I natt har jeg tilbrakt tiden på sykehuset, tråkket opp og ned de uendelige lange korridorene, tatt i mot pasient etter pasient, iført hvit sykepleier uniform har jeg løpt rundt hele natten for å hjelpe alle de som trengte hjelp. Tiden var knapp, og køen med mennesker som var skadet vokste seg bare større og større. Faktisk så fylte de opp alle korridorene, og når jeg trodde jeg var ferdig, ja da kom det en ny kø av mennesker som hadde behov for hjelp.
Plutselig befant jeg meg på et tannlegekontor, jeg var stadig iført hvit uniform, men denne gangen hadde jeg kollegaer rundt meg. Jeg hadde en venninne med meg, og henne satte jeg i arbeid med å skru ut skruene av veggen av en eller annen grunn. Det rare var at hun måtte skru skruene ut med munnen. Og det var da katastrofen inntraff, kjeven hennes revnet med skruen i munnen.
Men det var ikke bare at den revnet, hun plukket den faktisk ut av munnen og viste den frem til alle oss andre. Der sto hun altså, med kjeven i hånda samtidig som hun smilte. For av en eller annen grunn så gjorde det slett ikke vondt, hun bare lo mens blodet rant. Men jeg fikk det plutselig travelt, den kjeven måtte på plass igjen før den råtnet opp, noe som tydeligvis ville skje i løpet av noen timer.
Problemet var bare at jeg måtte gjennom en labyrint for å i det hele tatt kunne hjelpe henne. Mellom meg og henne befant det seg et svært murhus med en svær labyrint som jeg måtte igjennom. Fortsatt var jeg kledd i hvitt arbeidstøy, eneste forskjellen var at nå hoppet jeg rundt på krykker, for jeg hadde nemlig brukket foten. Nå var det om og gjøre å komme seg gjennom labyrinten i tide slik at jeg kunne operere den kjeven på plass.
Inne i labyrinten befant det seg mange mennesker, mennesker som jeg kjente. Det var familiemedlemmer, venner og mennesker som har vært inne i livet mitt på et eller annet tidspunkt. Mennesker jeg ikke har sett på årevis dukket plutselig opp fra intet, mennesker som tydeligvis var der for å hjelpe. Mine kjære og nære var også der, men jeg dro ikke kjensel på de med en gang for de hadde fått nytt utseende. Det var akkurat som om de hadde tatt over andre sine kropper men fremdeles var det dem.
“Er du våken” hører jeg plutselig i det fjerne. Nei, nei, bare litt til, jeg må jo vite hvordan det slutter. Stillheten brer seg igjen over meg, jeg prøver å lukke øynene, prøver febrilsk og finne veien tilbake til drømmeland men det er nytteløst, det er bare å innse at jeg får aldri vite slutten, det er bare å stå opp til en ny dag i solen…
