Ventetiden endelig over

Da var endelig dagen her, eller rettere sagt gårsdagen her. Endelig kunne vi igjen benke oss ned fremfor TVen en søndags kveld, for i går begynte det en ny sesong av favoritt serien vår. Vi har ventet både vår og vinter føles det som, men som sagt, i går satt vi igjen klistret alle sammen.

Hva er det jeg prater om?? Heimebane”så klart! Ingen over og ingen under, endelig var den nye sesongen ute. Det er ikke ofte det dukker opp gode norske serier, men dette er definitivt en av dem, ihvertfall i følge oss. Jeg og min datter satt klistret i fjor (ja til og med mannen i huset), og vi kommer helt klart til å sitte klistret denne sesongen også.

Vi har inngått en pakt, ingen får lov til å se nye episoder uten oss andre, så nå har vi en “date” hver søndag kl.2055 . Denne serien har alt, drama, humor, konflikter og sist men ikke minst, fotball! Den tar også opp reelle samfunns spørsmål, både innenfor fotball men også innenfor psykisk helse og livet generelt.

Så jeg var temmelig fornøyd med tilværelsen i går kveld. Allerede 20.15 satt vi klar, for da var det tid for enda en serie som berører, 113″. Søndagen er helt klart blitt et høydepunkt i uken når det kommer til Tv titting. Jeg hadde jo også en veldig fin dag i går med mye frisk luft og gode stunder med mine 🧡. Så da var det ekstra godt at kvelden også ble så fin.

Men så ble det mandag, og dessverre startet uken dårlig for min datter. Influensaen herjer, og IGJEN har hun blitt smittet. Det er ikke mer enn et par uker siden sist, så det var synd hun måtte igjennom dette enda en gang. Det positive er at foten er blitt bedre (bank i bordet), så nå er det bare influensaen som må beseires så håper jeg at hun snart er å se på fotballbanen igjen. Hun har vært ute fra spill og kamper siden slutten av oktober, og nå ser jeg på henne at det kribler i hele kroppen etter å få spille. Jeg er ihvertfall klar, og gleder meg til å være en del av heiagjengen igjen.

Mandag betyr jo også ny runde med fysioterapi. Jeg har mye smerter for tiden, mye spasmer som ødelegger både nattesøvn og daglige aktiviteter. Det virker litt som om nevrologen har gitt meg opp, for når jeg nevner smertene har han ikke mye å tilby utenom det jeg allerede går på. Jeg vurderer å legge ferien til Amsterdam og besøke en “coffee shop”. Men jeg får vel heller klare meg med det jeg har tror jeg, “påvirket” i rullestol er vel ikke den beste kombinasjonen 😂

Så nå ligger vi her, både jeg og min datter, hun under dynen på sofaen og jeg i stolen under pleddet. Jeg håper bare jeg slipper unna denne gangen og at min datter snart er på beina igjen. Håper dere holder dere friske og raske, og at dere får en fin uke….

Utendørsaktiviteter

I dag var valget enkelt, det var bare å komme seg ut. Det er bare herlig nå som temperaturen er på pluss siden og det er et snev av vår i luften. Men jeg må innrømme at jeg lengtet litt tilbake til Finnmark i går når jeg så de var rammet av uvær.

Det er ingenting som slår det og sitte inne fremfor peisen, mens rutene er dekket av snø og vinden uler rundt hushjørnene. Men hver årstid har sin sjarm, og nå nyter jeg den milde vårluften og synet av de første hvitveisene som kjemper seg opp av bakken.

Det beste med denne tiden er at man ikke trenger tre par med lag på seg for å gå ut. Så til min store glede var det fort gjort å komme seg ut i dag. Jeg var faktisk klar før Isak, noe han ble svært overrasket over. Han er vant med å måtte vente til jeg er klar, men i dag tok jeg innersvingen på han.

Vi har saget, hoppet på trampolinen (ja, ikke meg altså 😂), lekt fjellklatring og mye mer. Isak har også en batteridrevet bil og den er midt i blinken for mor og sønn. For da kan vi kjøre på tur sammen. “Mamma, du må kjøre bak meg”, roper han mens han gir full gass. Men i dag slet vi litt med batteriet for den gikk ikke så fort som den pleier. Så nå er den på verksted i følge Isak (i garasjen til pappa på lading), så får vi prøve igjen i morgen.

