Jeg føler jeg befinner meg i “ingenmannsland”, føler jeg står på stedet hvil, noen ganger føler jeg at jeg står på kanten av et stup og stirrer ned i en avgrunn så mørk, et mørke bestående av intet. Jeg står der og balanserer på kanten, prøver å klore meg fast til livet samtidig som jeg stirrer døden i kvitøyet. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen, men jeg føler avgrunnen kommer nærmere og nærmere, det føles som det bare er et tidsspørsmål før jeg faller ned i et mørke av uendelighet.
Hver morgen sitter jeg på badet og studerer min halvnakne kropp. En kropp som før var både muskulær og funksjonell er blitt forvandlet til en masse av løs hud, en kropp jeg ikke drar kjensel på lenger. Jeg hater synet som møter meg i speilet hver morgen, jeg føler meg gammel i en fortsatt ung kropp. Et visnet speilbilde er det som møter meg når jeg står opp, et råttent skall som er i ferd med å smuldre bort.
Jeg føler meg litt som en råtten frukt, skallet er i ferd med å mugge bort, men på innsiden er frukten fremdeles god. Lag etter lag smuldrer bort, det er bare et spørsmål om tid før innsiden også begynner å smuldre. Det er ingenting som kan gjøres, før eller siden blir frukten dårlig og må kastes. En frukt som før var både smakfull og god, er ikke lenger til nytte for noen.
For hver dag som går blir jeg litt skrøpeligere uten at noe kan gjøres. Jeg hater synet av mine tynne legger, de samme leggene som jeg før irriterte meg over fordi jeg hadde såkalte “fotball legger”. Gud hvor jeg savner de leggene, sterke og flotte bar de meg rundt hvor enn jeg ville gå, det fantes ikke begrensninger for hva de kunne gjøre. Med mine føtter kunne jeg løpe etter dere mine små, løpe etter dere i en blomstereng mens jeg hørte deres frydefulle latter klinge som en vakker melodi i mine ører.
Jeg hater synet av mine armer, tynne og flate henger de der uten noen form for nytte. Der det før var markerte og synlige muskler, er det nå bare en flat, løs og hengende masse igjen. De samme armene som jeg før skjulte bort for jeg følte de var for tykke, Gud hvor jeg savner de nå! For med disse armene kunne jeg bære tungt, jeg kunne løfte dere opp mine små, løfte dere opp mot en himmel så blå. Med mine armer kunne jeg omfavne dere mine kjære, holde dere varme og trygge når kulden satte inn. Med mine armer kunne jeg tørke deres tårer og trykke dere tett inntil mitt bryst, holde dere der til sorgen slapp taket.
Jeg titter inn i speilet og ser to blå øyne, blå øyne fulle med små dråper av kjærlighet. Lydløse renner de ned på mitt kinn, de renner for deg min kjære og for dere mine små…
