Utrolig men sant, idag skriver jeg mitt innlegg nr 103. Det føles ikke lenge siden jeg satt å veide opp og ned om jeg i det hele tatt skulle starte med blogg, for hva hadde jeg å tilby som ingen andre hadde? Det var også litt skremmende å tenke på at andre mennesker skulle få innsyn i mitt liv.
Når jeg nå sitter her og har passert 100 innlegg, så er jeg sjeleglad for at jeg turde og hoppe i det. Det gir meg mye glede og kunne dele min hverdag med dere, men så har jeg jo også verdens beste lesere, dere er bare fantastiske.
Jeg har kun fått positive tilbakemeldinger etter at jeg begynte å skrive. Det fineste er alle meldingene jeg får fra dere , med spørsmål om ting dere lurer på. Jeg har blitt kontaktet av sykepleiere, andre BPA assistenter, ja, til og med leger med spørsmål om sykdomsforløpet og de hjelpemidlene jeg bruker.
På denne måten får jeg gitt noe tilbake, og det gir meg mye glede å få muligheten til å hjelpe andre. Da føles det meningsfylt og drive med dette. Så tusen takk til dere, alle fine meldinger og spørsmål bidrar til at jeg også får en bedre hverdag. Dere må aldri være redd for å spørre om ting dere lurer på. Det er mange ting med denne sykdommen som ikke er så kjent for mange, så dere må bare spørre dersom dere lurer på noe.
I dag kom også svaret jeg har ventet på. Jeg får lov til å fortsette å blogge hos blogg.no. Gode nyheter for både meg og dere, for nå slipper jeg å flytte bloggen min til et annet forum. Halleluja! Jeg tror jeg må feire med et kakestykke.
Når Isak kom hjem fra barnehagen i går, ble han møtt av to hunder i gangen. Assistenten pleier av og til og ta med seg hunden sin på jobb. Hun og min hund går veldig godt overens, og hun er også så lydig og snill at det er en fryd. Men Isak er litt skeptisk til henne, hun er en god del større enn våres hund og det er litt skummelt. Samtidig så vil han gjerne leke med henne, men på hans vilkår. Jeg måtte bare filme han igår, og resultatet ser du under.
Ute er det blitt vinter igjen, men jeg tror det kommer til å regne bort i løpet av dagen. Jeg liker vinteren, men det skaper en del utfordringer for meg og rullestolen. Det var litt godt i helgen når det meste var smeltet bort, og jeg kunne frese bort til naboen på bar asfalt. Men nå er det altså på an igjen, men jeg håper det forsvinner fort, for det som legger seg nå er bare slaps.
I natt våknet jeg helt svett opp fra et mareritt. Det er tydelig at jeg føler meg fanget, for det var det jeg drømte om. Jeg var fanget i en stor bygning med mange labyrinter, og jeg kom meg ikke ut. Det var meg, Isak og samboeren til min lillebror. Det lurte farer rundt hvert hjørne, og hvis jeg husker riktig så reddet min svigerinne oss opptil flere ganger.
Jeg vet ikke hvordan det hele endte, for selvfølgelig våknet jeg før det var slutt, men jeg tror det var like greit, for jeg vet ikke om jeg hadde taklet mer adrenalin påkjenninger.
Det er tydelig at jeg er tilbake til hverdagen igjen, men jeg tror jeg må øke aktiviteten min her hjemme. For problemet nå er å få sove til natta, sikkert fordi jeg ikke har brukt meg så mye disse dagene. Så det er vel bare å brette opp armene og kjøre på som de sier, så blir det vel bedre med nattesøvnen etter hvert…