Nå ligger gutten rett ut på sofaen, tydelig sliten etter all jobbingen. Jeg trodde jeg hadde klart å snike meg inn usett for å begynne på blogginnlegg, men det tok ikke lang tid før han sto i døren og lurte på hvor jeg hadde blitt av. Det er tydeligvis gøyere å leke med mamma enn pappa. Men det er jo heller ikke så rart, for jeg er med på alt hva han finner på, og jeg gir han gledelig min fulle oppmerksomhet.

Selv om vi egentlig tok søndags middagen i går, så blir det litt søndags middag i dag og. Koteletter på menyen i dag, enkelt å lage og smaker nydelig. Heldigvis har apetitten min steget kraftig de siste dagene, og jeg spiser som aldri før. Jeg startet til og med dagen med nystekte vafler i dag takket være Isak som kranglet seg til å få lage. Så nå venter jeg bare på middag, og kjenner at jeg er skrubbsulten. Frisk luft hjelper på apetitten…..

Litt søndag på en lørdag
  1. I dag har vi søndagsmiddag på en lørdag. Er det ikke herlig å kunne lage et godt måltid for å samle familien, jeg må huske å sende melding til min eldste sønn, lokke han hjem til et nydelig måltid. Det virker hver gang.

Så idag blir det svinesteik med godt tilbehør. Jeg sitter bare å kjenner at lukten brer seg i huset. Guri hvor jeg gleder meg til å smake. Men jeg må nok bare smøre meg tålmodighet, nærmere bestemt tre timer før jeg kan sette tennene i den.

I den anledning har vi fått oss ny kokk. Jeg tenker at han om et par år er klar for “Junior Masterchef”. Den gutten elsker å få “kokkelere” på kjøkkenet, og finner alltid en mulighet til å være med. Det er ikke måte på hvordan han alltid klarer å smiske seg til å få være med assistentene på kjøkkenet.

Nå er det heldigvis begynt å løsne med toalett treningen også. Han har endelig begynt å gå på do i både barnehagen og hjemme, så nå begynner jeg å se lyset i enden av tunnelen. I dag har han gitt beskjed hver gang han må, og så lenge han får styre det selv så går det bra. Men han har litt av et temperament, og går ikke alt etter planen så stiger trykket over alle skalaer. Men det er vel ikke annet å vente når en Finnmarking og en Sogning får barn sammen😂

Datteren var fornøyd med kvelden igår, og de hadde hatt en fin kveld. Jeg må bare gi en honnør til alle foreldrene som har arbeidet mye for å gi ungdommene en uforglemmelig kveld. Gi dere selv et stort klapp på skulderen og hell noe godt i glasset i kveld, det har dere virkelig fortjent! Samfunnet hadde rett og slett ikke gått rundt uten hjelp fra dere frivillige samaritaner.

I dag blir det innkjøp av scooter til min datter. Det er en ny tid på vei med nye bekymringer. Det er godt når de begynner å vokse til og klarer seg selv, men jaggu meg er det mange bekymringer som følger med på kjøpet. Jeg pleier å si at når man har ungdommer i hus blir man nærmest som en småbarnsmor igjen. Og nå skal hun ut på veien, ut i trafikken som den mest sårbare trafikanten av dem alle. Det er bare å stålsette seg.

Den tid den sorg, hun må ihvertfall få sertifikatet først. Ute er det rene vår stemningen. Gradestokken peker stadig oppover, og vinteren er et tilbakelagt kapittel (håper jeg). Så idag tror jeg at jeg skal prøve å komme meg ut litt for å få litt luft. Kanskje Isak vil være med på en liten tur, og hvem vet, kanskje blir det en ny tur til månen, for fantasien har ingen grenser…..

 

Helgen banker på

Helgen står for døren, endelig, for av en eller annen grunn syns jeg denne uken har vært lang. Men nå er det heldigvis bare timer til vi kan samle gjengen og legge beina på bordet.

