Så var det den tiden på året igjen, det uunngåelige jaget etter sommerkroppen er godt i gang. Det begynner allerede i januar, nye mennesker strømmer til treningsstudioer over hele landet, nå skal fettet trenes bort, nytt år og nye muligheter. Det satses hardt, slankehysteriet tar overhånd, pulver og proteinbarer tar over kostholdet . Gutta boys som higer etter “sixpack” og jentene etter “tight gap”.
Noen holder ut, skjønner at en endring tar tid. Men de fleste faller av lasset etter noen uker, skuffet står de tilbake, kanskje har de til og med gått opp et kilo. De klandrer seg selv, prestasjonen hadde ikke vært god nok, de var ikke gode nok! Sakte men sikkert innser de at fire uker ikke er nok, og sommerdrømmen om å vandre på stranda i nyinnkjøpt bikini eller i bar overkropp glipper.
Jeg sitter ute i min rullestol, gløtter bort på min datter på 16 år som ligger rett ut og slikker sol. “Har du smørt deg” spør jeg vantro mens jeg ser på den kritthvite huden som har vært bortgjemt under tre lag med klær hele vinteren. Hun ser på meg, myser med øynene mot meg mens hun nikker bekreftende, hun hadde det. Vi sitter der ute, side om side og nyter solstrålene som treffer vår kropp. Plutselig bryter min datter stillheten, “se hvor feit jeg er mamma” sier hun mens hun samler huden på magen og klyper rundt den.
Jeg rister oppgitt på hodet mens jeg sier, “du er perfekt du jenta mi, akkurat som du er”. Hun smiler mot meg og sier, “bare tuller mamma”. Jeg tenker tilbake på når jeg var på hennes alder, full i kviser, litt for mange kilo og usikker på meg selv. Jeg ser bort på min datter og tenker i mitt stille sinn, jeg har vært heldig med deg . For i motsetning til meg, så er hun en selvsikker, snusfornuftig hardtarbeidende fotball jente. Det har aldri vært et tema engang og slanke seg, for hun har fått prentet inn fra tidlig alder at kroppen ikke fungerer uten drivstoff.
Men selv om hun stort sett er fornøyd med egen kropp, så vet jeg at hun innimellom tenker tanken, er jeg feit? Det er ikke bare jentene som tenker på egen kropp, guttene har det minst like ille, jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har sett mine to sønner i bar overkropp. Det er leit å se på at de ikke tillater seg selv og nyte solens varme dager fullt ut.
Vi kommer alltid til å ha skjønnhets komplekser som en del av vårt samfunn, det har alltid eksistert og vil nok forbli også. Med media og såkalte influencere så florerer det dessverre av lettkledde kropper som er blitt fikset på. Det er noe av det første man ser når man surfer på nettet eller blar i ukeblader. Men vi har alle et ansvar, et ansvar over hva vi legger ut, hva vi velger å fronte og hvor virkelighetsnære bildene skal være.
Jeg er et levende bevis på at livet er fryktelig kort, for kort til å bekymre seg over den ene kvisen som plutselig dukket opp samme dag som du skulle på konsert, for kort til å bekymre seg over om magen buler litt ut i den nye toppen du kjøpte. Husk på at det finnes bare en av deg, du er unik på din egen måte. Så kom deg ned på stranda, hiv på deg bikinien eller hiv av deg skjorta, ja gjør som meg, kle av deg og kom dere ut. For livet kan være både skjørt og brutalt, så nyt denne sommeren som om den er din siste, det gjør ihvertfall jeg….
