Velkommen til mitt liv…

Categories Blogg

Du vet når du hører favoritt låten din på radioen og alt du vil er å synge med? Det opplevde jeg i dag. Det er helt forferdelig å ikke klare å synge lenger. En stor del av min personlighet er borte for alltid. Helt siden jeg var liten har jeg elsket å synge. Min kjærlighet for musikk har fulgt meg hele livet. 

Er det en ting jeg angrer på som jeg ikke har fått gjort, så er det nettopp det å satse på en utdanning innenfor musikk. Livet kom rett og slett litt i veien. Det er vanskelig når hodet henger med men kroppen lystrer ikke. 

Alt ser så enkelt ut når andre gjør dagligdagse ting, men jeg får ikke til noe lenger. Jeg savner enkle ting, som å kle på meg selv, gå en tur, pusse mine egne tenner, gå og legge meg selv, ja, gå på toalettet alene. 

Jeg unner ingen denne sykdommen, det er ren og skjær tortur. Ukentlig dukker det opp nye utfordringer, og jeg svinner mer og mer bort. Jeg griper etter de få halmstråene som er igjen, og prøver å fylle dagene mine med positive gjøremål. Men det er langt i fra enkelt til tider. 

Livet er bra urettferdig, og det virker av og til som om det bestandig er de gode menneskene som skal lide mest. Ikke er jeg kriminell, jeg har aldri utøvd vold mot noen, jeg har kun prøvd å leve livet på best mulig måte med de kortene jeg har fått utdelt. 

Jeg kan ikke hjelpe noe for det, men denne sykdommen føles som en straff og jeg finner ikke ut av hvorfor. Ja jeg har gjort mange feil i løpet av livet, men det er vel en del av det å leve? Forhåpentligvis lærer vi av våre feil og gjør det litt bedre neste gang. Men jeg kan ikke tro at jeg har gjort meg fortjent til denne skjebnen. 

Men det er ikke bare meg som blir rammet, alle rundt meg lider også. Hvor er logikken i det? En ting er det som skjer med meg, men det verste for meg er å se hvordan de rundt meg lider uten at jeg kan gjøre noe med det. Nå tar jeg meg i å bli irritert når folk sier : ” det er en mening med alt som skjer”, for da må gjerne noen forklare hva som er meningen med å få ALS!! 

Jeg føler meg kald innvendig, det er som om snøstormen som herjer ute har grepet tak i hjertet mitt. Må jeg gå i graven før jeg kan oppleve fred i kropp og sinn? Det føles sånn idag, korthuset blir bare større og større med alle de utfordringene som vi har om dagen. Som om ikke sykdommen er ille nok å takle, neida, vi må gi de noen utfordringer i tillegg. Snakk om å sparke noen som allerede ligger nede. 

Vi blir ihvertfall sterke som en familie, og samholdet er det ingenting å si på. Men nå får det være nok, vi trenger at ting begynner å ordne seg, vi trenger sårt litt normalitet i hverdagen. Så nå sitter jeg her og ser på at snøen på ny legger seg, og tenker på hva meningen med mitt liv har vært… 

1 kommentar

1 thought on “Velkommen til mitt liv…

  1. Vivian syns du er tøf,f som skriver blogg om livet du og din flotte familie lever nå pga din sykdom.Ja livet er forbanna urettferdig, unnskyld ordbruken men ja det er det vi gode ja vi får alt noen får alt og andre ingenting 😢.Har og opplevd mye det siste halvåret livet er tøft ? mistet min mor rett før jul pga kreft alt skjedde og var slutt på 5 uker fra hun ble syk til hun fikk bekreftet kreft og døde. Jeg sliter mye nå med tanker osv om hvorfor skulle dette ramme meg og mine så altfor tidlig:(Men dette er småtteri i forhold til hva du og dine nå går igjennom nå.Og du er sterk og tøff Vivian som setter ord på hverdagen din.Kjenner deg ikke godt men har lest bloggen din og kjenner deg jo kun via vår felles venninne. Men hver stolt av deg selv Vivian. Syns det er kjekt og følge bloggen din .Masse styrke klemmer fra meg til deg:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *