Tenk på alle de årene jeg har brukt på å slanke meg, forme kroppen til det jeg trodde skulle gjøre meg lykkeligere. Proteinshaker til frokost, middag og kvelds. Slankepiller, lavkarbodiett og inntak av alt for mye vann. Tidlige morgenøkter før jobb som innebar de tyngste vektene i styrkerommet, og selvfølgelig intervall løping på tredemøllen. Etter arbeid var intet unntak. Lange, bratte fjellturer med bikkja og barna, situps og armhevinger før leggetid, før det var på an igjen neste dag.
Var det en ting jeg brant for så var det trening, jeg ble hekta rett og slett. Men det var ikke før jeg ble voksen at jeg knakk koden, for det var da jeg skjønte at det ikke fantes noen lettvinte løsninger når det gjaldt å oppnå den kroppen man ville ha, man måtte faktisk jobbe for det. For det var en tid hvor jeg hatet trening og gikk for lettvinte løsninger, proteinpulver og slanketabletter gikk ned på høykant uten at det hjalp noe særlig, snarere tvert imot. Jeg gikk kanskje ned et kilo eller to, bare for å legge de på meg igjen like fort.
Det var ikke før jeg fant den treningsformen jeg virkelig likte at noe begynte å skje. For når jeg oppdaget styrketrening da forandret ting seg. Da skjønte jeg at kroppen slett ikke fungerte uten riktig drivstoff, jeg måtte spise riktig for å få det resultatet jeg ønsket. Men nå er alt forvandlet, faktisk er det nå stikk motsatt, for mitt største mareritt nå er å bli for tynn. De musklene jeg engang jobbet hardt for å oppnå er for lengst forduftet, men var all treningen forgjeves?
Iblant føles det sånn, ihvertfall nå som jeg sitter her helt hjelpeløs. Men så tenker jeg tilbake hvor lykkelig treningen gjorde meg, den lille stunden for meg selv gjorde underverker for resten av dagen. Jeg savner følelsen av asfalt og grus under føttene, mens jeg løp fra meg all frustrasjon og bekymring. Jeg savner de tunge vektene som ga meg mestringsfølelse og glede, trening ga meg lykke, en lykkerus som varte hele dagen.
Jeg husker enda fysioterapeuten som sa etter at diagnosen var satt, “det er bra du er godt trent, det kommer godt med”. Men på den tiden så jeg ingen nytte av øvelsene, det var ikke trening for meg dette, jeg ville tilbake til styrkerommet og løfte mine tunge vekter. Jeg så på fysioterapi som nytteløst, jeg skulle jo bli lam i hele kroppen uansett.
Nå er det slutt på de øvelsene, jeg klarer ikke lenger. Nå er det ikke mye igjen av muskulaturen min, jeg både ser og føler det. Det er en grusom følelse å være vitne til at musklene i sin egen kropp forsvinner, jeg hater og se på de slappe overarmene mine, eller de tynne pipestilkene av noen legger. Den kroppen som bar meg opp de bratteste fjellknauser er for lengst forduftet, men jeg kan ikke la være å tenke på at kanskje, bare kanskje, er det takket være all treningen jeg gjorde dengang som har bidratt til at jeg fortsatt den dag idag, fortsatt klarer å stå på beina. Da var det kanskje ikke forgjeves likevel…
Min siste tur på vidda i Finnmark…
