livet mitt når alt var perfekt 💜

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er tidlig på morgenen, klokken er ikke seks engang. Det er mandag morgen, og jeg knyter joggeskoene. Vinteren er et tilbakelagt kapittel, våren er i ferd med å banke på døren, gresset er duggvått og luften er frisk. Jeg står på trappa, bare meg og bikkja, det er ikke en lyd å høre, resten av huset sover enda. Bikkja er klar, og det er jeg og.

Jeg starter rolig, grusen knitrer under føttene mine mens jeg løper sakte bortover veien. Bikkja følger meg, han lukter litt på noen gressbusker før han igjen løper ved min side. Jeg trekker inn den friske luften, fyller opp lungene med en ny vår og kjenner hvordan kroppen sakte men sikkert er i ferd med å våkne.

Jeg løper fortere nå, sakte øker jeg tempoet, nå har jeg fått asfalt under beina . En asfalt som fortsatt er kald etter nattens få minusgrader, men som i løpet av dagen vil bli varmet opp av solstrålene. Denne mandagen blir fin, himmelen er blå med lette makrellskyer i horisonten. Tre km er allerede unnagjort, bare tre igjen.

Kroppen min er i siget nå, pusten går raskere og jeg kjenner hvordan musklene i kroppen jobber hardt for å få meg fremover. Men nå er kroppen varm, det går lettere nå. Jeg føler jeg svever bortover veien, jeg hiver ikke lenger etter pusten, den går hurtig men kontrollert. Bikkja peser ved min side, men halen logrer lykkelig frem og tilbake.

Det er bare to hindringer igjen nå, to bratte bakker som må bekjempes før vi når vårt endelige mål. Jeg setter opp tempoet, spurten er igang. Jeg henter frem mine siste krefter, jeg er i den aller siste bakken nå. Jeg ser målet nå, jeg har det i øyesyn, jeg er tilbake til der jeg startet.

Vi klarte det igjen, vi nådde målet vårt, bikkja og jeg. Litt raskere denne gangen. Jeg setter meg på trappa og åpner en iskald Pepsi max boks. Kjenner hvordan den deilig avkjøler min tørre munn. Solen er så vidt kommet opp i horisonten, de første solstrålene treffer mitt kinn. Jeg lukker øynene et sekund, nyter en stille stund på trappa , føler hvordan lykkerusen sprer seg fra tærne og gjennom hele kroppen.

På den trappa hadde jeg noen av mine lykkeligste øyeblikk, på den trappa var livet perfekt. Nå er trappa borte, en rampe har tatt dens plass. Kroppen min er visnet bort og jeg kan ikke løpe lenger. Men ennå kan jeg føle hvordan det var, ennå kan jeg smake hvordan det føltes, ja for der og da, i det lille øyeblikket, bare meg og bikkja, ja da VAR livet verdt å leve….

Tenk på alle de årene jeg har brukt på å slanke meg, forme kroppen til det jeg trodde skulle gjøre meg lykkeligere. Proteinshaker til frokost, middag og kvelds. Slankepiller, lavkarbodiett og inntak av alt for mye vann. Tidlige morgenøkter før jobb som innebar de tyngste vektene i styrkerommet, og selvfølgelig intervall løping på tredemøllen. Etter arbeid var intet unntak. Lange, bratte fjellturer med bikkja og barna, situps og armhevinger før leggetid, før det var på an igjen neste dag.

Var det en ting jeg brant for så var det trening, jeg ble hekta rett og slett. Men det var ikke før jeg ble voksen at jeg knakk koden, for det var da jeg skjønte at det ikke fantes noen lettvinte løsninger når det gjaldt å oppnå den kroppen man ville ha, man måtte faktisk jobbe for det. For det var en tid hvor jeg hatet trening og gikk for lettvinte løsninger, proteinpulver og slanketabletter gikk ned på høykant uten at det hjalp noe særlig, snarere tvert imot. Jeg gikk kanskje ned et kilo eller to, bare for å legge de på meg igjen like fort.