I dag må vi også “dolle” opp datteren i huset slik at hun blir klar og fornøyd til kveldens store begivenhet. Jeg gleder meg til å se henne ferdig pyntet. Hun lever i joggebukse og treningstøy til vanlig, derfor blir overgangen stor når hun først pynter seg for fest.

Her var det ingen tid å miste. Jeg kjøpte en hudkrem i går som gir litt farge på vinterblek hud. Jeg skal jaggu meg begynne å bruke den jeg også, for man føler seg litt mer vel med litt farge på huden. Så første bud var å smøre henne inn.

Gud hvor jeg savner den tiden der man sto og gjorde seg klar for fest. Rev ut alle klærne fra skapet i jakt på det perfekte antrekket. Jeg elsket å pynte meg opp, krølle håret, sminke seg, ha fortrolige samtaler med venninner på badet, kriblingen i kroppen for hva kvelden ville bringe, og før eller siden vil nok min datter få de samme opplevelsene.

Det håper jeg ihvertfall, for det er en del av ungsdomtiden som er fin og som jeg ikke ville vært foruten. Det er i denne tiden av livet man skaper vennskap som kan vare livet ut, oppdager nye sider med seg selv, og gjør seg egne livserfaringer på både godt og vondt.

Hvor blir egentlig tiden av?? Jeg kan nesten ikke begripe at jeg har nå tre voksne, selvstendige, flotte barn! Det føles nesten uvirkelig, og det føles som i går at jeg var i full gang med bleieskift på alle tre. Men gudene skal vite at jeg er heldig, jeg har klart å oppdra tre barn uten de helt store katastrofene. Dessuten har jeg fått fire friske barn som er et mirakel i seg selv .

Men tilbake til hovedpersonen, min skjønne jente. Vi fikk en travel ettermiddag, klærne fløy rundt ørene på meg, pudderstøvet dekket stua og parfymelukten var intens. Men vi kom i mål, og resultatet ser du i slutten av innlegget.

I går ble det natt før vi kom oss i seng. Jeg fikk en mail fra rådgiveren min om at jeg måtte fylle ut en søknad på nettet. Det var litt av en prosess. I over TO timer satt jeg, lastet opp dokumenter, fylte ut alt av opplysninger mens gubben sprang og hentet papirer som jeg trengte.

Kl 22.45 kunne jeg endelig si meg ferdig med jobben og kunne ta kveld, trodde jeg… Men da fant min mann ut at han ville se et program som han gikk glipp av dagen før. Problemet var at det gikk på National Geographic og vi har kun kanalen tilgjengelig på Tv.

“Vær så snill å se om du kan finne programmet på Internett” kom det fra min mann. På dette tidspunktet gikk øynene mine allerede i kryss etter søknaden, men snill som jeg er (det var jo tross alt valentinsdag) satte jeg i gang. Hele tre kvarter holdt jeg på, og nå nærmet kl seg 23.30!

Nå kjente jeg at jeg var drittlei, og var i ferd med å gi opp da det plutselig gikk opp et lys for meg. At det går an å være så tankeløs, jeg var tydeligvis overarbeidet. For jeg hadde glemt en vesentlig ting, vi har nemlig T-WE!! Det var jo bare å gå på menyen til dekoderen og velge kanal, og VIPPS så kunne man se alle programmer man vil.

Heldigvis løste det seg, og min mann var strålende fornøyd. En lekse må være å ikke begynne med sånne ting sent på kvelden, og ihvertfall ikke når man er overarbeidet nok fra før av. Jeg er ihvertfall glad for at det nå er helg, og at arbeidet er lagt bak meg.

Så nå er det bare å lene seg tilbake og ta fredagskveld med god samvittighet. Så håper jeg kvelden lever opp til forventningene for alle ungdommene på ballet. Kos dere og nyt kvelden….

 

Skoleball

Da var det den tiden på året igjen, det er tid for skoleball. Årets høydepunkt for ungdommene, og årets siste for min datter. Til høsten begynner hun på videregående, herlighet hvor fort tiden går.

Min datter er fryktelig lite interessert i å pynte seg. Hun bryr seg lite om både kjole og sminke, og det er like greit spør du meg. Hun liker å sminke seg ved store begivenheter, men på det daglige bruker hun ingenting.

Med alt det presset blant ungdommer i dag, så er jeg glad for at hun er tro mot seg selv og står i mot presset. Hun er seg selv og bryr seg lite om hva andre mener. Hun er tøff og har en stå på vilje som er få forunt. Det er trening som gir henne mening med livet, og det er det hun bruker all sin tid på.

Men nå er det altså på tide å “dolle” seg litt opp. Nå så jeg en mulighet til å få litt mor/datter tid. Vi kunne gå sammen å se på både kjole og sminke, og jeg kunne komme med tips og innspill på begge temaene. Men jeg glemte helt hvem jeg har med å gjøre.

“Mamma, bare bestill en kjole DU liker”, “Mamma, bare gå ut å kjøp noen sko”, “Mamma, bare kjøp noe, du vet hva jeg liker”. Joda, jada, neida, planen for kvalitetstid røk fort der gitt😂.

Så idag har jeg vært på shopping FOR min datter. Forstå det den som kan. Heldigvis bestilte jeg kjolen for en stund siden, så den er i boks. Eneste problemet var at den var altfor lang, og det er en utfordring som går igjen hos oss damer i denne familien. Vi er rett og slett for korte til å gå i lange kjoler, og jeg hadde ingen planer om å utstyre henne med høye hæler, ikke om jeg vil berge fotball serien som starter snart.

Men jeg har jo som kjent verdens beste assistenter, og etter å ha målt min datter opp og ned i mente, tok assistenten med seg kjolen hjem i går for å sy den opp. Fantastisk! Nå var det bare resten igjen. Jeg har jo ikke de beste erfaringer med å gå på kjøpesentre, men idag bare måtte jeg.

Sko, bluse og litt sminke måtte skaffes. Heldigvis var det verken jul eller lørdag, så det gikk forbausende bra idag. Nå er det sikkert noen som tenker :”at hun gidder, datteren kan jo ordne det selv”! Ja det er sant at hun er stor nok til å ordne dette selv , og ja, jeg kunne bare ha sendt hun ut på egenhånd eller tvunget henne med meg. Men det får jeg ikke meg selv til å gjøre.

For hvor er gleden i å tvinge noen med seg? Jeg mener også at mine barn har nok å stri med når deres egen mor er alvorlig syk, og dessuten gir det meg stor glede å kunne bidra med noe. Jeg fikk jo også en mulighet til å komme meg litt ut. Nå gleder jeg meg til å se henne i kjole, sko, nysminket og klar for ball. Men jeg må smøre meg med tålmodighet til i morgen, og hvis dere er heldig, tillater hun kanskje et bilde på bloggen, dere får bare vente og se….

 

Møtte sin overmakt

Hysj, hør… Det er helt stille i huset, eneste jeg hører er pusten fra hunden min der han ligger sammenkrøllet i sofaen. Assistenten er og handler, TVen er av, og jeg har et øyeblikk for meg selv. Det føles nærmest befriende å få være litt alene. Et stille øyeblikk for meg selv og mine tanker.

I to måneder har jeg gått og gledet meg, og i går var endelig dagen kommet. De fleste av dere vet nok hva jeg sikter til, kampen mellom Man.United og PSG. Dette var en kamp som United virkelig kom til å få bryne seg på. Tross reporterne sitt forsøk på å snakke “ned” PSG, visste jeg at dette kom til å bli en tøff kamp. Dessverre ble det slik, de møtte sin overmakt, og nå bare håper jeg de klarer å beholde selvtilliten og komme sterkere tilbake til neste kamp.

Gårsdagen var fin, avslappende og fin. Det var ikke planlagt, men jeg fikk plutselig en liten “spa behandling” i går. Først fikk jeg lakkert neglene mine i en nydelig blåfarge, og så ringte plutselig en venninne som lurte på om jeg ville ha ansiktsbehandling. Jeg takket selvfølgelig ja, men det skulle vise seg å bli en noe annen opplevelse av behandling enn jeg så for meg.