Det var ikke før jeg fant den treningsformen jeg virkelig likte at noe begynte å skje. For når jeg oppdaget styrketrening da forandret ting seg. Da skjønte jeg at kroppen slett ikke fungerte uten riktig drivstoff, jeg måtte spise riktig for å få det resultatet jeg ønsket. Men nå er alt forvandlet, faktisk er det nå stikk motsatt, for mitt største mareritt nå er å bli for tynn. De musklene jeg engang jobbet hardt for å oppnå er for lengst forduftet, men var all treningen forgjeves?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Iblant føles det sånn, ihvertfall nå som jeg sitter her helt hjelpeløs. Men så tenker jeg tilbake hvor lykkelig treningen gjorde meg, den lille stunden for meg selv gjorde underverker for resten av dagen. Jeg savner følelsen av asfalt og grus under føttene, mens jeg løp fra meg all frustrasjon og bekymring. Jeg savner de tunge vektene som ga meg mestringsfølelse og glede, trening ga meg lykke, en lykkerus som varte hele dagen.

Jeg husker enda fysioterapeuten som sa etter at diagnosen var satt, “det er bra du er godt trent, det kommer godt med”. Men på den tiden så jeg ingen nytte av øvelsene, det var ikke trening for meg dette, jeg ville tilbake til styrkerommet og løfte mine tunge vekter. Jeg så på fysioterapi som nytteløst, jeg skulle jo bli lam i hele kroppen uansett.

Nå er det slutt på de øvelsene, jeg klarer ikke lenger. Nå er det ikke mye igjen av muskulaturen min, jeg både ser og føler det. Det er en grusom følelse å være vitne til at musklene i sin egen kropp forsvinner, jeg hater og se på de slappe overarmene mine, eller de tynne pipestilkene av noen legger. Den kroppen som bar meg opp de bratteste fjellknauser er for lengst forduftet, men jeg kan ikke la være å tenke på at kanskje, bare kanskje, er det takket være all treningen jeg gjorde dengang som har bidratt til at jeg fortsatt den dag idag, fortsatt klarer å stå på beina. Da var det kanskje ikke forgjeves likevel…

Min siste tur på vidda i Finnmark… 

Dagen i dag har vært litt rar egentlig. Mye på grunn av at strømmen plutselig gikk her og den var faktisk borte i timevis. Takk og lov for at det er søndag og at min mann er hjemme, for godstolen min går nemlig på strøm, og der satt jeg uten å komme meg av flekken. Nå var gode råd dyre, for ikke visste vi hvor lenge strømmen skulle være borte, og jeg nektet å sitte strandet og vente. Hva skulle jeg ha gjort uten en sterk mann i huset? For gubben visste råd, inn kom rullestolen og før jeg visste ordet av det, så var jeg flyttet fra en stol over i en annen.

Det er et problem det der når strømmen plutselig blir borte. For hva hvis jeg må på do når jeg sitter i hvilestolen, det er klin umulig for assistenten alene og få meg opp. Heldigvis er det ikke ofte det er strømbrudd, og idag var jeg ekstra heldig som hadde min mann hjemme.

Prosjekt husmaling begynner for alvor å ta form. Jeg er mektig imponert over hvor mye de har fått gjort i helgen, min mann og assistenten min har virkelig stått på og gjort en fenomenal jobb. Nå begynner jeg faktisk og se en ende på prosjektet, og håpet nå er at vi blir ferdig før vi skal reise og ihvertfall før regnet kommer. Men da må vi henge i, for det er nemlig meldt dårligere vær i løpet av uken. Jeg håper i det lengste at det holder seg noen dager til så vi blir ferdig en gang for alle.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg syns det blir fantastisk fint, fargen liker jeg bare bedre og bedre, huset har fått en ny drakt og kommer virkelig til sin rett. Det blir gøy å se før og etter bilder når vi er helt ferdig, da ser vi virkelig forskjellen. Planen idag var egentlig at Isak skulle være hos min mor idag mens vi malte slik at han ikke kjedet seg så mye. Overraskelsen var derfor stor når min mann kom hjem igjen med en liten gutt, han hadde nemlig bestemt at han skulle være hjemme i dag, det var ikke snakk om å være hos besteforeldrene.

Det er første gang jeg har opplevd at han ikke ville være der, men når han kom hjem så skjønte jeg hvorfor. “Mamma, kan du være med meg ut og leke jobbemann”? Da skjønte jeg det. Han hadde rett og slett kost seg så mye igår at han ville fortsette leken i dag. Snakk om å glede et mammahjertet, han vil heller leke sammen med meg enn å gjøre noe annet, helt fantastisk, jeg kjente jeg ble lettere rørt her jeg satt.

Så selv om vi har vært strømløse en stund her så har dagen vært fin. Gleden er enda større når jeg tenker på at min kjære skal være hjemme nå i tre hele uker, det blir herlig det. Tre hele uker med kos og hygge, ja denne sommeren tror jeg blir fin…

Jeg føler jeg befinner meg i “ingenmannsland”, føler jeg står på stedet hvil, noen ganger føler jeg at jeg står på kanten av et stup og stirrer ned i en avgrunn så mørk, et mørke bestående av intet. Jeg står der og balanserer på kanten, prøver å klore meg fast til livet samtidig som jeg stirrer døden i kvitøyet. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen, men jeg føler avgrunnen kommer nærmere og nærmere, det føles som det bare er et tidsspørsmål før jeg faller ned i et mørke av uendelighet.

Hver morgen sitter jeg på badet og studerer min halvnakne kropp. En kropp som før var både muskulær og funksjonell er blitt forvandlet til en masse av løs hud, en kropp jeg ikke drar kjensel på lenger. Jeg hater synet som møter meg i speilet hver morgen, jeg føler meg gammel i en fortsatt ung kropp. Et visnet speilbilde er det som møter meg når jeg står opp, et råttent skall som er i ferd med å smuldre bort.

Jeg føler meg litt som en råtten frukt, skallet er i ferd med å mugge bort, men på innsiden er frukten fremdeles god. Lag etter lag smuldrer bort, det er bare et spørsmål om tid før innsiden også begynner å smuldre. Det er ingenting som kan gjøres, før eller siden blir frukten dårlig og må kastes. En frukt som før var både smakfull og god, er ikke lenger til nytte for noen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

For hver dag som går blir jeg litt skrøpeligere uten at noe kan gjøres. Jeg hater synet av mine tynne legger, de samme leggene som jeg før irriterte meg over fordi jeg hadde såkalte “fotball legger”. Gud hvor jeg savner de leggene, sterke og flotte bar de meg rundt hvor enn jeg ville gå, det fantes ikke begrensninger for hva de kunne gjøre. Med mine føtter kunne jeg løpe etter dere mine små, løpe etter dere i en blomstereng mens jeg hørte deres frydefulle latter klinge som en vakker melodi i mine ører.

Jeg hater synet av mine armer, tynne og flate henger de der uten noen form for nytte. Der det før var markerte og synlige muskler, er det nå bare en flat, løs og hengende masse igjen. De samme armene som jeg før skjulte bort for jeg følte de var for tykke, Gud hvor jeg savner de nå! For med disse armene kunne jeg bære tungt, jeg kunne løfte dere opp mine små, løfte dere opp mot en himmel så blå. Med mine armer kunne jeg omfavne dere mine kjære, holde dere varme og trygge når kulden satte inn. Med mine armer kunne jeg tørke deres tårer og trykke dere tett inntil mitt bryst, holde dere der til sorgen slapp taket.

Jeg titter inn i speilet og ser to blå øyne, blå øyne fulle med små dråper av kjærlighet. Lydløse renner de ned på mitt kinn, de renner for deg min kjære og for dere mine små…

Det har vært nok en sommerdag i Bergen. Varmt og deilig, en perfekt dag for å være ute. Jeg følte meg temmelig mørbanket i kroppen når jeg våknet i morges, kanskje ikke så rart når man tenker på hvor mye jeg har arbeidet i natt 🤣Er det ikke rart hvordan fantasien tar overhånd og lager bilder som igjen blir til uvirkelige drømmer? Det er rett og slett fascinerende hvordan hjernen aldri slutter å jobbe. Jeg hadde ikke mye lyst til å våkne, jeg fikk jo anledning til å hjelpe mange mennesker.

Vi har vært ute i hele dag, prosjekt husmaling tar mesteparten av tiden nå om dagen. Problemet idag var at Isak slettes ikke ville male, han ville gjøre alt annet enn å se på oss jobbe forståelig nok. Nå var gode råd dyre, for jeg ville gjerne at de voksne fikk arbeide i fred, men hva skulle vi finne på for en liten gutt? Jeg foreslo at han kunne jo bade litt ute, og det ville han mer enn gjerne. Så det ble en liten time i baljen hvor mor faktisk ble mer våt enn gutten oppi stampen 😂

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men så gikk han lei, og mor måtte igjen legge hodet i bløt for å pønske ut nye ting som kunne holde han opptatt. Det var nå jeg foreslo at vi kunne gå ned i veien slik at han fikk grave litt med gravemaskinen sin, og nå fikk jeg virkelig kjørt meg. For som vanlig med en liten gutt så tar fantasien over, og tilhengeren til naboen ble forvandlet til en lastebil. I to hele timer har vi tilbrakt tiden nede i veien, hvor Isak har lasset gravemaskinen sin på og av tilhengeren.

Som om ikke det var nok så måtte jeg frakte Isak laaaangt borti veien for å hente stein, opptil flere lass har vi hentet. Det er helt utrolig at han ikke blir lei, han var pottesur på meg når jeg tryglet om en liten pause slik at jeg fikk drikke litt, nei her var det ikke tid til noe unnasluntring, for her skulle det jobbes. Så mens assistenten og min mann malte, så var vi nede i veien og jobbet minst like hardt.

Det er så kjekt å se at han elsker å leke med meg tross alle mine utfordringer. Han bryr seg fint lite om at jeg sitter i rullestol, så lenge jeg lever meg inn i leken så er han strålende fornøyd. Så malerne fikk gjort mye de på de to timene vi var på “arbeid”.

Dagen ble avsluttet med vannkrig, badminton og grilling, enda en strålende dag med andre ord. Nå ligger en liten gutt og drømmer søtt, mens mor selv ligger utslitt men lykkelig i godstolen. Happy lørdag til dere alle 💜

I natt har jeg tilbrakt tiden på sykehuset, tråkket opp og ned de uendelige lange korridorene, tatt i mot pasient etter pasient, iført hvit sykepleier uniform har jeg løpt rundt hele natten for å hjelpe alle de som trengte hjelp. Tiden var knapp, og køen med mennesker som var skadet vokste seg bare større og større. Faktisk så fylte de opp alle korridorene, og når jeg trodde jeg var ferdig, ja da kom det en ny kø av mennesker som hadde behov for hjelp.

Plutselig befant jeg meg på et tannlegekontor, jeg var stadig iført hvit uniform, men denne gangen hadde jeg kollegaer rundt meg. Jeg hadde en venninne med meg, og henne satte jeg i arbeid med å skru ut skruene av veggen av en eller annen grunn. Det rare var at hun måtte skru skruene ut med munnen. Og det var da katastrofen inntraff, kjeven hennes revnet med skruen i munnen.