Det begynte bra, med rensing av ansiktet og følelse av velvære. Men så var det tid for ansikt masken. Det er tydeligvis lenge siden jeg har hatt ansikt pleie, for dette var en maske som jeg ikke har sett før. Hvor ble det av de maskene man smører på huden og som stivner slik at du føler huden skal revne? Dette var tydeligvis en ny og bedre utgave av ansikt pleie. Behandlingen var kanskje spesiell, men lattermusklene fikk iallefall trimmet seg…

Herlighet for en opplevelse. Nå vet jeg hvordan en mumie må ha det. Vi lo og lo alle sammen, og min mann mente at dette øyeblikket måtte forevigets og knipset dermed løs i vilden sky. Det er ikke måte på hva jeg må være med på når venninnene mine finner på nye påfunn 😂.

En god latter forlenger livet sies det, ja da har nå gårsdagens begivenheter forlenget mitt med ett par år minst. Jeg var bare glad for at Isak var lagt seg, for når assistenten satte i et lite hyl når hun fant meg sittende i stolen med masken, så ser jeg for meg at Isak kunne ha fått traumatiske opplevelser.

Det er så deilig med sånne øyeblikk, alle bekymringer blir borte og alt du sitter igjen med er latter og glede. Det er disse øyeblikkene som gjør livet verdt å leve, og det er slike øyeblikk jeg ønsker å fylle dagene mine med.

Bruk denne onsdagen til å bringe litt latter og glede inn i livet ditt og hos dine kjære. Livet er tøft nok som det er, vi trenger noen pustepauser iblant. Ha en ” latterlig” onsdag….

Utrolig men sant, idag skriver jeg mitt innlegg nr 103. Det føles ikke lenge siden jeg satt å veide opp og ned om jeg i det hele tatt skulle starte med blogg, for hva hadde jeg å tilby som ingen andre hadde? Det var også litt skremmende å tenke på at andre mennesker skulle få innsyn i mitt liv. 

Når jeg nå sitter her og har passert 100 innlegg, så er jeg sjeleglad for at jeg turde og hoppe i det. Det gir meg mye glede og kunne dele min hverdag med dere, men så har jeg jo også verdens beste lesere, dere er bare fantastiske. 

Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger etter at jeg begynte å skrive. Det fineste er alle meldingene jeg får fra dere , med spørsmål om ting dere lurer på. Jeg har blitt kontaktet av sykepleiere, andre BPA assistenter, ja, til og med leger med spørsmål om sykdomsforløpet og de hjelpemidlene jeg bruker. 

På denne måten får jeg gitt noe tilbake, og det gir meg mye glede å få muligheten til å hjelpe andre. Da føles det meningsfylt og drive med dette. Så tusen takk til dere, alle fine meldinger og spørsmål bidrar til at jeg også får en bedre hverdag. Dere må aldri være redd for å spørre om ting dere lurer på. Det er mange ting med denne sykdommen som ikke er så kjent for mange, så dere må bare spørre dersom dere lurer på noe. 

I dag kom også svaret jeg har ventet på. Jeg får lov til å fortsette å blogge hos blogg.no. Gode nyheter for både meg og dere, for nå slipper jeg å flytte bloggen min til et annet forum. Halleluja! Jeg tror jeg må feire med et kakestykke. 

Når Isak kom hjem fra barnehagen i går, ble han møtt av to hunder i gangen. Assistenten pleier av og til og ta med seg hunden sin på jobb. Hun og min hund går veldig godt overens, og hun er også så lydig og snill at det er en fryd. Men Isak er litt skeptisk til henne, hun er en god del større enn våres hund og det er litt skummelt. Samtidig så vil han gjerne leke med henne, men på hans vilkår. Jeg måtte bare filme han igår, og resultatet ser du under. 

Ute er det blitt vinter igjen, men jeg tror det kommer til å regne bort i løpet av dagen. Jeg liker vinteren, men det skaper en del utfordringer for meg og rullestolen. Det var litt godt i helgen når det meste var smeltet bort, og jeg kunne frese bort til naboen på bar asfalt. Men nå er det altså på an igjen, men jeg håper det forsvinner fort, for det som legger seg nå er bare slaps. 