Men det var ikke bare at den revnet, hun plukket den faktisk ut av munnen og viste den frem til alle oss andre. Der sto hun altså, med kjeven i hånda samtidig som hun smilte. For av en eller annen grunn så gjorde det slett ikke vondt, hun bare lo mens blodet rant. Men jeg fikk det plutselig travelt, den kjeven måtte på plass igjen før den råtnet opp, noe som tydeligvis ville skje i løpet av noen timer.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Problemet var bare at jeg måtte gjennom en labyrint for å i det hele tatt kunne hjelpe henne. Mellom meg og henne befant det seg et svært murhus med en svær labyrint som jeg måtte igjennom. Fortsatt var jeg kledd i hvitt arbeidstøy, eneste forskjellen var at nå hoppet jeg rundt på krykker, for jeg hadde nemlig brukket foten. Nå var det om og gjøre å komme seg gjennom labyrinten i tide slik at jeg kunne operere den kjeven på plass.

Inne i labyrinten befant det seg mange mennesker, mennesker som jeg kjente. Det var familiemedlemmer, venner og mennesker som har vært inne i livet mitt på et eller annet tidspunkt. Mennesker jeg ikke har sett på årevis dukket plutselig opp fra intet, mennesker som tydeligvis var der for å hjelpe. Mine kjære og nære var også der, men jeg dro ikke kjensel på de med en gang for de hadde fått nytt utseende. Det var akkurat som om de hadde tatt over andre sine kropper men fremdeles var det dem.

“Er du våken” hører jeg plutselig i det fjerne. Nei, nei, bare litt til, jeg må jo vite hvordan det slutter. Stillheten brer seg igjen over meg, jeg prøver å lukke øynene, prøver febrilsk og finne veien tilbake til drømmeland men det er nytteløst, det er bare å innse at jeg får aldri vite slutten, det er bare å stå opp til en ny dag i solen…

Dagen i går var helt perfekt, og dagen i dag er heller ikke noe unntak. Jeg fikk en perfekt avslutning på gårsdagen når jeg var på vei til sengs, det er fantastisk å bo så tett innpå naturen. For når det begynner så smått og skumre, da kommer disse fantastiske vakre skapningene frem. De tripper så lydløse, du hører bare at det rasler imellom trærne, og brått står de fremfor deg i all sin prakt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg slutter aldri å la meg fascinere, de er så vakre og grasiøse at jeg rent mister pusten. Der satt jeg sammen med min kjære i vinterhagen vår og tittet ut på en skapning så vakker, en perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dagen i dag har stort sett gått med til prosjekt husmaling. Nå har vi malt ferdig nybygget og skal begynne på de veggene med gammel maling på seg. Det er nå det virkelige arbeidet begynner, for det første må det skrapes og for det andre er det temmelig høyt opp til de øverste plankene at vi måtte skaffe oss stillas. Heldigvis fikk min mann låne fra jobben så vi slapp og bruke penger på det. Problemet er bare at min mann ligger fortsatt rett ut, og nekter å gå til legen gjør han også. Jeg er nemlig hundre prosent sikker på at det er pollenallergien som slår han ut, men vil han gjøre noe med det?? Neida!!

Her sitter jeg dausjuk, ingen kan gjøre noe for meg, er det da rart jeg blir frustrert over noe som lett lar seg ordne med et usselt lite legebesøk. Hvert år får han beskjed om det samme, bestill deg time hos lege i tide så får du sprøyte slik at du er bedre rustet når våren kommer, men hvert år nekter han. Er det rart jeg begynner å bli grå i håret?

Uavhengig av det så har vi hatt nok en fin dag i solen. Isak var storfornøyd når han fikk vaske bilen til mammaen sin. For da kunne han leke både Brannmann og jobbemann som han selv kaller det. Det er ikke å legge under en stol at det ikke bare var bilen som fikk seg en vask, alle i nærheten var utsatt, og det var bare å skygge banen.

Assistenten min hadde med seg sin hund på jobb i dag, dobbel lykke og moro for en liten gutt. Nå er han ikke redd heller lenger, nå har hun hatt med hunden så mye at Isak synes bare det er moro, bonusen er at hennes og min hund går så godt overens, de bare loffer etter hverandre som om de har tilbrakt hele livet sammen.

Nå skal vi bare nyte resten av kvelden sammen, og tenk, nå har min mann også ferie, velkommen etter kjære. Nå kan sommerens late dager virkelig begynne, ja vi må bare male huset først 😅💜…

Så var det den tiden på året igjen, det uunngåelige jaget etter sommerkroppen er godt i gang. Det begynner allerede i januar, nye mennesker strømmer til treningsstudioer over hele landet, nå skal fettet trenes bort, nytt år og nye muligheter. Det satses hardt, slankehysteriet tar overhånd, pulver og proteinbarer tar over kostholdet . Gutta boys som higer etter “sixpack” og jentene etter “tight gap”.

Noen holder ut, skjønner at en endring tar tid. Men de fleste faller av lasset etter noen uker, skuffet står de tilbake, kanskje har de til og med gått opp et kilo. De klandrer seg selv, prestasjonen hadde ikke vært god nok, de var ikke gode nok! Sakte men sikkert innser de at fire uker ikke er nok, og sommerdrømmen om å vandre på stranda i nyinnkjøpt bikini eller i bar overkropp glipper.

Jeg sitter ute i min rullestol, gløtter bort på min datter på 16 år som ligger rett ut og slikker sol. “Har du smørt deg” spør jeg vantro mens jeg ser på den kritthvite huden som har vært bortgjemt under tre lag med klær hele vinteren. Hun ser på meg, myser med øynene mot meg mens hun nikker bekreftende, hun hadde det. Vi sitter der ute, side om side og nyter solstrålene som treffer vår kropp. Plutselig bryter min datter stillheten, “se hvor feit jeg er mamma” sier hun mens hun samler huden på magen og klyper rundt den.

Jeg rister oppgitt på hodet mens jeg sier, “du er perfekt du jenta mi, akkurat som du er”. Hun smiler mot meg og sier, “bare tuller mamma”. Jeg tenker tilbake på når jeg var på hennes alder, full i kviser, litt for mange kilo og usikker på meg selv. Jeg ser bort på min datter og tenker i mitt stille sinn, jeg har vært heldig med deg . For i motsetning til meg, så er hun en selvsikker, snusfornuftig hardtarbeidende fotball jente. Det har aldri vært et tema engang og slanke seg, for hun har fått prentet inn fra tidlig alder at kroppen ikke fungerer uten drivstoff.

Men selv om hun stort sett er fornøyd med egen kropp, så vet jeg at hun innimellom tenker tanken, er jeg feit? Det er ikke bare jentene som tenker på egen kropp, guttene har det minst like ille, jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sett mine to sønner i bar overkropp. Det er leit å se på at de ikke tillater seg selv og nyte solens varme dager fullt ut.

Vi kommer alltid til å ha skjønnhets komplekser som en del av vårt samfunn, det har alltid eksistert og vil nok forbli også. Med media og såkalte influencere så florerer det dessverre av lettkledde kropper som er blitt fikset på. Det er noe av det første man ser når man surfer på nettet eller blar i ukeblader. Men vi har alle et ansvar, et ansvar over hva vi legger ut, hva vi velger å fronte og hvor virkelighetsnære bildene skal være.

Jeg er et levende bevis på at livet er fryktelig kort, for kort til å bekymre seg over den ene kvisen som plutselig dukket opp samme dag som du skulle på konsert, for kort til å bekymre seg over om magen buler litt ut i den nye toppen du kjøpte. Husk på at det finnes bare en av deg, du er unik på din egen måte. Så kom deg ned på stranda, hiv på deg bikinien eller hiv av deg skjorta, ja gjør som meg, kle av deg og kom dere ut. For livet kan være både skjørt og brutalt, så nyt denne sommeren som om den er din siste, det gjør ihvertfall jeg….