I natt våknet jeg helt svett opp fra et mareritt. Det er tydelig at jeg føler meg fanget, for det var det jeg drømte om. Jeg var fanget i en stor bygning med mange labyrinter, og jeg kom meg ikke ut. Det var meg, Isak og samboeren til min lillebror. Det lurte farer rundt hvert hjørne, og hvis jeg husker riktig så reddet min svigerinne oss opptil flere ganger. 

Jeg vet ikke hvordan det hele endte, for selvfølgelig våknet jeg før det var slutt, men jeg tror det var like greit, for jeg vet ikke om jeg hadde taklet mer adrenalin påkjenninger. 

Det er tydelig at jeg er tilbake til hverdagen igjen, men jeg tror jeg må øke aktiviteten min her hjemme. For problemet nå er å få sove til natta, sikkert fordi jeg ikke har brukt meg så mye disse dagene. Så det er vel bare å brette opp armene og kjøre på som de sier, så blir det vel bedre med nattesøvnen etter hvert… 

Du vet når du hører favoritt låten din på radioen og alt du vil er å synge med? Det opplevde jeg i dag. Det er helt forferdelig å ikke klare å synge lenger. En stor del av min personlighet er borte for alltid. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å synge. Min kjærlighet for musikk har fulgt meg hele livet. 

Er det en ting jeg angrer på som jeg ikke har fått gjort, så er det nettopp det å satse på en utdanning innenfor musikk. Livet kom rett og slett litt i veien. Det er vanskelig når hodet henger med men kroppen lystrer ikke. 

Alt ser så enkelt ut når andre gjør dagligdagse ting, men jeg får ikke til noe lenger. Jeg savner enkle ting, som å kle på meg selv, gå en tur, pusse mine egne tenner, gå og legge meg selv, ja, gå på toalettet alene. 

Jeg unner ingen denne sykdommen, det er ren og skjær tortur. Ukentlig dukker det opp nye utfordringer, og jeg svinner mer og mer bort. Jeg griper etter de få halmstråene som er igjen, og prøver å fylle dagene mine med positive gjøremål. Men det er langt i fra enkelt til tider. 

Livet er bra urettferdig, og det virker av og til som om det bestandig er de gode menneskene som skal lide mest. Ikke er jeg kriminell, jeg har aldri utøvd vold mot noen, jeg har kun prøvd å leve livet på best mulig måte med de kortene jeg har fått utdelt. 

Jeg kan ikke hjelpe noe for det, men denne sykdommen føles som en straff og jeg finner ikke ut av hvorfor. Ja jeg har gjort mange feil i løpet av livet, men det er vel en del av det å leve? Forhåpentligvis lærer vi av våre feil og gjør det litt bedre neste gang. Men jeg kan ikke tro at jeg har gjort meg fortjent til denne skjebnen. 

Men det er ikke bare meg som blir rammet, alle rundt meg lider også. Hvor er logikken i det? En ting er det som skjer med meg, men det verste for meg er å se hvordan de rundt meg lider uten at jeg kan gjøre noe med det. Nå tar jeg meg i å bli irritert når folk sier : ” det er en mening med alt som skjer”, for da må gjerne noen forklare hva som er meningen med å få ALS!! 

Jeg føler meg kald innvendig, det er som om snøstormen som herjer ute har grepet tak i hjertet mitt. Må jeg gå i graven før jeg kan oppleve fred i kropp og sinn? Det føles sånn idag, korthuset blir bare større og større med alle de utfordringene som vi har om dagen. Som om ikke sykdommen er ille nok å takle, neida, vi må gi de noen utfordringer i tillegg. Snakk om å sparke noen som allerede ligger nede. 

Vi blir ihvertfall sterke som en familie, og samholdet er det ingenting å si på. Men nå får det være nok, vi trenger at ting begynner å ordne seg, vi trenger sårt litt normalitet i hverdagen. Så nå sitter jeg her og ser på at snøen på ny legger seg, og tenker på hva meningen med mitt liv har vært… 

Gratulerer med dagen til alle mødre der ute. Naboen har kjøpt seg leketøy. Fruen i huset mente det var en smule spesiell morsdagsgave, den var i det minste rød. Men jeg tror nok han har kjøpt morsdagsgave til seg selv. Kjekt var det ihvertfall for både store og små. 


Det hjalp tydeligvis å innføre streik i huset, for maken til oppvartning både i dag og i går har jeg ikke fått på lenge. Gubben for på butikken i går og kom hjem med god mat, snacks som jeg liker og morsdags kake. Han disket og opp med finnbiff gryte til middag i går til mors store glede. 

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Han kan hvis han vil, det får jeg bevis på gang på gang. Jeg fikk til og med se to fotball kamper på TVen uten noen protesterer. Helt utrolig! Både Man.United og Liverpool vant sine kamper, og dermed var humøret på topp hos både mor og datter. 

Nå har vi faktisk spist kake i tre hele dager. Bursdag på fredag, igår kom mine foreldre ut hit, og da ble det kake, og idag er det morsdag. Ingen skal si at vi ikke kan feire begivenheter, vi feirer som aldri før, og jeg elsker det! 

I går introduserte en venninne meg for et spill på Facebook, “quiz planet”. Du spiller med andre på Messenger, og det var både utfordrende og gøy. Problemet er at det går på tid, så det blir ekstra utfordrende for meg ettersom jeg må bruke øynene og spille med. 

Men jeg har ikke for vane å takke nei til en utfordring, så her var det bare å kjøre på! Gleden var derfor stor når jeg fikk det til og faktisk mestret det. Jeg bydde opp til konkurranse med min datter, og da var det gjort. Vi er hektet begge to, og konkurranse instinktet er det ihvertfall ingenting i veien med. For er det en ting som går igjen her i familien, så er det at vi er dårlige tapere hele gjengen. 

Når jeg tenker meg om, så er vi nok dårlige vinnere også. Men heldigvis så har jeg vunnet alle kampene mot min datter hittil i dag, men jeg tror nok hun tar meg snart. Så her har det vært høyt lydnivå til tider. 

Jeg skal bare nyte denne dagen, som mest sannsynlig blir preget av konkurranse og mer kake spising. Håper dere nyter søndagen, og husk nå på å gjøre noe fint for din mor, det fortjener de. God søndag… 

 

Jeg erklærer herved unntakstilstand, jeg streiker. Det skulle vært et eget fagforbund for oss mødre. Vi skulle hatt mulighet til lønnsforhandlinger, HMS møter og medarbeidersamtaler. I går gikk rullegardinen min ned, så i dag streiker jeg! 

Nå har jeg stresset rundt i tre uker, frem og tilbake fra Nordås samtidig som jeg prøver å ta meg av alt hjemme. ” Mamma, gjør det, Mamma, kjøp det, Mamma, husk det “! Jeg ordner og fikser det meste, både for barn og mann. Men skulle jeg beklageligvis glemme noe, ja, da får jeg som hatten passer! Noen som kjenner seg igjen?? 

Vi mødre skal jaggu meg klare alt, det er ikke måte på hvor mange roller vi fyller i løpet av en dag. Av en eller annen grunn så slipper mennene billigere unna, ihvertfall er det sånn for min. For jeg kan gå i ukesvis og vente på at han utfører den ene handlingen jeg ba han om, eller så må jeg pent vente til det passer for han. 

Det å være mamma er ikke noe jeg tar lett på, normalt sett utfører jeg alle gjøremål med glede, og normalt sett får jeg både takknemlighet og klemmer tilbake. Men i det siste har de begynt å ta meg for gitt, ihvertfall føles det sånn. 

Daglig nedprioriterer jeg meg selv for å gi familien det den trenger. Det er en del av det å være mor. Jeg forlanger ikke mye tilbake, men et smil og et takk burde være på sin plass mener nå jeg. Så idag streiker jeg med god samvittighet. 

Mine tanker går i dag til alle mødre der ute. Dere er fantastiske! Det er ingen 8-4 jobb å være mor, og det er ikke ende på alle de oppgavene vi utfører i løpet av en dag. Jeg hyller dere alle som en. Stå på, for dere gjør en uvurderlig jobb. 

Så idag har jeg sendt gubben på butikken, så får han lage middag i dag. Min oppfordring i dag må være å ikke finne dere i alt kjære mødre, av og til må selv vi sette foten ned og si at nok er nok! Jeg kommer ihvertfall til å streike ut dagen, så får vi se hva morgendagen bringer….